InsideOut
Etter tolv års dvale har endelig medlemmene i Kino klart å samle seg for å lage en oppfølger til «Picture» som kom i 2005. Og selv om du kanskje ikke har hørt om bandet før, så har de progrock-interesserte av dere garantert hørt om musikerne bak. Vokalist og gitarist John Mitchell er kjent fra Arena, It Bites, Frost*, John Wettons band og sitt eget enmannsband Lonely Robot. Bassist Pete Trewavas spiller til daglig i Marillion, og pusler innimellom med supergruppa Transatlantic. Og virtuostrommis Craig Blundell er for tiden på turné med Steven Wilson. Dessuten bidrar It Bites-keyboardist John Beck som gjestemusiker, selv om han var medlem av bandet på debuten.
Og hvis du liker referansepunktene over, er det store sjanser for at du også vil like «Radio Voltaire». Spesielt Marillions ånd hviler over åpnings-/tittellåta «Radio Voltaire», hvor Mitchells høytsvevende introsolo umiddelbart løfter oss himmelhøyt. Denne skiva har ikke noe lengre intrikat prog-epos som f.eks. «Losers Day Parade» på debuten, og lengste låt her bikker så vidt syv minutter. Det mest progga er kanskje det aggressive andresporet «The Dead Club» med sine referanser til kvasi-rockestjerner som må ta klisjéene til det maksimale og dø i en alder av 27, og «Out Of Time» som drister seg til en aldri så liten bassolo i bridgen. «Grey Shapes On Concrete Fields» har både en spennende 5/8-takt på versene, og en særs tankevekkende tekst.
Det skal sies at selv om dette kanskje går under merkelappen moderne progressiv rock, så er det ganske tilgjengelig i grensen mot pop/rock, med fokus på sterke melodier i stedet for instrumental briljering.
Og så har vi pianobaserte balladen «Idlewild» da. Herregud for en nydelig låt, som har blitt kjørt på repeat de siste ukene. Vakrere kan det knapt gjøres, lytt og nyt. Den akustiske «Temple Tudor» er en mer klassisk prog-ballade, mens avsluttende «The Silent Fighter Pilot» er en perle, tross for at den virket kjedelig ved de første par gjennomhøringer. Men gi den flere sjanser, den vokser på flere vis – også fra en forsiktig pianostart til en mørk, intens og gitartung avslutning hvor låta stuper ut av kontroll i spiral mot en kræsjlanding som får deg til å bli sittende stille en stund og fordøye det du nettopp har hørt.
Nå er det ikke alle låtene her som er av samme kvalitet – jeg hadde klart meg fint uten «Keep The Faith», og Trewavas’ «I Don’t Know Why» gir meg heller lite, selv om mange sikkert kan tenkes å ha den som en favoritt. Likevel er «Radio Voltaire» et mer enn godkjent comeback, og vi krysser fingrene for at de også klarer å finne litt felles tid for noen konserter i løpet av året. Bandets foreløbig siste konsert er stadig på John Dee i Oslo i desember 2005.
For øvrig har vi nylig tatt en passiar med John Mitchell, og resultatet kan du lese her.
5/6 Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 23.03.2018