NORWAY ROCK MAGAZINENorgesvennene i Rival Sons fra California har tatt seg god tid før utgivelsen av sin sjette skive, ”Feral Roots”, men det har resultert i deres sterkeste skive på lenge. Vokalist Jay Buchanan og gitarist Scott Holiday forteller om hvordan den ble lagd.
Et kvart århundre som band må feires, og gjengen fra Jæren gjør det ved å strippe ned all trøkk de vanligvis er kjent for og feirer akustisk. En splitter ny skive kalt opp etter oppstartsåret 1994 og en akustisk turné står på trappene de neste 3 ukene. Vi tok i den anledning en telefon til sjefskambanker Terje Winterstø Røthing for å få litt mer informasjon rundt akkurat dette.
The influence of blues music on rock ‘n’ roll musicians such as Jimi Hendrix and The Beatles is well documented. When some of Norway’s finest blues musicians played at the prestigious Royal Albert Hall in London we took a trip.
I 2018 feiret The Cure sitt 40-årsjubileum, og fans i London hadde i fjor mulighet til å overvære to totalt forskjellige konserter på to totalt forskjellige steder med totalt ulik stemning i løpet av to uker. Begge disse konsertene er nå ute i flere formater, både separat og samlet, på BluRay, DVD og CD.
Det fransk-kanadiske progbandet Mystery er kanskje mest kjent som bandet hvor Yes fant vokalisten sin i 2008, og i fire år sang Benoit David i begge band. Men er du fan av melodiøs prog, så har Mystery utrolig mye gull å by på. Bandets soleklare nestor, låtskriver, produsent og gitarist Michel St-Pere tar opp tråden pr telefon fra Tyskland.
Michael Schenker har i en mannsalder vært en av de virkelig store og innovative gitaristene, og fortsatt har tyskeren krutt i nevene nok til å både gi ut plater og dra på turne. Vi tok en prat med den eksentriske tyskeren i forbindelse med hans nye plate «Revelation».
Fjorårets gjenforeningsfestival på Sentrum Scene med et av skandirockens desiderte største og beste band var en braksuksess. Men som kjent kan det å gjenskape en suksess føre til et realt magaplask. Skulle Gluecifer klare å gjenta bragden på Rockefeller tre kvelder på rad eller var kruttet brukt opp?
Tempelheks ga ut albumet “Midnight Mirror” i fjor. Jernverket tok en prat med mannen bak, Martin Horn Sørlie, i forbindelse med nyheten om slippet. Hør ham berette om forskjellen på det å skrive musikk alene og sammen med bandet, overgangen fra fantasi og sci-fi til virkelighet, Nes kirkeruiner og lettkledde damer samt anti-voldelige kyss på Kniven.
Det er hele 25 år siden Tyketto ga ut et av de beste melodiøse rockealbumene i det herrens år 1994 midt i den verste jungelen av flanellskjorter, strikkajakker og fandens oldemor. Ingen tvil om at «Strength in Numbers» dessverre druknet i grungebølgen. Kanskje ikke så rart når «Superunknown» med Soundgarden og «MTV Unplugged» med Nirvana stort sett tok all oppmerksomhet
A-ha er for tiden ute på sin «Hunting High og Low Live» turné som ender med to konserter i Oslo Spektrum Arena november 2020 (de besøker også Bodø og Trondheim i februar). Vi benyttet anledningen til å se dem et år i forveien, på et utsolgt Brighton Centre i England.
Forutenom brødrene Robinson var trommis Steve Gorman den eneste konstante faktoren i The Black Crowes i tjuefem år. Her forteller han sin historie om oppturer og nedturer, krangling og dop på turné og i studio.
Veteranene i Quiet Riot har hatt et tøft 2019. Ikke nok med at vokalist James Durbin sluttet noen uker før denne skiva ble utgitt, men bandhøvding Frankie Banali har fått påvist bukspyttkjertelkreft. Slett ikke bra. Er «Hollywood Cowboys» et lys i mørket da?
Målet denne gangen var en litt simplere plate fra Mayhem, og det er helt klart materiale som setter seg allerede ved første lytt. Nå betyr ikke dette at vi snakker lettfattelig materiale, som vanlig låter det Mayhem, og det krever en del av lytteren. Men at det er låter som kan anses som catchy er det ingen tvil om.
Selv om denne plata av bassisten i Focus ikke er rendyrka rock, våger jeg en anmeldelse fordi han lever i sfæren mellom jazzrock og prog. Han har markert seg med sin spesialbygde 6-strengers Piet Visser-bass. Keivhendt er han, og spiller fletta av de fleste.
Selv om de aldri noensinne ble oppløst etter at grungen la danske Pretty Maids’ karriere i grus på midten av 90-tallet, og de fortsatte jevnt og trutt å gi ut bra skiver, så har de opplevd noe av en mirakuløs renessanse det siste tiåret. Klarer «Undress Your Madness» å fortsette trenden?
Det progressive popbandet Maraton som slapp sitt debutalbum “Meta” tidligere i år, har varmet opp for band som Leprous, Circus Maximus, Three Days Grace og Enslaved – i tillegg til å sikre en plass på hovedscenen på Trondheim Rocks. Vi fikk en prat med frontfigur Fredrik Bergersen Klemp om ny skive, å dele cover med Imagine Dragons og å få tatt på en av gitarene til Kiss på Martin’s i Lillestrøm – hans hjemsted.
Svenske Flower Kings er ute med sitt 14.album, og det er hele seks år siden forrige. Mye har skjedd besetningsmessig siden den gang, men Stolt er fortsatt kongen på haugen og slår i bordet med et dobbelt-album.
Damnation Festival is a one-day indoor metal festival in England. One of the headliners was Opeth, who we have interviewed for the next issue of NRM and will be coming to Sentrum Scene in January.
Det har gått ganske nøyaktig åtte år siden sist gang Heather Nova sist tråkket på et scenegulv i Oslo. Et særs lyttende og takknemlig publikum tok turen til Parkteatret for å se hva Bermudas suverent største musikalske eksportartikkel hadde å by på.
Det føles fullstendig absurd at denne konserten faktisk fant sted på lille Krøsset, en liten pub med plass til rundt 150 personer, når vi faktisk fikk servert ikke bare ett, men to knallbra band med en historie som burde gjøre det til obligatorisk oppmøte for enhver med sunn interesse for Classic Rock.
Jan Akkerman er straks aktuell med nytt album. Plata – som bærer tittelen «Close Beauty» – har vært hele åtte år i gjæringa, og i anledning fullføringen ringte legenden Norway Rock. Den korte og effektive samtalen dette ga seg utslag i, kan leses her.
Det finnes nok av gitarister som kan spille raskere enn sin egen skygge, og trenger verden egentlig enda en? Vel, Candyboy eller italieneren Andrea Chiarini, som han egentlig heter, klarer faktisk å pirre nysgjerrigheten min ganske kraftig med sin debutskive, Hellawood.
Dette er det unge progbandet fra Oslo sitt andre album. Denne gangen har de forflyttet sitt konsept ut fra sitt hus til en institusjon og livet til fire pasienter med forskjellige diagnoser.
Sonata Arctica var innom Norge i forbindelse med Acoustic Adventures-turneen tidligere i år. Jernverket traff trommis Tommy Portimo og keyboardist Henrik Klingenberg for å snakke om ny plate og 20-årsjubileum, finsk godteri, Sonata Arctica-dataspillet som aldri kom, solbrent hud i Australia, coverlåter og strenge mødre.
Stjernekoalisjonen med Kings Xs Doug Pinnick, Dokkens George Lynch og Korns Ray Luzier fortsetter sin ferd med hybriden av prog og hard rock, og dette er nok en real berg- og dalbane lyttermessig. Det burde ikke være noen overraskelse for noen, når en tar utgangspunkt i besetningens musikalske plattform.
Pop-geniale Jeff Lynne har vært på uforutsett reise helt siden en kompis overtalte ham å oppføre comeback-konsert i Hyde Park høsten 2014. Ubegripelig underkjente ”Zoom” anno 2001 solgte såpass miserabelt at Lynne besluttet å slukke taklampa i sin orkesters elektriske operasjonsbase, angivelig for godt.
Sist Bokassa var på tur delte de scene med Metallica og Ghost Europa rundt. Det var derfor stor spenning til utviklingen av bandet siden sist NRM bevitnet de – som oppvarmere for Oslo Ess. De låt allerede da veldig bra, så hva kunne man vente seg nå da de skulle styre showet på egen hånd?
Hele fem år har gått siden nordmennenes forrige utgivelse, så det var på tide med ny skive. Ifølge Wikipedia er de et hardcore/punk-band, men jeg vil vel si at de lener seg mer mot stoner på “Brittle Bones”. Bandet låter som alltid som en kule og produksjonen deretter.
I anledning den etterlengtede skiva “Get Loud!” ville vi høre litt om hvordan det sto til i leiren til de amerikanske legendene. Vi fikk en trivelig passiar med vokalist Roger Miret som kunne informere nærmere om akkurat dette.
De begynner å bli gjengangere i Oslo, trønderne, noe som dessverre kunne merkes på lokalet da det var langt ifra utsolgt og godt om plassene selv med stengt galleri. Dette kan heldigvis kjapt løses da gjengen må komme seg i studio å gi oss en ny skive.
Hällas‘ “Excerpts from a Future Past” ble kåret til årets album av Jernverkets lyttere i 2017. Derfor var det gøy at Tons of Rock kjente sin besøkelsestid og booket bandet i sommer. Etter festivalkonserten møtte Jernverket Hällas på Ekeberg.
Søndagens slippfest vitnet om et vitalt og sultent band som både kan og bør gjøre det stort innenfor heavy metal-feltet, ihvertfall i norsk sammenheng.
Fortsatt rystet over mesterverket “The Congregation” anno 2015, registreres det med glede at norske Leprous nekter å hvile på laurbær. “Pitfalls” strekker den pop-symfoniske strikken lengre enn “Malina”s folkeligste tilslag, og er du blant dem som utelukkende fordrer metallisk-synkoperte gitarfigurer fra Einar Solberg og kompani vil du påmønstre “Pitfalls” med dyp skuffelse.
Oslos fremste sleazerockband Suicide Bombers er ute med sin fjerde skive, og de gjør ingen store grep på stilen med «Murder Couture» – noe som helt sikkert vil holde fansen fornøyde og verve noen nye til menigheten.
Det er neppe noen som kan true Bonamassas stilling som ‘verdens ledende bluesgitarist’ pr. dags dato, men sjøl synes jeg i grunnen han har gjort langt mer spennende saker i andre band og prosjekter, som BCC og Rock Candy Funk Party.
I går fylte AURORA nok en gang Sentrum Scene, for tredje gang i år, og ga et entusiastisk publikum en solid dose av sin mildt eksentriske kunstpop.
Nashville-produsent Dave Cobb er formodentlig innhanket for å deponere Airbourne noe av det samme løft Robert “Mutt” Lange i sin tid ga AC/DC, uten at O’Keefe-brødrenes rockevesen vil formå å nærme seg kanoniserte album som “Highway To Hell” eller “Back In Black”.
Et nesten utsolgt John Dee tok imot Michael Monroe, best kjent som vokalisten i finske Hanoi Rocks, men også som soloartist som slapp ny soloskive nå i oktober, «One Man Gang» og det er denne skiva turnéen handler om.
Engelske Birdeatsbaby har tilvirket eiendommelige plater i en dekade, milelangt til side for allmenhetens radar, og gjør alt riktig med årets ”The World Conspires”, for øvrig fullfinansiert av en håndfull fans. Orkesterleder Mishkin Fitzgerald bekrefter antagelsen om bandets ur-progressive attityde.
Når Steve Hackett rører på seg medfører det gjerne en konsertutgivelse eller to. “Genesis Revisited Band and Orchestra: Live” byr på hele konserten Hackett holdt i Londons Royal Festival Hall, hvor hans utvalgte mannskap forenet krefter med The Heart of England Orchestra.
Den begynner et kledelig smell, de svenske punkelegendenes splitter nye fullengder i form av «REV001» og setter umiddelbart takten for «War Music», en skive jeg tipper kommer til å gå rett hjem hos blodfansen og antageligvis skaffe de er par nye.
Musikerne i Toto har holdt det gående i førti år, og sammenlagt har de spilt på flere tusen skiver – innen bransjen nyter de enorm respekt for sin virtuositet. Den nye liveutgivelsen «40 Tours Around The Sun» var et godt påskudd til å slå på tråden til vokalist Joseph Williams hjemme i Los Angeles.
Turboneger hadde budt inn til bursdagsfest, og innbydelsen hadde tydeligvis nådd langt, for man kunne observere dongerikledde Turbojugend fra alle kriker og kroker i Norge, fra Sverige, Tyskland, England og Mexico og sikkert flere land.
Åtte år etter at Jan Akkerman påbegynte arbeidet med “Close Beauty” er albumet ferdig. “Close Beauty” byr på tolv stykker i kjent Akkerman-stil, noe som i bred forstand betyr melodiøs, lyrisk instrumentalmusikk i skjæringspunktet mellom progrock, jazzrock og “world music”.
Det var en kveld i skandirockens tegn da de danske drenger tok turen over i anledning turnéen i forbindelse med «A Prayer For The Loud». Og nordmennene lot seg heller ikke vente da lokalet var utsolgt ukesvis i forkant.
Tonen blir mørkere og røffere når Brighton-residerende Birdeatsbaby presenterer album nummer fem. Angivelig markerer “The World Conspires” et nytt kapittel i englendernes saga, hvor et progressivt kabaretsamrøre høster impulser fra moderne metall, med overbevisningskraft og dybde.
Church of Misery sammenligner seg selv med Motörhead og AC/DC: Følg oppskriften og ikke vik fra den musikalske grunntanken din. Stemmer det fortsatt i dag?
Bluesrock blir sjelden tøffere og mer muskuløst enn hva Black Stone Cherry leverer når de hyller gamle legender som Robert Johnson og Howlin’ Wolf i egne klær! Oppfølgeren til fjorårets like gode første del leverer seks spor av steintøff kaliber, og dette bekrefter i grunnen bare mitt generelle inntrykk av bandet.
Så er omsider gullstrupen fra Fates Warning ute med sitt etterlengtede soloalbum. Ray Alder har en umiskjennelig og signifikant vokalsignatur, og Fates Warning fansen vil neppe bli skuffet over dette albumet.
Rich Robinson og hans skjærehyllest er allerede ute med sin andre skive, ett år etter studiodebuten, og den følger naturlig nok i nøyaktig samme spor – fordi de to skivene ble innspilt samtidig, i fjor vår. Og de ivaretar fortsatt arven etter The Black Crowes på en ypperlig måte.
Archive hadde endelig bestemt seg for å ilegge Tigerstaden en visitt for første gang noensinne, og forventningene var på vei til å blåse seg ut av alle proporsjoner. Forventninger Rockefeller selv ikke akkurat bidro til å dempe da de kunne love «en helt vill produksjon» på sin Facebook-side noen få timer før konsertstart.
Tirill Mohn har samarbeidet med White Willow og Autumn Whispers, men ble hva man kaller en førsteklasses soloartist i 2013 – “Um Himinjodur” innesto intelligent komponert og raffinert forrettet viserock, med symfoniske, pop-progressive antenner. Til oppfølgeren begår Mohn “en musikk-syklisk Vivaldi”, hvorunder årstidene tonesettes
“Fortress” fra 2013 tinger anseelse som Alter Bridges mest uttømmende fonogram. Årets skive – amerikanernes sjette studioarbeid – tiltrår et kvalitativt terreng mellom denne og lett skuffende “The Last Hero”. Igjen faller et metallisk mørke, uten å kompromisse kvartettens melodiøse tungrock-DNA.
Skotske Doogie White ble for alvor kjent da Ritchie Blackmore valgte ham til å fronte 90-tallsutgaven av Rainbow etter at han akkurat ikke fikk jobben i Iron Maiden. På 2000-tallet dukket han opp som vokalist for Yngwie Malmsteen, og siden 2010 har han vært Michael Schenkers høyre hånd.
Come Taste The Band-sjefen og gitarist Jo Henning Kåsin som også har forsørgeransvaret for bandets integritet, samler troppen med Doogie White (Rainbow, Yngwie Malmsteen, Michael Schenker) i front, samt enkelte bidrag fra Joe Lynn Turner, og gir ut «Reignition».
Oktober Rock er blitt et årlig arrangement i Orkanger, og vi tok turen for å sjekke ut de mer rocka innslagene på plakaten, som vår egne JORN og Terje Tysland i tillegg til veteranene i Nazareth.
Stappfullt lokale med 125 rockere, uten skjenkebevilling er sjelden vare, noe også frontmann Ginger påpekte flere ganger. The Wildhearts har ikke gjestet Norge på 10 år, og det er også 10 år siden de ga ut forrige album, men i mai i år kom omsider bandets niende skive «Renaissance Men».
På randen av en ny verdensturné og på nippet til å endelig utgi en ny full-lengder fikk vi telefon fra gitarist Noodles for å høre litt om hvordan det står til med et av verdens lengstlevende punkband. Og litt om gamle dager selvsagt.
Nico Elgstrand fra Entombed A.D. tok frem provokatøren i seg og fortalte Jernverket hvor skapet skal stå. Hvorfor er Sverige så mye bedre enn Norge i alt? Hvorfor turnerer to versjoner av Entombed?
Arven etter AC/DC lever i beste velgående og «norgesvennene» Airbourne er et godt eksempel på det. En kan mene hva man vil om blåkopiene fra down under, men skape stemning det kan Joel O’Keefe & Co.
Selv om Y&T fra California alltid har vært blant de mest respekterte i bransjen i en mannsalder, hatt supportband som Mötley Crüe og Ratt, vært inspirasjonskilder for Metallica og solgt rundt 4 millioner skiver på verdensbasis, så fikk de likevel aldri det store kommersielle gjennombruddet som mange av deres samtidsband hadde på 80-tallet – urettferdig nok.
“Land Animal” introduserte Boston-sekstetten for et transatlantisk prog-publikum, men var i realiteten ensemblets fjerde langspillfonogram. Plata opplevdes momentant spennende, men kunne ikke skilte med utstrakt aktualitet. I ettertid ser man at materialet mangler kongruens med musikernes intensjoner.
Svenske Screamer er ute med sin fjerde fullengder, og for en skive dette er! Det er ikke hverdagskost for en gammel traver i anmelderkorpset å oppleve et slikt ballegrep som «Highway Of Heroes» tar.
Hva har så bedehusgutten, Michael, funnet på nå? Albumtittelen gir sterke assosiasjoner til de ti bud, men etter et kjapt resonnement kommer jeg til at det er hans tiende soloalbum, og heldigvis hører jeg kjapt at skiva har mer til felles med hans forrige og sterke solo-album «One Sided War» fra 2016 enn salmejamringen fra «Him» i 2006.
De siste årene har svenske Eclipse befestet seg som et av de aller beste «nye» bandene innen kategorien melodiøs hard rock, og ikke minst frontmann Erik Mårtensson har blitt den nye go-to-guy hvis du trenger noen skarpe og fengende låter og/eller produsent til skiva di. Men de alle fleste kilder går jo før eller senere tomme, det er grenser for hvor mye gull det kan graves ut på ett og samme sted, så spørsmålet hadde begynt å sige inn; når går Mårtenson & co på sin første bommert av en skive?
Etter navnet å dømme er det vel ingen stor bombe at vi her snakker om klassisk, gitardrevet melodiøs hardrock – selv om jeg vel kanskje synes stilen heller noe mer mot Turner/Malmsteen og Gary RockeMoore enn Den Sakrale Regnbue. Kanskje er det først og fremst Tore André Helgemos strålende leverte vokal som vipper tankene dithen, kanskje er det låter og generell gefühl.
IQs produksjon har i senere år vært sterk, ikke minst på grunn av utmerkede album som “Frequency” (2009) og “The Road Of Bones” (2014), og med “Resistance” holder de hodet høyt og leverer mer av samme kvalitet.
Da Pixies besøkte Oslo under turnéen i anlending deres syvende album “Beneath The Eyrie” fikk vi en samtale med gitarist Joey Santiago på backstagen til Sentrum Scene angående ny skive, manglende setlister og ikke minst: Å berøre Angus Young.
De skapte skandinavisk rockehistorie rett etter de først ble oppløst, omtrent et halvt år etter nettopp skiva de skapte rockehistorie med ble utgitt. Forvirret? Frykt ikke – vi har nemlig hatt vokalist Dennis Lyxzén på tråden for litt oppklaring rundt akkurat dette, og ikke minst noen ord rundt comebacket og selvsagt deres rykende ferske “War Music”.
Jernverket was invited to participate in Midgardsblot’s Music Panel of 2019, Metal: past – present – future.
Det er slett ikke hverdagskost at Dream Police fra Halden beærer hovedstaden med et besøk, og når de attpåtil har hallingmetalbandet Blodsmak som support, var det et blidt og feststemt publikum på snaut 250 som inntok John Dee denne fredagskvelden.
Da NRM anmeldte Ragnaroks forrige skive beskrev vi musikken som mer voksen. Årets slipp «Non Debellicata» er både mer voksen, variert og viser et fortsatt sultent band, tjuefem år uti karrieren. Sarpsborg er nok en gang ikke overvunnet.
Indierockens gudfedre Pixies besøkte Oslo på den europeiske delen av turnèen som promoterer deres nyeste skive «Beneath The Eyrie», og spilte på et Sentrum Scene som hadde vært utsolgt lang tid i forveien.
Det er neiggu ikke helt enkelt å avgjøre hvor alvorlig en skal tillate seg å ta The Darkness, og jeg må innrømme meg å knapt ha sjenket dem en tanke siden implosjonen med andreskiva for ca. 15 år siden. Nå foreligger sjette skive i rekka, og signaturen er ennå den samme; stadionfjollerock med falsettsang .
Etter fem års inaktivitet er pop-prog-orkesteret Flying Colors tilbake med sin tredje skive, «Third Degree». Det har tatt sin tid å få samlet såpass travle musikere som Steve Morse, Mike Portnoy, Neal Morse, Dave LaRue og Casey McPherson, men det var vel verdt ventetida.
De tyske powermetallerne i Helloween har hatt en slags gjenforening på forrige turné, hvor ex-medlemmene Michael Kiske og Kai Hansen har turnert sammen med dagens besetning. Dette kan nå overværes på den nye liveskiva «United Alive In Madrid».
Det engelske bandet Sisters of Mercy ga ut tre studioalbum mellom 1985 og 1990. Til tross for at de ikke har gitt ut noe nytt siden da, klarer de fortsatt å fylle Rockefeller, og både gothere og punkere kjente sin besøkstid.
Med en suksessfylt verdensturné bak seg har det tyske metallbandet Helloween solid medvind i seilene når det praktfulle live-albumet «United Alive In Madrid» sparkes ut på markedet. NRM tok en prat med gitarist Michael Weikath, som la ut om sparking av medlemmer, dårlig marihuana og det nye konseptet «Pumpkins Utd».
Opp av den berømte hatten kommer et amerikansk band ved velklingende navnet, Crucifliction, som leverer god, gammel thrash metal. En trenger ikke være veldig bevandret i genren for å høre at Megadeth er bandets store inspirasjonskilde. Vokalist og gitarist, Chris Robertson, låter farlig likt Dave Mustaine.
Alice Cooper er ute på Europaturné for tiden, men siden han ikke kom til Norge denne gang, så vi oss helt nødt til å ta turen til Stockholm istedet for å se om shockrockeren fortsatt holder koken.
Nachash ga ut debutplata “Phantasmal Triunity” i fjor, og i den anledning avla de Jernverket et besøk. Hvor viktige er tekstene? Hvorfor opererer plateselskapene med hundre ulike slippdatoer? Låter Nachash egentlig som Master’s Hammer, Black Sabbath og Morbid Angel på en og samme tid?
Islandske Svartidauði mente verden manglet et band som låt akkurat som dem. Derfor tok de saken i egne hender og begynte å lage musikken selv. Jernverket traff dem året etter utgivelsen av “Flesh Cathedral”.
Equinox er ett av Norges mest sagnomsuste band. Debutplata “Auf Wiedersehen” fra 1989 er en thrash metal-klassiker, og de påfølgende utgivelsene er heller ikke tapt bak en stol. I 1995 ble det derimot stille. Equinox la inn årene, og ryktet skulle ha det til at de aldri kom til å spille live igjen. Helt til Tons of Rock, etter mange års listing og luring, klarte å overtale dem.
I høst innlemmes TNT i Rockheim Hall of Fame! Jernverket møtte den klassiske utgaven av TNT under Tons of Rock i 2014: Ronni Le Tekrø, Tony Harnell og Diesel Dahl.
Høyoktan skandirock er det det går i når Dudes presenterer seg for platemarkedet for første gang – riktignok ikke så pompøst og storslagent som Turbonegro eller like illsint som arvtageren Kvelertak, men en slags gyllen mellomting som fungerer meget godt.
En av vår tids ypperste vokalister viser over hode ikke tretthetstegn; snarere er det som om Hart bare forøker selvtilliten, og på “War In My Mind” blottstiller eget, indre mørke, med fynd, sensitivitet og blodstenkt kraft.
Det var duket for storfint besøk da våre utenomjordiske venner i The New Death Cult fant plass til lille Oslo og enda mindre Parkteatret på sin intergalaktiske turnéliste. De måtte ha hatt tidenes jetlag.
Den mest treffende albumtittelen i denne omgang med titler som “Poyekhali” og “Karakoram II” under vingene – og det også ganske obskur musikk norske Astrosaur bedriver, nemlig en instrumental form for progmetall. Eller “flinkisrock” som vi pønksa kalte det i gamle dager.
Etter sigende tok det Øystein Brun – samt medkomponister Simen Hestnæs og Lars Nedland – to intensive år å ferdigstille oppfølgeren til ”Winter Thrice”. Borknagar har i grunnen vært fritatt fra å begå svake skiver, selv med innbyrdes kvalitetskupert katalog.
Det var med stor spenning og litt skepsis Norway Rock Magazines utskremte entret John Dee denne onsdagskvelden. Between the Buried and Me med sin progressive metal skulle oppleves for første gang og det var annonsert en konsert i to deler, så jeg var forberedt på en lang kveld.
Black Star Riders, nå med den nye gitaristen Christian Martucci i rekkene, slipper sitt fjerde album “Another State of Grace” i september. Vi ringte vokalist og frontmann Ricky Warwick for en prat om den nye skiva, Thin Lizzy’s “Black Rose” og for å høre planene om en ny soloskive.
I forbindelse med slipp av deres fjerde album “Murder Couture” ble vi nysgjerrig på hvordan ståa var i Oslo-bandet, så vi trosset høysnue og halsbetennelse for en samtale med en meget snakkesalig vokalist og gitarist Chris Damien Doll på Sentralpuben.
Han vil alltid være stemmen fra Enuff Z’nuff, men kommer neppe til å gjenforene krefter med tidligere broder og kumpan Gregory ”Chip” Rybarski. Etter sigende ble nemlig Donnie Vie sparket fra eget band i 2013. Siden har sangeren og låtskrivertalentet kjempet mot indre og eksterne demoner.
Dette var Maraton’s første konsert i Lillestrøm, hjembyen til frontmann Fredrik Bergersen Klemp. Tidligere i år spilte de på hovedscenen på Trondheim Rocks foran tusener av folk. Vi benyttet anledningen til å se det progressive poprockbandet i et litt mer intimt format på Martins.
Selv om David Coverdale er fullstendig klar over sin alder og at hans karriere ubønnhørlig er i ferd med å nærme seg slutten, så har likevel Whitesnake en ny skive ute, og turnéplaner for de kommende par årene. Den alltid like veltalende herren fra nord-England slo på tråden for å fortelle oss om ”Flesh & Blood”.
Omsider erkjenner Liam Gallagher egne begrensninger som låtskriver. Den forhenværende Oasis-vokalisten har slitt med proaktivitet i tiden etter Manchester-bandets bitre oppbrudd for ti år siden; broder Noel Gallaghers suksess med High Flying Birds har formodentlig kostet kverulanten et par unødige våkenetter.
Eternitys debutalbum er visstnok bestående av låter som har ligget i kjelleren til bandleder Evighet i nettopp en evighet kan man trygt si at det var på tide å få det ut, for dette svinger det enormt av. En miks av old school svartmetall og thrash er det det går i, med et akkurat passe skittent lydbilde.
Denne torsdagskvelden var det ingen ringere enn tidligere W.A.S.P gitarist, Chris Holmes, som gjestet Lillestrøm, og åstedet var Kulturpuben. Spenningsmomentet denne kvelden var uten tvil om gode, gamle Holmes ville klare å gjennomføre gamle W.A.S.P klassikere med stil….
Når det skal listes opp store og innflytelsesrike gitarister innen hardrock, bør en ikke komme spesielt langt ned før navnet Michael Schenker kommer en i møte. I mer enn 45 år har han ledet an tungvektere som Scorpions, UFO og MSG med sine lekre tonevalg, blendende teknikk og sikre melodiføringer.
22 år siden forrige slipp er punkveteranene omsider tilbake med «ny» skive, om ikke med så mye brask og bram så definitivt med stil. «Ny» fordi dette er en skive med nyinnspillinger av stort sett gamle klassikere pluss et par uinnspilte låter, som for å reintrodusere Lillehamringene til et nytt publikum.
