Mascot
Etter fem års inaktivitet er pop-prog-orkesteret Flying Colors tilbake med sin tredje skive, «Third Degree». Det har tatt sin tid å få samlet såpass travle musikere, vi snakker her om Deep Purples gitarist Steve Morse, trommis Mike Portnoy (kjent fra Dream Theater, The Winery Dogs, Sons of Apollo m.m.), soloartist og keyboardist Neal Morse (kjent fra Spocks Beard og Transatlantic), bassist Dave LaRue (kjent fra Dixie Dregs og Steve Morse Band) og vokalist Casey McPherson – bandets minst navngjetne medlem, men med Topp10-hits på CVen med Alpha Rev. Det skal innrømmes at undertegnede har et særdeles godt forhold til de to første skivene til Flying Colors, en av de er sågar på min Topp 10 noensinne, og lista ligger dermed veldig høyt for denne tredjeutgivelsen.
Selv om det er instrumentalistene som er de mest berømte navnene i dette bandet, så er det vokalisten som markerer seg mest på denne skiva. Og for en fantastisk sanger Casey McPherson er! Stemmen hans strutter av følelser og innlevelse, han går lekende lett opp i falsetten det det trengs, men den er stort sett varm og fyldig. På tidligere skiver har Neal Morse og Mike Portnoy også hatt vokale innslag; her er det stort sett bare McPherson, og bra er det!
Musikalsk sett er nok «Third Degree» den mest rocka av de tre Flying Colors-skivene så langt. Åpninga «The Loss Inside» sparker godt ifra seg med et tungt hovedriff og et refreng som er klassisk Flying Colors (om man kan bruke et sånt begrep på et band som har eksistert i mindre enn ti år), og Steve Morse leverer en gnistrende solo, som alltid – og den karakteristiske gitarlyden hans er ikke til å ta feil av. Andrelåta «More» var første videosingel, og også denne åpner med et hardtslående riff – og her skjer det mye underveis før den ender drøye syv minutter senere.
Introen på tredje låt «Cadence» er skummelt lik introen på «Everything Changes» fra debuten, men det varer ikke lenge før Steve Morses høytsvevende gitar tar oss et helt annet sted – stilmessig minner den mer om en annen låt fra debuten, nemlig «Kayla». Den særs bassdrevne «Guardian» har nok en fantastisk Steve Morse-solo over et mellomparti i 9/8-takt, før Dave LaRue slippes løs i en minutt lang bass-solo.
Hittil har ikke skiva vært spesielt progressivt, men det retter seg når vi midtveis inntar hovedretten, det ti og et halvt minutt lange eposet «Long Way Home», hvor progfansen får alt de kan ønske seg med pompøs intro, keyboardsolo fra Neal Morse, heftig trommespill fra Mike Portnoy, akustisk mellomparti som eskalerer mot en grandios avslutning – men alltid med fokus på det viktigste – melodien og refrenget.
Skiva tar så en uventet retning først med «Geronimo», en småjazzy låt i stil med Toto eller Steely Dan, deretter den myke balladen «You Are Not Alone» før «Love Letter», en McCartney/Beatles-pastisj med multiple vokale krumspring hvor Neal og Mike også får testet mikrofonen litt, og Steve Morse leverer nok en perfekt solo. Det hele rundes av på samme måte som enhver Flying Colors-skive, det vil si et rundt elleve minutters progressivt epos, denne gang den mørke og pianobaserte «Crawl» som viser seg å være et av skivas høydepunkter.
Oppsummert er dette tross alle godord en aldri så ørliten skuffelse for undertegnede, men det skyldes nok mest at de to forgjengerne er blant mine absolutte favorittskiver på 2010-tallet. Likevel er det lett å se at dette muligens er Flying Colors’ mest sammenhengende verk, og samtlige låter holder mål og vel så det. Flying Colors har virkelig funnet sin egen stil her. Likte du de to første, kan du uten å nøle handle inn denne uhørt, det er pur kvalitet i alle ledd, og skiva er en fornøyelse å høre på fra første til siste minutt. Ikke bruk fem år før fjerdeskiva, karer! (I neste nummer av NRM har vi intervju med Casey McPherson – i mellomtiden kan du jo pløye igjennom dette arkivintervjuet med Steve Morse og Dave LaRue – eller dette med Mike Portnoy – eller dette med Neal Morse! )
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 04.oktober 2019