NORWAY ROCK MAGAZINE
Den lille klubben Sticky Fingers i Göteborg har bare plass til et publikum rundt 400, og det kan virke som om de fleste av disse var musikere som var kommet for å måpe på virtuositeten som herrene Billy Sheehan, Mike Portnoy og Richie Kotzen besitter.
New Yorks progmetalgiganter hadde jammen ikke spart på kruttet da deres nyeste monster-opus og rockeopera «The Astonishing» skulle presenteres i sin helhet foran norske fans, og det var en særs entusiastisk og positivt innstilt gjeng.
Enslaved har 25-årsjubileum i år og feirer dette med en turné med Rockefeller som første spillested. Bandet skal holde spesielt sammensatte konserter, som fokuserer på forskjellige perioder opp igjennom karrieren.
Det har gått over seks år siden sist Black Stone Cherry var i Oslo på egen hånd, og de spiller fortsatt på et ikke helt utsolgt John Dee, mens de på samme turne har frekventert arenaer i Storbritannia foran tusener av fans.
Tredje skive fra Gøteborg-kvartetten Bombus innestår en affektiv, radiovennlig og oppvakt heavy metal-variant, med evident elsk til D.A.D., Iron Maiden, Trivium og et koppel svenske kumpaner.
De britiske veteranene i Magnum er produktive som få. Snaut to år etter forrige studioskive kommer bandets åttende album siden comebacket i 2002. Bandet har levert solid håndverk gang etter gang de siste årene, og det samme er tilfelle med «Sacred Blood, Divine Lies».
L-G Petrovs mannskap sadler om den samme, gamle hesten, og legger ut i arrig trav, tilsynelatende uaffektert av fordums interne stridigheter og skiftende musikalske klima.
Sekstetten fra Roskilde skritter fra folkemusikalsk dødsmetall til sortmetallpaganisme, og tror seg muligens i mål som kunstnerisk enhet med sitt fjerde langspillfonogram. Beskjæres episk dekor sitter man tilbake med et puslete oppkok svake omskrivninger, uten den ringeste tanke for melodiske dimensjoner eller særpreg.
Damian Wilson og Adam Wakeman tar naturlig nok mye av oppmerksomheten i Headspace, både i og utenfor det musikalske, og mens førstnevnte ansvarligholdes albumets verbale beskaffenheter, kommer brorparten av de musikalske idéene fra Rick Wakemans sønn.
Satyricon innbød svartkledde til fest for å feire at det er 20 år siden de slapp den sagnomsuste platen «Nemesis Divina». Og fest ble det så definitivt. Konserten i seg selv er «Nemesis Divina» innpakket i en bråte av Satyricons største hits, de fleste av dem fra 2000-tallet.
Å plassere Toto i båsen «norgesvenner» er kanskje litt ufint, men når bandet gjester Oslo og et forlengst utsolgt Sentrum Scene ikke mer enn åtte måneder siden forrige visitt, må bandet pent finne seg i denne noe tvilsomme merkelappen.
At regissør Andrew Horn er selverklært Twisted Sister-disippel skinner i hvert fiber av herværende 135 minutter lange dokumentarfilm.
Last In Line ble startet av de fire medlemmene fra det originale Dio-bandet uten Ronnie James selv – de fikk istedet inn nykomlingen Andrew Freeman på vokal, en kar med en suveren strupe som selvsagt kan sin Dio. Meninga var å spille Dio-låter på konserter, men etterhvert kom ideen om en skive med egne låter. Og man hører jo helt klart hva det er tuftet på – mange av disse låtene kunne lett glidd inn på en av de tre første Dio-skivene.
Sannelig sier jeg eder! Slenger gjerne på en aldri så liten forbannelse i slengen, også, for på sitt beste er dette noe så faderlig tøft! Monstertrøkkerne serverer sin andrefødte og byr på barsk muskelrockemetal med føttene godt planta et stykke sønnafor Lee-Dixon-linja.
At Eagles Of Death Metal noensinne skulle stå på en scene igjen etter det som skjedde på Bataclan i Paris 13 november i fjor, var ingen selvfølge. Å få venner, fans og konsertgjengere massakrert foran øynene dine, må gjøre mye med en person. Heldigvis for Eagles Of Death Metal så klarte de å komme tilbake.
Dette er debutskiva til det nye bandet Inglorius, som er satt sammen rundt vokalisten Nathan James, en kar som har sunget med både Trans Siberian Orchestra og Uli Jon Roth.
Ulvemoren vokter fortsatt hiet sitt, men om hun går seirende ut av det på alle låtene på Victorious er jeg ikke så sikker på. Med sin enkle men sjarmerende stil fortsetter Wolfmother sin vandring i det musikalske terrenget som ble trått opp på den første utgivelsen for rundt ti år siden.
Denne Rick Springfield altså. Han slutter aldri å imponere. Det er helt naturstridig at en kar som platedebuterte for 45 år siden fortsatt skal levere gnistrende rock/pop med en energi som andre musikere som kunne vært barnebarna hans kan misunne ham.
Det er et stort øyeblikk å stå i piten på et utsolgt Sentrum Scene med et superentusiastisk publikum som skriker, klapper og hyller fram kveldens band Eagles of Death Metal til å entre scenen. Energien i salen er elektrisk.
Forestillingen begynte med tittelsporet fra det nye “Lioness”-albumet. Ja, jeg sier forestilling, for dette føltes mer som å være på teater enn på en vanlig konsert. En kunstnerisk opplevelse, med et hengivent publikum, som var der for å høre på Sivert, ikke for å skravle og drikke øl.
Limb Music Noen synes å aldri bli ferdige med The Now Quite So Arcaic Wave Of British Heavy Metal, men få er like ærlige på opphenget som gjengen med det absolutt fantastiske navnet Roxxcalibur. For tredje gang har de gravd i obskuriteter, hvorav den mest kjente er en i seg sjøl obskur låt med Budgie, […]
Det føles unektelig litt snodig å se et band som tidligere har herja både på Donington-festivalen og på hovedscena på Sweden Rock Festival på lille Olsen, bare et par eplekartkast fra der en sjøl er oppvokst, men det er lite som slår å oppleve et så fett rockeband i en så intim setting.
Jeg er evig takknemlig for at jeg, ved to anledninger, fikk intervjue den klassiske besetningen av Aunt Mary, og sågar bekrefte ved selvsyn hvilket uslitelig sterkt liveorkester kvartetten stadig var.
Brum, brum. Nok et band i den gamle skolen av brutal-primitiv dødsmetal med gurglegurgle, og det er vel ingenting her jeg ikke har hørt minst 666 ganger før, i bedre utgaver.
Det er ingen tvil om at The Temperance Movement er et blues-rock band som kan sine saker. Tviler du, kan du jo sette på den nyeste platen White Bear, eller debuten fra 2013, dykke ned i sterke låter, vridd sound og raspende vokal.
Brian Hodgson huskes best for sitt virke i The Rutles, men faktum er at dennes Matchbox gjorde en kommersielt anstendig karriere fra 1979 til 1985.
Jøye meg. Portugal is calling, og de tilbyr oss medioker retro heavy metal. Greit nok det, for det er jo i vinden. Men, akkurat derfor bør det være bedre enn dette, skal det være med i kampen om platekjøperne. Musikalsk er det en treer. Klassiske riff og lyd ala 1983. Men, fysj, for en vokal.
Det er alltid trivelig med et nytt Gehennah-album, selv om svenskene erklærte seg oppløst for noen år tilbake. For en tid tilbake kom comeback-EPen «Metal Police» (senere som LP) og viste at lite hadde forandret seg i løpet av 2000-tallet (forrige album «Decibel Rebel» kom i 1997).
«Sjølforskyldte Hælvete» er Skadas første skiveutglidning, som de så fint sier det selv. Det til tross for at bandet har eksistert siden 2005.
Engelsk gamalmannsrock av det litt vel koselige og sidrompa slaget, uten større karaktertrekk i det fulle og hele, dette her. De synes å forsøke seg på en slags oppsummering av 60-tallets pop- og rock-scene, og det lykkes vel bare sånn knapt halvveis.
Første lørdag i februar skulle Circus Maximus markere lansering av sitt fjerde album “Havoc”. På selveste Rockefeller. På forhånd hadde vi blitt lovet tidenes lysshow, masse pyro og muligens noen svidde øyebryn. Allerede under første låta fikk vi en smakebit av flammene.
Meg bekjent var dette Michael Schenkers første konsert på norsk jord siden McAuley Schenker Group var forband for Def Leppard i Skedsmohallen i 1988. Å si at Drammen hadde gått mann av huse for å få med seg den tyske gitarhelten vil være å ta hardt i, men rundt 3-400 hadde møtt opp denne lørdagskvelden.
For fans av melodiøs hardrock, kom julaften tidlig i 2016, nærmere bestemt 29.januar, i form av en av årets aller sterkeste skiver, «Nordic Union», som er et samarbeidsprosjekt mellom svenske Erik Mårtensson (Eclipse / W.E.T.) og danske Ronnie Atkins (Pretty Maids). Vi slo på tråden til Dalarna og København og slo av en prat eller […]
Bondetampene fra Kentucky har alltid hatt et nært forhold til England, og engelskmennene viser sin begeistring for Black Stone Cherrys harde sørstatsrock ved å stille mannsterke opp og gå bananas når kvartetten krysser Atlanteren. På denne konserten i Birmingham, filmet i oktober 2104 på «Magic Mountain»-turneen, har 8-9000 møtt opp.
Newcastle-baserte Neat Records hadde ubøyelig tro på Tygers Of Pan Tang tidlig i 80-årene. Brorparten av inntektene som Venom genererte ble investert i Robb Weir og kompani.
Egan stod bak låta «Stuck In The Middle With You», mest kjent fra Tarantino-filmen «Reservoir Dogs», men ellers er det vel begrenset hvilket inntrykk han har gjort på menigmanns hverdagstilværelse.
For litt over ti år siden kom australske Wolfmother seilende inn i rockeverden som en forsvunnet etterlevning fra tiden da hardrocken oppsto, og med seg i baklommen hadde de freidige rockerne et solid debutalbum som ble hyllet av publikum og musikkpresse verden over.
Jaggu. Jaggu! Hvem hadde trodd at Suede, etter et kvart århundres fartstid, skulle klare å komme opp med en skive som nærmest er fullt på høyde med deres mest klassiske verk fra 90-tallet? «Night Thoughts» kan minne om Suede rundt 1995 – litt «Dog Man Star», og litt «Coming Up».
Et lite fat grøt med surnet dødsmetall, sludge og grindcore, noen? California-kvintetten stanser klokkene og bedyrer implisitt at ingenting som har skjedd på den ekstreme musikkfronten siden 1989, har noen som helst verdi.
Jeg hadde et håp om at jeg ville får det beste av de to utgavene av Rhapsody, da Luca Turilli forlot bandet i 2013. Under navnet Luca Turilli’s Rhapsody ga han ut et av de beste platene bandet har å vise til. Oppfølgeren var en aldri så liten nedtur, men noe annet var vel nesten ikke å vente.
Bak prosjektet Rage Of Angels står tidligere Ten-keyboardist Ged Rylands, nå i Tyketto. På den kritikerroste debutskiva «Dreamworld» fikk han hjelp av sangere som Danny Vaughn, Ralf Scheepers, Harry Hess og Robert Hart – men på denne oppfølgeren er det ex-Saga-vokalist Rob Moretti som gjør alt.
Oslo Ess’ fjerde plate har få overraskelser. Oslo-gutta gjør det de er blitt kjent for, men det betyr på ingen måte at det er kjedelig forutsigbart. På ingen måte, og snarere tvert i mot.
Relapse Teknisk, melodiøs og overraskende akkordprogressiv ekstremmetall er hva tyske Obscura bringer til bords. Skiva er sjeldent spennende i det kontrafigurative felt mellom bass og gitarer, og gitt tyskernes hang til klassisk thrashmetall klinger materialet smått originalt, trass i heseblesende halskatarrvokal. At ikke alt er som det pleier – en udelt kompliment – tilkjennegis allerede […]
Fem funeral doom-spor på 37,5 minutter? De mest fanatiske seigdoomerne får vel nesten puls av sånne kvikkheter. Hvis jeg sier at sporene «Rust» og «Bone» er to korte snutter på mellom ett minutt og to, står vi igjen med tre låter.
1981 vil for noen være det året da Norge slo England i fotball 2-1 på hjemmebane, og Bjørge Lillelien gikk bananas inn i evigheten og historiebøkene. Andre vil nevne at det var begynnelsen på jappetiden, ved at Høyre og Kåre Willoch for første gang fikk makten på Stortinget, et jordskjelv den gangen i sosialistiske Norge. […]
Fjorten år har gått siden Suede sist spilte i Oslo, og selvsagt er det da fullsatt på Sentrum. Med seg i bagasjen hadde de sin beste skive på to tiår, og varslet på forhånd at denne ville bli fremført i sin helhet i første del av konserten.
Det sies at LS har levert hjernedød thrash siden 2010, uten at det er særlig belegg for påstanden, om en skal dømme etter denne skiva. Ikke er det rein thrash, og ikke er det i nærheten av å være hjernedødt.
Jeg må innrømme at det var kulere å se FA live enn å høre det i bilen og i stua. Ingrediensene er for så vidt klare; teknikk, neo-klassisk overdramatikk, svulstig opera og storpompøs ekstremslottsdødsmetal.
Pralende hardcore-aggresjon, på grensen til dødsmetall, er hva Southampton-kvartetten meddeler verden. Debutalbumet nyter god produksjon, men alle andre kvaliteter skraper bunnen av søppelsjakta.
Når sant skal sies, har vel egentlig ikke The Cult lagd en knallbra skive siden «Ceremony» i 1991 – og mange vil kanskje trekke det helt tilbake til «Sonic Temple» i 1989 – og det har de ikke gjort denne gangen heller.
Tredje skiva fra Vestfold-trioen følger opp Spellemannpris-vinneren ”Rites Of Spring”, og byr på mer organisk og melodiorientert rock, av post-punkens aner. Produksjonen er glimrende, og maksimaliserer et samlet låtsortiment på det jevne.
Fjorårets dobbeltalbum, ”Now We Have Light”, plasserte Sanguine Hum så smått på det progressive kartet, etter et par mediokre plateprosjekter.
Hollenderen ansvarlig for et av verdens beste og heftigste gitarriff – ørten ganger bedre enn ”Whole Lotta Love”, ”Smoke On The Water” og ”Paranoid” til sammen – leverte i 1977 sitt første soloalbum etter implosjonen av Focus.
Det italienske plateselskapet Frontiers drar stadig igang nye samarbeidsprosjekter med artister fra stallen deres, og resultatene er litt opp og ned. Dette nye skandinaviske prosjektet er definitivt et av de mest vellykkede – noensinne.
En av fjorårets største pinligheter fant sted under Black Tusks konsert i Austin i september. «You’re from Norway? We play there all the time!» «Yeah…eh…eh?” Så spør min venn Tony: “Do they?”, og jeg svarer: “I don’t know”.
Maritim nostalgi er etter sigende tema for Andy Jacksons oppfølger til ”Signal To Noise”. Pink Floyds mangeårige lydtekniker maler, ikke overraskende, med sindig pensel. Dessverre er han ingen vokalist eller komponist.
Med ett bein i doom, ett bein i stoner og en solid kjepp i det psykedeliske byr BC på litt musikalsk sort magi av det både varierte og ganske så kule slaget.
Dette må være det beste jeg har hørt av Sivert Høyem siden Madrugada. Sjelden har vel stemmen hans kommet bedre frem enn på dette albumet.
Nok et konseptalbum fra Tobias Sammet. Dette albumet spinner videre fra forrige skive “The Mystery Of Time”, og noe av temaet derfra har blitt til 12 nye låter, eller 13 med en bonuslåt.
Dream Theater har aldri vært redd for å eksperimentere, og leverer med dette sin mest ambisiøse skive noensinne, en 34-spors episk konseptskive, en full rockeopera med fullt orkester og kor, og en spilletid på rundt 130 minutter.
Ufattelig mange skårunger bygger egne musikalske etterstrebelser på 70-tallsarven til Whitesnake og Rainbow – nesten ingen lykkes. Lugnet er et debuterende svensk ensemblet som, i likhet med ørten andre håpefulle, gir seg energisk, klassisk hardrock i vold, uten fyllestgjørende utkomme.
Aiai, denne utgaven av Norway Rocks ville gitt våte drømmer da jeg som fjortis på tampen av åttitallet ble oppslukt av thrashen. Anmeldelser av både Necronomicon og Exumer i samme nummer, slå den!
Endelig har thrashlegenden Dave Mustaine tatt med seg sitt elskede Megadeth på en solid utgivelse. Det er lenge siden sist jeg hørte en like potent og angrepslysten gjeng på en Megadeth-plate som det jeg hører på ”Dystopia”.
Det neste på agendaen fra den eksentriske kanadieren er innspillingen av en flunkende ny DTP-skive, et mulig gjensyn med hans tidlige soloarbeid og en selvbiografi. Og selvsagt en blu-ray av hans siste musikal fra det ytre rom.
2016 står i Borknagars tegn. Ikke bare er ”Winter Thrice” tiende album fra Øystein Bruns orkester – året innevarsler også bandets 20-årsjubileum.
Tre nye låter fra Agoraphobic Nosebleed skal vel gå fort å komme seg gjennom tenkte jeg. Har bandets debut «Honky Reduction» fra 1998 i hylla, og platas 26 låter er unnagjort på 18 minutter.
Det har allerede vært en rekke teasere på nett, så noe hemmelighetskremmeri rundt denne skiva kan vi ikke akkurat påstå det har vært. Likevel når «To War» åpner ballet tenker jeg som forventet at dette låter som en mix av I og Immortal.
Samme år som Savatage platedebuterte, endret San Francisco-kvartetten Paradox navn. Som Hexx, på bakgrunn av en tresporsdemo, ble Bay Area-bandet skjenket platekontrakt. Debutskiva ”No Escape” fulgte året etter, og avdekket unge amerikanere som satset på bredbeint heavy metal.
Såkalte artister burde bøtelegges om det utvises manglende dømmekraft i forhold til platetitulering. Vel anbragt bak lås og slå kunne man saktens vedgå at Toothgrinder tinger musikalske vyer som taler for strafferabatt.
Tindersticks er et band som vanskelig lar seg klassifisere og derfor ofte ender opp med det tannløse og intetsigende merkelappen ”Indie”. Tangenter, horn, strykere og pling-plong kombinert med Stuart Staples nasale og uartikulerte stemme er muligens også noe for de spesielt interesserte.
Londonbaserte The Temperance Movement fikk kjapt mange fans med sitt debutalbum fra 2013, og fikk æren av å være support for The Rolling Stones i fjor, etter at Mick Jagger ba de om det. Da vet du at du gjør noe riktig. Tiden har nå kommet for å overvinne det beryktede andrealbum-syndromet, og det klarer de aldeles utmerket.
Per Bortens gjenvunne kreativitetserupsjon borger for Spidergawd-skiver nær sagt på løpende bånd. Fjorårets ”II” avmerket en kompositorisk seiersrunde, og oppfølgeren funkler nesten like sterkt. Vel er ”III” mindre fantasirik og nyansert enn forløperen.
Mascot Fett! Det er uhyre mange band og artister som lefler under paraplyen ‘bluesrock’, men sjelden jeg hører det så gjennomført som her. Anført av vokalist og gitarist JD Simo danser trioen seg lekent og smidig gjennom et herlig balansert og variert knippe låter med et spenn fra klassisk hardrock til jazzinfluerte, sarte jammer til […]
Resurrection Kings er nok et av Frontiers’ samarbeidsprosjekter, denne gang frontet av ex-Dio-gitarist Craig Goldy, supplert av ex-Dio og Black Sabbath-trommis Vinny Appice, ex-Dokken og Great White-bassist (og «Sons Of Anarchy»-skuespiller!) Sean McNabb, og vokalist Chas West (ex-Bonham og Lynch Mob).
For første gang i sin trettiårige karriere står Nick Beggs foran en mikrofon, med sin første utgivelse med hans nye prosjekt, som også har Roger King (Steve Hackett’s keyboardist) and trommevirtuosen Marco Minnemann (Steven Wilson, Joe Satriani) i rekkene.
Klinisk og tilbakestående hardcore vil bli Lionhearts irreversible ettermæle. Dette er, utrolig nok, amerikanernes femte album, hvis musikalske kapasiteter begrenses til surmaget bjeffing, forslitte gitarriff og håpløst maskinelle tronmmespor.
Om du skal trekkes av fire, eller enda verre – fem, hester, er det trolig å foretrekke at disse løper i noenlunde samme retning og ikke bindes til hvert sitt lem og piskes i vilkårlig vinkel.
På første anslag (etter introen) tenkte jeg at dette må da være finsk, og når det stemmer skjønner man fort at dette er allerede opptrådde stier og at en ny sekserskive ikke er den som snurrer akkurat nå.
Du kan si hva du vil om progmetallens gallionsfigurer Dream Theater, men ingen kan komme her og beskylde dem
for å gjøre ting mest mulig lettvint. Deres nyeste opus, «The Astonishing», er et massivt monster av en dobbel konseptskive på over to timer spilletid fordelt på 34 spor, med en kompleks science fiction-historie som fortelles av flere karakterer.
Bleknebbet, indolent, repetitiv og forvrengt stonerrock er Oslo-trioens kompromissløse remedi. Tre album ut i karrieren klinger bandet som et ihjelkjedet, forvokst barn av 1994, hvor tanker omkring tonalitet, substans og divergens avskjæres skolten med jernhånd.
Nrk hadde sine pausefisker, Bislett sin buljong og tyske Rage har denne EPen i påvente av neste fullengder, mye for å vise fram ny besetning. Her er bl.a. tittelkuttet pluss en til fra deres ‘store’ skive, «Black In Mind» fra to tiår tilbake i nyinnspilling.
Det er bare å innrømme, såkalt moderne metal gir meg veldig lite. Denne sekstetten fra Adelaide, Down Under gjør antageligvis alt riktig. Det låter massivt, det låter Gøteborg, og med et i overkant fremtredende keyboard som fører melodiene.
Brendon Urie har per i dag full artistisk kontroll over Panic! At The Disco, hvilket man skal være glad for. Medlemmer har kommet og gått, kvalitativt undermåls plater likeså. Med årets fargesprakende konsept returnerer bandet til sine røtter av emo-melodisk, digitalsymfonisk diskorockekabaret.
Har den velkjente håndverkeren Odd Rilum (Rett I Lomma Uten Moms) starta band i Danmark? Nei, det skulle vel tatt seg ut! I stedet finner vi her en håndfull dansker med en sterk destinasjonstrang, og samtidig med en godt over snittet utvikla evne til å komme seg dit.
Andre fullengder fra danskene, og de har funnet seg en ganske så kul oppskrift; mørk, tung og gyngende stemningsmetal med et distinkt melodiøst popsnitt, uten at det av den grunn låter påtatt radiovemmelig og ‘salgbart’.
«Less is more» er den mest presise beskrivelsen av denne plata. De åtte låtene klokker inn på snaue 30 minutter. Og den første tanken som slår meg når førstelåta ringes inn med frekke kubjeller, er: «ja, dette er El Caco ja».
Hva pokker er så spesielt med denne «Special Edition» av Europes ett år gamle «War Of Kings», hører jeg det ropes over det ganske land. Jo, mine venner, i denne utgaven har du også en DVD med hele den 85-minutters konserten fra bandets opptreden på Wacken Open Air 2015.
I november var Beasto Blanco på en liten Norges-turné. I den forbindelse fikk vi frontmann Chuck Garric til å svare på noen spørsmål om bandet, Calico Cooper, og hennes noe mer kjente far Alice.
Releasefesten for El Cacos nye plate “7” ble en skikkelig fest. For i løpet av snaue halvannen time ble det svidd av 19 låter (20 om vi regner med instrumentalen “In Space Space All Huge Beasts Just Look Tin”, som ble brukt som introlåt).
Oslobandet Lucifix slipper nå sitt tiende album, og som vanlig er det Magne Jørgensen som fremfører all musikk, produserer og gir ut, og det både digitalt og på CD. Magne er en dyktig gitarist, og trommeprogrammeringen låter mer ekte enn hos mange andre enmannsband.
Andre ekstensive ep-slipp fra Oslo-residerende Liongeist er substansielt mer tykkhudet enn 2013-debuten, uten at kvintetten viker fra formularkombinasjonen av melankolsk, støyende postrock og hardcore.
De har vært blant thrashmetal-gudene i flere tiår, de har tretten studioalbum ute og har turnert over hele verden. Norway Rock slo av en prat med Andreas Kisser, gitaristen i brasilianske Sepultura, i anledning konserten i Drammen i november.
Opprinnelig sluppet i 1988, da bandet het Incubus. Nyinnspilt som Opprobrium i 1996 og nå som den originale innspillingen under det nye bandnavnet.
Så skulle altså dette bli David Bowies siste album. Bowie måtte rett og slett gi seg – og på hvilken høyde! Da vi i november hørte tittelsporet tenkte vi alle det samme: Igjen vil David Bowie fremover med noe.
4 år er gått siden svenskenes forrige album og 12 år siden debuten, som er forrige gang jeg hørte dem. Stilen er fortsatt prog metal. Det er veldig tung produksjon, som gjør at bandet tidvis høres mer power ut enn prog.
Trønderduoens debut er ikke eldre enn fire år, men når den nå allerede gjenutgis, kan det være flere enn meg som hører bandet for første gang. Og, det er på tide, for dette er da veldig fett.
Noen band funker bare fryktelig mye bedre servert fra scena enn hva de får formidlet i studio. På mange måter er dette en styrke, hvilket forteller noe om bandets kvaliteter som sådan, men det er småkjipt når en ikke har band og scene i umiddelbar nærhet til enhver tid. Femte skive fra svenskene, og jeg må nok en gang innrømme meg en dose lunkenhet.
Skunk Anansie var et særdeles hyggelig bekjentskap da de debuterte midt i den verste Britpop-epoken på midten av 90-tallet, og man kunne ikke unngå å bli fascinert av frontkvinne Skin, som var (og er) en svart panter på scenen, en lesbisk snauskalle med vilt blikk og en himmelsk stemme.
Melodisk metalcore. Du vet; når låtene har et ikke altfor hardt vers som går over i en hardere groovy bridge som bygger opp til et i overkant melodisk refreng. Dette finner du her. Det som ikke er sånn er også godt innen for malen som kjennetegner stilen jeg åpner anmeldelsen med.
Drøye tre uker før Lemmy Kilmister døde i romjula 2015, spilte Motorhead i Oslo Spektrum og promoterte sin siste skive «Bad Magic». Norway Rock Magazine hadde Lemmy på frontcoveret samme høst, og her har du hele det siste intervjuet vi gjorde med den da tilsynelatende udødelige legenden.
