NORWAY ROCK MAGAZINE
Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.
Da var årets Rock The Boat i gang. På skipet skulle det være 12 band, og de skulle spille hele veien til Danmark og hele veien tilbake til Norge.
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
Av ulike årsaker har det så langt vært skremmende få gode, offisielle Frank Zappa-DVD-er innenfor rekkevidde. Brillefint er det derfor at en av Roxy-konsertene fra det fantastiske plateåret 1973 nå finnes i butikkhyllene.
Def Leppard er ute med sitt første studioalbum siden 2008. Men disse sju årene har de ikke utnyttet spesielt godt. Det har ikke skjedd mye nytt med de britiske leopardene. Åpningslåta, og første singel ut, har vi hørt før. «Let’s Go» høres nemlig ut som en dårligere utgave av «Pour Some Sugar On Me».
Bryan Adams er tilbake med et album som umiddelbart later til å være en slags pastisj på 50- og 60-tallets rock & roll.
Pantera fikk en brå slutt etter drapet på Darrell Abbott i ‘04, men noen synes det tydeligvis betimelig å gi ut en slags oppsummering akkurat nå, av en eller annen grunn.
Eric Martin kommer alltid til å være mest kjent som vokalisten fra supergruppa Mr Big, men siden det er et band som stadig tar lange pauser, holder han seg travel med andre ting. I høst var han i Norge for en serie akustiske konserter med kun sin egen gitar som akkompagnement, og NRM satte seg ned med den evigunge herren med to halvlitere på et særs vaklevorent utebord på et fortau utenfor en karaokebar i Oslo sentrum.
Der nyere tids Halford møter Accept i en suppe av slitsomheter er vel en kort, men ganske fullverdig beskrivelse av stilen her. En og annen låt kan isolert sett utstås, sogar bifalles, men to på rad er minst én for mye.
RAM synes jeg alltid har vært i toppsjiktet av nyere metal band som har hentet frem den klassiske metallen. Nå har riktignok Gøteborgkvintetten vært plateartister i 11 år, så blodferske er de ikke. I motsetning til en del av sine sjangerfrender synes jeg RAM har hatt materiale som må gis noen runder ekstra før de sitter.
Jeg har vel ved både en og annen anledning tidligere uttrykt min misnøye over hva jeg ynder å kalle ‘ventemetal’, og det er sjelden jeg finner noe særlig av interesse i sonisk svevestøv med dynamiske progresjoner etter grøtbolleprinsippet.
Tredjeplata til den da 19-årige sangerinnen fra Canada utgjør en veritabel lydkulisse for midten av 90-tallet.
Jeg vet dette nummeret slippes rundt kvinnedagen, men jeg håper ikke gårdsplassen blir rent ned av sinte innovertisser når jeg sier jeg ikke liker Nyx. «Home» er den tyske duoens debut, og black metallen damene leverer her har egentlig mye originalt i seg.
Det er to år siden Oslo-bandet Honeyroll slapp sitt debutalbum, og nå er de tilbake med oppfølgeren «Time To Rock». Og er det noe det er tid for her så er det nettopp rock. Rett frem rock’n’roll uten noe mikkmakk.
Det er en prestasjon i seg sjøl å overleve som band gjennom drøyt 50 år (de første under en rekke andre navn) med all motgang som har blitt Florida-gjengen til del opp igjennom åra.
Jeg har sett Lenny Kravitz på en scene mange nok ganger til at jeg vet at han er en fantastisk liveartist, og så frem imot to timer foran skjermen i selskap med herren og hans 10-mannsband. Dessverre er dette ikke en hel konsert fra første til siste låt – det er en konsertfilm.
Cats In Space påstår at de vil gjenskape rockens gyldne 70-tallsepoke a la ELO, 10CC, Queen osv, men den amerikaniserte vokalen og en kjedelig gitarlyd gjør at det ofte ender opp med å låte som standard puddelrock istedet.
Det har tatt sin tid, men i Blackberry Smoke ser det ut til at Lynyrd Skynyrd endelig har fått sine verdige arvtagere som kan bære sørstatsfakkelen videre. Vi fikk slarva litt med frontmann Charlie Starr, mannen med den vestlige verdens tredje største kinnskjegg, noen timer før gutta fra Atlanta entret scenen på Rockefeller i Oslo.
John Cale hoppet av fløyelsbanen høsten 1968, og den bisarre magien fra 1967-debuten sto aldri til å gjenskape eller prolongere.
Det er ikke bare lett å bære Nazareths emblem i 2016, og dette konsertdokumentet fra Metropolis Studios i London tydeliggjør gjeldende ambivalens.
Hva i rødglødende helvete skjedde med dette bandet? Det synes uendelig lenge siden Coheed And Cambria representerte et lønnlig fremtidshåp for symfonisk tungrock.
Jack Bruce huskes med rette først og fremst for sitt virke som Cream-frontmann. Allikevel hadde han i årene som fulgte en imponerende karriere som absolutt ikke skal overses.
I november 2015 slapp damene i Girlschool ut sitt 13. studioalbum og det lukter dongeri, lær, sigaretter og iskald øl lang vei av nyutgivelsen «Guilty As Sin», der den rocka kvartetten skyter treffsikkert etter deg med tøffe riff.
Da er vi fremme ved det femte albumet til franske Temple Of Baal. Enkelte franske band blir altfor art-metal og pretensiøse for meg, og Tempel Of Baal beveger seg på grensa. Jeg tror «redningen» ligger i at det er en del death metal i musikken deres.
Det har gått elleve år siden forrige installasjon av Voodoo Hill, som er det Frontiers-initierte samarbeidsprosjektet med den italienske gitaristen Dario Mollo og vokal-legenden Glenn Hughes. Mens debuten fra 2000 var melodiøs bluespreget klassisk hard rock, var oppfølgeren «Wild Seed Of Mother Earth» tidvis blytung – utvilsomt det hardeste Glenn Hughes har vært involvert i, i løpet av sin lange og varierte karriere.
Da debutskiva til The Winery Dogs kom for to år siden, var undertegnede fra seg av begeistring og kåret den senere til Årets Skive 2013. Nå er oppfølgeren her, og vi får mer av det samme – og det er kanskje det eneste problemet med «Hot Streak». Det føles som mer av det samme vi fikk på debuten, men heller ikke noe nytt.
For de som ikke kjenner til navnet Joel Hoekstra, kan det opplyses at han har spilt gitar i både Night Ranger og Trans Siberian Orchestra, og er for tiden på turne med Whitesnake. Dette er hans fjerde soloalbum, og det første som ikke er instrumentalt, og for et stjernelag med kompiser han har fått med seg!
Året var 1994 og Englands ungdom higet etter sin generasjons nasjonale øyeblikkshelter. Supergrass stilte hardtslående popmusikk, ispedd sort humor og punkens attityde, til disposisjon.
Som en barskere Dolly Parton holder Stacie Collins countryrocken levende. Nashville-innflytteren har flere soloskiver på samvittigheten, og denne nye innestår atter et sjarmerende, optimistisk og moderne brygg av blues, country, rock. Publikums personlige preferanser, og musikalske hjerneomløp, avgjør hvilke av albumets spor som holder livets rett.
Da det stormet som verst rundt Queensrÿche for 4-5 år siden, og skittentøyvasken ville ingen ende ta, hadde de færreste trodd at bandet hadde noen fremtid. Istedet er de nå ute med sin andre skive med sin nye vokalist Todd La Torre, og står sterkere enn de har gjort på tyve år. Vi tok en prat med bandets gitarist Michael Wilton om «Condition Hüman».
Den som fryktet at Devin Townsend var i ferd med å kjøre seg stilistisk fast, vil imøtegå artistens siste prosjekt med samme entusiasme som undertegnede. Casualties Of Cool innmelder smått forbløffende influenser til kanadierens protokoll.
Mens remaster-kulturen bare fortsetter er det viktig å passe på at gode band ikke faller mellom stolene. En nye best-of-kompilasjon fra Bad Company synes derfor å være betimelig.
Her hadde jeg virkelig håpet på noe annet. Et godt eksempel på at man har trua på at gamle parhester vil servere bravader av gammel god årgang.
Det har blitt fem år siden Scorpions annonserte at de skulle legge ut på avskjedturné, men de er fortsatt på veien, og har stadig planer som strekker seg langt inn i 2016. For å få en avklaring, slo vi på tråden til bandets gitarist, grunnlegger og låtskriver Rudolf Schenker – en særs entusiastisk, lattermild og høyrøstet tysker som skravler uavbrutt i fem minutter på inn- og utpust etter hvert spørsmål – og ikke nødvendigvis om det man spør om.
Til tross for noen svakere spor mot slutten, er «Condition Hüman» en meget interessant fortsettelse av den oppadgående formkurven som kom etter de fikk ryddet opp i rekkene og finjustert troppene. Måtte det vare. Lenge.
En mandagskveld i september fant Eric Martin ut at han skulle ta seg en tur til Oslo for å spille på en liten brun bluesbule. Uten resten av Mr. Big. Alene med gitaren.
Devil City Angels er et nytt bandprosjekt bestående av navngjetne musikere som Tracii Guns fra LA Guns, Rikki Rockett fra Poison og Eric Brittingham fra Cinderella, og da bør du klare å legge to og to sammen og skjønne hvordan dette låter.
På midten av 80-tallet forente Steve Hackett og Steve Howe krefter og dannet supergruppa GTR sammen med Max Bacon, Jonathan Mover og Phil Spalding. Dette resulterte i et selvtitulert album som imot alle odds solgte meget godt.
Dette er rett og slett en plate med et stjernelag av metalmusikere. Her har man fått med seg Panteras Phillip Anselmo, Mastodons Troy Sanders, Triviums Matthew Heafy, Slayers Gary Holt, samt mange flere, til å bidra. De tre som holder det hele i tømmene, og er med på så godt som alle låter er trommevirtous Mike Portnoy (ex Dream Theater), gitarist Alex Skolnick (Testament) og David Ellefson (Megadeth) på bass.
Etter at Geoff Tate og resten av Queensrÿche i 2011 skilte lag i en offentlig skittentøyvask som rocken knapt har sett maken til, fortsatte forviklingene i 2013 da begge parter samtidig kom med hver sin skive under samme bandnavn. Mens hans tidligere kolleger gikk tilbake til røttene, prøvde Tate med varierende hell å fortsatt være relevant og moderne.
Ozone er et nytt studioprosjekt satt sammen rundt to av Storbritannias beste og sjelfylte vokalister; Chris Ousey (mest kjent fra Snakecharmer) og Steve Overland fra FM. Hjernen bak det hele, er Mike Slamer som har skrevet låtene, produsert og spiller de fleste instrumenter utenom trommer – og så har de to Kansas-medlemmer på kor!
Da Shinedown slapp «Cut The Cord» som første smakebit fra sin kommende nye skive, var det mange som ble overrasket. Man kunne lett tro at bandet har tatt en helt ny og atskillig hardere retning. Bandets eminente vokalist Brent Smith er nesten ugjenkjennelig her med sin aggressivitet, og tekststrofen ‘It’s time to get real and inspired’ fikk en til å tro at Shinedown hadde gjort akkurat det
Det begynner å bli et par år siden vi hørte rapporter om at Alice Coopers kommende skive skulle hete «My Dead Drunk Friends» og være en hyllest til hans gamle avdøde drikkekompiser, og han har hatt et segment med coverlåter i konsertene sine siden 2012. Når skiva nå endelig er her, er det under navnet Hollywood Vampires, og ikke Alice Cooper.
Doktor Mac Rebennack skapte en viss furore på slutten av 60-tallet, som piano-oppvigler og psykedelisk-funky soul- og bluesrocker; så meget, faktisk, at det i perioden 1968 til 1974 ble lansert hele 22 singelspor fra artisten.
Det har tatt over fem år siden forrige skive, men omsider er Iron Maiden tilbake. Og denne gang er det intet mindre enn en dobbel studioskive de har å by på. Vi tok en prat med bandets nestor og bassist Steve Harris om det nye opuset, som har fått tittelen «The Book Of Souls». […]
Fem år har gått siden «The Final Frontier» – et lengre opphold mellom to skiver har Iron Maiden aldri hatt i sin 35-årige platekarriere – og de leverer her deres første doble studioalbum, noe som tradisjonelt er et sjansespill av dimensjoner – hvor mange doble studioskiver kommer du på som ikke ville hatt godt av å bli trimmet ned til en enkelt disc?
I Birminghams gater herjet en kjernetrio av Tea & Symphony, med alternerende hoffmusikanter, fra utgangen av 60-tallet til cirka 1972.
TWW er i grunnen bandet som aldri ble, men de var likevel en viktig brikke i hva som senere skulle komme i britisk musikkhistorie.
Du begynner å telle litt rynker når folk du begynte å drikke øl og utforske metallen med forteller at guttungen har blitt voksen, gitt ut skive og lurer på om jeg vil sjekke det ut.
Denne platetittelen kan fort vise seg å bli ubehagelig profetisk for Bon Jovi – mens Jon selv kanskje tenkte på å brenne broer til sitt gamle plateselskap Mercury som han fortsatt skyldte en skive, kan realiteten vise seg å være at Bon Jovi brenner broene til fansen som har fulgt de i mange år, og som har gitt de nok en sjanse etter forrige patetiske utgivelse «What About Now?».
Den hardtarbeidende jentekvartetten Katzenjammer, har siden debut-platen i 2008 feid over Norge og Europa som en frisk høststorm med sin magiske eliksir – mikset sammen av blandingen balkan-influert gjøglermusikk, bluegrass-pop og tivoli- musikk. Tidligere i år ble ”Rockland” sluppet.
Først: jeg må få lov til å si det;»Love And The Death Of Damnation» er definitivt en av de bedre albumtitlene jeg har hørt på lenge. God, gammaldags og treffende og det kan sies om innholdet også. Godt, gammaldags og definitivt mer enn treffende! Hele plata holder seg, uten noen store nedturer.
Før jul i 2014 takket vokalist Dave Padden for seg. Tilbake sto en oppgitt Jeff Waters. Mannen er dog ikke kjent for å være av den rådløse typen og igjen, etter den midlertidige knockouten, er Annihilator klar for en ny runde i heavy-metal ringen. 18. september 2015 slapp bandet sitt femtende studioalbum ,og som vanlig er det Waters selv som trekker i de fleste spakene.
Denne danske kvartetten henter visstnok inspirasjon fra Robyn, Daft Punk, Dimmu Borgir, Soilwork og Arch Enemy. Jeg hører mye av de to siste og ingenting av de tre første, så da vet dere kanskje hvilket landskap vi befinner oss i.
Den godeste gitarguden George Lynch har vært en særdeles produktiv mann de siste årene. Dette er hans fjerde utgivelse på et drøyt halvår, etter Lynch Mobs «Sun Red Sun»-EP i desember, «Only To Rise» med Michael Sweet i januar og soloskiva «Shadow Train» i juli. Nå er han her igjen med nok en ny variant av Lynch Mob.
Den forrige platen «Temper Temper» førte riktignok til at en del vendte tommelfingeren ned for den hardtslående walisiske gjengen. Dermed handler «Venom» om å gjenvinne fansens tillit, og vise at Bullet For My Valentine fremdeles er seg selv. På telefon fikk vi med oss gitarist Michael «Padge» Paget.
Mike Portnoy er riktignok mest kjent som en av grunnleggerne og trommisen i Dream Theater, men han har jaggu ikke ligget på latsida etter at han slutta der i 2010. Tvert imot, han har så mange band og prosjekter på gang at de færreste har oversikten lenger. Vi tok en prat med karen like før […]
Den tidligere frontmannen i Spock’s Beard er utvilsomt en av rockens mest produktive karer, med flere utgivelser pr år både som soloartist, med Transatlantic eller Flying Colors, eller med sitt nye Neal Morse Band som besøkte Oslo i sommer.
Ramblin Man Fair foregår Maidstone i Kent, en times togtur sørøstover fra Victoria Station. 44 band over to dager, fordelt på tre scener – hovedscenen Classic Rock, Prog Stage, og teltet Outlaw Country / Blues. Som High Voltage har også Ramblin Man Fair ypperlige fasiliteter, men minimalt av kø på de mange barene, toalettene og spisestedene.
Når Genesis-gitarist Mike Rutherford ser seg tilbake, trekker han frem sangen «Supper’s Ready» som sitt stolteste musikalske øyeblikk. Han kommer heller ikke utenom suksessen med Phil Collins som vokalist og produksjonen av de tre siste studiealbumene med Collins.
40.000 mennesker innebærer et torturerende antall legemer, selv om brorparten stavrer rundt med brede glis og batteridrevne djevelhorn på skolten. Etter å ha stått et lysår i ølkø måtte jeg seriøst jobbe for å stenge ute menneskehordene, og gjøre rom for eksklusivt møte mellom meg selv og AC/DC. Dette lyktes…
Livet har ikke vært bare enkelt for Lamb of God siden de sist ga ut plate. Vokalist Randy Blythe har vært gjennom en rettssak for å ha dyttet en fan ned fra scenen i Praha, med et dødelig resultat. Blythe ble frifunnet i rettssalen, og bandet kunne igjen fokusere på musikken. Og godt er det, for på «Sturm Und Drang» er det rett på den kompromissløse metalen bandet etter hvert har blitt kjent for.
Den amerikanske vokalisten Kelly Keeling har en CV som imponerer. Han har jobbet med solide gitarnavn som John Sykes, John Norum, Michael Schenker, Vinnie Moore og George Lynch, pluss at han sang på tidenes verste King Kobra-skive.
Hvis jeg hadde besøkt Mark Stanways hjemmeside og betalt 15,99£ (ca 190 kr) for biografien hans, ville jeg følt meg ganske snytt når den ankom postkassa, for dette kan knapt kalles en bok. Det er et hefte på 100 sider, pluss en ekstensiv discografi og noen sider med små svart-hvitt-bilder.
Hvor mange ganger kan det samme bandet fortsette å gi ut de samme låtene gang på gang på gang uten at noen sier stopp? Dette er den TIENDE skiva siden forrige utgivelse med nye låter («Can’t Slow Down» fra 2009) med stort sett de samme låtene i liveversjoner, nyinnspillinger eller akustiske versjoner
Hvem pokker er DiMino, høres jeg det ropes over det ganske land. Joda kids, Frank DiMino var en gang i tiden vokalist i det amerikanske pomprockbandet Angel, som på 70-tallet nesten – men bare nesten – slo igjennom bigtime på det internasjonale markedet som det hvitkledde og snille motstykket til Casablanca-kolleger Kiss.
I løpet av de siste par årene har amerikanske Halestorm markert seg som et band for fremtiden, og noterte nylig karrierebeste med sin nye skive «Into The Wild Life». Vi tok en prat med bassist Josh Smith innimellom festivalopptredener i USA.
Å se en legende som Alice Cooper på en såpass liten scene som Sentrum er jaggu ikke hverdagskost. Like oppsiktsvekkende at det ble ikke utsolgt før dagen før – men dette skyldes vel like mye at det var en hverdag i fellesferien. Det var ekstra stas å kunne entre lokalet 1900 for å overvære et show som startet presis 2000
For de som ikke har fått det med seg, så er Mike i Mike + the Mechanics synonym med Mike Rutherford fra Genesis, og dette er bandet han har syslet med til og fra i over tretti år nå. Musikalsk er dette et purt popband, med enkle og radiovennlige poplåter kontra den komplekse progrocken Rutherford syslet med på 70-tallet, i likhet med kollega Phil Collins. Men, det er pop av høy kvalitet!
Det har utviklet seg til en sommertradisjon at Kansas City-baserte Rainmakers turnerer Norge. De avsluttet årets turné på et fullsatt John Dee, for anledningen fylt opp til randen av et noe alderstegent, men svært så entusiastisk Oslopublikum.
Dave Grohl virker som verdens hyggeligste fyr i rockemiljøet. ”Det kommer til å bli en jævla lang natt og vi spiller til vi blir kastet av scenen, om du har jobb i morgen så er det helt i orden å komme for sent, bare si til sjefen din at din kompis Dave Grohl sa det var greit!”
Etter å ha frekventert Oslo Spektrum hyppig på 2000-tallets første tiår, var Marilyn Manson tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, hvor han sytten år tidligere spilte på Rockefeller. Populariteten har dalt, men Sentrum Scene var likevel utsolgt lang tid i forveien, og de oppmøtte tok særdeles godt imot Brian og hans muntre menn.
Det skal innrømmes at jeg hadde denne skiva tilgjengelig i ukesvis uten noen planer om å røre den med en ildtang engang, før jeg i et storsinnet øyeblikk ga den en kvart sjanse til å vise seg å være akkurat så patetisk som forventet. Og jaggu. Jaggu var ikke dette faktisk en liten perle.
For at en liveskive i det hele tatt skal ha noen mening, må den inneholde noe mer enn bare en pliktskyldig gjennomkjøring av låtene tilsatt publikums jubel. Men det er bortimot nøyaktig hva du får på den nyeste doble liveutgivelsen fra Slash.
Det virker som om enhver tulling som noensinne har gitt ut en skive nå også skal gi ut en bok, og litt for ofte faller disse selvbiografiene inn i en av to kategorier. Du har de som skal gi detaljerte beskrivelser av sin oppvekst, skolegang og familie i den første halvdelen, uansett hvor hverdagslig og uinteressant det måtte være, og deretter en kjapp gjennomgang av sin musikerkarriere, helst med fokus på de første årene (som f.eks Lou Gramms bok). Og så har du de som skal prøve å overgå «The Dirt» og smører så tjukt på at man bare sitter og himler med øynene og mumler «Ja særlig!» mens man leser (Hei, Paul DiAnno!). Heldigvis faller ikke biografien til Dennis Dunaway inn i noen av disse kategoriene.
Undertegnede er ingen stor Toto-fan – av mine 3000 CDer er det ikke en eneste Toto. Antall seksere jeg har trillet de siste fem år kan telles på en hånd. Likevel, en sjelden gang blir man bare fullstendig slått i bakken av et bands overlegne musikalitet, spilleglede og virtuositet, til tross for lave forventninger.
Det er bare et halvår siden sist de fem langhårede og skjeggete rabbagastene fra Atlanta sist besøkte et nær fullsatt Rockefeller med sin Skynyrd/Hellbillies-hybrid av sørstatsrocken sin, men denne gangen er det en halvfull sal som møter dem. Årsaken er naturlig nok en kombinasjon av Musikkens Dag, Champions League-finale og at store deler av publikummet deres befinner seg på Sweden Rock.
Gun har opplevd både braksuksess og dundrende fiasko gjennom en 25 årig karriere, men har sjelden sviktet fansen hverken i studio eller på scenen. I vår kom de med sin sjette skive «Frantic», den andre med ex-bassist Dante Gizzi på vokal, og vi slo i den anledning på tråden til den særs sympatiske skotten hjemme i Glasgow.
Det ble nærmest en liten tungrock-festival på forsommeren i Oslo da det viste seg at både metal-legendene Judas Priest og hitmaskinen Def Leppard hadde lyst til å komme på Norgesbesøk samme dato, og da falt det seg naturlig for arrangøren å putte de inni Spektrum og spe på med de nye heltene Five Finger Death Punch som forrett.
Takket være nedfallsfrukt fra festivaler som Sweden Rock, ble det en særdeles hektisk konsertperiode i Oslo i begynnelsen av juni, og først ute var Slash og hans muntre venner på et utsolgt Sentrum Scene. Mannen med flosshatt og solbriller har for lengst blitt et rockeikon og svært få musikere blir gjenkjent oftere enn ham.
Whitesnake er ute med ny skive, «The Purple Album» og kommer snart til Europa for en ekstensiv turne som denne gang utelater Norge. Vi tok pulsen på bandets nyeste rekrutt og gitarist Joel Hoekstra, Rockens Blideste Mann, og fikk historien om hans overgang fra Night Ranger til Whitesnake.
Det er stadig like forbløffende at Robin Beck nå faktisk har passert seksti år. Dama ser forbløffende bra ut, hadde lett passert som en 35-åring, og synger stadig like knallsterkt. At hun har med seg den eminente spanjolen Jorge Salan på gitar og sin ektemann (og House Of Lords-vokalist) James Christian på bass og koringer, gjør opplevelsen enda bedre.
Svensk rocks flaggskip de siste tretti år har ikke ligget på latsiden etter sin gjenforening i 2004 – våren 2015 kom de med «War Of Kings», sin femte skive i bandets andre epoke. Da falt det seg naturlig å slå av en prat med Finnmarks største gitarhelt, John Norum.
Hva pokker er det svenskene har fått i seg de siste årene? Ikke nok med at Eclipse, Work Of Art og H.e.a.t. har eksplodert på AOR/Melodic Hard Rock-scenen, men nå smeller Degreed fra Stockholm til med en kanonskive på tredje forsøk, etter at de to første var så där.
Det er ti år siden sist Udo Dirkschneider sto på en scene med Accept, og nesten dobbelt så lenge siden forrige felles skive. Men fans av 63-åringens silkerøst får likevel dosen sin – U.D.O. er i disse dager ute med sin femtende skive, og frekventerer stadig norske konsertsteder land og strand rundt. Vi tok en hvitvin med nøtteskrika i hotellbaren noen timer før han gikk på scenen i Oslo.
Tysklands fremste gitarhelt gjennom tidene, Michael Schenker, (Uli Jon Who?) har opplevd en aldri så liten renessanse de siste årene, etter et par tiår ute i en musikalsk villmark. Nå har han et nytt band med navngjetne musikere, og en splitter ny skive ute – «Spirit On A Mission». Vi slo på tråden til herren, som tydeligvis hadde presseskrivet liggende på bordet foran seg i første del av samtalen.
Selv om jeg sikkert er en av de få her til lands som tør se deg rett i øya og si at ‘Ja, jeg er Survivor-fan!’, så må det innrømmes at det som bandets hovedkomponist Jim Peterik har prestert utenfor moderbandet, ikke på langt nær er like tøft.
De engelske kongene av melodiøs rock har ikke ligget på latsiden etter at de ble lokket ut av pensjonisttilværelsen med noe som skulle være en eksklusiv engangs-opptreden på Firefest i 2007. De kom skikkelig opp og gå med «Metropolis» i 2010, deres første skive på 15 år, og siden har det kommet en jevn strøm med nye utgivelser nærmest årlig.
Det er jaggu ikke få engelske band John Mitchell har jobbet med de siste 20 år. Han har spilt gitar i Arena, Frost*, Kino og med John Wetton, og er frontmann i It Bites – i tillegg til å ha produsert alt fra Touchstone til Vega. Nå er han ute med sitt første soloprosjekt, Lonely […]
Svenske Eclipse har gradvis skapt seg et større og større navn, ikke minst takket være årets kanonutgivelse «Armageddonize». Norway Rock tok en frokostprat med bandets frontmann Erik Mårtensson, ikke bare om Eclipse, men også hans mange bidrag som låtskriver og produsent for et mylder av andre band.
Bak artistnavnet Lonely Robot finner vi britiske John Mitchell. Som til daglig tjener til livets opphold som gitarist og vokalist i It Bites, hvor han i 2006 overtok posisjonen Francis Dunnery etterlot seg da bandet la inn årene første gang i rundt 1990.
De fleste av dere har fått det med seg nå, men vi får vel gjenta det for de mer tungnemme av dere: Nei, Europe etter gjenforeningen i 2003 har veldig lite musikalsk til felles med puddelrockbandet som ga oss «The Final Countdown» og «Carrie» på 80-tallet.
George Lynch har vært en ekstremt produktiv herre siden han takket for seg i Dokken. Det siste året har han gitt ut skiver med intet mindre enn tre forskjellige band – sitt eget hjertebarn Lynch Mob, KXM i samarbeid med folk fra Kings X og Korn, og nå Sweet & Lynch, med Stryper-vokalist Michael Sweet. […]
Det er jaggu ikke ofte at vi anmelder fiksjonsromaner her i blekka, men vi gjør et unntak for debutboka til Jill Meniketti, som er kona til Y&Ts frontmann Dave Meniketti. Hun er også bandets manager, og høyst respektert innen bransjen – hun er ingen Jeanine Pettibone!
Furyon er et forholdsvis nytt og ungt band fra Brighton, og andreskiva “Lost Salvation” lover absolutt bra for fremtiden. Bandet er tuftet på klassisk tung heavy metal, og jeg tipper de har både en og to Soundgarden- og Alice In Chains-skiver i CD-hylla si ved siden av den komplette Sabbath-samlinga.
Mye har vært skrevet om den siste versjonen av Thin Lizzys metamorfose til Black Star Riders, og debutskiva deres fra 2013 ble riktignok innspilt i den hensikt at det skulle være den første nye Thin Lizzy-skiva på 30 år. Men den holdt mål – den gjorde overhodet ikke skam på navnet de valgte å ikke bruke, og Phil Lynott gliste og applauderte garantert høylydt der nede i flammene.
Da bassist Francis Buchholz slutta i 1992 og trommis Herman Rarebell forsvant i ‘96, forblir den mest kjente utgaven av Scorpions (den som eksisterte mellom 1979 og 1992 med Herman, Francis, Klaus Meine, Matthias Jabs og Rudolf Schenker) en av de få ikke gjenforente klassiske besetningene i et rockeband der alle fortsatt er i live.
Det er egentlig et mirakel at Aerosmith fortsatt er oppegående med samtlige fem orginalmedlemmer, 42 år etter debutskiva. Ikke nok med at stoffmisbruket på 70-tallet burde ha sendt hele bandet i en kollektiv tidlig grav, men det siste tiåret har de slitt med kreft, intern krangling, Steven Tyler har ramla av både vannvogna og scenen, han har vært dommer i Idol og gitt ut en countryinspirert sololåt.
I løpet av få år har svenske H.e.a.t. markert seg som et band å regne med innen sjangeren melodiøs hard rock/AOR – spesielt i England hvor de satte rekord i antall opptredener på Firefest, som kulminerte med å toppe plakaten på fredagen i fjor høst, med en kanon konsert foran 2500 elleville fans.
Etter tjue års aktivitet la Thunder offisielt inn årene i 2009, men det tok ikke veldig lang tid før de igjen begynte å spille på festivaler og en årlig julekonsert. Nå har de endelig også funnet motivasjonen til å gå i studio og lage en ny studioskive, den første siden «Bang!» som kom i 2008.
