Frontiers
Har Vivian Campbell & Co klart å videreføre arven etter Ronnie James Dio? Svaret er tja. Bandets første album “Heavy Crown” var en aldri så liten sjokkerende åpenbaring og topp 10 i 2016 for undertegnedes del. Oppfølgeren er dessverre ikke like overbevisende, og mye skyldes antagelig at overraskelsesmomentet er borte og at lista ligger høyt. I tillegg mangler det som kjent en vesentlig essens, nemlig Jimmy Bain. Samspillet mellom Vinny Appice og Bain var magisk, og det går det ikke an å gjenskape. Ikke at Phil Soussan er en dårlig bassist, han gjør sine saker bra. Men han er ikke Jimmy Bain, og innehar ikke den samme pondusen. Det er merkbart. Det til tross så er ikke dette bare sorgen. Lista ligger som sagt høyt og skiva trenger tid, antagelig for mye tid for min del. I motsetning til debuten er det ikke en eneste låt på denne skiva som slår meg i mellomgulvet. Selv om “II” er både mørkere og seigere enn debuten. Det er godt mulig at undertegnede er for opphengt i at det skal låte Dio, slik som “Heavy Crown” på mange vis gjorde, og at dette farger anmeldelsen i for stor grad. Men meg om det. Et par av låtene svinger relativt bra med Vivian Campbell i førersetet, slik som “Gods and Tyrants” og “Electrified”. Singelen “Landslide” låter heller ikke gær’nt.
Godt mulig denne skiva vil funke for deg om du er åpen for et mørkere og mer progressivt Last In Line et stykke unna opprinnelsen. For min del blir dette hverken fugl eller fisk, og jeg sitter igjen med følelse av å ha fått feil vare… (Les vårt intervju med Vivian Campbell her!)
3/6 | Pål J Silihagen
Utgivelsesdato 22.februar 2019