Kategorier
Nyheter Skiver

Halestorm | Vicious

Halestorm leverer også denne gang, med en skive som er hard nok til å tilfredsstille fansen som har vært der siden debuten, men samtidig melodiøs nok til å beholde fansen som kom ombord på den mykere forrige skiva. «Vicious» er en skive som lever opp til tittelen!

Atlantic

Amerikanske Halestorm er ute med sin fjerde skive, og selv om de kanskje kan fremstå som et nytt band med rask suksess, så har de faktisk holdt på i over tyve år, siden frontkvinne Lzzy Hale var fjorten år gammel – og få band spiller flere konserter i løpet av ett år enn det Halestorm gjør.

Bandet fikk noe kritikk fra sine gamle fans for den kommersielle retningen forrige skive tok – og «Into The Wildlife» fra 2015 var utvilsomt deres mest melodiøse utgivelse inntil da. «Vicious» er derimot deres mest hardtslående utgivelse til dags dato. Borte er alle de eksterne låtskriverne som har bidratt på hver eneste låt på de tre første skivene – alle låtene på «Vicious» er skrevet av hele bandet i fellesskap, og ikke bare av Lzzy og hennes hjelpere. Mye av trøkket kan også krediteres produsent Nick Raskulinecz (Foo Fighters, Ghost, Alice In Chains, Rush, Evanescene, Black Star Riders, Mastodon osv), som Halestorm første gang samarbeidet med på fjorårets cover-EP «ReAnimate 3.0».

Åpningssporet «Black Vultures» går rett i strupen på deg med et primalskrik fra Lzzy, før steintøffe «Skulls» leder oss over i den første smakebiten fra skiva, «Uncomfortable», som må være den mest rasende singelen de noen gang har sluppet. Men det er fortsatt melodiøst, selv om gitarene glefser og tempoet er høyt. De roer seg litt med den groovy «Buzz» og ikke minst «Do Not Disturb» som jeg nominerer som en av de mest erotiske låtene jeg har hørt i mitt liv – men den er likevel sykt fengende.

Tempoet tar ytterligere ned i siste del av skiva. «Heart Of Novocaine» er en kassegitarbasert ballade med noe så uvanlig som en bassolo i stedet for gitarsolo – og låten er ellers strippa for bass og trommer. Avsluttende «The Silence» er også akustisk, men høres nesten mer ut som noe fra Led Zeppelin «III» enn som en powerballade. Men mellom disse to er det mer enn nok krutt i «Painkiller» (nei, ikke en Judas Priest-cover, men introriffet kunne vært Black Sabbath!), den potensielle allsanglåta «White Dress» og den moderne, steintøffe tittellåta.

Så joda, Halestorm leverer også denne gang, med en skive som er hard nok til å tilfredsstille fansen som har vært der siden førsteskiva, men samtidig melodiøs nok til å beholde fansen som kom ombord på den mykere forrige skiva. Kan bli en riktig trivelig aften på Rockefeller den 9.oktober!

Og ja, selvsagt har vi intervju med Lzzy Hale i neste nummer – snakka med henne i går, sku hilse! Inntil videre får du klare deg med dette arkivintervjuet fra 2015.

4,5/6  Geir Amundsen
Utgivelsesdato 27.juli