NORWAY ROCK MAGAZINE
Høyoktan skandirock er det det går i når Dudes presenterer seg for platemarkedet for første gang – riktignok ikke så pompøst og storslagent som Turbonegro eller like illsint som arvtageren Kvelertak, men en slags gyllen mellomting som fungerer meget godt.
En av vår tids ypperste vokalister viser over hode ikke tretthetstegn; snarere er det som om Hart bare forøker selvtilliten, og på “War In My Mind” blottstiller eget, indre mørke, med fynd, sensitivitet og blodstenkt kraft.
Det var duket for storfint besøk da våre utenomjordiske venner i The New Death Cult fant plass til lille Oslo og enda mindre Parkteatret på sin intergalaktiske turnéliste. De måtte ha hatt tidenes jetlag.
Den mest treffende albumtittelen i denne omgang med titler som “Poyekhali” og “Karakoram II” under vingene – og det også ganske obskur musikk norske Astrosaur bedriver, nemlig en instrumental form for progmetall. Eller “flinkisrock” som vi pønksa kalte det i gamle dager.
Etter sigende tok det Øystein Brun – samt medkomponister Simen Hestnæs og Lars Nedland – to intensive år å ferdigstille oppfølgeren til ”Winter Thrice”. Borknagar har i grunnen vært fritatt fra å begå svake skiver, selv med innbyrdes kvalitetskupert katalog.
Black Star Riders, nå med den nye gitaristen Christian Martucci i rekkene, slipper sitt fjerde album “Another State of Grace” i september. Vi ringte vokalist og frontmann Ricky Warwick for en prat om den nye skiva, Thin Lizzy’s “Black Rose” og for å høre planene om en ny soloskive.
I forbindelse med slipp av deres fjerde album “Murder Couture” ble vi nysgjerrig på hvordan ståa var i Oslo-bandet, så vi trosset høysnue og halsbetennelse for en samtale med en meget snakkesalig vokalist og gitarist Chris Damien Doll på Sentralpuben.
Han vil alltid være stemmen fra Enuff Z’nuff, men kommer neppe til å gjenforene krefter med tidligere broder og kumpan Gregory ”Chip” Rybarski. Etter sigende ble nemlig Donnie Vie sparket fra eget band i 2013. Siden har sangeren og låtskrivertalentet kjempet mot indre og eksterne demoner.
Selv om David Coverdale er fullstendig klar over sin alder og at hans karriere ubønnhørlig er i ferd med å nærme seg slutten, så har likevel Whitesnake en ny skive ute, og turnéplaner for de kommende par årene. Den alltid like veltalende herren fra nord-England slo på tråden for å fortelle oss om ”Flesh & Blood”.
Omsider erkjenner Liam Gallagher egne begrensninger som låtskriver. Den forhenværende Oasis-vokalisten har slitt med proaktivitet i tiden etter Manchester-bandets bitre oppbrudd for ti år siden; broder Noel Gallaghers suksess med High Flying Birds har formodentlig kostet kverulanten et par unødige våkenetter.
Eternitys debutalbum er visstnok bestående av låter som har ligget i kjelleren til bandleder Evighet i nettopp en evighet kan man trygt si at det var på tide å få det ut, for dette svinger det enormt av. En miks av old school svartmetall og thrash er det det går i, med et akkurat passe skittent lydbilde.
Denne torsdagskvelden var det ingen ringere enn tidligere W.A.S.P gitarist, Chris Holmes, som gjestet Lillestrøm, og åstedet var Kulturpuben. Spenningsmomentet denne kvelden var uten tvil om gode, gamle Holmes ville klare å gjennomføre gamle W.A.S.P klassikere med stil….
Når det skal listes opp store og innflytelsesrike gitarister innen hardrock, bør en ikke komme spesielt langt ned før navnet Michael Schenker kommer en i møte. I mer enn 45 år har han ledet an tungvektere som Scorpions, UFO og MSG med sine lekre tonevalg, blendende teknikk og sikre melodiføringer.
22 år siden forrige slipp er punkveteranene omsider tilbake med «ny» skive, om ikke med så mye brask og bram så definitivt med stil. «Ny» fordi dette er en skive med nyinnspillinger av stort sett gamle klassikere pluss et par uinnspilte låter, som for å reintrodusere Lillehamringene til et nytt publikum.
Forrige helg gjestet gode gamle Vader Hjorten Scene i Trondheim. Bandet – som akkurat har sluppet sitt tolvte album – gjør for tiden mange datoer, noe som medfører at også provinsen besøkes. Dessverre var det ikke mange som så innom Hjorten da det braket løs fredag kveld.
Etter at Cinderella la inn årene på midten av 90-tallet, måtte vi vente helt til 2013 før frontmann Tom Keifer omsider ga ut «The Way Life Goes». Så dermed er det jo ganske kjapt levert når han nå kommer med sitt andre soloalbum «Rise» bare seks år etter debuten.
Den gang griser virkelig kunne fly – Pink Floyds artistiske velmaktsdager avstedkom under de progressive 70-årene – ble albumformatet betraktet langt mer gravitetisk enn i dag. Bandet sikret seg tidlig full kunstnerisk kontroll; en klausul som materialiserte seg i påkostete plateomslag, null budsjettrammer for bruk av studio og forakt for singelutgivelser.
Nu-metallens forfedre anstiller høyt aktivitetsnivå, tjuefem år etter et selvtitulert debutalbum. Å prisgis skylden for en doktrinær, generisk-kultiverende og bevegelsesfiendtlig musikkfraksjon har foranlediget dem frender og fiender, men forholdet gjør i det minste at ingen forventer artistisk innovasjon av kvintetten.
Punkbasert musikk går ekstremt bra i landet om dagen, og gledelig er det å se at rutinerte travere fortsatt holder koken og synes blant alle kaskadene av nyere band. Så også for Oslo-bandet SKADA som siden 2005 har holdt det gående med sin Jokke-inspirerte pønk.
Pink Floyds ”The Wall”, AC/DCs ”Highway To Hell”, David Bowies ”Lodger”, Supertramps ”Breakfast In America” og Motörheads ”Overkill” avstedkom samme år som fire Newcastle-væringer endret bandnavn fra Oberon til Venom. Forgreningene som leder til gruppas klassiske trioformasjon er innfløkt, så vi påkoster oss en kjapp repetisjon, slik at du alltid er beredt å bli quiz-mester i livets store spørsmål.
Pixies er tilbake med nytt album, og med «Beneath The Eyrie» byr de på melodisk indierock av typisk Pixies-sort. Årets album holder tolv låter, skrevet av Francis og Lenchantin og produsert av Tom Dalgety.
Ex-TNT-vokalist Tony Harnell er i Norge for tiden, og spilte i går i Trondheim før konserter i Oslo i kveld og i Kopervik i morgen. På mandag er det Rockheim Hall Of Fame sammen med resten av TNT.
Med sitt niende album beveger sør- og vestlendingene seg mer tilbake til dødmetallen av den klassiske sorten. Mye av dette er gjort i lydbildet, men også låtstruktur, driv og ikke helt hysterisk tempo er med på å dra tankene i denne retningen.
Tony Harnell er for tiden i Norge og gjør en håndfull konserter før han sammen med resten av TNT skal innvies i Rockheim Hall Of Fame. Vi fikk en trivelig prat med amerikaneren i Trondheim dagen før turnéstart.
The Defiants er et prosjektband bestående av folk fra Danger Danger, og debuten deres i 2016 var en av årets mest positive overraskelser. Nå er oppfølgeren ute, tittelen «Zokusho» er japansk for nettopp… ‘oppfølger’.
Man vet hva man får når man setter Backstreet Girls i spilleren – pluss/minus 40 minutter med herlig boogierock av ypperste klasse. Skiva åpner friskt med freseren «Moonrocker» og starter med det «Normal Is Dangerous» på en aldeles ypperlig måte i god gammel BSG-ånd.
Metallinja på Buskerud Folkehøgskole Heimtun beviser nok en gang at det er håp for fremtiden innen norsk metal. Fjorårets kull har levert 24 spor som nå er tilgjengelig på Spotify.
Mens black metal utviklet seg i mer symfoniske og avantgarde retninger rundt tusenårsskiftet kom Blood Red Throne som et friskt innslag fra sidelinjen med reinspikka death metal. Med sitt niende album «Fit To Kill» låter nordmennene mer oldschool enn noen gang.
For å feire sitt 25-årsjubileum slapp Skunk Anansie tidligere i år live-skiva «25LIVE@25». Vi tok en prat med vokalist Skin og trommis Mark Richardson om hvordan musikkindustrien har endra seg, tilværelsen i en mosh pit med polakker som banker dritten av hverandre – og en eksklusiv anekdote om Michael Jackson og Nelson Mandela.
Fjerde skive fra The Black Star Riders, og det er nå slik at en kan lure på om de i det hele tatt er interessert i å skape seg et eget uttrykk. Det låter overbevisende vitalt og friskt, men de framstår altså fremđeles som et ypperlig tributeband, bare med egne låter.
Det var duket for en kveld med nostalgi og ungdommelig energi på hyggelige Krøsset. På plakaten stod kultlegendene innen glamrock, nemlig Vain, men også vårt eget norske fyrverkeri av et band, Suicide Bombers.
På 90-tallet var Lusa Lottes Pøbb den fremste rockebaren i Oslo, ved siden av Elm Street. 25 år etter nedleggelsen ble det arrangert jubileumsgravøl, med Europas beste boybands – engelske Quireboys og svenske Electric Boys + det norske coverbandet Coverman.
Forventningene var enorme da progmetal-supergruppa Sons of Apollo offentliggjorde sin eksistens, men selv om 2017-debuten «Psychotic Symphony» var solid, hadde nok mange forventet seg mer fra en så hinsides sterk bandbesetning. Denne liveskiva viser bandet fra en litt annen side.
Før han entret scenen som hovedattraksjon på Rocktoberfestivalen i Gjerdrum Rock City, traff vi Uli Jon Roth. Blant annet forteller han hva som egentlig skjedde da tidligere Scorpions-kollega Rudolf Schenker gjorde tidenes yoga-stunt på Wackenfestivalen.
‘Når Magic Pie slipper nytt album, stopper verden opp for å lytte!’ Ja, slik hadde det vært i en litt mer rettferdig verden… Slik jeg ser det er de blant dette landets aller beste band, men de synes stadig å gå under radaren hos de aller fleste andre enn de mest dedikerte progtilhengerne her til lands.
Ingenting er tilskyndet i Tool-leiren; i så måte deler de dignitet og kompromissløshet med Pink Floyd. Både plateproduksjon og enkeltlåter spiser timer som drops – følgelig stanser verden når kvartetten omsider påfører oss ny plate, etter tretten års dvale. Jeg applauderer Tools egenrådighet.
Den som mistenkte at Mikael Åkerfeldts kreative brønn var i ferd med å løpe tørr, på bakgrunn av lett uinspirerte ”Sorceress”, gis formidabelt tiltalesvar i høst. ”In Cauda Venenum”, Opeths fjerde fonogram etter meldt overgang til rockens progressive annaler, ble rettmessig anvist maksimalt terningkast fra herværende forum.
Et nytt album fra Entombed er alltid spennende selv om man gjerne vet hva man får. Dette er det tredje slippet etter at besetningen ble uenige og de fleste fortatte som Entombed A.D. Med LG Petrov på vokal og de andre med flere Entombedutgivelser bak seg, spiller ikke navnet så stor rolle.
Forrige helg fant den årlige Pstereo-festivalen sted. I alltid like hyggelige omgivelser gikk det – tradisjonen tro – slag i slag, fra torsdag til lørdag, med blant annet Testament, Kvelertak, Ricochets og The Hives på programmet. Norway Rock hadde selvsagt representanter på plass.
Ikke rart at Frank Bello trener for å holde formen oppe. På live-DVDen “Anthrax Chile On Hell”, det aller ferskeste konsertopptaket med også den “nye” gitaristen Jon Donais, (med siden 2013) er den selvutnevnte adrenalinjunkien og Anthrax-bassisten Frank Bello i sitt ess.
Jeg har gjentatte ganger omtalt Freedom Call som et av verdens dårligste band. Dette er ikke nødvendigvis fordi musikken er så ekstremt dårlig, den er bare så innmari kalkulert og uinspirert. Det kan sikkert lages en egen Freedom Call-app, for å komme opp med nye sanger. Så uoriginalt er det.
De første ordene i denne anmeldelsen er skrevet før jeg har hørt et sekund av musikken eller lest presseskrivet til Crobot, for utelukkende basert på bandnavn og albumtittel tipper jeg tung og seig stoner-/doomrock jeg har hørt hundre ganger før med minst én shufflelåt. Så skal vi se: Jadda!
Coverskiver, altså. I 95 % av tilfellene er dette venstrehåndsarbeid fra band som ikke har nok kreativitet til å komme opp med et dusin egenkomponerte låter av høy nok kvalitet, og for å få et pusterom før man er nødt til å levere et eget produkt.
Det har gått hele 25 år siden utgivelsen av bautaen «The Crimson Idol» og i den forbindelse kjører Blackie Lawless & co en jubileumsturnéen «Re-Idolized» rundt om den ganske klode komplett med synkron film og full pakke. Vi var så heldige å få inn et par ord med sjefen sjøl i løpet av en meget trivelig passiar midt mellom soundcheck og show på Rockefeller om Jonathan Steele og Jesus.
King Diamond har lagt ut på sin første turnè siden 2006. Det synes vår mann var så stor stas at han fikk med seg to komserter på rappen i våre naboland.
Etter 10 lange år er svenske Seventh Wonder endelig tilbake. Etter flere forsinkelser ser endelig bandets femte album, «Tiara» dagens lys. Vi møtte bassist og norgesvenn Andreas Blomquist i Stockholm for en prat.
«Bowels Of Earth» er det tredje albumet etter at Entombed ble splittet i to, og fire femtedeler slang på A.D. i navnet. Uenigheter og ekstra bokstaver til tross, vokalist LG Petrov er like munter som alltid og gir oss det han alltid har gjort, solid rett i trynet death metal.
«Live From The Artists Den» er den første utgivelsen med Soundgarden etter at bandet gikk i graven sammen med sin vokalist, og er tilgjengelig på både CD, LP og Bluray. Her får vi servert 29 låter over 150 minutter, fra det nydelige Wiltern Theater i Los Angeles i 2013.
Et år etter utgivelsen «From Silence to Somewhere» av Norges ledende symfoniske progrockband, Wobbler, fikk vi en statusoppdatering fra bandets frontmann Andreas Wettergreen Strøman Prestmo.
Våren 2019 turnerte Steve Hackett med et show som presenterte to klassiske skiver, nemlig Genesis sitt legendariske “Selling England By The Pound”, og hans tredje soloalbum “Spectral Mornings”, av mange regnet for å være hans beste soloalbum. I mai var det Sentrum Scene i Oslo som sto for tur.
Tredje skive inn i karrieren for Mater Thallium, og det kan virke som om det gås mer og mer fra grunnkonseptene initiert ved debuten, som mest av alt låt som en noe vridd miks av King Crimson og Candlemass. Det som nå synes å skje er en stadig dreining vekk fra doom og mer over i avant-garde av den mørkere sorten.
Et av årets mest etterlengtede album vil om få uker være i handelen. Utgivelsen, som ifølge Åkerfeldt ser Opeth ta et steg ut av skogholtet som de tre foregående skivene befant seg i, har igangsatt grenseløs grubling med henblikk på musikalsk retning – vil Opeth gjenreise den progressive dødsmetallkjerringa?
Fem år har gått siden forrige studioskive fra Slipknot, og forventningene har vært store blant fansen. Og gledelig nok skuffer de heller ikke denne gangen.
Man vet alltid hva man får når man setter på en ny Destruction plate. Det spares ikke thrashriff eller klassiske hyl, som Schmier satte standarden for. Lyden er gjerne også etter årets standard. Sånn er det denne gangen også. Så da bunner det i grunn ut i om låtene holder mål.
Mike Rutherford er et av moderne populærmusikks mest suksessfulle musikere, og etter femti år i bransjen er han fortsatt å treffe på veien, spillende foran publikum over hele verden. Mange forbinder han aller mest med Genesis, bandet som ikke bare var et ledende progrockband, men som også klarte overgangen til popband så godt at de […]
Amerikanske Unruly Child hadde maksimalt dårlig timing da de ga ut sin 1992-debut akkurat i det grungen eksploderte og endret det musikalske landskapet radikalt. I ettertid har skiva blitt en kultklassiker blant AOR-fansen, en de aldri helt har klart å tangere.
På Øyafestivalens første dag var det The Cure som avsluttet kvelden, med en over to timer lang oppvisning i alt fra post-punk til radiohits. Og Robert Smith & co skuffet ikke.
Klassisk skolerte Gleb Kolyadin er pianist i duoen Iamthemorning, frontet av vokalist Marjana Semkina, som med ”The Bell” følger opp forjettende, dog uforløste ”Lighthouse” anno 2016. Hvorvidt Kolyadins sjangertranscenderende soloeskapade har gitt indirekte farge til sangsykliske ”The Bell” eller ikke, så stikker materialet vesentlig dypere enn ”Belighted” og ”Lighthouse”.
Fra planeten Netuluna kommer fire individer ved navn Alpha, Beta, Gamma og Delta for å redde oss fra elendighet, og det ved universets sterkeste makt – nemlig heavy rock. Og joda, heavy rock tungt lent mot stoner er det det går i – og bra utført også.
De svenske melodiske hårdrockarna i H.e.a.t har forlengst bevist seg som et ypperlig liveband, og «Live At Sweden Rock Festival» er, som tittelen på snedig vis antyder, innspilt live på hjemmebane på Sweden Rock Festival.
Etter over 15 år fartstid har det i utgangspunktet elektroniske industrial/aggrotech-prosjektet glidd sakte over i industrimetallens verden, noe som har gitt et større nedslagsfelt, men som forutsigbart nok ikke har slått helt an hos deler av ‘den gamle’ fansen.
Joe Lynn Turner har vært en særs aktiv herremann siden han slo igjennom som vokalist i Rainbow i 1981. Alle kjenner til hans bedrifter med Ritchie Blackmore, også i den kortlivede Deep Purple-perioden, men Turner har gjort veldig mye annet, og vi tok et dybdedykk i mannens CV over noen pils og en bunke CDer på en bar i Oslo.
Det er en imponerende rekke med navngjetne musikere som har passert gjennom rekkene til den australsk/amerikanske supergruppa The Dead Daisies siden de startet opp i 2013. Folk med band som Guns N Roses, INXS, Foreigner og The Rolling Stones på CVen har kommet og gått, men har nå stabilisert seg med folk mest kjent fra band som Whitesnake, Mötley Crüe, Dio og Journey. Før konserten i Oslo i april fikk vi en halvtime med gitarvirtuos Doug Aldrich.
Det begynner å bli alvorlig mange liveutgivelser med Graham Bonnet – dette er såvidt vi vet den fjerde på drøyt to år, med mer eller mindre de samme låtene.
Soulfly turnerer med sitt 11. album siden starten for 20 år siden. Nå kan vel tittelen «Det nye bandet til Max Cavalera» begraves for godt. Eller?
Gefle har ett havsnära läge 16 mil norr om Stockholm samt kulturhistoria i form av Gasklockor. Lägg till metall i 2 dagar samt en mängd intressanta band. På ”pappret” är årets utgåva något svagare än förr om åren. Men pre-party redan med tjuvstart på torsdagen bland annat med ett hungrigt och spelsuget W.A.S.P ger en bra bild om att verkligheten slår teorierna. I övrigt är det bara med ett schysst järnrör som Socker-Conny slår världen med häpnad, även Onkel Kånkel förr i tiden.
Brønnøysund er åsted for den årige Rootsfestivalen, som har holdt det gående siden årtusenskiftet. I år fikk vi med oss en av dagene for å sjekke ut bl.a. Audrey Horne, Donkeyboy, Johndoe og Bigbang.
Danske Volbeat har blitt et fenomen som smelter sammen metal og fengende rock, og gjort at ikke-rockere synger «Still Counting» i skjønn harmoni med beinharde metalfans. Og med sin syvende plate «Rewind, Replay, Rebound» fortsetter de å utvide sitt musikalske landskap. Og de vet det vil provosere.
Det skal ha vært lang kø utenfor Byscenen i forkant av Kamelots utsolgte konsert forrige lørdag. Bandets jevngode katalog har åpenbart hatt nedslagskraft også nord for Dovre. Dessverre var det allerede fra første anslag klart at Byscenen ikke egner seg for amerikanernes smått symfoniske power metal.
At Sabaton aldri går tom for krigstematikk er like imponerende som at de aldri går tom for låter skrevet over samme fire powerkordene. Derfor synes jeg også det er litt rart at enkelte blir skuffet når de leverer noe nytt. Debuten var et friskt pust,, men det meste var allerede gjort etter det.
Få artister har vært like innflytelsesrike de siste tretti år som Perry Farrell. Ikke bare gjennom hans band Jane’s Addiction, men også via den banebrytende festivalturnéen Lollapalooza siden 1991. Da mannen var innom Oslo for å gjøre en solokonsert i sommer, fikk vi ham i tale både om den nye skiva ”Kind Heaven”, men også om den gangen han begav seg inn i krigsherrenes territorium i Sør-Sudan med en haug med kontanter og kjøpte fri over to tusen slaver.
Ricky Warwick (Black Star Riders, Thin Lizzy, The Almighty) stoppet høsten 2018 innom Oslo på sin Sonic Acoustic Attack Tour sammen med Damon Johnson. Vi fikk en prat med ham om oppveksten i Belfast, om hvordan det er å turnere med Judas Priest og hvorfor det aldri vil komme en Warwick/Johnson-skive.
I snart tretti år har Joe Satriani vist andre gitarister hvor skapet skal stå. Vi tok en prat med virtuosen like før han gikk på scenen foran et nesten utsolgt Rockefeller, og kom også inn på hans samarbeid med Sammy Hagar i Chickenfoot, og hvordan han erstattet Ritchie Blackmore i Deep Purple.
Å samle nær 40.000 mennesker i skauen utenfor Trondheim leser som et dystopisk mareritt, især om man vemmes ved sendrektige kødannelser og dessuten har et anstrengt forhold til folkemasser uten reell musikkinteresse. Ser man bort fra en generelt bevegelseshemmet menneskeakkumulasjon foran drikkebodene, samt et ventelig helvete for å komme seg hjem igjen, red arrangørene i Trondheim Concerts stormen av da Midt-Norge losjerte Ghost og Metallica.
Vi lærte ham først å kjenne i Sons Of Angels, en norsk supergruppe som ble lansert tungt med plateinnspilling og turnering i Statene, før han overtok mikrofonen i 21 Guns, bandet til Scott Gorham fra Thin Lizzy. Deretter ble han vokalist i det nye bandet til Adrian Smith fra Iron Maiden. Alt lå an til […]
Selv om de aller fleste fortsatt forbinder Max Cavalera med Sepultura har han nå brukt omtrent dobbelt så lang tid i sitt «nye» band Soulfly, og omtrent samtidig som bandet bikker tjue år slipper de sin ellevte utgivelse «Ritual». Det måtte vi selvfølgelig høre mer om.
Da er det eksamenstid for Abbath. Der den selvtitulerte debuten var skrevet som et Immortal-album, er denne skrevet for bandet Abbath. Plata består av ni låter på under førti minutter, så materialet er rimelig effektivt uten altfor mye unødig fyllstoff.
En av rockens mest legendariske stemmer og låtskriver besøkte Oslo Spektrum i går og serverte oss en imponerende lang gullrekke av klassiske rockelåter som nesten ingen andre artister lenger kan oppvise maken til. Og det låt tøft og tett.
Musikalsk ligger norske Gone Rogue i et slags post-grunge-territorie, der det svinges over fengende riff som post-grungere pleier å gjøre – men i motsetning til veldig mange andre band i samme territorium er Gone Rogue bra.
Ikke mange musikere har hatt så stor innflytelse på rocken de siste tretti år som det Perry Farrell har hatt. Stemmen bak Jane’s Addiction og hjernen bak Lollapalooza-festivalen nyter enorm respekt i bransjen og blant fansen. Så da er det rett og slett nitrist at konserten som egentlig ble satt opp på Rockefeller flyttes ned på John Dee, og likevel er det ikke mer enn halvfullt.
Er det mulig å forestille seg en mer særegen vokalist enn Perry Farrell? Det øyeblikket du hører lyden av stemmebåndene til mannen som slo gjennom med Jane’s Addiction for over 30 år siden, så vet du at det er ham.
Etter fem år på Fredriksten Festning i Halden har Tons Of Rock-festivalen sett seg nødt til å flytte seg til litt mer sentrale strøk, og for første gang ble det arrangert rockefestival på Ekebergsletta i Oslo, noe som ga publikum atskillig større muligheter med tanke på logistikk og overnatting.
Til alles glede og frustrasjon får vi nå servert nok en utgave av Rhapsody. Stridsøksen hives litt hit og dit virker det som, men nå står vel Alex Starapoli alene igjen med det som etter hvert ble Rhapsody of Fire.
I år har sommer i Bergen vist seg å være ensbetydende med store utendørskonserter som Phil Collins, Robert Plant, Elton John, Mark Knopfler, Bob Dylan – og nå altså Dave Grohl med sine Foo Fighters, godt backet av våre egne Kvelertak og Frank Carter & The Rattlesnakes.
Norway Rock Magazine er tilbake på Bergenfest og vi gleder oss masse til dagens artister. Storheter som Patti Smith og Robert Plant skal befeste sin posisjon som legender og nye band som Starcrawler skal vise seg fram for det norske publikumet. Bergen viser seg fra sin aller beste side i dag og været er helt eventyrlig – det kan rett og slett ikke bli bedre.
Lars Ulrich hadde stor innflytelse på sine amerikanske venner da han i ungdommen brakte med seg ny europeisk metal over dammen. Å si jeg stoler like mye på smaken hans nå er å overdrive, men det er utvilsomt kult når han sier hans nye favorittband er norske Bokassa.
Donington er det spirituelle hjemmet for Download, og har vært åsted for en av rockens største festivaler nesten hvert år siden 1980. Festivalen har vokst i popularitet, og har under ulike navn vært vertskap for noen av de største navnene innen rock og metal fra hele verden.
Den første uka i juni fant årets absolutte festivalhøydepunkt sted. Vi snakker naturligvis om Sweden Rock, verdens hyggeligste tungrock- og metal-festival. Hermed årets Norway Rock-rapport.
Da Nazareth stoppet innom Drammen underveis på en liten Norges-turnè for å slippe seg løs på Union Scene ble Norway Rock Magazine i den anledning invitert til et aldri så lite kaffeslabberas med bandets sluttede ring; Eneste gjenværende originalmedlem og den meget snakkesalige Pete Agnew, samt sisteankomne til badet og ikke minst arvtaker etter selveste […]
Norsk rock lever i beste velgående og Underwing fra det blide Sørlandet, nærmere bestemt Arendal, er et levende eksempel på det. «Spirals» er deres andre EP, og i likhet med deres første «Kaela Upsweep» fra 2017 så befinner de seg fortsatt i 90-tallets alternative lydbilde.
Høsten 2019 er amerikanske Y&T på sin tradisjonelle Europaturne, og vi tok en prat med bandets frontmann, vokalist, gitarist og eneste orginalmedlem, Dave Meniketti, og gjennomførte en kronologisk oppsummering av samtlige Y&Ts studioskiver gjennom tidene, i tillegg til å få de siste nyhetene.
I foregående artikkel loste Dave Meniketti oss igjennom Y&Ts studioskiver fra debuten i 1976 til «Down For The Count» fra 1985. Når vi atter slår på tråden til gitargudens hjem i California, fortsetter vi der vi slapp.
Femti år etter ensemblets innstiftelse er det fortsatt ingen som riktig tåler stilistisk sammenligning med franske Magma. Fra og med det forløsende mesterverket av 1973, ”Mekanïk Destruktïw Kommandöh”, har klassisk skolerte Christian Vander kjørt et fullstendig eget løp.
Tanken bak prosjektet Sweet Oblivion var å få Geoff Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra, og det har de utvilsomt klart. Tittellåta «Sweet Oblivion» låter akkurat slik vi har håpet å få høre Geoff Tate igjen – akkurat som klassisk Queensrÿche anno «Operation: Mindcrime».
For fire år siden fikk vi servert en særdeles lovende EP fra produktive Chad Davis, som vi kjenner fra blant annet Hour Of 13. Bandet bar navnet The Sabbathian, og det mest spennende for oss nordmenn var vokalist Anette Gulbrandsen. Omsider er debutplata «Latum Alterum» ute. Ting har gått tregt, men så er det jo […]
Den gamle Dire Straits-sjefen Mark Knopfler har blitt en hyppig gjest i Norge, og har tidligere denne helgen spilt i både Ålesund og Bergen før han søndag kveld inntok et utsolgt Oslo Spektrum.
Noen skiver er litt sånn at du lurer på om det er kult eller bare kleint. Bandet selv anser åpningslåta som en fremtidig klassiker. Den er så lystig og fengende at det blir i overkant for meg. Det samme gjelder «Smoke On The Horizon». Dette her er Manowar og Anvil rørt sammen i en gryte
Bruce Springsteens “Western Stars” har blitt møtt med stående ovasjoner fra et samlet musikalsk pressekorps. Albumet, som byr på tretten låter av den mer lavmælte sorten, har faktisk vært utropt til hans beste siden 70-tallet.
Chicago-bandet Styx har vært trofaste slitere på “classic rock” eller AOR-scenen i 47 år, og deres blanding av melodisk progressiv rock, ispedd elementer av tungrock, pop, musikal og rockeopera har hele tiden hatt en solid fanskare, ikke minst i USA, men også internasjonalt.
I mars slapp Yngwie Malmsteen albumet «Blue Lightning», og i den forbindelsen tok NRM en kjapp prat med en selvkritisk og glemsk legende. I et musikalsk univers, der blant annet vår egen hardrockkonge, Jørn Lande, har blitt persona non grata – har gitarlegenden total kontroll.