Frontiers
De siste årene har svenske Eclipse befestet seg som et av de aller beste «nye» bandene innen kategorien melodiøs hard rock, og ikke minst frontmann Erik Mårtensson har blitt den nye go-to-guy hvis du trenger noen skarpe og fengende låter og/eller produsent til skiva di. Men de alle fleste kilder går jo før eller senere tomme, det er grenser for hvor mye gull det kan graves ut på ett og samme sted, så spørsmålet hadde begynt å sige inn; når går Mårtenson & co på sin første bommert av en skive? Klarer de kryste ut enda et nummer i gullrekka «Bleed & Scream» (2012), Armageddonize (2015) og «Monumentum» (2017)?
De som har kritisert bandet, har hevdet at de tre foregående skivene var for like – at selv om det låt bra var det ikke så mye utvikling å spore. Og det er mulig at de har hatt rett i det, men isåfall kan de klappe igjen denne gangen, for her synes jeg Eclipse har tatt et markant skritt fremover. Det er fortsatt melodibasert rock med fengende refrenger og sylhvasse gitarer fra en av bransjens beste gitarister, Magnus Henriksson, en mann som tryller frem de lekreste soloer rett fra lomma på John Sykes – men de har i tillegg noen nye farger på paletten denne gang.
«Paradigm» åpner knallsterkt med de to låtene som fansen hadde fått høre før utgivelse, den instant fengende videosingelen «Viva La Victoria», og nok et kvinnenavn titulerer oppfølgeren – og «Mary Leigh» kan by på enda et av disse refrengene som bare borer seg inn i hjernebarken din og biter seg fast i ukesvis. Etter to mid-tempolåter roes det hele litt ned med en av skivas kandidater til Beste Låt – «Blood Wants Blood» bygger seg opp gjennom et fantastisk for-refreng til nok en sykt smittende refrengmelodi som jeg har gått og kauket på i en måned i strekk nå. Og for å unngå å repetere meg selv ved å gjenta det samme om hver eneste av de elleve låtene på skiva; slik fortsetter det! Refrenger!
Hver eneste låt her er en perle, det er ikke snev av et eneste filler-track her. Å nevne høydepunkter blir dermed nesten håpløst, men vi nevner i fleng «United» som i år var den offisielle låten til Dreamhack Showdown, vi må dra frem herlige «Delirious» med sitt korbaserte refreng og ypperlig trommespill fra bandets nyeste medlem Philip Custner – her markerer han seg virkelig! De låtene som skiller seg mest ut ifra suksessoppskriften er antagelig skivas kjappeste låt «38 or 44» med sitt nærmest Iron Maiden-aktige introriff, den stemningsfulle «Masquerade» med et refreng som Ghost gjerne skulle hatt med på «Prequelle» (skivas suverent lengste låt på 5:31), og den avsluttende balladen «Take Me Home» hvor man levende forestiller seg titusener av hevede armer som svaier i takt på et stadion.
Så nei, det er ingenting som tyder på at Erik Mårtenssons tilsynelatende utømmelige kilde av fengende refrenger fra aller øverste hylle er i ferd med å gå tom. «Paradigm» er allerede undertegnedes Årets Skive med klar margin, og vi noterer oss datoen lørdag 15.februar 2020 når Eclipse spiller på John Dee i Oslo – det har alle forutsetninger til å bli en fest man raver hes og lykkelig hjem fra.
6/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 11.oktober