Lørdag 12.oktober
Oktober Rock er blitt et årlig arrangement i Orkanger, til tross for at arrangementet på langt nær har vært utsolgt. Det var det heller ikke i år, noe som er like greit. I en såpass stor hall er lyden så ymse med mindre du står i nærheten av scenen. Årets line-up hadde en viss gubbefaktor, med Nazareth og Terje Tysland øverst på plakaten. Det var unektelig litt spenning rundt hvor mange som ville møte opp bare for å høre «Love Hurts» og sutrete Tysland-ballader.
Som ventet var også hallen tilnærmet tom da det hele sparket i gang tidlig på ettermiddagen. Jokke-coverbandet Hr. Smits Venner hadde vært midt i blinken om de hadde spilt senere på kvelden. Men dette er prisen å betale om ikke arrangementet skal fordeles over to dager. Neste ut var Barbed Wire og Dan Baird & Homemade Sin. Sistnevnte fikk litt liv i salen med de to låtene folk kjenner til fra Georgia Satellites.
Kveldens første store trekkplaster var JORN (3/6), som har tatt Tore Moren inn i varmen igjen. Det var unektelig litt uvant å se bandet uten to gitarister, men det gir mer rom for keyboard. Den italienske tangentmagikeren Alessandro Del Vecchio leverte varene til gangs. Han bidro også med klokkeren koring. Plateselskapet Frontiers har en god spillerstall å ta fra, og det er flott å se de gjøre noe annet enn studioarbeid for oppkonstruerte band og soloplater. Bassist Sid Ringsby var også et kjent fjes. Willy Bendiksen er savnet, men mannen begynner vel farlig å nærme seg pensjonsalder.
Det evige irritasjonsmomentet er som alltid at settlisten i stor grad består av coverlåter. Jørn Lande er blant verdens beste sangere, og har en lang liste knallplater på merittlisten. Hvorfor han da stadig må bevise at han kan synge som Dio er for meg en gåte. Trond Holter fremfører i disse dager for siste gang Dracula-prosjektet de startet sammen. Når Lande fremfører glimrende «Walking on Water» kan man bare lure på hva mer de kunne fått til sammen. Av tilnærmet spennende coverlåter denne kvelden var «Lady Evil», av Black Sabbath hentet frem. Jeg kan ikke huske å ha hørt han gjøre denne tidligere. Det var så forfriskende en coverlåt kan bli. Jeg synes også han selv så litt uinspirert ut på scenen. Kanskje var det publikumsoppmøtet som ikke var motiverende nok. Uansett leverte JORN varene mer eller mindre akkurat som forventet. Jeg savnet flere egne låter fra bandet, men det er kanskje begrenset hva de får til uten to gitarer.
Kveldens store kamel å svelge var Nazareth (2/6). Ikke bare har de erstattet originalvokalist Dan McCafferty, men nå har de jammen erstattet erstatteren også. Det er tydelig at bassist Pete Agnew fortsatt storkoser seg på scenen, men for alle som har sett McCafferty synge i rullestol under Sweden Rock for et par år siden, så er dette bare trist. De var et av verdens beste liveband. Nå fremstår de mest som et coverband. Klassikerne er de samme, men når de entusiastisk prøver å presentere en ny låt, så er det vanskelig å ikke forlate lokalet i protest. For alle uten noe særlig forhold til bandet var dette sikkert en flott forestilling, men selv kunne jeg vært foruten.
Kveldens store positive overraskelse skulle bli Terje Tysland (5/6). Jeg hørte mange si de skulle dra hjem etter Nazareth, men det så ut til at de fleste ble igjen, gitt. Tysland presenterte et storslått show, med blåsere og en dyktig korist. Gamlefar virkelig storkoser seg på scenen om dagen, og man skulle nesten ikke tro at trønderen er blitt 68 år gammel. Han har et luksusproblem med mange låter å velge mellom, men han serverte en hitparade de fleste nok var fornøyd med. Allsangfaktoren var stor til tider, og jeg tror de færreste var misfornøyd med kveldens punktum finale.
Kort oppsummert kan vel arrangementet kalles en suksess, selv om plakaten kunne vært noe mer spennende. Vi kan bare si lykke til neste år. Oktober Rock er unektelig blitt en fin tradisjon. Arrangør skal også ha honnør for glimrende tilrettelegging av ølsalg og sanitære forhold. Drikkebonger virker kanskje litt gammeldags i disse digitale tider, men det er effektivt.
Tekst: Stig Rune Robertsen
Foto: Kjell Roger Solstad