Skotske Doogie White ble for alvor kjent da Ritchie Blackmore valgte ham til å fronte 90-tallsutgaven av Rainbow etter at han akkurat ikke fikk jobben i Iron Maiden. På 2000-tallet dukket han opp som vokalist for Yngwie Malmsteen, og siden 2010 har han vært Michael Schenkers høyre hånd. Nå i 2019 har han derimot gitt ut plate og gjort konserter med norske Come Taste The Band.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Andres Violante
Livefoto Doogie: Anne Marie Forker
– Come Taste The Band startet som et Deep Purple-tributeband i Telemark på 90-tallet – hvordan ble du involvert i den nyeste skiva deres?
– Det har blitt så mye lettere å få kontakt nå som nesten alle er på Facebook! De sendte meg en melding for noen år siden og lurte på om jeg kunne tenke meg å være gjest på en konsert de skulle ha.
– Den med Graham Bonnet og Jørn Lande?
– Ja, riktig! Jeg takket ja, det gikk strålende, og vi kom flott overens, de er en herlig gjeng! Og de gjør glimrende versjoner av låter som vi alle elsker. I 2017 inviterte de meg tilbake for å gjøre en konsert sammen med Bernie Marsden, som også gikk veldig bra. Etterpå fortalte Jo Henning (Kåsin, gitar) meg at de skulle lage ei skive, og han lurte på om jeg ville skrive noen låter sammen med ham, og kanskje synge på skiva? Jeg svarte Ja, selvsagt! Og derifra begynte snøballen å rulle. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente meg, men jeg har som tommelfingerregel at hvis låtene er bra, og jeg føler at jeg har noe å bidra med, så er jeg med. Jeg hadde regnet med at dette kom til å høres ut som et amalgam av Deep Purple, Whitesnake og Rainbow, siden det er slike låter de er kjent for å fremføre – men det gjør det virkelig ikke! Det er stilig, funky, groovy rock, og Jo Hennings gitarspill er utsøkt! De prøver ikke å lage et Purple-album eller et Whitesnake-album – de har skrevet låter i sin egen stil. De kopierer ingen! Og det var en hyggelig overraskelse for meg. De hadde allerede et par låter ferdig innspilt med en annen engelsk vokalist, så der trengte jeg bare å gjøre min egen tolkning av en eksisterende melodilinje og tekst.
– Det er slik dere har lagd de andre låtene, at Jo Henning har lagd musikken og du har lagd melodilinja og skrevet teksten?
– Ja, riktig, og det har fungert ypperlig. Jeg er storfornøyd, resultatet låter riktig bra! Alle instrumenter er godt spilt og høres krystallklart på skiva.
– Dere skal gjøre en konsert på Rockefeller i Oslo i februar, men er det noen planer om å fortsette samarbeidet på noe vis?
– Det er fortsatt tidlig, så det er vanskelig å si. Vi gjorde en strålende festivalkonsert sammen i fjor, og de har invitert meg tilbake for et par andre festivaler i sommer som jeg er klar for, men det kommer an på tidsskjemaet. Jeg er travelt opptatt med turnering. Nå kommer jeg rett fra Sør-Amerika, og om et par uker skal jeg til Japan. Jeg er booket for hele året, så vi må bare se om og når jeg har anledning til å snike inn noen konserter med Come Taste The Band. Det optimale hadde vært å få til 5-6 konserter på en drøy uke, men det kommer også an på responsen på skiva. Og som sagt, det er en glimrende skive, verdig til å inkluderes i enhver platesamling! (Les intervju med Jo Henning Kåsin fra Come Taste The Band her!)
– Du har jo jobbet med noen av verdens fremste gitarister, og enkelte av de, spesielt Malmsteen og Blackmore, har et rykte på seg for å være, skal vi si, vanskelige. Hvordan var ditt samarbeid med de?
– Jeg hadde ikke noe problem med noen av de, og at samarbeidet tok slutt, hadde sine naturlige grunner. Jeg har en liten veske hjemme, med stjerner og måne på, som Ritchie ga meg for over tyve år siden. Den var til å ha penger i, sa han. Og hver gang jeg skal ut og spille med store navn, så putter jeg egoet mitt i den veska, for det er det ikke plass til på en turné med karer som har gjort sin greie i flere tiår. Det er deres band, deres show, og de kan dermed bestemme reglene. Deres navn står på plakaten, og da er det ikke plass til en vokalist med stort ego på scenen. Det må man bare respektere. Så lenge man stiller opp når man skal, kan tekstene og vet hva du gjør, så får du respekt tilbake.
– La oss gå litt lenger tilbake i tid. Du var visstnok en av favorittene til å få jobben i Iron Maiden da Bruce Dickinson sluttet i 1993.
– Okay?
– Ja, stemmer ikke det?
– Jo, jeg var på audition, men jeg fikk ikke jobben, den gikk jo til Blaze Bayley, som jeg forøvrig har tilbrakt de siste to ukene sammen med i Sør-Amerika!
– Hvordan gikk din audition?
– Jeg var inne to ganger. På den tida hadde de akkurat gitt ut to liveskiver, ”A Real Live One”, og ”A Read Dead One”, så på første audition gjorde vi låter fra de to skivene. De likte tydeligvis hva de hørte, for de inviterte meg tilbake igjen for en annen og avgjørende audition. Men etter noen uker ringte Steve meg personlig og fortalte at de hadde gitt jobben til Blaze, og takket meg for innsatsen. Og det synes jeg var sterkt gjort av ham. De fleste ville overlatt den kjipe jobbe til manageren! Jeg var selvsagt skuffet, men fire måneder senere var jeg i Rainbow, så jeg skal vel ikke klage! Siden jeg var femten hadde jeg drømt om å få synge med Ritchie!
– Jeg har snakket med Damien Wilson (fra Threshold) om dette, han kom også til finalerundene på audition, men han mente at Steve hadde bestemt seg for Blaze før auditionene, men at de kjørte auditions mest for syns skyld. (Les det intervjuet her!)
– Det vet jeg ikke noe om. Jeg har et godt forhold til Damien, men jeg ante ikke at han også hadde vært på audition for Iron Maiden! Han har jo et Maiden tributeband nå!
– Stemmer, Maiden United.
– Ja, de er glimrende, så han hadde sikkert passet bra inn i Maiden altså! Men Blaze gjorde en strålende jobb, det var den rette typen stemme for den musikalske retningen som Steve Harris ønsket å ta bandet i. Og ingen kan si noe på den avgjørelsen han tar angående valg av vokalist – og det var jo innlysende at det kom til å bli svært krevende å fylle Bruce Dickinsons sko i Maiden. Men når folk nå ser tilbake på Maidens 90-tallsutgivelser, så får omsider Blaze den respekten han fortjener for en glimrende innsats i bandet – han holdt de i live gjennom en særs vanskelig epoke for hardrocken. Men det spilte egentlig ikke noen rolle hvem som tok over for Bruce, for etter noen år var det jo tilbake til det vanlige programmet – det var alltid innlysende at Maiden og Bruce kom til å gjenforenes på et eller annet tidspunkt.
– De er skapt for hverandre, og det vet både Steve, Bruce og fansen. Og Blaze tok over akkurat i det grungebølgen feide over det musikalske landskapet i verden.
– Ja, den rammet oss alle. Det merket jeg i Rainbow også. Plutselig likte ikke pressen oss lenger. De ga kun god kritikk til band som Alice In Chains og Soundgarden, og det var vel deres måte å selge magasiner på, for det var det som var populært der og da. Men i Skandinavia og i Japan, og på det europeiske kontinentet, spesielt Tyskland, så gjorde vi det knallbra med Rainbow. I England gjorde vi kun to konserter, to utsolgte show på Hammersmith, men pressen var ikke spesielt interessert. Men vi solgte en halv million skiver, noe jeg ikke var vant til!
– Jeg leste et sted at du jobbet med Whitesnake- og Black Sabbath-kameratene Cozy Powell og Neil Murray rett før du fikk jobben i Rainbow. Hva var det?
– Jeg ble spurt om jeg ville synge på det som skulle bli et Cozy Powell soloalbum. Jeg jobbet ganske tett med en gitarist som het Mike Caswell – han druknet for to år siden. Og vi fire gjorde demoene for det som skulle bli Cozys siste skive, men det var John West (senere i Royal Hunt) som sang på skiva da den omsider kom ut i 1998, etter at Cozy hadde kjørt seg ihjel. Jeg dro til USA for å gjøre audition for Rainbow mens jeg jobbet med Cozy, så det var en periode han ikke fikk tak i meg – dette var før vi alle hadde mobiltelefoner! Da jeg kom hjem, lå det en haug med beskjeder på døra mi om at ’Cozy Powell har ringt deg’ – så han var den andre jeg ringte for å si at jeg hadde fått jobben i Rainbow. Han kunne bare gratulere og ønske meg lykke til!
– Hvordan fikk du egentlig jobben i Rainbow? Ble du oppfordret til å søke, eller tok du kontakt?
– Jeg hadde i alle år vært massiv fan av Deep Purple, og hadde en venn som jobbet for plateselskapet deres i London. Da Purple spilte der, med Joe Lynn Turner på vokal, ordnet han meg billetter og adgang til festen etter konserten også, så jeg kunne få noen gratis drinker – jeg var ganske blakk på den tida! Jeg lagde en kassett med noen låter jeg hadde sunget inn, tok den med og ga den til Deep Purples turnémanager Colin Hart – jeg kjente ham igjen fra et bilde på innercoveret til ”Perfect Strangers”! Jeg skrev mitt navn og telefonnummer på kassetten, men hørte ingenting før tre år senere. Da befant jeg meg i Tyskland, på audition for Pink Cream 69. De hadde sagt som krav at hvis jeg skulle bli med der, måtte jeg flytte til Tyskland. Da jeg kom hjem til London og skulle ta en seriøs prat med min daværende kjæreste, lå det en beskjed til meg om at Ritchie Blackmores sekretær hadde ringt, og med et nummer jeg ble bedt om å ringe. Det var visstnok Ritchies kone Candice Night som hadde funnet kassetten min da han begynte å tenke på å sette sammen Rainbow igjen. En drøy uke senere befant jeg meg i USA og sang låter som Ritchie ikke husket lenger, men som jeg kunne på rams. Det var den perfekte jobben for meg, fordi jeg kunne alt av Rainbow og Deep Purple bedre enn han gjorde.
– I går så jeg på live-DVDen ”Black Masquerade” – en meget bra dokumentasjon av den utgaven av Rainbow.
– Enig! Og det var bare den fjerde eller femte konserten på den turnéen! Vi var enda bedre en uke senere! Stedet vi filmet det på, i Düsseldorf, var topp egnet for en liveinnspilling, for kameraene kom ikke i veien mellom band og publikum, slik det ofte gjør ellers. Ritchie var i stor grad bandets dirigent og styrte bandet, og det var viktig at folkene rundt ham forsto hva et håndsignal eller et blikk fra ham skulle bety. Han visste nøyaktig hva han ville, og trengte et band som kunne gjøre nøyaktig det han ønsket fra de. Og det er hva som gjordet bandet knallbra.
– Rainbow ble oppløst i 1997. Kom det som en overraskelse? Hadde du regnet med å gjøre flere skiver, eller hadde Ritchie hele tiden signalisert at Blackmore’s Night var neste stopp?
– Vi gjorde en turné i Nord-Amerika i begynnelsen av 1997. Og det siste han sa til meg da, rett før jeg gikk på bussen til flyplassen, var ’Når jeg er ferdig med Candices skive, så lager vi ei ny Rainbow-skive, til neste år!’. Så jeg dro hjem og skrev 5-6 låter, som jeg ga til ham da vi møttes igjen i Esbjerg i Danmark, på det som viste seg å bli vår siste konsert (31.mai 1997). Etter konserten spilte vi fotball, og alt virket greit. Men omstendighetene gjorde det mye lettere for meg å skille lag med Rainbow. Jeg gjorde det ikke med lett hjerte, men det måtte gjøres. Så det var det, og jeg har ikke snakket med Ritchie siden. Enkelte mennesker er likevel såpass viktige i ditt liv at man i detalj husker samtaler med de, tyve år senere.
– Har du sett den nåværende utgaven av Rainbow?
– Ja, jeg så de i Birmingham på den første turnéen, i 2016, men jeg har ingen planer om å se de igjen.
– Rainbowfansen ble ganske overrasket over at han satte sammen et helt nytt band med en totalt ukjent vokalist, i stedet for å få deg eller Turner tilbake.
– Det burde ikke overraske – alle Rainbows vokalister opp gjennom tidene var forholdsvis ubeskrevne blad da han fant de, og alle har finnet sin egen vei siden. Men fordi han er en slik musikalsk visjonær som styrer bandet slik han ønsker, så låt alltid Rainbow knallbra uansett hvilke musikere han hadde med seg. Så jeg synes ikke jeg har noen rett til å si noe om den nye besetningen. Det er mange som har kost seg på konserter med dagens Rainbow, deriblant mange unge, under 35 år, som aldri fikk sjansen til å se Rainbow med meg – og i hvert fall ikke med Joe eller Graham eller Ronnie. De får omsider sjansen til å se Ritchie Blackmore gjøre sin greie, og hvis de går derifra like glade og fornøyde som jeg var da jeg så Rainbow første gang, så er det flott for dem. For oss litt eldre, så er det nok ikke helt det samme.
– Du tjenestegjorde også noen år i bandet til Yngwie Malmsteen – kanskje ingen overraskelse ettersom han tilsynelatende plukker opp alle vokalister Blackmore har spilt med…
– Ja, det er en påstand som Yngwie stadig får slengt etter seg. Hvor mange av Ritchies vokalister har han jobbet med?
– Tre i hvertfall.
– Kan du navngi dem?
– Graham Bonnet, Joe Lynn Turner og deg selv.
– La meg nevne en annen gitarist, og så kan du fortelle meg hvor mange av Ritchies vokalister han har jobbet med!
– Greit!
– Tony Iommi.
– Hmmm. Ian Gillan, Glenn Hughes… og Ronnie James Dio.
– Nettopp, like mange. Så det er lett å kritisere Yngwie for det, men det blir feil. Yngwie har også hatt Cozy Powell i bandet, og Bob Daisley – og det har Tony Iommi også. Yngwie har valgt disse vokalistene fordi han vet de er bra, og han vet at de leverer. Ritchie har funnet ukjente sangere og tatt sjansen på å la de fronte hans band, og de har senere funnet nye band, deriblant med Yngwie – og Tony.
– Hva tenker du i dag om de to skivene du sang på med Yngwie? ”Attack!!” fra 2002 og ”Unleash The Fury” fra 2005.
– Jeg hadde en fin tid med Yngwie, jeg jobbet med ham i syv og et halvt år, så det kan ikke ha vært forferdelig hele tida – og det var det ikke! Jeg kom fint overens med ham. Igjen, det var viktig å legge igjen egoet hjemme og gå og gjøre den jobben du er hyret inn for å gjøre. Yngwie ville ikke høre min mening. Ritchie spurte meg til råds av og til, og Michael Schenker spør meg av og til. Men Yngwie hadde en krystallklar visjon av han han ønsket å oppnå – i hans musikk er vokalisten bare nok et instrument han har tilgjengelig for å få frem sin visjon. Og det var jeg innforstått med da jeg tok jobben. Jeg har fått venner for livet gjennom Yngwies band, folk som Rudy Sarzo, Pontus Norgren og Derek Sherinian. Vi treffes og tar en øl sammen når vi er i samme by.
– Men Yngwie selv har du ikke kontakt med?
– Nei. Men det falt seg aldri naturlig. Det fantes ikke Facebook da vi spilte sammen. Og da jeg slutta i bandet, i 2008, så sletta jeg nummeret hans, så jeg ikke skulle finne på å ringe ham opp og skjelle ham ut etter noen øl!
– Hva om du møtte ham nå?
– Jeg har møtt ham siden. Han ringte meg da han kom til London for noen år siden, så jeg dro til hotellet hans og vi tok noen drinker sammen før vi ruslet rundt i Londons gater sammen. Jeg tok ham med på hans første tur noensinne med Londons t-bane. Han hadde aldri vært på The Tube før. Så jeg har ikke noe problem med ham, men det var noe skriverier i media nylig, hvor han og noen av hans tidligere vokalister hadde et munnhuggeri via en nettside.
– Ja, jeg husker det – Jeff Scott Soto og Turner i hvert fall.
– Ja. Da jeg traff ham i London, inviterte meg også på konserten, med tanke på å kanskje komme på scenen og synge en låt. Men på morgenen før konserten fikk jeg beskjed om at invitasjonen var inndratt, for han snakket ikke med noen av sine ex-vokalister lenger.
– Jøssenamn.
– Men sånn er det! Det bekymrer meg ikke – jeg gjorde noen hundre konserter med fyren, så jeg har ikke noe behov for å høre ham spille enda en gang. (Les Yngwies respons her!)
– Og nå for tiden har han rampelyset helt for seg selv, med en trommis, en bassist og en keyboardist stuet bort bakerst i et hjørne av scenen.
– Ja, jeg så en video av det der. Men fra hans synspunkt, så er han en soloartist, ikke et band. Det er hans show. Du så aldri at Frank Sinatra eller David Bowie hadde musikerne i backingbandet sitt svinsende rundt seg! Det er Yngwies navn på plakaten, han fremfører egne låter, publikum har kommet for å se ham og gir blanke i hvem bassisten eller trommisen er. Musikerne kan velge om de godtar det eller ikke før de blir med i bandet. Men godtar du det, er det ingen vits i å klage på det i ettertid.
– Det fører oss videre til din nåværende arbeidsgiver, nok en gitarhelt som har navnet sitt øverst på plakaten – Michael Schenker. (Intervju her!)
– Ja, jeg har akkurat begynt å jobbe med den kommende skiva for Michael Schenker Fest. Vi bidrar alle med idéer og melodier, så i morges spilte jeg inn demoer for dette, og jeg skal fortsette når jeg er ferdig med å skravle med deg. Det var modig gjort av Michael å få inn fire vokalister – Graham Bonnet, Gary Barden, meg selv og Robin McAuley. Det kunne fort ha endt opp i masseslagsmål om vi hadde vært yngre og fulle av testosteron. Men det fungerer veldig bra, og vi har alle respekt for det hver av oss har gjort tidligere. Alle gjør koringer for alle andre, så det er virkelig morsomt!
– Aha, jeg trodde Michael Schenker Fest var en engangsforeteelse, og at dere skulle tilbake til Schenkers Temple Of Rock!
– Nei, vi diskuterte det, men fant ut at veien fremover de neste par år er å fortsette med Michael Schenker Fest.
– Glimrende! Jeg har enda ikke fått sett dette, og trodde at toget nå hadde gått. Jeg kommer definitivt over til England neste gang!
– Ja, det er vel verdt å se, vi kjører totimers show. Og jeg aner ikke hvorfor vi ikke kommer over til Skandinavia, for interessen synes å være stor der. Vi turnerte der med Temple Of Rock, og gjorde en festival i Stockholm tidligere i år. Forhåpentligvis kan vi komme over i 2019, når det ikke snør der.
– Kommer skiva i løpet av 2019, tror du?
– Vanskelig å si, det er bare et par dager siden vi begynte å jobbe med den. («Revelation» kom i september 2019.) Jeg kom hjem fra Sør-Amerika på tirsdag, tok meg en kopp kaffe på onsdag, og begynte å jobbe med nye MSF på torsdag – og nå er det mandag og snart jul! Så vi får se hvor langt vi kommer, vi har ingen tidsfrist å forholde oss til.
– Jeg likte førsteskiva – spesielt siste spor ”The Last Supper”, det var en av Årets Låter for min del.
– Ja, den er glimrende!
– Har du lagt merke til hvordan Gary Barden høres klin lik ut som David Bowie på introen?
– Haha, ja, det har du jaggu rett i! Gary har slik en fyldig stemme og vibrato, den funker fantastisk i det lavere midtregisteret. Mens Graham har denne kraften som får ham til å høres ut som ingen andre enn Graham Bonnet. Vi spiller alle på våre individuelle styrker.
– Før vi runder av har jeg lyst til å spørre deg om et av dine prosjekter som jeg kom over i går – WAMI og skiva ”Kill The King” fra 2014, med Vinny Appice, Marco Mendoza og en Iggy Gwadera. Hva var det?
– Det var plateselskapet mitt i Polen, Metal Mind Productions, som foreslo dette. De hadde kommet over en ung polsk gitarist, Iggy, som var bare fjorten år på det tidspunktet. Fantastisk gitarist, og en gammel sjel i en ung kropp! De fikk et kjent polsk brødrepar som er låtskrivere til å skrive en hel skive for denne gutten, og så spurte de Vinny (Appice, trommer, Dio, Black Sabbath), Marco (Mendoza, bass, The Dead Daisies, Whitesnake, Thin Lizzy) og meg selv om vi ville gjøre dette, for å gi Iggy litt velfortjent oppmerksomhet. Så jeg gjorde det i utgangspunktet som en tjeneste for plateselskapet mitt. Vi gjorde aldri noe mer sammen, men den store tabben vi gjorde, var å kalle det WAMI, som står for White, Appice, Mendoza og Iggy. Hadde vi kalt det noe annet, så kunne vi ha gjort en turné selv om en av oss hadde vært opptatt – da kunne vi fått inn en stedfortreder på bass eller trommer – eller vokal. Men når bandnavnet består av våre fire navn, så må det nødvendigvis være oss fire. Vi malte oss inn i et hjørne der. Jeg snakka med Marco om dette for et par uker siden, og det har vært luftet om vi kunne være interesserte i å gjøre en oppfølger, men det gjenstår å se. Det kommer an på låtmaterialet og på våre respektive tidsskjemaer. Vinny turnerer med Last In Line, og Marco er travel med The Dead Daisies, så det blir ikke lett å få samlet oss. Men hvis han får riktig manager og sikter seg inn i riktig retning, så kan lille Iggy gjøre det veldig bra, for han er en fantastisk gitarist, som du hører på skiva – og han var bare 15 år da vi spilte den inn!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019