Det har gått hele 25 år siden utgivelsen av bautaen «The Crimson Idol» og i den forbindelse kjører Blackie Lawless & co en jubileumsturnéen «Re-Idolized» rundt om den ganske klode komplett med synkron film og full pakke. Vi var så heldige å få inn et par ord med sjefen sjøl i løpet av en meget trivelig passiar midt mellom soundcheck og show på Rockefeller om Jonathan Steele og Jesus.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
– «The Crimson Idol» er av mange regnet som den ultimate W.A.S.P.-skiva, var det noe du følte på da den ble skapt?
– Man vet jo aldri når man skriver musikken, men når vi var ferdige med å spille inn følte vi at vi satt på noe virkelig spesielt. Man vet heller aldri hvordan fansen kommer til å ta det imot, jeg har utgitt ting som jeg personlig har vært veldig fornøyd med som ikke har blitt godt mottatt. Det er nok noe de fleste artister kan fortelle om.
– Det var egentlig ment for å være et soloalbum, hvordan endte det under W.A.S.P.-flagget?
– Det var intensjonen å gjøre den som en soloskive, helt riktig – men EMI kom på banen og fortalte at de så på W.A.S.P. som et konsept, mye som Motörhead var et konsept. Man trengte ikke å kalle en skive for «Lemmy», folk forsto hva det dreide seg om allikevel. Det var ikke noe særlig å krangle på, så da ble det sånn.
– Jubilanten er jo et konseptalbum som handler som de fleste vet om den fiktive karakteren Jonathan Steele, husker du hvordan historien ble til?
– Faktisk ja, jeg satt på en restaurant i London i oktober 1986 så jeg vet nøyaktig hvor jeg var og hva jeg gjorde da idéen slo meg. Vi hadde akkurat startet turnéen for «Inside The Electric Circus», og ga også ut «The Headless Children» etter den, så det tok en del år fra jeg fikk idéen til jeg aktivt begynte å jobbe med den. Når det gjelder begrepet konseptalbum er det en ganske bratt læringskurve hvis man ikke har gjort det før. Det er helt annerledes enn å lage et tradisjonelt album, for eksempel ved en tilsynelatende enkel ting som låtrekkefølge. Vanligvis ved et ferdig innspilt produkt prøver man forskjellige rekkefølger en fire-fem ganger til man er fornøyd, men når man skriver en historie til kan man ikke gjøre det på den måten. Det er bare én av tingene man oppdager når man gjør et konseptalbum for første gang. Liker man ikke hvordan låtene står til hverandre har man et problem, for du kan ikke bare endre historien og sette slutten først. Historien er skrevet i stein og musikken må skrives deretter med fokus på tempo, som at man ikke kan ha tre sakte låter etter hverandre. Dette er ting man lærer mens man holder på. Det kan høres enkelt ut, men det er en stor vurdering som må gjøres når man tar et par skritt tilbake for å se hele bildet. Da må man se for seg hele verket i hodet før man påstarter siste fase av arbeidet. Du kan se for deg en vegg av mosaikk, hvis det er et par brikker i midten av veggen du ikke er fornøyd med kan du gjerne prøve å ta de ut, men da vil hele veggen falle sammen. Har man ikke en klar visjon idet man starter vil man rive ned veggen mange ganger før man blir ferdig. Det er flere andre ting man må tenke på og som lytterne aldri vet om og musikere som aldri har gjort det før heller ikke vet om. Man påsetter seg et helt annet press enn hva en standard skive. Det var mye lettere når vi lagde «Neon God», vårt neste konseptalbum.
– Stemmer det at dere ikke turnerte «The Crimson Idol» etter den ble utgitt?
– Det kommer an på hva du mener. Hvis du mener på den måten vi gjør nå og spiller skiva fra start til slutt, så nei. Men vi gjorde en vanlig turné som vi pleier, og faktisk var her vi sitter akkurat nå første kveld på den europeiske turnéen. Men vi spilte ikke skiva i sin helhet, for teknologien som trengs for å gjøre det fantes ikke på den tiden. Dette var noe jeg visste da vi spilte den inn, så vi tok bare en håndfull låter fra den og blandet med eldre materiale som vanlig. Egentlig var det vel aldri meningen å gjøre den i sin helhet på den tida heller ettersom det var for komplisert, mens nå finnes det helt andre muligheter med teknologien som nå eksisterer.
– Hvordan kom planene om 25-års jubileet til?
– Filmen som vises samtidig under konserten ble filmet i 1992 rett etter utgivelsen, men ble satt på vent i årevis. Flere folk visste om den og lurte på når den ville bli publisert. «Om et par år» var standardsvaret mitt, og nå sitter vi da her 25 år senere og jeg fant ut at hvis vi ikke gjør det nå kommer vi aldri til å gjøre det. Det var faktisk mer jobb med etterproduksjonen enn hva det var å filme den. Jeg hadde fem forskjellige spesialeffekt-folk på fem forskjellige steder rundt om i verden som jobbet med den som jeg måtte koordinere å få til å jobbe sammen. Jeg har aldri gjort noe lignende før, og her kan du også snakke om bratt læringskurve. Jeg har aldri gjort det før og kommer heller aldri til å gjøre det igjen, såpass kan jeg si. Men nå er den ferdig, og 25-års jubileet virket som en riktig anledning til å omsider få innlosjert filmen i settet og få vist den frem. Nå eller aldri som sagt. Det kostet oss flesk å få gjennomført, og det også er grunnen til at det har blitt utsatt så lenge som det har. Jeg tror jeg trygt kan si at man aldri kommer til å se noe lignende live, mye på grunn av kostnadene det har påført oss. Det er ikke mange andre som hadde tatt de kostnadene, men det er et par grunner til at jeg valgte å gjøre det – for det første satt vi allerede på råmaterialet som bare ventet på å bli satt sammen, for det andre handlet det om å vise prosjektet den respekten det fortjener og en gang for alle bli helt ferdig med «The Crimson Idol». Det finnes tross alt en stor fanbase som setter skiva meget høyt, og av respekt overfor de var det nå som var tida.
– Så har turnéen så langt innfridd forventningene?
– Praktisk talt alle konsertstedene er utsolgt, så vi har i det minste fått en god start. Nå har vi fullstendig tettpakket skjema med spilling så å si hver kveld i to måneder fremover så når vi er ferdige skal jeg hjem og sove i et par uker. Deretter fortsetter vi med samme pakke, vi kommer til å være på veien med dette i et helt år hvor vi blant annet skal innom Australia og Sør-Amerika og antageligvis komme tilbake hit neste høst igjen. Dette har vært et virkelig dyrt show å sette sammen, og skulle vi bare ha gjort det for kun en ti-ukers periode ville det ikke ha vært verdt det. For å ha sjans til å havne i pluss måtte vi virkelig maksimere det så langt det var mulig.
– Hvordan ser publikummet ut på turnéen, er det mest gamle fans, nye fans eller en finfin blanding?
– Sånn det ser ut for meg er det faktisk flest nye. Noen eldre som har vært med en stund er det jo, jeg vil anslå til cirka 70/30 i favør yngre nye fans.
– Du sendte sjokkbølger igjennom kristenverdenen på 80-tallet med dine tekster og image, hvordan ser du tilbake på det nå som du har funnet kristendommen selv?
– Det er morsomt hvordan Gud jobber, er det ikke? Å ta noen som meg til å fronte hans ord er ganske komisk når du ser på det. Jeg fleipet med Alice Cooper som også har blitt frelst om at vi burde konvertere Marilyn Manson også så vi kunne starte et band, haha. Men for å være seriøs, jeg vet jeg antagelig har influert langt flere antikristne band enn motsatt, men jeg gjør nå bare det Gud har satt meg på jorden for å gjøre. Veien jeg har tatt for å komme hit jeg er i dag har riktignok skilt seg ut fra lignende troende, men uten å sammenligne meg med folk fra det gamle testamentet finnes det tonnevis med folk med lignende historier som min der og. Det er bare sånn det virker. Hvis du ser det fra Guds perspektiv, ville du ha valgt en skinnende perfekt mann som aldri har gjort noe galt til å tale hans ord? Bortsett fra Jesus selv finnes det jo ingen sånne mennesker. Hvis vi skulle være som det mennesket og følge hans eksempel ville vi bare å tenkt at «det får jeg ikke til». Apostelen Paul har vi ikke helt oversikt over hvor mange mennesker han tok livet av; Hundrevis, kanskje til og med tusenvis – men allikevel ble han satt til å skrive to tredjedeler av det nye testamentet. Det ser ut til å være Guds mønster og måte å jobbe på når man ser på hvilke folk han velger ut.
– Helt til sist; Hva ville dagens Blackie Lawless ha fortalt den 12 år gamle Steven Duren?
– ”Hold deg fast, det kommer til å være tøft til tider!” Jeg husker jeg allerede på den alderen så på bilder av rockestjerner i rockeblader og tenkte at «sånn vil jeg også være», men bildene viser langt ifra hele sannheten. Det er litt som reklameblader fra cruiseskip som viser glans og luksus, men etter hvert som man kjører finner man ut at det er langt ifra alt som vises på reklamen. Samme er det med rockeblader; det er mye man opplever på veien som ikke sto i brosjyren for å si det sånn. Vi spilte som sagt her 25 år siden som vel mer eller mindre var en oppvarmingsjobb, og et par dager senere spilte vi på Monsters Of Rock foran 180.000 folk. Så til meg selv vil jeg si gjør deg klar og hold deg fast, for det kommer til å være tøft til tider, men det kommer også til å bli vilt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017