Spinefarm
Nashville-produsent Dave Cobb er formodentlig innhanket for å deponere Airbourne noe av det samme løft Robert “Mutt” Lange i sin tid ga AC/DC, uten at O’Keefe-brødrenes rockevesen vil formå å nærme seg kanoniserte album som “Highway To Hell” eller “Back In Black”. Kvartettens floke hviler på en kronisk pendant henimot verdens ypperste fordringsfri rock’n roll-monster, og “Boneshaker”, de luftbårnes femte studioplate, minimerer ingenlunde skisserte mellomværende. Og hva så? All den tid AC/DC nærmer seg sitt otium kan verden forespeiles atskillig verre ting enn driftige avleggere, for er det noe som skiller Airbourne positivt fra en endeløs kloakkrenne med gagnløse etterapere, så er det forpaktet synergi, autentisitet og teft for låter. Bortimot samtlige Airbourne-innspillinger foretrekkes fremfor rustne pseudolegender som Rose Tattoo. “Boneshaker” favner ti kutt, med en halvtimes spilletid. Materialet er treffsikkert, tett, klisjébevisst og tålelig melodiøst, og bør mer enn døyve ventetiden frem mot ny AC/DC-skive.
Aldri fungerer Airbourne bedre enn i et scenevant tittelkutt, samt energibunten “Backseat Boogie”, men vi lever greit med resten også. Enhver AC/DC-fan, meg selv inkludert, inntar et ambivalent forhold til Airbourne – sporadisk synes bandet å fylle en misjon.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 25.oktober 2019