NORWAY ROCK MAGAZINE
Sammy Hagar er ute med sitt sekstende soloalbum, og det første på fem år. Og her har han ikke tatt hensyn til hva som forventes av ham, men istedet spilt inn de låtene han selv har lyst til, med en rekke gjesteartister som man normalt sett ikke ville assosiert med Hagar.
Du vet som oftest nøyaktig hva du får fra Dream Theater med utgivelsen av bandets tolvte og selvtitulerte album – lange og intrikate låter med instrumentakrobaktikk i ypperste verdensklasse; en virvelvind av synkroniserte arpeggioer og taktskifter.
Man kan lett få inntrykk at at skivene til den walisiske trioen Manic Street Preachers frem til nå er innspilt av to helt ulike band. Vi har det frustrerte og angstbitende bandet som ga ut sinnalåter med politiske tekster på skiver som «The Holy Bible» og «Journal For Plague Lovers», og det radiovennlige rockebandet med allsangrefrengene skreddersydd for arenaer på skiver som «Send Away The Tigers» og «This Is My Truth Tell Me Yours».
Steve Lukather er ikke bare gitaristen i Toto – han har også spilt på over tusen skiver med alt og alle fra Michael Jackson og Paul McCartney til Alice Cooper og Peter Criss. Og han har en festlig historie på lur om de fleste av disse.
To år etter at Def Leppard ga ut sin første liveskive, kommer jaggu enda en dobbel live-CD og DVD – med hele «Hysteria» og en bråte obskure låter fra tidlig 80-tall. Gitarist Vivian Campbell har dessuten blitt diagnosert med lymfekreft, men innimellom cellegiftbehandlingene tok han seg jaggu tid til å slå på tråden til NRM.
Okei da, så var ikke «King Animal», Soundgardens comebackskive fra i fjor, det helt store, men på scenen burde alle forutseninger være til stede for å oppleve en festaften av det helt store – bandet har nok kanonlåter på CVen til å bringe hele Spektrum til multiple musikalske orgasmer gjennom aftenen. Men slik skulle det dessverre ikke gå.
Etter et opphold på over fire år (hvis vi ser bort ifra fjorårets EP «B3») er Placebo tilbake med nok en knallsterk skive. Fra det øyeblikket Brian Molko åpner kjeften 39 sekunder inn i åpningssporet og tittellåta, er det ingen tvil om hvilket band vi hører på – få artister har et så markert og karakteristisk uttrykk som Placebo.
Mike Patton er, som vi alle vet, en temmelig klinke sprø scenepersonlighet med massiv karisma og mye rart for seg. Forrige gang Tomahawk var i Norge (i 2002) dro han opp en kar fra publikum, satte seg på kne foran ham og fikk ham til å spy på seg.
Sammy Hagar har opplevd og gjort det meste. Fra han slo igjennom som vokalist på klassikerdebuten til Montrose, via en solokarriere som var massiv (ihvertfall i USA) og til årene som frontmann i Van Halen og deretter Chickenfoot, så har Hagar aldri vært redd for å la kjeften gå og si ifra hva han tenker. […]
Ifølge rapportene synger ex-Toto-vokalist Fergie Frederiksen på siste verset etter å ha blitt diagnosert med kreft (han også), og et blikk på bildene på CD-coveret bekrefter at dette er ikke en frisk mann. I skrivende stund har han akkurat kansellert høstens turne.
Hadde kanadiske Harem Scarem platedebutert noen år tidligere, ville de høyst sannsynligvis blitt verdensstjerner. Istedet ga de ut sine to første og beste skiver akkurat i det grungebølgen utryddet denne sjangeren av melodiøs hardrock, og bandet gikk i en tidlig grav.
Doug Aldrich har det siste tiåret vært David Coverdales gitarist og høyre hånd i Whitesnake, som i disse dager er ute med den nye live-CD/DVDen «Made In Japan». Men herr Aldrich er en allsidig kar med flere jern i ilden, som bandet Burning Rain – som også er ute med sin første nye skive på […]
Hva i all verden skal man si om disse konsertbegivenhetene som ikke har blitt sagt tusen ganger før? Og hvordan skal man beskrive denne audiovisuelle musikkorgasmen til de tullingene blant dere som ikke rakk å oppleve det før det nå (antagelig) er for sent?
Forrige gang Neil Young var i Spektrum, var det en pen og pyntelig hitparade. De i årets publikum som kun hadde hørt hans største hits, og som liker den akustiske og country-inspirerte Young fra Harvest-tida, fikk muligens en tung stund i Oslo Spektrum, for dette var Neil Young & Crazy Horse – og det er noe helt annet.
Duoen bestående av Steven Wilson og Aviv Geffen ga ut tre aldeles strålende skiver før Wilson takket for seg, og når man hører på hans nye soloskiver og Storm Corrosion, skjønner man hvorfor – det er veldig fjernt fra Blackfields melankolske pop-progrock.
Bandprosjektet har det elendige navnet Find Me, skiva heter «Wings Of Love», den er utgitt på det italienske AOR-plateselskapet Frontiers med den allestedsværende svenske produsenten og trommisen Daniel Flores, og musikerne og låtskriverne er den samme gjengen som har bidratt på utallige Frontiersutgivelser med band som Sunstorm, Place Vendome, Issa, W.E.T. og First Signal.
Billy Corgan er ikke kjent for å være den mest utadvente frontfiguren. Jeg tror aldri jeg har hørt han si mer enn et lavmælt ‘Thanks’ en sjelden gang mellom låtene. Men denne kvelden på Sentrum Scene var det en noe så sjeldent som en smilende og utadvent Billy Corgan vi fikk møte.
Gode gamle Lita Ford var blitt hanket inn som hovedattraksjon på en metalfestival som ble arrangert inne på låven på Glassheim i Jevnaker, og rundt 300 sjeler hadde tatt turen ut på landet for å oppleve dama som var tungrockens ubestridte dronning på 80-tallet.
Sist gang Lita Ford var i Norge, varmet hun opp for Bon Jovi i Drammenshallen. Sommeren 2013 spilte hun på en låve på Hadeland. Og i mellomtiden har hun lagt opp, flyttet til en øde øy, gjort et horribelt comeback, mistet kontakten med sønnene sine, men med den nye skiva «Living Like A Runaway» er hun tilbake i det musikalske sporet hvor hun hører hjemme.
En Musekonsert er en audiovisuell fest for alle sanseinntrykk, for sjelden ser man så mye effektbruk. De utallige storskjermene utnyttes til det fulle, og det er mye å ta inn over seg.
Vokalisten og frontmannen fra House of Lords, James Christian, er i disse dager ute med sin tredje soloskive, og vi tok en telefon til herremannen hjemme i Florida for en nærmere prat.
Medlemmene i supergruppa The Winery Dogs trenger strengt tatt ingen introduksjon, men vi kan jo nevne at trommegud Mike Portnoy har bl.a. Dream Theater og Flying Colors på CVen, bassistlegende Billy Sheehan har spilt med David Lee Roth og Mr Big, mens kløppergitarist Richie Kotzen (også han ex-Mr Big og Poison) viser seg i tillegg som en fantastisk vokalist i stil med Chris Cornell, ikke helt overraskende for oss som har fulgt solokarrieren hans.
Amerikanske King Kobra er ute med sin andre skive etter comebacket med Paul Shortino på vokal, og det er muligens derfor de har kalt skiva «II» til tross for at det er deres sjette album, og «III» kom i 1988.
Bare et par måneder før Dream Theater er tilbake i manesjen er deres vokalist James LaBrie ute med et nytt soloalbum. Det er naturlig nok DT-fansen som vil ha størst interesse av denne utgivelsen, og musikalsk er det noenlunde i samme kategori, selv om den instrumentale akrobatikken ikke er tilstede.
I vår pågående store serie «Band Som Burde Vært Større Enn Bon Jovi» har vi denne uken kommet frem til engelske FM, som på slutten av 80-tallet tilsynelatende hadde verden for sine føtter. Iron Maiden covret til og med en av låtene deres. Men merkelig nok lot det store internasjonale gjennombruddet vente på seg, og […]
Har det noensinne skjedd i rockens historie at det i løpet av noen uker har kommet ut to nye studioskiver under samme bandnavn, men med helt ulik besetning? Ikke som jeg vet, men det er tilfelle her i det foreløbig siste kapittelet i den lettere tragikomiske soga om Queensrÿche.
Magnus Karlsson er en svensk gitarist, låtskriver og produsent som de siste fem årene har vært medlem av tyske Primal Fear, samtidig som han har jobbet med utallige sideprosjekter og band, oftest i regi av det italienske plateselskapet Frontiers.
House Of Lords’ frontmann James Christian er ute med sin tredje soloskive, åtte år etter den forrige. Og er du fan av moderbandet hans, så vil du garantert like dette også. Christians sjelfulle og autoritære stemme setter sitt tydelige preg på låtene, og mange av de kunne gått rett inn på en HOL-skive.
Han spilte med Ozzy mens han var på sitt flaggermusbitende gærneste, og han var til stede da Randy Rhoads ble drept. Du har sett ham i alle videoene til Whitesnake på «1987»-tida. Han turnerte med Dio de siste årene av Ronnie James Dios liv, han har turnert med Yngwie Malmsteen, og han spilte på den første metalskiva som toppet Billboardlista. Pr 2013 er han forsyne meg i Queensrÿche, filial Geoff Tate.
Få band i rockehistorien har produsert mer angstfylt og sår musikk med nervene utenpå enn Alice In Chains, en av grungens Big Four. Deres gjennombruddsalbum «Dirt» fra 1992 er et eneste stort skrik om hjelp. Etter et par års stillhet er de tilbake med sitt femte studioalbum, den finurlig titulerte «The Devil Put Dinosaurs Here».
Det svenske glam metalbandet The Poodles er ute med sitt femte album, to år etter at “Performocracy” gikk til topps på listene i hjemlandet. Det er et litt mer voksent band vi møter denne gang, det er ikke lenger om å gjøre å komme fortest mulig til refrenget, og flere av låtene trenger flere gjennomhøringer før de sitter.
Hvis du, som undertegnede, har vært Priestfan siden du var tretten, så er det komplett umulig å la være å sitte og sikle og glise salig som en annen tulling mens du nyter synet og lyden av det som skulle være den siste Judas Priest-konserten, innspilt på Hammersmith i London i mai 2012.
De som håper på en ny “Operation Mindcrime” eller “Empire” vil nok atter en gang bli skuffet, for heller ikke dette høres ut som klassisk Queensrÿche, men det er likevel blant det aller beste som er utgitt under Queensrÿche-navnet siden 90-tallet – uten at det skal så veldig mye til.
Det har forsyne meg tatt nitten år – NITTEN ÅR! – før vi fikk høre nye låter fra Cinderellasjefen Tom Keifer, etter at “Still Climbing” lenge så ut til å bli hans svanesang. Men etter å ha brukt en mannsalder på å skrive og spille inn sitt første soloalbum, er “The Way Life Goes” endelig ute. Var det verdt ventetida?
Etter Whitesnakes gjenoppstandelse, har det ikke akkurat skortet på konsertutgivelser, og nå er det tydeligvis på tide med nok en dobbel CD og akkompagnerende DVD, med den noget familiære tittelen “Made In Japan”, som på snedig vis avslører at konserten er foreviget i Japan, nærmere bestemt Loud Park-festivalen i Tokyo i oktober 2011.
Bach selv kan være en fantastisk vokalist (som på studioversjonen av “Wasted Time”), men på scenen har han innimellom sunget som en drita full kråke, også her. Koringene kan i beste fall karakteriseres som kauking, og etterlater ingen tvil om at “ABachalypse Now” er i det minste innspilt 100% live.
At FM aldri slo igjennom internasjonalt på slutten av 80-tallet er et mysterium, for de hadde alle de rette ingrediensene. Låtmaterialet på de to første skivene burde uansett vært nok til å gjøre bandet til superstjerner.
Toget har nok uansett gått for Pretty Maids, på dette stadiet av sin karriere kunne de ha produsert en ny “Dark Side Of The Moon” eller “Sgt Pepper”, og reaksjonen fra media og publikum ville likevel vært ‘Meh!’. Men seriøst, liker du klassisk melodiøs hard rock, bør du sjekke ut dette.
Etter eget utsagn gikk de tre eksentriske brødrene Von Hertzen denne gang i studio med en plan om å lage en lettere fordøyelig skive, med kortere og mer kommersielle låter. Og det er en glede å konstantere at planen slo fullstendig feil – den femte skiva er den mest komplekse utgivelsen noensinne fra våre favorittfinner
Burning Rain er bandet gitarhelten Doug Aldrich dannet og ga ut to skiver med rundt årtusenskiftet, før han fikk sitt store gjennombrudd etter at først Ronnie James Dio og deretter David Coverdale valgte ham som sin fremste våpendrager. Og først nå har han funnet tid til en tredje skive
“What About Now” vil garantert bli stående igjen som en ubetydelig fotnote når historien om et av tidenes største rockeband skal oppsummeres.
Etter den noe skuffende «Keep Calm And Carry On» fra 2009 har walisiske Stereophonics denne gang brukt hele fire år på å koke ihop «Graffiti On The Train», og jaggu viser ikke resultatet seg å være det beste de har gjort siden 90-tallet.
Dette opptaket er fra Great Whites 30-års jubileumskonsert i Los Angeles i fjor vår, innspilt før Ilous hadde gjort sin platedebut som Great Whites vokalist på den skuffende “Elation”. Samtlige elleve låter er dermed hentet fra Russell-skivene, med over halvparten fra gullepoken med skivene “Once Bitten” og “Twice Shy” på sent 80-tall.
Snakecharmer er et nytt engelsk band bestående av såpass mange gamle ringrever at det lett kan kalles en supergruppe. Her finner vi ex-Whitesnake Micky Moody på gitar og Neil Murray på bass, Harry James fra Thunder på trommer, Adam Wakeman fra Ozzys band på keyboards og Laurie Wisefield (ex-Wishbone Ash) på gitar.
Engelske The Union, med Thunders gitarist Luke Morley i spissen, er ute med sin tredje skive på 2,5 år, og fortsetter ufortrødent i samme spor som de to første; her snakker vi bunnsolid britisk tung bluesrock solid forankret i 70-tallet, med referansepunkter som Led Zeppelin, Free, Deep Purple og Whitesnake.
W.E.T. skulle egentlig være et engangsprosjekt bestående av folk fra Work Of Art, Eclipse og Talisman, men debuten fra 2008 var såpass vellykket at en oppfølger har lenge lagt i kortene. Og når den endelig kom, tok det cirka fem sekunder før undertegnede lå på knær foran stereoen med stjerner i blikket og et salig siklende smil – og ble værende der i samtlige tolv låter. En instant klassiker!!!
Anglo-germanske Pink Cream 69 er ett av disse bandene som har lusket rundt i periferien av min oppmerksomhet i en mannsalder, men som jeg aldri helt har brydd meg om å sjekke ut, muligens på grunn av det teite bandnavnet.
AOR-supergruppa W.E.T., som er oppkalt etter medlemmenes moderband Work Of Art, Eclipse og Talisman, har omsider kommet med «Rise Up», oppfølgeren til den allerede klassiske debuten fra 2009. Vi slo av en prat med bandets hjerne, svenske Erik Mårtensson, et navn som stadig vekk dukker opp i diverse sammenhenger med en fellesnevner – sykt fengende melodiøs hardrock.
Det engelske enmannsbandet Aeon Zen har endelig kommet med sin tredje skive, «Enigma», og det er riktig en liten perle for oss som liker metallen vår både progressiv og melodiøs. Og at alt dette er skapt av en 23-årig musikkstudent fra Cambridge er fortsatt ganske ufattelig. Vi tok en telefon til bandets mesterhjerne, låtskriver, bassist og produsent Rich Hinks og slo av en prat.
I det man begynte å mistenke at Zeromancer var borte etter nærmere tre års stillhet, samtidig som Seigmen har gjort noen svært vellykkede festivalgigs og utsolgt Norgesturne, så er Zeromancer tilbake med sin sjette skive, “Bye-Bye Borderline”.
Den unge multiinstrumentalisten Rich Hinks er tilbake med sin tredje skive under navnet Aeon Zen, og som vanlig har han gjort det aller meste selv. Han har skrevet, produsert og mikset alle låter, kokt kaffen, spiller bass, gitar, trommer, keyboards, sax, henter posten, og synger litt her og der.
På overflaten kan det virke som om Biffy Clyro har forsøkt å gjenta suksessformulaen fra “Only Revolutions” og “Puzzle”, de to foregående skivene som gjorde skottene til en av undertegnedes store åpenbaringer de siste årene.
De to gamle Whitesnake-karene Micky Moody og Neil Murray har fått med seg et lite stjernelag fra britisk rocks elite da de satte sammen Snakecharmer. Nå er debutskiva ute, og det låter overraskende friskt – slik de fleste av oss skulle ønske at Whitesnake fortsatt låt.
Nok en supergruppe som er ute med liveskive, om enn i begrenset opplag med mindre du går til anskaffelse av den nye boksen med begge studioskivene hvor denne liven er gulrota for fansen. I en livesituasjon burde naturligvis ikke Chickenfoot kunne gå feil med legendene Joe Satriani på gitar, Sammy Hagar på vokal og Michael Anthony på bass,
Yngwie Malmsteen, hva i helvete er det du holder på med?! Har du ikke et eneste menneske i hele ditt management eller plateselskap som tør å si ifra om at ‘Nei, dette holder ikke mål, mann! Vi må få inn en produsent og en vokalist!’ ???
Lillian Axe fra New Orleans har holdt det gående i over et kvart århundre, men kom i 2012 med sin beste skive siden 90-tallet, «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet har hatt store utskiftninger opp gjennom årene, men gitarist og låtskriver Stevie Blaze har hele tiden vært den konstante faktor.
Hvis du er Han som likte “American Soldier” og “Dedicated To Chaos”, så vil du kanskje også ha utbytte av denne skiva. Jeg har forgudet Queensrÿche og Geoff Tate i alle år, og regner fortsatt mannen som en av tidenes beste vokalister, men jeg må med klump i halsen innrømme at nå har båten gått, og jeg fatter ikke hvordan Tate skal kunne komme tilbake etter det siste tiårets fadeser.
Pittsburghbandet Gene the Werewolf spiller klassisk og enkel partyrock’n’roll som helt sikkert vil finne sitt publikum blant fans av AC/DC, Kiss, Twisted Sister, Mötley Crüe og The Darkness. Visst er det tidvis stupid, og visst rapper de riff og refrenger som kleptomane, men det er alltid morsomt og fengende.
“Resonance” låter meget bra, og mixen er stort sett fin, selv om Steve Howes gitar drukner litt i keyboards her og der. Man vet alltid hva man får med Asia på scenen, her er det ikke mye rom for improvisajoner eller koseprat, men fokus på plettfrie og velpolerte versjoner av låtene.
Dette er den mye omtalte versjonen av den klassiske Dokken-besetningen uten Don Dokken. Dvs gitarhelt George Lynch, bassist/vokalist Jeff Pilson (pr idag i Foreigner) og trommis Mick Brown, med en del mer eller mindre celebre gjestevokalister. Planen var opprinnelig å kalle bandet Tooth & Nail og skiva “Dump The Chump”.
Hver eneste låt er en knall, fengende AOR-perle i stil med Journey, Survivor, Giant, Foreigner eller kanskje til og med Whitesnake. Og da vet du hvordan det høres ut. 80-talls-inspirert radiovennlig hard rock, men med oppdatert, moderne produksjon, skarpe gitarer, svulstige keyboards og elleve massive refrenger som det er umulig å få ut av hodet.
Oslo-jenta Issa (Isabell Øversveen, nå Isabell Martin) er ute med sitt tredje album på drøye to år, men denne gang var jeg litt mer usikker på hensikten. De tolv låtene på “Can´t Stop” er utelukkende coverlåter av mer eller mindre obskure AOR-band, plettfritt fremført av det som nesten må kalles plateselskapet Frontiers husband, og silkemykt produsert av den allestedsværende Alessandro DelVecchio, som også spiller keyboards her.
På 80-tallet var Dokken en av de ledende gruppene fra Los Angeles, som var tungrockens mekka på denne tiden. Dokken hadde tre strake platiniumskiver før de splittet opp i 1989, og ting gikk atskillig mer trått da de startet opp igjen på 90-tallet. I 2012 hadde vi en lang telefonprat med hovedmann Don Dokken.
Et av de mest spennende nye bekjentskapene innenfor progressiv metal i 2012 har utvilsomt engelske Headspace stått for, med debutskiva «I Am Anonymous». Dette er i praksis en aldri så liten supergruppe bestående av kjente navn fra sjangeren, først og fremst keyboardist Adam ‘Son of Rick’ Wakeman, som har spilt med Ozzy og Black Sabbath […]
For fans av melodiøs rock / AOR har den årlige festivalen Firefest i Nottingham i midt-England lenge vært en yndet destinasjon utpå høsten. Også dette året hadde arrangørene fristende navn å by på – band man sjelden eller aldri kan se her til lands.
På sin ellevte studioskive har britiske Ten fått gnistrende produksjon av Frontiers husprodusent Dennis Ward. Åpningen «The Gates Of Jerusalem»/ «Arabian Nights» gir meg assosiasjoner til Turner-era Rainbow, og «Gunrunning» låter også atskillig tøffere enn jeg hadde forventet meg.
Gitarvirtuosen Neal Schon er ute med sitt syvende soloalbum, og det første på syv år. Schon er mest kjent fra Journey, men ikke forvent deg noe i nærheten av AOR-mesterne på denne skiva, for dette er instrumentalmusikk, fusionrock med innslag av funk og jazz.
Night Ranger er et av de bandene som fansen av AOR/Melodic Rock snakker andektig om, nærmest hevet over enhver kritikk, takket være noen perleskiver i starten av karrieren. Men det må innrømmes at det begynner å bli lenge siden forrige perle
I vår nye, nye, store, store serie «Kriminelt oversette melodiske 80-talls rockeband fra Canada» har vi denne gang kommet frem til Coney Hatch, et kriminelt oversett band fra Toronto som ga ut tre knallskiver på midten av 80-tallet, men tross bedre låtmateriale enn de fleste av sine samtidskonkurrenter og turnéer med Iron Maiden og Judas Priest, slo de aldri helt igjennom utenfor hjemlandet. Vi sporet opp vokalist/gitarist Carl Dixon, (mannen som da han sluttet for en kort stund ble erstattet av Dream Theaters James LaBrie) og fikk en oppsummering av både karrieren og de første nyhetene fra Hatch-leiren på årevis.
“Songs For The End Of The World” er hans første studioalbum siden det glimrende “Venus In Overdrive” fra 2008, og når man hører det moderne, ultraenergiske og fengende åpningssporet “Wide Awake” er det helt utrolig at mannen har blitt 63 år gammel – han hadde glatt passert for 35 utseendemessig, og musikalsk sett gnistrer det av disse fjorten låtene.
Britiske The Pineapple Thief har holdt det gående i 20 år, og lever fremdeles med drømmen om å en dag få den oppmerksomheten og berømmelsen de fortjener. Og alt ligger nå til rette for at den kommer. Vi møtte sjefstyv Bruce Soord (låtskriver, gitarist og vokalist) på en utecafé i Camden en lørdag formiddag, bare […]
“Adventures In Neverland” surrer og går i 50 minutter uten å gjøre særlig inntrykk utover ‘behagelig bakgrunnsmusikk’, men den avsluttende tittellåta er en perle med Pink Floydske partier som dessverre fader ut i det låta begynner å bli interessant. Mer av dette, så snakker vi.
Beth Hart har gjennomgått en aldri så liten imagemetamorfose det siste året. Borte er den tatoverte, barbeinte, svartkledte rockeberta med naglebelter, og frem kommer den feminine soul/blues-sangerinnen med kjole og høye hæler. Og musikken har tatt en tilsvarende høyresving. Vi tok en prat med den stadig like entusiastiske og sprudlende dama over en middag på […]
Flying Colors debutalbum var en høyst gledelig overraskelse i 2012, og herrene Steve Morse, Dave LaRue, Mike Portnoy, Neal Morse og Casey McPherson la ut på en suksessrik Europaturne samme høst. Vi møtte opp med de to førstnevnte backstage på Shepherds Bush i London noen minutter før de gikk på scenen for turneens avslutningskonsert.
Greg Dulli fortsetter å bygge på sin musikalske arv og takk og lov for det. De senere årene har han stort sett hengt de nye låtene sine på Afghan Whigs-knaggen og det er grunn til å tro at det det er under det er vi kommer til å høre fra han musikalsk fremover, spesielt etter at tidligere samarbeidspartner, Gutter Twins kompanjongen Mark Lanegan gikk bort tidligere i år.
De svenske proggerne i Beardfish har de siste årene vært svært så produktive, og kom i høst med sin syvende utgivelse «The Void». De progressive 70-tallsgenene er denne gangen ispedt en solid dose metal, og vi tok en prat med frontmann Rikard Sjögren på kjøkkenet på Shepherds Bush Empire i London, noen minutter før de skulle på scenen som support for Flying Colors.
Engelske Magnum har etter gjenforeningen i 2001 blitt litt som AC/DC; de gir jevnt og trutt ut skiver som stort sett holder mål, de skuffer sjelden men overrasker like sjelden, og fansen vet nøyaktig hva de får når de går til anskaffelse av en ny skive.
Hvis dette faktisk er den siste Dokken-skiva, så takker de ihvertfall for seg i kjent stil, for førsteinntrykket låter umiskjennelig som gammel klassisk Dokken fra gullperioden på 80-tallet.
Etter hvert som man blir eldre og mer blasert, blir det færre og færre band og artister som klarer å trigge den samme gutteentusiasmen når det slippes nye skiver. Pr. øyeblikk er det kun Kiss som virkelig får igang denne barnslige forventende spenningen, og bandet fikk seg en solid gjenfødelse med forrige slipp, ”Sonic Boom”.
Hva kan man si om denne skiva som ikke allerede er sagt til det kjedsommelige? Den definerte, om ikke hele tungrocken, så ihvertfall Judas Priests karriere, og Rob Halford låt aldri bedre, hverken tidligere eller senere. Trippelåpninga med “The Hellion/ Electric Eye/ Riding On The Wind” sender meg fortsatt i bakken, og det er nærmest umulig å tenke seg en av disse låtene uten de to andre.
Jøssenamn – hvordan har dette bandet klart å holde seg under radaren min i flere år? Eclipse fra Sverige faller i kategorien gitardrevet AOR/Melodic Hard Rock, og leverer det ypperlig, med en knallsterk vokalist i Erik Mårtensson i tospann med gitarist Magnus Henriksson.
Etter 30 år i bransjen fortsetter Marillion ufortrødent å produsere kvalitetsmusikk som en særdeles hengiven tilhengerskare jafser nedpå som utsulta hunder – og i september kommer neste kapittel, «Sounds That Can’t Be Made». I sommer har de besøkt både Bergen og Oslo, og vi benyttet anledningen til en prat med bandets joviale og eminente gitarist Steve Rothery backstage på Rockefeller.
Den kanadiske trioen Triumph har alltid stått i skyggen av den Andre kanadiske trioen, men på første halvdel av 80-tallet var de massive på det amerikanske kontinentet. Så massive at de på festivaler var listet over småband som Judas Priest, Mötley Crüe og Ozzy Osbourne.
De siste par Oslokonsertene med Marillion har vært av varierende kvalitet, hovedsakelig på grunn av problemer med teknologien og lånt utstyr. De hadde dermed ei kjerring å reise da de var tilbake i landet, på en skandinavisk turne uten en ny skive i kofferten. Dette førte til en renheklet Best Of-setliste, til stor glede for fansen som da slapp å høre mange nye og middelmådige låter fra en skive som må promoteres, som ved de siste par besøkene.
Oslo Grunge Revival ble innledet med Chris Cornell, og noen dager senere sto hans gamle duettpartner Eddie Vedder og hans Soundgarden-partner Matt Cameron på scenen i Oslo Spektrum sammen med resten av Pearl Jam, det eneste av grungens Big 4 (Pearl Jam, Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains) som har holdt det gående non-stop siden starten.
Veteranbandet fra Oaklands første utgivelse etter orginalbassist Phil Kennemores kreftdødsfall i fjor vinter er et dobbelt livealbum som foreløbig kun er tilgjengelig direkte fra Y&Ts hjemmeside.
På tidlig 80-tall var Diamond Head en av spydspissene i NWOBHM-bevegelsen, sammen med band som Iron Maiden, Def Leppard og Saxon, og kritikerne var over seg av begeistring for ungguttene fra Stourbridge. Men så gikk det meste galt, og pr i dag er de mest kjent for at Metallica har covret «Am I Evil».
I dette arkivintervjuet fra 2012 forteller Circus Maximus’ hovedlåtskriver og gitarist Mats Haugen om den nye skiva «Nine», og konkurransen som brakte tretten fans fra hele verden til Oslo for egen regning, kun for å høre nye skiva før utgivelsen, og for spise middag med bandet.
“Mountain” er debuten til svenske Nubian Rose, et melodiøst hardrockband med halvannen fot solid plantet i 80-tallet, med masse keyboards til tross for to aggressive gitarister.
Fremtiden virket lovende for Los Angeles-bandet Great White på slutten av 80-tallet, med flere MTV-hits og turneer med Alice Cooper, Bon Jovi, Whitesnake og Judas Priest. Så fulgte grungepesten, stoffproblemer, en rekke mediokre skiver og den infamøse pyroeffekt-startede brannen i en klubb i Rhode Island som drepte hundre mennesker, deriblant gitarist Ty Longley. I vinter […]
Ah, Rush. Man skulle tro at tre av de teknisk fremste musikerne innen progressiv rock ville nå et progresjonstak etter over 40 års fartstid, men den gang ei. Geddy Lee når riktignok ikke lenger opp til de høyeste falsettonene som i sin ungdom, og han er plaget av gikt etter å ha spilt bass i en livstid.
Dee Snider åpner sin selvbiografi med advarselen «Hvis du kun er interssert i sex & drugs & rock’n’roll, så er ikke dette boka for deg». For Twisted Sisters vokalist og hovedmann har hele tiden vært avholds fra både alkohol og narkotika, og en kristen og trofast ektemann og småbarnspappa. Det forhindrer ikke at boka er både hylende morsom, sjokkerende ærlig og skarpt skrevet.
18 år etter deres forrige skive med Danny Vaughn på vokal, har Tyketto funnet tiden moden for et comeback. Åpningslåta “Faithless” er noe det tøffere og hardeste de noensinne har gjort, med bitende gitarer og en mørkere tone enn vanlig. De har også klart å modernisere lydbildet, uten å kompromittere den melodiøsiteten som kjennetegnet klassikerdebuten “Don’t Come Easy” fra 1991.
19.februar i år var det nøyaktig 40 år siden AC/DCs første (vel, strengt tatt andre) vokalist og frontmann Bon Scott starter reisen på sin Highway To Hell. Vi har i den anledning sett litt nærmere på hans karriere med Australias store sønner, og hans utgivelser med dem.
Dette er det sjette albumet i Phenomena-serien, som visstnok er en form for konseptalbum med en vag story som ihvertfall ikke jeg er kar om å få øye på. Førsteskiva fra 1985, med Glenn Hughes på vokal, er en kultklassiker av dimensjoner, men siden har utgivelsene vært for mer spesielt interesserte.
Jeff Scott Soto’s forrige skive “Beautiful Mess” ble for sprikende stilmessig for de fleste fans, med sterke innslag av Prince-aktig funk og Sam Cooke-soul, men her står han fjellstøtt i det musikalske landskapet han hører hjemme, den melodiøse tungrocken.
Norge og The Waterboys har i alle år vært svært så gode venner, og Mike Scott og hans stadig skiftende kumpaner tar stadig vekk turen innom. Denne gang var det den nye og glimrende skiva «An Appointment With Mr. Yeats» som var påskuddet, og vi fikk en passiar med Mike noen minutter etter at han hadde gått av scenen på et fullsatt Sentrum Scene i Oslo i mars.
Tyketto var bandet som tilsynelatende hadde alt – knallbra låter, en fantastisk vokalist, et stort plateselskap i ryggen og tidsriktig image. Problemet var bare at debuten og kultklassikeren «Don’t Come Easy» kom ut i 1991, noen måneder før Nirvana endret alt, og vokalist Danny Vaughn forlot bandet i frustrasjon i 1995. Sytten år senere er de ute med sin tredje skive med Vaughn på vokal, «Dig In Deep». Og den låter kanon.
Det er jaggu ikke ofte at en musiker som er aktiv i et band kommer opp med et soloalbum som i beste fall er noe mer enn adekvat. Som oftest består disse av låter som resten av bandet har forkastet, eller som er radikalt forskjellig fra moderbandet.
Den klassiske hardrocksinstitusjonen UFO er ute med sitt 21. studioalbum, og sitt fjerde med Vinnie Moore på gitar. Denne kombinasjonen fremsto merkelig til å begynne med, men Moore, som var en av de fremste gitarshredderne fra 80-tallet, er nå den gitaristen som har spilt lengst sammenhengende i UFO.
