Mascot
Etter å ha vært på nippet til å splittes i 2016, er de tre finske brødrene Von Hertzen nå tilbake med sitt syvende studioalbum, og de har skiftet kursen ganske radikalt fra forgjengeren «New Day Rising», hvor de fokuserte på kortere og konsise arenarocklåter. Nå har de vendt tilbake til de lange og episke proglåtene som de kanskje er mest kjent for.
Det er kun én låt på «War Is Over» som kunne glidd rett inn på «New Day Rising», og det er «The Arsonist», som ble valgt som første smakebit fra skiva, sikkert fordi den også er kort og konsis. Men det er ikke den beste låta – Von Hertzen Brothers smeller trumfesset i bordet med en gang, for den 12-minutters åpningslåta og tittellåta «War Is Over» er et monster av en komposisjon, som bygger seg opp fra en majestetisk og stemningsfull intro, og kicker ikke igang før tre minutter er passert. Denne låta har alt – den er dramatisk og storslagen, forventninger bygges, den har multiple partier og brødrenes karakteristiske koringer, og den har et strålende refreng – deres mest progressive låt siden «The Willing Victim».
Mikko Von Hertzens lyse stemme gir også VHB et særpreg, og den hjemvendte trommisen Sami Kuoppamäki spiller helt briljant på denne låta. VHB er tidvis helt umulige å putte i bås – her kunne man ramset opp referansepunkter som Yes og Queen, Pink Floyd og King Crimson, men også mer moderne band som Muse. (Og hvis Muse kan spille i Telenor Arena, så ser jeg ingen grunn til at ikke Von Hertzen Brothers en gang kan fylle Rockefeller.) Og det er ikke bare svevende progrock – «To The End Of The World» er hardt riffende gitarer, mens «Long Lost Sailor» er nesten poppa, og den mest umiddelbare låten på skiva. Ellers må vi trekke frem «Jerusalem» som et annet høydepunkt på skiva, mens den avsluttende åtteminutteren «Beyond The Storm» kompletterer sirkelen med å vende tilbake til temaet fra åpningslåta «War Is Over».
Førsteinntrykket av «War Is Over» var litt skuffende, men den vokser for hver eneste gjennomspilling, og etter å ha hørt jevnlig på skiva i to måneder, står den som en påle som deres beste siden «Stars Aligned». Det er brødrenes mest varierte album, og selv om det er veldig progressivt til tider, er det alltid melodisk. Du må med andre ord jobbe litt med denne, men jo mer du putter inn, jo mer får du tilbake.
Les intervju med Mikko Von Hertzen her!
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 03.11.2017