Queensrÿche | Frequency Unknown

Cleopatra

Queensrÿche var i mange år mitt absolutte favorittband, som jeg har reist utenlands et dusin ganger for å se live, og de fire første skivene er fortsatt på min Topp20-liste, men kvaliteten på nye utgivelser har sunket proposjonalt med antall år siden gitarist Chris DeGarmo forlot bandet i 1997. I fjor fikk vi en av rockehistoriens styggeste brudd og skittentøyvasker da vokalist Geoff Tate fikk sparken, og pr idag finnes det to ‘Rÿcher – bandet med ny vokalist, og vokalisten med nytt band. (Heretter referert til som hhv Toddsrÿche og Geoffsrÿche – ok?) Først ute med nytt album er Geoffsrÿche, som ifølge tidlige rapporter skulle inkludere folk fra AC/DC (trommis Simon Wright), Ozzy/Dio/Whitesnake (bassist Rudy Sarzo) og Hurricane (gitarist Robert Sarzo), men disse er i liten grad med på skiva annet enn på et par låter hver. Det er stort sett produsent Jason Slater og diverse studiomusikere som spiller på skiva, og snodig nok bidrar også tidligere Slayer-trommis Paul Bostaph på fire låter. Gitarsoloene leveres blant annet av celebre gjester, og alle låtene er skrevet av Tate og hans gamle kumpaner fra solokarrieren hans. Så hvordan låter så dette? Har bruddet gitt Tate et hardt tiltrengt spark i ræva?

De første smakebitene fra begge Rÿche-leirer fikk vi på youtube i mars, og det kunne virke som om dette hadde brakt en gnist inn i musikken igjen. De som håper på en ny “Operation Mindcrime” eller “Empire” vil nok atter en gang bli skuffet, for heller ikke dette høres ut som klassisk Queensrÿche, men det er likevel blant det aller beste som er utgitt under Queensrÿche-navnet siden 90-tallet – uten at det skal så veldig mye til, og i praksis er dette et Geoff Tate soloalbum, siden det nye bandet hans ikke har bidratt på komponistsiden og knapt spiller på skiva. Mens låtene på forrige Rÿche-skive, katastrofen «Dedicated To Chaos» var veldig dominert av trommegrooves og bass, virker det som om Tate & co har satt melodiene og gitarriffene i høysetet denne gang. Åpningspor «Cold» er overraskende tøft, men så ramler det sammen med «Dare»,  hvor de prøver alt for hardt å være moderne og relevante. «Give It To You» er tross tittelen en opptur, før horrible «Slave» gir deg lyst til å skru av hele skiva. Men ikke gjør det, for femtespor «In The Hands Of God» er nesten klassisk mørk og atmosfærisk Queensrÿche, som kunne gått rett inn på «Promised Land».

Etter intetsigende «Running Backwards» (med K.K. Downing, ex-Judas Priest på gjestegitar) er resten av skiva bunnsolid, og gir en kraftig påminnelse om hvorfor man en gang i tida forgudet Queensrÿche. «Life Without You» har et refreng som limer seg fast og en gnistrende solo fra Night Rangers Brad Gillis, mens pianointroen på «Everything» får meg til å juble, og låta er alt man kan håpe på fra Geoff Tate i 2013. (Det er bare et halvår siden jeg tvangspensjonerte mannen på disse sider i anledning soloskiva.) Y&Ts Dave Meniketti gjør som vanlig en strålende jobb på gitaren sin under «Fallen», mens det hele avsluttes på glitrende vis med «The Way Of The World», nok et mørkt og stemningsfullt stykke hvor ex-Megadethmann Chris Poland spruter glasur over kaka mot slutten.

Men man må lure på hva i himmelens navn som er poenget med bonussporene, nyinnspillinger av klassikerne “Empire”, “Silent Lucidity” , “Jet City Woman”  og “I Don’t Believe In Love”. De legger seg tett opptil de magiske orginalversjonene, og planker til og med gitarsoloene ned til minste detalj, men jeg kan vanskelig forestille meg at noen vil foretrekke disse mer statiske versjonene. Og da er det meningsløst! Men alt i alt er dette en særdeles positiv overraskelse etter at man hadde latt alt håp fare angående Geoff Tate – men gi skiva flere sjanser før du feller dommen, den vokser for hver gjennomhøring. Les intervju med Rudy Sarzo her!

3,5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 23.april 2013

,