Kategori: Skiver

Det er ikke ofte vi tar for oss samleplater i Norway Rock Magazine. Likefullt dukker det av og til opp unntak som fortjener omtale. Når et album beskrives som det nyeste og råeste innen norsk metal må vi bare kjenne vår besøkelsestid. Buskerud Folkehøgskole Heimtun har Nordens eneste metallinje og det er årets avgangskull som står bak denne skiva som nå ligger ute på hos de fleste digitale plattformer.

Plateselskapet kaller i sitt presseskriv Gazpacho for «Norwegian Art-rock progressive». Bandet kan ikke kalles «Prog» i tradisjonell betydning, og har nok mer til felles med Kate Bush enn 70-talls Genesis og Yes, for å si det sånn.

Innlemmelsen av Bigbangbatterist Olaf Olsen spisset og kompletterte Bjørn Klakeggs progressive rockegruppering, og 2015-opuset ”Aimless Mary” gruset bandets to forutgående arbeider. Plutselig entret Needlepoint, som også teller bassist Nikolai Hængsle og David Wallumrød på klaviatur, elitedivisjon av jazzstenket, melodiøs og kontrapunktisk rock.

De som er godt bevandret i eventyrverdenen drar kanskje kjensel på bandnavnet, Mother Trudy, eller som det heter på frekt tysk, Frau Trude. Det kan muligens assosieres med en heller tvilsom tysk voksenfilm fra 70/80-tallet, men dette er heldigvis et forholdsvis ferskt norsk band det er snakk om.

Et av de mest oversette bandene her i Europa og Norge er uten tvil Shinedown fra Florida, som derimot er massive i hjemlandet, med 23 Top 10 hits på Rock Charts, og 11 av dem på førsteplass – flere enn f.eks Metallica, Tom Petty eller Aerosmith!  

Dimmu Borgir har ikke gitt ut noe nytt materiale siden 2010, og da sier det seg selv at forventningene til årets utgivelse var skyhøye. Og da er det en sann glede å kunne erklære at «Eonian» innfrir forventningene – og litt til!

Fjorten år har gått siden vi sist fikk servert et studioalbum fra A Perfect Circle. «Eat The Elephant» er et av de mest etterlengtede albumene på lenge, og etter mange år med spekulasjoner er det endelig her!

Kamelot har ikke for vane å spy ut utgivelser og det har gått hele tre år siden «Haven». Så hva har gjengen bedrevet nede i solfylte Florida? Joda, de har snekret sammen et album som rett og slett låter grisefett.

Dette var en gjeng jeg hadde litt forventninger til etter å ha fått med meg hypen rundt de den siste tiden. Lever de opp til den tro? 

Oslogjengen har allerede rukket å bli rutinerte herremenn siden de ble allemannseie rundt millenniets første tiårsskifte, og serverer oss her sitt femte album – den rykende ferske «Frie Radikaler».

Tredjeskiva til W.E.T. har latt vente på seg – nøyaktig fem år skulle det ta å få samlet de særs travle herremennene i den svensk/amerikanske supergruppa til å lage nytt materiale. Skjønt, som vanlig er det multikunstneren Erik Mårtensson (til daglig i Eclipse, for tiden også i Ammunition) som er primus motor – han har skrevet alle låtene, spilt inn gitar, bass, kor og keyboards i sitt eget studio, tørket støv, kokt kaffe, produsert og mixet, sånn innimellom at han skriver, produserer og mikser 63 andre skiver for 27 andre band.

Dette er duoens andre album og i motsetning til forgjengeren «Volume 1» er denne langt mer elektro basert. Jentene selv kaller bandet for «crew» og musikken for elektro-pønk og det surrer mange gjetord i undergrunnen om jentenes live-opptreden.

Stone Temple Pilots fra California har vært rammet av flere tragedier de siste par årene. På 90-tallet var de massive, med salg opp mot 8-10 millioner av hver av de to første skivene, Grammy-priser, utsolgte turneer og hitlåter som «Plush», «Sex Type Thing» og «Interstate Love Song».

At Al Jourgensen fungerer aller best med en republikansk president er ingen stor hemmelighet for de som har fulgt bandet en stund, og derfor var forventingene relativt store før deres førsteutgivelse etter galemathias selv kom til makten over dammen.

Ganske nøyaktig to år har gått siden debuten, “Finnmark”, kom ut som et hardt slag i mageregionen på norsk rock. Med en fot i punk og en i metall kavet Ondt Blod seg opp og fram, med treffsikre riff, bitende tekster og forrykende live show. Nå er finnmarkingene klare med oppfølgeren “Natur”.

De aller fleste av Michael Schenkers fans jublet over fjorårets nyhet om at han skulle turnere sammen med bandet og vokalistene fra gullperioden hans med MSG på 80-tallet, og at turneen skulle følges opp med en skive med nye låter. Og nå er “Resurrection” her – og platetittelen er ikke misvisende.

Dukes of the Orient betyr altså Orientens Hertuger – og Orienten er som kjent en gammel betegnelse på det fjerne Østen, eller Asia. Og tro det eller ei, men Dukes of the Orient høres nøyaktig ut som Asia. Men det er ikke helt tilfeldig. Hertugenes sanger og bassist John Payne var nemlig frontmann i Asia i 15 år, fra 1991 til 2006, og satt igjen med svarteper da orginalbesetningen bestemte seg for å gjenforenes, med John Wetton (R.I.P.) i stedet for Payne.

Musikk-bohemen Petter Carlsen spinner videre på sitt kritikerroste album «Glimt» som kom på markedet for snart et år siden, med å gi ut EP-en, «Glimt Av Glimt». Det føles imidlertid umulig å yte EP-en full rettferdighet som en selvstendig utgivelse når de tre utvalgte låtene, «Bensin», «Ekko» og «Majestet» er plukket fra et album som høstet femmere og seksere over hele Europa, samt var å finne på listen over fjorårets beste album i Norway Rock Magazine. Vi skal likevel gjøre et tappert forsøk.

Det kan på ingen måte skyves under en stol at jeg var spent på denne skiva fra ett av Norges største rockeorkestre noensinne. De har til nå ikke gitt ut et eneste dårlig album, men vil det vare? Vi som har fulgt Turboneger noen år nå vet jo veldig godt at ingenting varer evig…

Det har gått litt over tre år siden Åge Sten Nilsen og resten av Ammunition ga ut sin debutskive «Shanghaied». Nå er de tilbake med en selvtitulert oppfølger. I følge Åge selv føltes det riktig å kalle denne plata for «Ammunition» for å markere at de nå er et fullverdig band, og ikke lenger Åges nye prosjekt med backingband som det føltes som i starten.

Duoen Marie Munroe og Christer Knutsen er ute med sin debutskive. Det vil si, noe nytt samarbeid er dette ikke. Munroe og Knutsen har bidratt på hverandres soloalbum siden 2004, hele syv utgivelser har det blitt, men dette er altså første gang de gir ut et helt album sammen. Og det var ingen dum idé, for man kan vel trygt påstå at de er enda sterkere sammen enn på egen hånd.

Det har bare gått litt over halvannet år siden forrige slipp fra de svenske sirkusartistene, og det var ikke et hvilket som helst slipp – nemlig mastodonten «Feathers & Flesh» som undertegnede ikke bare høylytt utkåret til årets beste album men som også moste seg rett inn i samme undertegnedes favorittskiver igjennom alle tider og fortsatt befinner seg der. Så hvordan hopper man etter Wirkola når man er Wirkola selv og akkurat har landet til 20 i stil? Er det fysisk mulig å overgå den kolossen av en skive?

Det har gått tre år siden Audrey Horne ga ut kritikerroste «Pure Heavy», men nå er endelig Bergensgutta tilbake med oppfølgeren «Blackout». Og for en kanonskive de har laget denne gangen!

Der kom siste spikeren i kista. Nå er lokket så til de grader smelt på plass. Med mindre du har okkulte tanker og fantasier er det ingenting som kommer til å rikke på det kistelokket der. Det er boltet fast. Naglet. Ta farvel med livet, det er over nå. Kanskje man flagrer inn igjen i en eller annen bisarr fantasi – hvem vet, men la i så fall den fantasien starte med The Dogs.

Nok et år har kommet til veis ende og vi tar et musikalsk tilbakeblikk på året som ligger bak oss. Under finner du en Topp 15-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.

Hva man får ut av denne herligheten avhenger i stor grad av hva man synes om Iron Maidens foreløpig siste epos «The Book Of Souls», da «The Book Of Souls: Live Chapter» naturligvis er bygget rundt store deler av skiva som allerede har rukket å bli et par år gammel.

Huff, dette er en sånn skive jeg hører er original, vel utført og burde hatt bedre karakter. Vi snakker progressiv ekstremmetal. Tim Charles er fiolinist i tillegg til å stå for renvokalen, og fiolin er et like viktig som andre tradisjonelle instrumenter innen metal hos disse fem herrene. Den brukes på ekstreme partier så vel som på rolige akustiske partier. Her finnes også growling og brutal moderne metal.

«Dette var da ekstremt pubertalt og radiovennlig», var første tanke da jeg satte igang Anti-Flags rykende ferske album og var på vei til å kvesse knivene og ta på meg slakterhabitten. Men etter å ha kommet meg igjennom superkommersielle «American Attraction» som åpner skiva gikk det kun en vei, og det var oppover.

I kjølvannet av nylig oppløste Sex Pistols oppsto The Professionals på slutten av 70-tallet med eks-pistolene Steve Jones og Paul Cook. Førstnevnte er ikke offisielt med lenger, men bidrar sterkt på rykende ferske «What In The World» noe som igjen bidrar til at ånden til de gamle punklegendene hviler konstant over samtlige 34 minutter som «What In The World» varer. Og hvis man trekker inn hjelpemennene som har eller har hatt sitt hovedgeskjeft i navn som The Clash, The Cure, Adam & The Ants og ikke minst Guns N’ Roses skal det mye til for å feile.

Det finnes vel ingen slagverkende brødrepar som har hatt større innflytelse på rocken, spesielt den hardere delen, enn brødrene Carmine og Vinny Appice. Nå har de, inspirert av liveoppsetningen deres «Drum Wars – Live», barket sammen i ren trommeduell og samlet sammen et kobbel av ymse rockemusikere for å backe kampen. Interessant tanke, men er det interessant utover nostalgitrippere eller trommenørds?

Satan, her går det unna! 5 spor fordelt på 10 minutter og 20 sekunder forteller om en plate som går fra 0-100 like raskt som en veldig rask ting og det går ikke ti sekunder fra introriffet på åpningslåta «Warning» til det hele eksploderer i en kakofoni av lynkjapp pønk, og rundt 100 sekunder senere er låta ferdig. Et solid fotfeste i 90-tallets glade punketid kan merkes, og et spennende arrangement som går utafor den sedvanlige «vers-refreng-vers-refreng»-låta gjør at kuttet er en meget habil starter til denne vesle tempofreseren av en EP. 

Selv kreti og pleti, uten videre interesse for musikk, må snart erkjenne at Europe er mer enn summen av hårspray og 80-tallsanakronisme. Etter den betimelige gjenforeningen av 2004 har svenskene stort sett tilvirket sterke album, tuftet på arven fra Rainbow, Whitesnake, Journey, Uriah Heep og Thin Lizzy.

Norges så vidt meg bekjent hittil eneste æddabæddapønkband følger opp sitt debutalbum med denne rykende ferske EPen hvor humoren aldri er langt unna fokus, noe den heller ikke bør være når man spiller æddabæddapønk.

Det er bare å ta av seg hatten, lua, capsen, tupeen eller hva du enn har på hodet, Enslaved leverer og innfrir alle forventninger. Lydbildet på «E» fortsetter i samme tone som «In Times» fra 2015. Bandet holder på sin minimalistiske og symboltunge estetikk på coveret, som denne gangen er prydet med runen «Ehwaz», tegnet for hest, tillit og samarbeid. Runen er også tegnet som tilsvarer vår bokstav «E». Albumet byr på mengder av progressive riff, vakre melodier i tillegg til eksplosiv og beinhard metall.

Siden 2001s «Dreamland» har det kommet utsøkte album som seilende på en fjøl fra Robert Plant, og årets utgivelse er ingen unntak. Med «Carry Fire» fortsetter Plant der han slapp med «Lullaby and…The Ceaseless Roar» (2014), noe som i en musikalsk forstand betyr hjemsøkende melodier – glimrende sunget over en luftig, klangtung og fargerik tekstur.

Sukk. Jeg hadde håpet at min gamle helt var tilbake da han tok et sjumilssteg i riktig retning med «The Pale Emperor» etter noen mildt sagt svakere albumslipp på rad. Den gang ei. Årets slipp er nok ikke helt på nivå med hans triple bidrag til albumdynga, men den er dessverre ikke mye bedre heller. I tillegg tilskjemmes musikken som i beste fall kan beskrives som «OK» av til tider fryktelig dårlig lyrikk, faktisk så til de grader elendig at jeg ikke kan fatte at en profesjonell artist kan stå inne for noe sånt.

Det tar nok enda en god stund før Black Stone Cherry er klare med ny skive. I mellomtiden kan fansen kose seg med denne EPen med en spilletid på drøye 20 minutter, bestående av seks coverversjoner av gamle bluesklassikere fra legender som Muddy Waters, Albert King, Howlin’ Wolf og Freddie King.

Susanne Sundfør har siden 2010s «The Brothel» gitt oss en aldri så liten rekke med helt fantastiske album. Hun har også hele tiden passet på å gjøre de små estetiske justeringene som behøves for å holde det interessant for seg selv og for oss, og med dette har hun lyktes i aller høyeste grad.

Omslagsmotivet til Satyricons niende studioplate, for øvrig pennet av Edvard Munch i 1898, signaliserer duoens vyer om å innlede et nytt stilistisk kapittel. Skjønt, og heldigvis, faller ikke ”Deep Calleth Upon Deep” milelangt fra trespannet ”Now, Diabolical”, ”The Age Of Nero” og ”Satyricon”; nevnte trio innestår bandets hittil tyngste løft, og jeg fryktet en krampaktig avstandtaken til disse. Særlig forgjengeren åpnet uutforskete hvelv for Wongraven og Haraldstad – dynamisk, melodisk og strukturelt.

Få band har fått så mye verbalt pepper som Cradle of Filth, men med nå tolv album i sekken kan det ikke underslås at de unektelig har noe å komme med. Det har på mange måter vært litt vrient å ta dem helt på alvor, all den tid de har framstått som ‘ekstremmetal for de yngste’ med stempler som ‘kommers’ og ‘uekte’ – noe som for de fleste store fans av sortmetall er som å besøke ei kirke uten verken å banne eller leke med fyrstikker.

Den interne krangelen mellom Glenn Hughes og Joe Bonamassa var ganske så bitter på sitt verste i 2012, og de færreste hadde vel da trodd at Black Country Communion noensinne skulle komme med ny skive og gjøre konserter sammen igjen. Men tiden leger alle sår, og fem år etter er Hughes, Bonamassa, Derek Sherinian og Jason Bonham tilbake med ny skive, med sitt femte medlem Kevin Shirley bak spakene. Og resultatet er intet mindre enn strålende.

Jeg har et meget ambivalent forhold til Foo Fighters. På den ene siden har de levert rockelåter av ypperste kvalitet på rekke og rad over flere tiår, men på den andre siden har de også et stort overtall av intetsigende poplåter som overskygger disse – i hvert fall når vi snakker album, så for en selverklært albumfantast som undertegnede har jeg ikke sett noen grunn til å fråtse i FF-skiver siden smått fantastiske «The Colour And The Shape».

Amalie Bruun, bedre kjent som Myrkur, fremholder å spinne effektive og selvstendig stygg/vakre vev av blodstenkt svartmetall og nordisk folkemusikk. ”Mareridt”, sagt å være et terapeutisk konseptalbum med selvbiografisk bunn, intonerer i bramfri kulokkform, grunnet over én dronetone, før ”Måneblôt”, en eiendommelig mikstur av ovennevnte oxymoroner, skjærer ut i rommet. Danskens klassiske skolering er ikke vanskelig å sanse.

Finn frem palestinaskjerfet igjen, for nå er lydsporet til neste gatekamp skapt og klar for opprør. Når man samler folk fra Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill vet man fort hvor i gata skiva ligger både musikalsk og lyrisk. Her sparkes det oppover, og det sparkes hardt. Vi fikk allerede i fjor en smakebit på hva vi kunne vente oss, nemlig EPen «The Party Is Over» som lovet meget godt, og den selvtitulerte albumdebattanten skuffer ikke det minste lille grann.

Man vet som regel hva man får når man setter på en ny plate med Tori Amos. Så også for hennes 15. studioalbum “Native Invader”, hvor hun har hentet inspirasjon i naturen. Tekstene dreier inn på temaer som “Hvordan bruke naturen til å heale seg selv?”, “Hva er vår rolle i ødeleggelsen av jordkloden?”, og “Er det mulig for menneskene å fornye seg selv på samme måte som Moder Jord klarer?”.

Samme dag som brødrene Ron og Russell Mael gjestet Oslo, ble legendenes tjuefemte skive frigitt pressen. Ingen andre lyder som Sparks; Mael-estetikken fordrer konstant utfordring av populærmusikalske regulativer, dog uten å undergrave fengslende melodikk.

Det var tilløp til panikk blant Thresholdfansen da vi tidligere i år fikk beskjeden om at bandet nok en gang hadde skilt lag med sin eminente vokalist og frontmann Damien Wilson, og mange fryktet at dette var begynnelsen til slutten for et av Europas beste progmetalband.

Trolig vil ”Malina” generere delte meninger blant Leprous-fansen, men bandets uvilje mot å repetere fordums skiver fortjener påskjønnelse. Jeg legger ikke skjul på min tiltagende begeistring for nordmennene, som med ”Coal” og særlig ”The Congregation” ble nåtidens ypperste forvaltere av melankolsk, progressiv rock.

Det er nesten 20 år siden QOTSA debuterte med sitt selvtitulerte album i 1998. Jeg kunne brukt de neste 10 minuttene på å ramse opp bandmedlemmer (ca 15!), og sikkert minst like lenge til å snakke om sideprosjekter til den eneste konstanten i QOTSA, Josh Homme. Jeg tror at bandet alltid har vært en dårlig fordekt solokarriere for Josh Homme. Alle de han har samarbeidet med i løpet av årene har formet musikken og uttrykket til QOTSA til noe som er lett definerbart, men også noe som stadig endrer seg og utvikler seg. Og gjennom andre band, artister og sideprosjekter tar han med seg en essens som han bruker i sin «dayjob» Queens Of The Stone Age.

For mange progrock-entusiaster har Steven Wilsons plater etter millenniumskiftet vært viktige holdepunkter. Ikke minst er dette fordi Wilson i motsetning til mange andre band og musikere innenfor den progressive rocketradisjonen, faktisk fra tid til annen har klart å uttrykke noe litt «eget». Leke med de store høvdingene har han også fått lov til; blant annet som studiotekniker hos Ian Anderson og i forbindelse med de restituerte utgavene av for eksempel «Aqualung» og «Thick As A Brick».

Så var det de tyske legenders tur til å returnere med deres 15. utgivelse, og den første med nykomlingene Uwe Lulis og Cristopher Williams – henholdsvis på gitar og trommer. Hvordan låter så de evigunge herrer Wolf Hoffmann og Peter Baltes samt «han nye» vokalisten Mark Tornillo i samsvar med unggutta?

Tommy Victor og hans hjertebarn Prong er tilbake, og det vekker jo nostalgiske minner for oss som fikk utdelt musikksmaken på starten av 90-tallet. Ikke så mye har forandret seg foruten en knall og moderne produksjon da det fortsatt er vanvittig fengende groove/thrash metal det fortsatt går i, og det kan trekkes klare røde tråder tilbake til hans/deres klassiker «Snap Your Fingers, Snap Your Neck» omtrent på hvert eneste spor i løpet av skiva.

Det skal innrømmes at selv om undertegnede har en nærmest pinlig mengde av Mr. Big-skiver i CD-hylla (21…), så har jeg ikke gått i taket over de første to skivene de slapp etter gjenforeningen, «What If…» (2011) og «…The Stories We Could Tell» (2014). Det har virket som om de har vært mer gira på å reposisjonere seg som et klassisk, 70-tallsinspirert bluespreget rockeband à la Cream eller Humble Pie, og låtene har vært mer fokusert på et tungt, sløyt groove enn på de mer melodiske riffene og refrengene som gjorde meg til fan i utgangspunktet.

Er ikke det snodig, hvordan “The Final Countdown” snakkes ned av omtrent samtlige tatoverte mennesker over det ganske land, men sett den på etter at de har fått seg en halv kald, og de synger av sine lungers fulle kraft og trakterer luftgitar, trommer og keyboard som om de aldri hadde gjort annet? Du kan mene hva du vil om låta, men at det er få mennesker igjen i den vestlige verden som ikke har en eller annen form for kjennskap til låta, er det ingen tvil om. En hit på denne størrelsen er et tveegget sverd for et band, Europe har en laaaaang rekke sterke, beintøffe rockelåter, men vil for evig bli ansett som et one-hit wonder av stor overvekt av det rockelyttende publikum.

Hva skal man si. De legendariske boogierockerne, Status Quo, fortsetter med å pøse ut live-materiale på markedet, avbrutt av samleskiver. I hvert fall virker det sånn, for etter hvert har det blitt så mange at enhver person som har fulgt bandet, om ikke så altfor tett, kan miste oversikten.

Det italienske plateselskapet Frontiers fornekter seg ikke – All 4 1 er nok et av prosjektene som er skrudd sammen som en annen Frankenstein av mer eller mindre kjente navn fra diverse band.

Det første som slo meg da jeg satte meg ned med den nye liveplata til Graham Bonnet var; «Finnes det Graham Bonnet-fans der ute som har gleda seg til denne plata?» Mannen har vært vokalist i Alcatrazz, Rainbow, Michael Schenker Group pluss en haug med prosjekter og han har noen gode soloplater, men likevel … Han varte bare ei plate med Rainbow og Michael Schenker, og det er vel ikke akkurat Bonnets stemme som er det folk husker fra Alcatrazz, eller?

For undertegnede er Riverdogs et av tidenes mest undervurderte band, og at de aldri slo igjennom er enda et bevis på at det ikke finnes rettferdighet her i verden. Mulig var det de luftige frisyrene deres på debutskiva fra 1990 som gjorde at de helt uten grunn ble slengt i bås med Warrant og Ugly Kid Joe, selv om komposisjonene var av en helt annen kvalitet, med velskrevne låter og dypsindige tekster som var mer tuftet på Springsteen enn Motley Crue.

Første fullengderen til Stone Sour uten Root byr ikke på så veldig mange overraskelser, noen skuffelser og store mengder solid rock.