Kategorier
Nyheter Skiver

Attan | The End Of

Akkompagnert av et særdeles tight og velspillende band har «The End Of» absolutt alle ingredienser for å lykkes. I tillegg har de klart å skape egenart i hardcoren sin, noe som er ganske så sjeldent. Riffbasert og brutalt, men stadig melodisk som gjør at det aldri blir masete for aldrende ører.

Fysisk Format

«Lyden av menneskeheten som suger margen ut av beinet sitt» forklarer bandet om sin egen sound, og det kan jeg langt på vei si meg enig i. Etter å fått øynene opp for bandet etter å ha bevitnet en åpenbaring av en konsert under fjorårets Kanalrock var jeg veldig spent på om de hadde klart å få energien de hadde live ned på skive. Om de har! En real juling av en skive som banker deg fra start til slutt gir de oss, og den eneste forskjellen fra virkelig juling er at man nyter hvert eneste sekund av dengen man får av Attan. Åpningen «The Burning Bush Will Not Be Televised» setter skapet på plass fra første sekund, og hva de har klart å presse inn i de 105 sekundene låta varer er mildt sagt imponerende. Den maniske vokalen til Remi Semshaug Langseth gjør seg meget bra til musikken der han vræler lungene av seg, eksemplifisert på slutten av «Feed The Primates». Akkompagnert av et særdeles tight og velspillende band har «The End Of» absolutt alle ingredienser for å lykkes. I tillegg har de klart å skape egenart i hardcoren sin, noe som er ganske så sjeldent. Riffbasert og brutalt, men stadig melodisk som gjør at det aldri blir masete for aldrende ører – som for eksempel på refrenget til «SoMe Riefenstahl» som ellers er rimelig beinhard.

Lydbildet er også veldig bra produsert, med akkurat passe nok møkkete lyd så det ikke låter polert. En dæsj black metal i «Black Liquid Marrow» skader heller ikke, og når den glir over i en meget dyster og pen gitarmelodi i «Catalyst Divine» og det passer perfekt sammen beskriver det Attan på en like perfekt måte. Herligheten avsluttes med den majestetiske tittellåta som nærmer seg småpene 9:30 i spilletid og gir en bra variasjon til den frenetiske åpningen. Det er ikke lett å skrive lange låter som krever oppmerksomheten hele veien, men dynamikken og variasjonen i denne gjør at man sitter klistret fra start til slutt – akkurat som resten av skiva. Derfor er det en særdeles god avslutter på en særdeles god skive som høyst sannsynlig kommer til å ende opp som årets norske album for min del. (Intervju med Attan her!)

5,5/6 Sven O. Skulbørstad