Frontiers
Gjør deg klar for vårens mest kjærkomne bidrag innen melodisk rock. The End Machine består av ingen ringere enn George Lynch, Jeff Pilson, Mick Brown og Robert Mason. De tre førstnevnte med en ikke ukjent historie som kollegaer i Dokken, og sistnevnte med en historie som vokalist i George Lynch sitt band Lynch Mob – og nå i Warrant. Jeg skal ærlig innrømme at forventningene på forhånd var ganske lave, rett og slett fordi dette i utgangspunktet var for godt til å være sant. Heldigvis tok jeg skammelig feil. The End Machine låter rett og slett fantastisk bra, og tankene går ubevisst til det selvtitulerte Lynch Mob albumet med Mason på vokal. Selv om dette ikke helt er i nærheten kvalitetsmessig så holder det i bøtter og spann. Veteranene viser virkelig hvor skapet skal stå og dynamikken den gnistrer. Låtene er varierte og selv om Lynch naturlig nok dominerer lydbildet med sitt glitrende gitarspill så er det et band vi hører her. Alle vet hva Brown og Pilson er gode for og de får så absolutte sette sitt preg på albumet. I tillegg til nevnte Mason som ikke høres en dag eldre ut enn i 1992, utrolig nok. Det er en også stund siden jeg har hørt Lynch levere et så helstøpt bidrag til katalogen sin, og enkelte ganger er det bare å bøye seg i støvet i nesegrus beundring.
Dette låter milevis bedre enn de siste Lynch Mob skivene bare så det er klart. Men nok om George Lynch. The End Machine låter som et band og låtene de holder høy kvalitet. Underlig at de ikke kom på denne ideen tidligere, men den kom. Og det er det viktigste. Skal jeg trekke frem noen låter så må det bli åpningsporet «Leap of Faith» samt «Burn the Truth», «Line of Division» og «Life Is Love Is Music». Men kort oppsummert er dette tvers igjennom kvalitet fra første til siste spor, og vil sannsynligvis trone høyt oppe på årets albumliste.
5/6 | Pål J Silihagen
Utgivelsesdato 22.mars 2019