NORWAY ROCK MAGAZINE

For undertegnede har Laibach alltid vært noe jeg har hørt om, men aldri riktig har stiftet nærmere bekjentskap med. Et band, en konstellasjon, et kunstprosjekt of sorts, som ved jevne mellomrom har dukket opp i bevisstheten via rykter om marsjpåkallende industriell synth, kostymer, og selviscenesettelse så gjennomført at de aldri går ut av sine roller. Et prosjekt som befinner seg et sted i krysningen mellom kunst og musikk, scenekunst og performance.

Sjelden har undertegnede blitt så svar skyldig som da noen spurte «The Residents, hvilken sjanger er det?» i anledning søndagens konsert. Det maskerte og avantgardistiske kunstnerkollektivet har i over 40 år levd sitt eget liv på siden av alt som heter trender og strømninger i musikkbransjen. Få, om noen, kan sies å fortjene tittelen «kult-band» mer enn gruppa som nekter å kalle seg et band. Med over 60(!) album under beltet, i tillegg til et ukjent antall andre utgivelser, er det alltid noe nytt og uventet å forvente fra det California-baserte bandet….unnskyld, kollektivet.

Jeg bryr meg ikke om hvor du var da Oddvar Brå brakk staven. Ei heller da Kjetil Rekdal scora under Viva La Norvege i 1998. Men hvor var du da de danske legendene sementerte det som mye mulig ender opp som årets konsertkveld i Oslo, i konkurranse med ikke ukjente Deep Purple på samme kveld i samme by?

Det er et restituert mannskap som inntar spartanske Good Omens, etter en måneds Europa-turné med Soen. Hedmarks musikalske overlegenhet har ikke gjestet Nidaros på sytten år, så de fremmøtte er rimelig sultefôret på konsert med en av nasjonens desidert beste ensembler. Skepsis kontra lokasjonens småvokste kapasiteter gjøres til skamme i selvsamme øyeblikk kvintetten lar drønne ”If I Could”; en av flere perler fra fjorårets uangripelige ”Red In Tooth And Claw” det trønderske publikum skal overrumples av innen et utkjørt, men åpenbart tilfreds band sleper seg av den diminutive scenen.

Da var det dags igjen – ANATHEMA var atter tilbake i deres andre hjemland i går kveld. Det var god stemning på scenen og bandet improviserte en god del mer enn de pleier. Dette har sannsynligvis sammenheng med at John Douglas, trofast trommis og keyboardist, måtte hoppe av turneen underveis denne gangen. Til min store glede førte dette til at de spilte seg helt tilbake til før tusenårsskiftet.

Norskættede Jonny Lang spilte sin første klubbkonsert i Norge og har ikke gjestet landet siden bluesfestivalen på Notodden i 2012. 36-årigen har en imponerende merittliste å vise til siden han solgte til sin første platina og turnerte med The Rolling Stones allerede som 15-åring. Lang har delt scene med flere av de største musikklegendene som Aerosmith, Steve Vai, B.B. King, Buddy Guy og Jeff Beck. Den Grammy-høstende artisten blir beskrevet som et unikum når det gjelder gitartalent, sine rå vokalprestasjoner og låtferdigheter, og hans åttende gitarbaserte album «Signs» er en herlig blanding med elementer av rock, blues og funk.

Det er ikke avskrekkende lenge siden punkerne i Rise Against gjestet Oslo sist. Allikevel er det nok liten fare for at plateselskapet klistrer merkelappene «Norgesvennene» eller «Som hørt på Momarkedet» på CD-coveret til det nye albumet «Wolves» med det første. Firkløveret starter faktisk høstens turné på Sentrum Scene, og det er opptil flere lokale fugler som har hvisket om at forrige konsert bandet hadde her i hovedstaden frembrakte ukontrollerbare gledesutbrudd og følelser av høy velvære blant de som var tilstede. 

Det er nesten på dagen to år siden et stadig mer omtalt Razorbats gjestet Trondheim sist. Den gang kom de med sekken full av gode terningkast for debutskiva «Camp Rock». Denne gangen var det bare så vidt de kom i det hele tatt. En helt ny line-up, og en håndfull med låter fra det kommende andrealbumet, gjorde imidlertid susen denne lørdagskvelden ved 5-bussens endestasjon.

Tre år har passert siden Gunnar Andreas Berg sist spilte i Trondheim med sitt Blue Span. Vi som var kloke nok til å møte opp på Nidelven Bar & Scene forrige lørdag, smilte derfor bredt da trioen inntok paviljongen og innledet med låten «Nowhere Spot» (fra albumet «Supernatural»). Og derfra og ut ble vi, i tråd med forventningene, forsynt med et variert og dynamisk repertoar fra Bergs solokarriere – glimrende akkompagnert av Jon Krogstad (bass) og Andreas Kjøl Berg (trommer), og med fullt fokus på elektrisk gitarspill i verdensklasse.

Kveldens konsert på Blå skulle markere utgivelsen av deres fjortende studioalbum ved navn “E”. Forventningene mine til både denne konserten og albumet “E” var skyhøye, etter å ha hørt deres to siste singler “Storm Son” og “The Rivers Mouth”, samt fordi de leverte et mesterverk av et album på deres forrige utgivelse “In Times”.

De skotske særingene i Mogwai tok en tur til Tigerstaden for å sjekke om fansen fortsatt hadde hørselen intakt etter tidligere års utblåsninger. Særinger er i dette tilfellet et positivt ladet begrep, men et band som angivelig sparket et medlem fordi han snakket gjennom en hel konsert bandmedlemmene overvar må tåle det stempelet.

Mew er ikke kjent for å være det mest produktive bandet, så det var overraskende at det kom en ny skive i år, kun to år etter den forrige. Det må vel være rekordkjapt levert fra danskene. Siden debutalbumet “A Triumph For Man” kom ut for ganske nøyaktig 20 år siden, har de kun gitt ut 6,5 studioskiver. Jeg regner da “Frengers” for en halv, siden det er en blanding nye og eldre låter spilt inn på nytt for å slå igjennom internasjonalt – noe den også fungerte utmerket til.

Det er kun ti år siden Blackie Lawless og hans W.A.S.P. spilte hele 1992-albumet “The Crimson Idol” på Rockefeller sist. Og i mellomtiden fikk vi også servert en kraftig dose på deres jubileumskonsert for fem år siden. Det er tydelig at Blackie er like glad i skiva som undertegnede, og jeg sier ikke nei takk til en ny runde med dette mesterverket.

Det var duket for en helaften med seiersrosene fra Island i Oslo Spektrum denne fredagskvelden i oktober. Vi hadde på forhånd blitt varslet om at det ventet oss en forestilling i to akter. Og en forestilling kan man vel trygt kalle dette konsertformatet, som på ingen måte var myntet på det gjennomsnittlige konsertpublikummet som vanligvis er mer glad i å ta seg en fest. Hele Spektrum var fylt opp med sitteplasser, og vi var klare for å bivåne Sigur Rós på scenen i to hele klokketimer, og bli dratt inn i deres suggererende verden.

Selv om Sting ifølge fødselsattesten faretruende nærmer seg det som for folk flest er pensjonstilværelsen, var det en vital brite med band som denne mandagskvelden inntok et godt besatt Oslo Spektrum. Mannen ser bra ut, han har på ingen måte mistet taket på firestrengeren, og stemmen er det heller ingen ting å klage på.

Et halvt år etter at gitarist Piotr Grudzinski døde av hjertesvikt, bestemte Riverside seg for å fortsette bandet. Og på denne turnéen må de overbevise oss om at den avgjørelsen var riktig.

De siste 16 år har gærningene i amerikanske Hayseed Dixie moret oss med sine elleville bluegrassversjoner av diverse rockebands største hits, fremført som en kvartett bevæpnet med kun kassegitar, mandolin, banjo, bass og av og til ei fele. Nordmenn har lenge trykket dem til sitt bryst, og vi ble nylig belønnet med en full Norgesturne fra Tromsø til Kristiansand.

Det er under et år siden danskene sist besøkte hovedstaden. I oktober i fjor spilte Volbeat i Oslo Spektrum, men nå hadde de altså forvillet seg ut til den forhatte arenaen i Bærum. Og med seg i dragsuget tok de både Amorphis og Breaking Bejamin.

Jeg har akkurat har sett det mildt sagt overraskende liveklippet av Muse med en tilbakevendt Brian Johnson fullstendig smashe Back In Black og fått gåsehud igjennom klærne, og det satte konteksten for denne torsdagskvelden hvor AC/DC-historiens litt mindre etablerte vokalist Dave Evans sto for underholdningen backet av våre helt egne Barbed Wire. En konkurranse de var dømt til å tape, men det kunne da bli en trivelig aften allikevel?

Enkelte ganger blir man så til de grader påmint hvorfor man ble rocker. Én ting er når band man digger leverer som forventet live, en helt annen ting er når band man ikke har noen særlige forhåpninger til ender med å blåse en stakkar sønder og sammen. Etter å ikke ha blitt overbevist av debutskiva, for å si det mildt, hadde jeg egentlig et litt småsurt skriv klart; Om hvorvidt noen som helst av de tilstede ville vært tilstede med en annen bassist i bandet, om hvorfor nevnte bassist gidder å bruke tid på fjaseriet når han allerede spiller i et av verdenshistoriens største og beste band, og om hvorledes skribenter bør bruke tiden sin på ubeskrivelig tant på en fotballsøndag og mer til. «Don’t quit your day job mr. Harris» skulle den i utgangspunktet avslutte med.

Det er nøyaktig ett år siden sist indiedronninga Polly Jean Harvey besøkte Oslo, under Øyafestivalen i fjor. Og det showet vi fikk servert i Oslo Spektrum var ikke helt ulikt. Hun turnerer fortsatt med sitt nyeste album «The Hope Six Demolition Project», og det var herfra vi fikk flest låter denne kvelden, i tillegg til den forrige applauderte skiva «Let England Shake».

Brødrene Ron og Russel Mael er ikke helt som alle andre brødre. I over 45 år har de stadig utfordret lytterne under navnet Sparks. Å gi en enkel beskrivelse av musikkstilen deres er litt som å beskrive hvordan fargen blå lukter. En kontinuerlig higen etter fornyelse har gjort at diskografien spenner over alt fra synthpop til glamrock og new wave. Sist gang brødrene gjestet Oslo var det kun de to på scenen på Parkteatret. Denne gang hadde de imidlertid med seg fullt band, noe som gjorde at de telte hele syv mann på scenen denne tirsdagskvelden.