NORWAY ROCK MAGAZINE
«Smells Funny» låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!
Det finnes et hav av retroband, og et av disse er norske Orango. “Evergreens” er deres 7.album og utrolig nok har ikke dette bandet fått den oppmerksomheten de fortjener her til lands. Hva det skyldes vites ikke, det har ihvertfall ingen sammenheng med kvaliteten på bandets samtlige utgivelser.
Dette er ikke det første live-albumet med Accept, og ikke er det deres beste heller. Likevel har det en viss verdi, ikke så mye på grunn av symfoniorkesteret som hadde forvillet seg inn på scenen i Wacken 2017, men enkelt og greit det høyst varierende repertoaret.
God progressiv metal skal være innovativ og spennende, og med sitt femte album “Vector” lykkes Haken så til de grader.
The Smashing Pumpkins’ “Shiny And Oh So Bright Vol 1/LP: No Past. No Future. No Sun” er straks i handelen. Plata, som er bandets tiende, byr på åtte låter hvorav seks av dem holder seg under fem minutter. Det er med andre ord et kort og effektivt album vi har med å gjøre.
Det er svært få band innen bluesy hardrock jeg setter høyere enn Whitesnake opp til «Slide it in», men uten Marsden/Moody/Murray/Paice/Lord i ryggen forsvant både bluesen og det meste av banddynamikken for Coverdale (selv om jo «1987» unektelig er ei fortreffelig puddelheavyskive)
Tredje album fra multitalentet Martin ”Rubashov” Boman tilhører kremen av lamenterende, moderne rock, uten eksessiv muskelbruk. Svensken besitter et intuitivt øre for bunnsterk melodikk, og er dessuten en oppvakt arrangør.
Pionerene innen viking metal fortsetter sin tokt med sitt syvende studioalbum (åttende hvis vi tar med nyinnspillingen av «Dragons Of The North» fra to år tilbake), et album som neppe skuffer gamle fans.
Änglagård-bassist Johan Brand har beskjeftiget seg i fem år med 2018s mest bemerkelsesverdige utgivelse, sett med progressive rockebriller.
Neste nummers frontcoverstjerne er i disse dager ute med ny skive, «Spaceman». Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre.
«Atlas» byr på klassisk rock i moderne innpakning ispedd noen småprogressive elementer, og Queen ligger og ulmer i bakgrunnen. Her er Eirik Søfteland i sitt rette element.
“Tiara” er intet mindre enn et lite progressivt mesterverk fylt med melodiøse perler. For de som husker “The Great Escape” fra 2010 så låter det slett ikke veldig ulikt, bare enda bedre og mye skyldes en langt bedre produksjon. Som på den forrige skiva så glitrer Tommy Karevik med sin utsøkte stemme.
Det finnes morsom prog og kjedelig prog i mine ører. Rikard Sjöblom befinner seg i sistnevnte kategori for min del. Joda, det låter pent og pyntelig. Flinke til å spille er også ensemblet hans, men det låter bare så gudsjammerlig kjedelig.
En sjelden gang blir jeg slått i bakken av en plateutgivelse. Og dette er en av de. Dessverre skjer dette forholdsvis sjelden og det skal mye til før undertegnede river av seg klærne og danser nedover gata i ren ekstase. Men dette er nære, farlig nære.
Selveste Jake E. Lee bør ikke trenge noen nærmere presentasjon. Nå er han tilbake med sitt Red Dragon Cartel etter fem år i stillhet. “Patina” er oppfølgeren til kartellets selvtitulerte debut, og bare så det er sagt med en gang; den låter helt annerledes.
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.
Det hersker ingen tvil om bakmannen på «Villa Carlotta 5959» da moderbandet Seigmen gjennomsyrer det meste av musikkstil på disken. Langt mer lo-fi enn gutta er det riktignok, men sounden låter umiskjennelig som vi har vært godt vant med fra Kim Ljung.
Foruten Ritchie Blackmore skatter jeg ingen musiker høyere enn Keith Emerson. Dennes endelikt, våren 2016, punkterte håpet om at musikkanarkistens ferskeste komposisjoner ble deponert offentligheten – trodde vi. ”Beyond The Stars”, kun tilgjengelig på vinyl, realiseres på bakgrunn av rektifisert dugnadsånd.
Hele fjorten år har gått siden sist gang vi fikk et fullt album med nye låter fra trønderfavorittene i Gåte. Nå er endelig «Svevn» her, og forventningene er høye til søskenparet Sundli & co.
Etter at Fay Wildhagen seilte seg rett inn i norsk musikkindustri med debuten «Snow» fra 2014 og ettersigende levert konserter fra ypperste hylle er det nå på tid med oppfølgeren. Og «Borders» er jammen ikke noe dårligere.
Likte og mislikte Greta Van Fleet er i skrivende stund aktuelle med sin første full-lengder. Albumet, som er gitt tittelen «Anthem of the Peaceful Army», byr på elleve låter inspirert av 1970-tallets bluesbaserte tungrock; især Led Zeppelin, som spøker i hver bidige takt.
Et av landets mest kreative band er endelig tilbake med nytt album, tre år etter “Universell Riffsynsing”. Med en lovende albumtittel og utbasunerende utsagn som “Vi er Norges nye partyband” fra høvdingene selv, Lars Lønning og Egil Hegerberg, legges lista høyt.
En effektiv herremann, godeste Ginger. Midt i blant skiverelease og turnering av et av hans mange prosjekter Mutation og utgivelser av soloskiver spilte han inn 36 låter utelukkende ment for den harde kjernen av hans fans, kalt G*A*S*S*. For to år siden kom en slags del én bestående av 12 låter fansen valgte, kalt «The Year Of The Fanclub» – mens nå kommer altså del to; 13 andre låter fra samme prosjekt valgt av sjefen sjøl.
Det har på mange måter tatt hele ti skiver og drøyt tjue år med Soulflys stadige stilendringer før Max Cavalera endelig har gjort hva ‘alle’ har venta på; å vende tilbake til ‘moderskipet’ og skape oppfølgeren til «Roots».
Av og til kommer det album som fordrer oppmerksomhet og trenger tid til å fordøyes, og akkurat det er det Syndrom her forærer oss i form av «Bloodbeats». 30 minutter fordelt på seks spor forteller om et låtmateriale litt utenfor normen.
Her finnes alt fra glapønk med Sugar Louise og skapønk med Norsk Råkk til reinspikka hardcore med The Nika Riots. Altså et meget bra spenn og variasjon med samtlige 19 bidragsyterne. Legg til litt ekstra oppmerksomhet på grunn av covervalget med alien-Listhaug og pønken lever i beste velgående i 2018.
Britpopens gudfedre Suede er ute med sitt åttende album «The Blue Hour», et mørkt og melankolsk konseptalbum som etterlater liten tvil om at Brett Anderson & co for lengst har blitt voksne og funnet andre aspekter ved livet å fokusere på enn hedonismen og den urbane dekadensen som preget deres 90-tallsutgivelser.
Den tredje skiva til Slash featuring Myles Kennedy & the Conspirators er ute i disse dager, og «Living The Dream» følger i store trekk samme oppskrift som «World On Fire» fra 2014. Men den har et par-tre trumfess som forløperen ikke hadde…
Siden 2006 og ”Desiderata” har Madder Mortem tilhørt det absolutte elitesjikt av norske band. Kvintetten overgikk seg selv med ”Red In Tooth And Claw”, anno 2016 – et mesterverk som renoverte uttrykket uten å nøytralisere hedmarkingenes markante særdrag.
Det er helt naturstridig at menn i midten av 50-årene skal gi ut sine suverent beste skiver 30 år ut i karrieren sin – men det er akkurat hva svenske Treat gjør. Og deres nye skive «Tunguska» skuffer ikke.
Bergensbaserte Vöödöö går igjennom de fleste av rockens tidsaldre fra 70-tallets grandiose refreng via grungen og 90-tallets stoner til nåtidens noe mer moderne lydbilde. Samtidig er inspirasjonen fra den gitarorienterte populærmusikken til band som Radiohead og Muse tydelig.
Akkompagnert av et særdeles tight og velspillende band har «The End Of» absolutt alle ingredienser for å lykkes. I tillegg har de klart å skape egenart i hardcoren sin, noe som er ganske så sjeldent. Riffbasert og brutalt, men stadig melodisk som gjør at det aldri blir masete for aldrende ører.
Trondheimstrioen King For A Day platedebuterer med EP’en «Sweet Rumours», og vår anmelder kaller det ‘Fengende og fryktelig iørefallende’ med ‘gjennomgående sterke låter’…
Lenny Kravitz er i disse dager ute med ny skive, «Raise Vibration». Hippie-Lenny med dreads og kassegitar og slengbukser er borte, men den opp-pimpa soul-Lenny’en med hvit dress, blåserekke og kordamer lever i beste velgående.
«Lies and Butterflies» er den syvende studioskiva til det kanadiske progpoporkesteret Mystery, som ga ut sin debut allerede i 1996. Og for fans av band som Asia, Dream Theater, Threshold, Flying Colors, Pink Floyd eller Marillion er dette som å få servert en skattekiste.
Jeg er vokst opp med gammelt Accept og ble litt lei meg da Udo Dirkschenider gikk solo. Jeg fulgte med et par-tre skiver, etter det har det blitt spredte sjekkinger av skiver hvorav de seneste har vært helt kurante.
Det har nesten blitt en tradisjon å få en liveutgivelse fra sjokkrocklegenden Alice Cooper hvert fjerde år. I 2010 kom «Theatre Of Death», og i 2014 kom «Raise The Dead», begge dobbeltskiver med tilhørende DVD.
En liveutgivelse har som jobb å få lytteren til å føle at han er tilstede under konserten, og følelsen er så absolutt gjeldende under dette albumets knappe 40 minutters spilletid.
William DuVall har for lengst vunnet aksept som Layne Staleys arvtaker, og ”Rainier Fog” markerer Seattle-kvartettens tredje album etter gjenforeningen av 2005. Å tangere mørkskodd briljante ”The Devil Put Dinosaurs Here” er neppe et forlangende, men pinadø greier bandet nesten brasene.
Etter at The Black Crowes gikk i knas i januar 2015, var ingen av brødrene Robinson sene med å iverksette nye band. Vokalist Chris hadde allerede sitt Brotherhood godt i gang da, og er nå circa halvveis i metamorfosen med å bli Jerry Garcia, med sine kosmiske bluesjam-låter, noe han beviste da han besøkte Oslo i mars.
Du har kanskje ikke hørt om RSO, men du har garantert hørt om moderbandene til de to involverte – RS er Richie Sambora, kjent som gitaristen i Bon Jovi gjennom tretti år og tretten skiver, mens O’en står for Orianthi, den kvinnelige gitaristen kjent for sitt samarbeid med alle fra Alice Cooper til Michael Jackson.
Halestorm leverer også denne gang, med en skive som er hard nok til å tilfredsstille fansen som har vært der siden debuten, men samtidig melodiøs nok til å beholde fansen som kom ombord på den mykere forrige skiva. «Vicious» er en skive som lever opp til tittelen!
Få band har vært rausere med antall liveutgivelser enn det Mr Big har, men det er likevel noe spesielt med denne. Trommis Pat Torpey har vært med fra starten i 1989, men dette ble en av hans siste konserter med Mr.Big – han døde av Parkinsons i februar 2018.
Det er ikke ofte vi tar for oss samleplater i Norway Rock Magazine. Likefullt dukker det av og til opp unntak som fortjener omtale. Når et album beskrives som det nyeste og råeste innen norsk metal må vi bare kjenne vår besøkelsestid. Buskerud Folkehøgskole Heimtun har Nordens eneste metallinje og det er årets avgangskull som står bak denne skiva som nå ligger ute på hos de fleste digitale plattformer.
Symphony X-gitarist Michael Romeo føler omsider for å spille inn sitt første soloalbum på 23 år. Om han bare er lei av å jobbe med sjefsdiva Russell Allen vites ikke, men musikalsk er vel ikke dette så langt unna Symphony X som Romeo selv vil ha det til.
For 30 år siden ga britiske Dare ut en skive som i ettertid har etablert seg som en kultklassiker innen sjangeren AOR, eller melodisk rock. Bandets vokalist, låtskriver og frontmann Darren Wharton spilte i pur ung alder keyboard i Thin Lizzy’s siste utgaver, og tok med «Out Of The Silence» steget fremst på scenen. Hver eneste låt på denne debutskiva holdt mål og vel så det, og låtene herifra har vist seg som publikumsfavorittene på enhver konsert bandet har spilt siden.
Graham Bonnet har rukket å bli 70 år, og det er temmelig nøyaktig 50 år siden han hadde sin første hitsingel («Only One Woman» med The Marbles), men han fortsetter ufortrødent med å gi ut skiver og turnere med sitt nye band – det er ikke mer enn et par måneder siden han spilte konsert på Hard Rock Cafe i Oslo. Man kan lure på hvorfor han fortsatt gidder å holde på, men som han selv sier i refrenget på «The Hotel»; «Far away arena days are gone, lost from me, as long as I’m still standing and the band plays on, this is the place I should be». Jeg tror deg, Graham.
For litt over ett år siden kjørte Northquake EPen «Victorious» ut på markedet som en appetittvekker til denne utgivelsen. Det ble en solid femmer den gang. 1. juni ble det digitale albumet «Words In Disguise» lansert.
Det er ekstremt sjeldent jeg har såpass store forventninger til nye utgivelser som jeg hadde til «Prequelle» etter fantafenomenalistiske «Meliora» og ikke minst oppfølgeren «Square Hammer». Legg til en viss turbulens innad i bandet i etterkant, utbytte av Papa Emeritus til den nye og langt døllere Cardinal Copia, og spenningen i det «Prequelle» nådde mine ører for første gang var til å ta og føle på.
Plateselskapet kaller i sitt presseskriv Gazpacho for «Norwegian Art-rock progressive». Bandet kan ikke kalles «Prog» i tradisjonell betydning, og har nok mer til felles med Kate Bush enn 70-talls Genesis og Yes, for å si det sånn.
Innlemmelsen av Bigbangbatterist Olaf Olsen spisset og kompletterte Bjørn Klakeggs progressive rockegruppering, og 2015-opuset ”Aimless Mary” gruset bandets to forutgående arbeider. Plutselig entret Needlepoint, som også teller bassist Nikolai Hængsle og David Wallumrød på klaviatur, elitedivisjon av jazzstenket, melodiøs og kontrapunktisk rock.
Tidligere har svenske Graveyard hatt en tendens til å dra syrejammene litt langt ut i åkerlabyrinten uten å sørge for en sonisk ariadnetråd sterk nok til å finne veien hjem, men årets slipp viser et noe mer retningsfokusert band,
De som er godt bevandret i eventyrverdenen drar kanskje kjensel på bandnavnet, Mother Trudy, eller som det heter på frekt tysk, Frau Trude. Det kan muligens assosieres med en heller tvilsom tysk voksenfilm fra 70/80-tallet, men dette er heldigvis et forholdsvis ferskt norsk band det er snakk om.
Dette er den femte utgivelsen fra det Joe Lynn Turner-frontede sideprosjektet Sunstorm (som enda ikke har spilt en eneste konsert), og de to første skivene regnes nå som klassikere innen AOR-sjangeren. Men på de skivene ble låtene komponert av, produsert av, og innspilt med helt andre folk.
Et av de mest oversette bandene her i Europa og Norge er uten tvil Shinedown fra Florida, som derimot er massive i hjemlandet, med 23 Top 10 hits på Rock Charts, og 11 av dem på førsteplass – flere enn f.eks Metallica, Tom Petty eller Aerosmith!
Dimmu Borgir har ikke gitt ut noe nytt materiale siden 2010, og da sier det seg selv at forventningene til årets utgivelse var skyhøye. Og da er det en sann glede å kunne erklære at «Eonian» innfrir forventningene – og litt til!
Fjorten år har gått siden vi sist fikk servert et studioalbum fra A Perfect Circle. «Eat The Elephant» er et av de mest etterlengtede albumene på lenge, og etter mange år med spekulasjoner er det endelig her!
I det siste har det vært to utgaver av Dokken, både på konserter og nå også på skive. Mens publikum helst vil ha den klassiske besetningen med George Lynch og Jeff Pilson på henholdsvis gitar og bass, sverger frontmann Don Dokken på at fremtiden tilhører den nye besetningen med Jon Levin og Chris McCarvill.
Med tanke på at Manic Street Preachers i 1992 kjepphøyt proklamerte at de skulle gi ut verdens beste debutskive og så oppløses, så har de hatt en imponerende lang karriere.
Kamelot har ikke for vane å spy ut utgivelser og det har gått hele tre år siden «Haven». Så hva har gjengen bedrevet nede i solfylte Florida? Joda, de har snekret sammen et album som rett og slett låter grisefett.
Dette var en gjeng jeg hadde litt forventninger til etter å ha fått med meg hypen rundt de den siste tiden. Lever de opp til den tro?
Oslogjengen har allerede rukket å bli rutinerte herremenn siden de ble allemannseie rundt millenniets første tiårsskifte, og serverer oss her sitt femte album – den rykende ferske «Frie Radikaler».
Beth Hart har en stil som ikke bare appellerer til min lidenskap for musikk, men også mitt intellekt. I en travel hverdag er det relativt lenge mellom de gangene jeg finner nye utgivelser som tilfredsstiller mitt ensomme sinn – derfor er det en kjærkommen forespørsel når jeg blir spurt om å høre på siste live-utgivelse fra denne delikate artisten fra englenes by.
Etter å mildt sagt ha blåst meg bort med forgjengeren «I Verste Velgående» var det med ikke små forventninger jeg tok imot årets slipp. Dessverre var dette en ganske solid nedtur i forhold, selv om de fortsatt viser seg som habile låtskrivere og dyktige musikere – samtidig som «Rom Til Folket» er bra produsert. Alt som skal til for et stødig pønkeslipp med andre ord. Problemet er bare at i forhold til lista gjengen selv har lagt når den ikke opp.
Etter tolv års dvale har endelig medlemmene i Kino klart å samle seg for å lage en oppfølger til «Picture» som kom i 2005. Og selv om du kanskje ikke har hørt om bandet før, så har de progrock-interesserte av dere garantert hørt om musikerne bak.
Tredjeskiva til W.E.T. har latt vente på seg – nøyaktig fem år skulle det ta å få samlet de særs travle herremennene i den svensk/amerikanske supergruppa til å lage nytt materiale. Skjønt, som vanlig er det multikunstneren Erik Mårtensson (til daglig i Eclipse, for tiden også i Ammunition) som er primus motor – han har skrevet alle låtene, spilt inn gitar, bass, kor og keyboards i sitt eget studio, tørket støv, kokt kaffe, produsert og mixet, sånn innimellom at han skriver, produserer og mikser 63 andre skiver for 27 andre band.
Dette er duoens andre album og i motsetning til forgjengeren «Volume 1» er denne langt mer elektro basert. Jentene selv kaller bandet for «crew» og musikken for elektro-pønk og det surrer mange gjetord i undergrunnen om jentenes live-opptreden.
Little Cæsar var et av bandene som aldri helt passet inn i det musikalske landskapet da de debuterte på slutten av 80-tallet. Mens resten av bandene fra Los Angeles var opptatt av høyt hår og spandex-bukser, så disse karene ut som statister fra «Sons Of Anarchy», med dongerivester, motorsykler og tatoveringer.
Stone Temple Pilots fra California har vært rammet av flere tragedier de siste par årene. På 90-tallet var de massive, med salg opp mot 8-10 millioner av hver av de to første skivene, Grammy-priser, utsolgte turneer og hitlåter som «Plush», «Sex Type Thing» og «Interstate Love Song».
At Al Jourgensen fungerer aller best med en republikansk president er ingen stor hemmelighet for de som har fulgt bandet en stund, og derfor var forventingene relativt store før deres førsteutgivelse etter galemathias selv kom til makten over dammen.
Ganske nøyaktig to år har gått siden debuten, “Finnmark”, kom ut som et hardt slag i mageregionen på norsk rock. Med en fot i punk og en i metall kavet Ondt Blod seg opp og fram, med treffsikre riff, bitende tekster og forrykende live show. Nå er finnmarkingene klare med oppfølgeren “Natur”.
Metal-legendene Judas Priest er ute med sitt 18. studioalbum, 44 år etter debuten, og kommer også til Norge i begynnelsen av juni for en konsert i Oslo Spektrum.
De aller fleste av Michael Schenkers fans jublet over fjorårets nyhet om at han skulle turnere sammen med bandet og vokalistene fra gullperioden hans med MSG på 80-tallet, og at turneen skulle følges opp med en skive med nye låter. Og nå er “Resurrection” her – og platetittelen er ikke misvisende.
Dukes of the Orient betyr altså Orientens Hertuger – og Orienten er som kjent en gammel betegnelse på det fjerne Østen, eller Asia. Og tro det eller ei, men Dukes of the Orient høres nøyaktig ut som Asia. Men det er ikke helt tilfeldig. Hertugenes sanger og bassist John Payne var nemlig frontmann i Asia i 15 år, fra 1991 til 2006, og satt igjen med svarteper da orginalbesetningen bestemte seg for å gjenforenes, med John Wetton (R.I.P.) i stedet for Payne.
Revertigo er et nytt prosjekt for svenskene Anders Wikström og Mads Levén, mest kjent som henholdsvis gitarist/låtskriver i Treat og vokalist i Candlemass/ex-Malmsteen/ex-Treat. I utgangspunktet høres det kanskje ut som en merkelig kombinasjon, men de to herrer er nære venner og har i flere år hatt lyst til å gjøre noe sammen, og endelig kan vi høre resultatet. Og det er en særs hyggelig overraskelse.
De nye britiske AOR-stjerneskuddene i Vega er ute med sin femte skive, og forventningene er store etter at de i 2016 leverte et monster av et album i «Who We Are». Også her er det masse fengende låter med refrenger som går rett inn i øret, godt inspirert av band som Def Leppard.
Musikk-bohemen Petter Carlsen spinner videre på sitt kritikerroste album «Glimt» som kom på markedet for snart et år siden, med å gi ut EP-en, «Glimt Av Glimt». Det føles imidlertid umulig å yte EP-en full rettferdighet som en selvstendig utgivelse når de tre utvalgte låtene, «Bensin», «Ekko» og «Majestet» er plukket fra et album som høstet femmere og seksere over hele Europa, samt var å finne på listen over fjorårets beste album i Norway Rock Magazine. Vi skal likevel gjøre et tappert forsøk.
Noe av det som definerer inntrykket av en skive er forventningene, og når folk fra to av Norges to største sleaze-rock band går sammen, nemlig Damien Doll fra Suicide Bombers og Sandy Hazard fra Dirtbag Republic er lista lagt godt på plass allerede der. Og lista ligger akkurat der den skal være, for det er lettbeint digg rawk med øllvennlig musikk som presenteres fra start til slutt her.
Det kan på ingen måte skyves under en stol at jeg var spent på denne skiva fra ett av Norges største rockeorkestre noensinne. De har til nå ikke gitt ut et eneste dårlig album, men vil det vare? Vi som har fulgt Turboneger noen år nå vet jo veldig godt at ingenting varer evig…
Det har gått litt over tre år siden Åge Sten Nilsen og resten av Ammunition ga ut sin debutskive «Shanghaied». Nå er de tilbake med en selvtitulert oppfølger. I følge Åge selv føltes det riktig å kalle denne plata for «Ammunition» for å markere at de nå er et fullverdig band, og ikke lenger Åges nye prosjekt med backingband som det føltes som i starten.
Tre år siden “Speedway”, debutalbumet til fire godt voksne engelskmenn ble sluppet til jevnt over svært gode kritikker. Denne oppfølgeren følger i noenlunde samme spor, men det er skarpere kanter, hardere gitarer, og det låter mer moderne enn den åpenlyse 80-tallsflørten som debuten hadde. Men Blood Red Saints er stadig klassisk AOR, som har hørt mye både på britisk melodisk rock som FM og Def Leppard, men også nord-amerikanske helter som Winger og Harem Scarem.
Duoen Marie Munroe og Christer Knutsen er ute med sin debutskive. Det vil si, noe nytt samarbeid er dette ikke. Munroe og Knutsen har bidratt på hverandres soloalbum siden 2004, hele syv utgivelser har det blitt, men dette er altså første gang de gir ut et helt album sammen. Og det var ingen dum idé, for man kan vel trygt påstå at de er enda sterkere sammen enn på egen hånd.
De har vist en ikke ubetydelig hevelse av nivå fra debuten til den tredje utgivelsen de nå forærer oss, Norsk Råkk. De setter i gang med et nynnevennlig gitarriff før blåserekka kommer etter, og vi er i gang.
Som tittelen mer enn antyder, får vi her en dose gamle Deep Purple-låter – forrige studioskive fra Whitesnake var “The Purple Album”, et totalt overflødig album med svakere versjoner enn originalene. Men i disse liveversjonene spruter det atskillig mer.
Det har bare gått litt over halvannet år siden forrige slipp fra de svenske sirkusartistene, og det var ikke et hvilket som helst slipp – nemlig mastodonten «Feathers & Flesh» som undertegnede ikke bare høylytt utkåret til årets beste album men som også moste seg rett inn i samme undertegnedes favorittskiver igjennom alle tider og fortsatt befinner seg der. Så hvordan hopper man etter Wirkola når man er Wirkola selv og akkurat har landet til 20 i stil? Er det fysisk mulig å overgå den kolossen av en skive?
Det har gått tre år siden Audrey Horne ga ut kritikerroste «Pure Heavy», men nå er endelig Bergensgutta tilbake med oppfølgeren «Blackout». Og for en kanonskive de har laget denne gangen!
Der kom siste spikeren i kista. Nå er lokket så til de grader smelt på plass. Med mindre du har okkulte tanker og fantasier er det ingenting som kommer til å rikke på det kistelokket der. Det er boltet fast. Naglet. Ta farvel med livet, det er over nå. Kanskje man flagrer inn igjen i en eller annen bisarr fantasi – hvem vet, men la i så fall den fantasien starte med The Dogs.
Nok et år har kommet til veis ende og vi tar et musikalsk tilbakeblikk på året som ligger bak oss. Under finner du en Topp 15-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Svenskene med det fruktesløse bandnavnet har noe på gang… Jeg påskjønner trioens smått progressive indierock, farget av så vel førende grungeband som kunstpopartister og forvaltere av moderne symfonisk rock. Egenart er riktignok på hell i herværende leir, men Marcus Pehrssons mannskap utviser melodisk og musiserende teft, som foranlediger løfterike spor som ”The Great Escape”, ikke direkte i strid med Von Hertzen Brothers’ idiom, og At The Drive-In-parafraserte ”Astronaut”. En uspiselig mengde opplagte løsninger avskjærer videre kritiske utmerkelser, men, som sagt, svenskene har noe på gang.
Fem år har gått siden den smått sensasjonelle «Pandora’s Piñata» slo fullstendig knockout på undertegnede, og siden sist har Diablo Swing Orchestra foretatt bytte av både trommis og vokalist. Sistnevnte bytte bidro til en viss skepsis til veien videre da opprinnelig vokalist, operadronning Annlouice Lögdlund, var en temmelig vesentlig del av bandets unike utrykk.
Hva man får ut av denne herligheten avhenger i stor grad av hva man synes om Iron Maidens foreløpig siste epos «The Book Of Souls», da «The Book Of Souls: Live Chapter» naturligvis er bygget rundt store deler av skiva som allerede har rukket å bli et par år gammel.
Selv om moderbandet D-A-D valgte å ta seg en liten pust i bakken for et knapt år siden fant ikke frontfigur Jesper Binzer noen grunn til å hvile på laurbærene, og benyttet heller sjansen til å lage sitt aller første soloalbum. Et knippe låter har en etter en blitt sluppet i forkant som har skapt en viss forventning til verket, og endelig kan vi høre «Dying Is Easy» i sin helhet.
Etter å ha vært på nippet til å splittes i 2016, er de tre finske brødrene Von Hertzen nå tilbake med sitt syvende studioalbum, og de har skiftet kursen ganske radikalt fra forgjengeren «New Day Rising», hvor de fokuserte på kortere og konsise arenarocklåter. Nå har de vendt tilbake til de lange og episke proglåtene som de kanskje er mest kjent for.
Huff, dette er en sånn skive jeg hører er original, vel utført og burde hatt bedre karakter. Vi snakker progressiv ekstremmetal. Tim Charles er fiolinist i tillegg til å stå for renvokalen, og fiolin er et like viktig som andre tradisjonelle instrumenter innen metal hos disse fem herrene. Den brukes på ekstreme partier så vel som på rolige akustiske partier. Her finnes også growling og brutal moderne metal.
«Dette var da ekstremt pubertalt og radiovennlig», var første tanke da jeg satte igang Anti-Flags rykende ferske album og var på vei til å kvesse knivene og ta på meg slakterhabitten. Men etter å ha kommet meg igjennom superkommersielle «American Attraction» som åpner skiva gikk det kun en vei, og det var oppover.
I kjølvannet av nylig oppløste Sex Pistols oppsto The Professionals på slutten av 70-tallet med eks-pistolene Steve Jones og Paul Cook. Førstnevnte er ikke offisielt med lenger, men bidrar sterkt på rykende ferske «What In The World» noe som igjen bidrar til at ånden til de gamle punklegendene hviler konstant over samtlige 34 minutter som «What In The World» varer. Og hvis man trekker inn hjelpemennene som har eller har hatt sitt hovedgeskjeft i navn som The Clash, The Cure, Adam & The Ants og ikke minst Guns N’ Roses skal det mye til for å feile.
Så var det omsider tid for Sløtface å albumdebutere. Man har hørt gjetord om konsertene til bandet i lengre tid og endelig skulle man få høre hva de skulle få til i studio. En ganske lettvektig poppønk-skive med lette melodier kan vel sies om de fleste sporene på «Try Not To Freak Out», og jeg ble litt overrasket over førsteinntrykket da de støyer langt mindre og er en god del hakk snillere i formen enn forventet. Men det trenger jo absolutt ikke være negativt.
Hvor begynner man å beskrive et band som Psion? Vel, det låter i hvert fall ikke som noe annet, det skal være sikkert og visst. Fire spor dekker enheten, hvorav åpneren «enTrance[d]» er mer som et slags instrumentalt introkutt å regne, sine 3 minutters spilletid til tross. Et stikkord som dekker alle fire låtene, eller verkene om du vil, er «filmatisk».
I april 2017 var Tyketto hovedattraksjon på Frontiers Festival utenfor Milano, hvor de spilte hele sitt debutalbum, klassikeren «Don’t Come Easy». Nå kan du både se og høre hvordan det tok seg ut på scenen.
Det finnes vel ingen slagverkende brødrepar som har hatt større innflytelse på rocken, spesielt den hardere delen, enn brødrene Carmine og Vinny Appice. Nå har de, inspirert av liveoppsetningen deres «Drum Wars – Live», barket sammen i ren trommeduell og samlet sammen et kobbel av ymse rockemusikere for å backe kampen. Interessant tanke, men er det interessant utover nostalgitrippere eller trommenørds?
