Det som skulle ha vært et intervju rett før skiveslipp og konsert på Salt ble til et hjemmebesøk og kaffeslabberas hos sjef Øystein Greni. Midt i mellom en god dose musikknørding, psykologisnakk og kaffeprat fikk vi også klemt inn litt prat rundt deres siste «Glory Chord» og en fin leksjon i norsk musikkhistorie.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Bandfoto: Anine Desire
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Gratulerer med skiveslipp og gig på Salt. Det gikk bra hørte jeg?
– Jaja, det gikk veldig bra og det var topp stemning. Skiva har også fått stort sett veldig gode kritikker så jeg er veldig fornøyd.
– Hva hadde du av forventninger før den ble kom ut?
– Jeg prøver generelt i livet å styre unna forventninger egentlig. Det er ikke mulig å holde det helt unna, men stort sett er forventninger det dummeste mennesker kan legge seg opp i. Men sånn jeg føler det rundt BigBang og min karriere som kreativ musiker er at vi er dritheldige som har fått holdt på såpass lenge som vi har, hatt såpass mye suksess som vi har hatt og ikke minst et veldig trofast publikum. Jeg føler det er på sin plass å være ekstra streng og kritisk mot artister som har holdt på lenge som vi har av respekt mot de nye og unge som kommer frem. Et debutant-band kan du se litt igjennom fingrene på synes jeg, men hvis vi som tjener godt og lever på dette ikke leverer 100 % så fortjener vi kniven. Det er sånn jeg ser på det når jeg jobber og skriver låter. Hvis det er en låt som skal ende opp på plata må jeg elske det, for du skal gjøre mot andre som du gjør mot deg selv. Jeg har selv blitt skuffet gang på gang av mine egne helter som stort sett leverer drit, og prøver egentlig bare å holde moralen oppe ved å lage noe jeg selv synes er kjempebra. Og med BigBang tenker jeg mye rundt hva våre styrker er når det kommer til meg, Olaf og Nicolai (Olsen og Hængsle på hhv. trommer og bass – journ.anm.) og hvordan vi sammen kan få det til å låte best mulig. Produsent Tobias Fröberg kalte oss for «nån jävla hippiebusser» mest som en spøk, og jeg syntes først det hørtes ut som en cheesy colareklame – men etterhvert så tenkte jeg at det passer gansker bra til musikken vår. Det er litt sånn vi er med looken til Olaf og jeg som skater, og vår energi som passer rett inn i mitt 70-talls California/Hawaii. Og etter jeg hadde gjort soloskiva mi som var litt mer pop og 80-talls så var det deilig å gå tilbake i dette med 100 %, og det er det jeg føler vi har gjort.
– Det tok seks år fra «Oslo Bowl» til denne skiva, som er det lengste avbrekket dere har hatt. Var det planlagt?
– Ikke så lang tid, men vi visste i forkant at «Oslo Bowl» at vi skulle ha en pause i etterkant. Vi hadde jo da hatt tjue år med konstant jobbing og skive-turné-skive-turné hvor det kom skiver omtrent annethvert år. Så det var ikke planen at det skulle gå så lang tid, men vi trengte å ha et lite opphold. Det har vært digg for alle parter tror jeg, og fint å holde på med noe helt annet. Det har kommet kids i bildet, folk har både giftet seg og blitt skilt – så det har skjedd mye på den planen også.
– Hvordan kom dere til at dette skulle skje akkurat nå da?
– Vi holder jo alle på med masse forskjellige greier, så hvis man ikke booker en god tid i forveien så skjer det ingenting. Så det er godt over et år siden vi ble enige om at vi måtte kjøre på litt igjen og satte av tid for å få det til. Vi jamma inn «Bells» i stua her vi sitter nå, og det opptaket er faktisk det som endte opp på skiva. Jeg tenkte at det kom til å være litt kul energi ettersom vi ikke hadde sett hverandre på lenge så jeg satte opp mikker og innspillingsutstyr, la dempere rundt trommene bare for moro skyld. Det opptaket ble dødsbra, så den gikk rett inn på skiva. Vi sto tett oppå hverandre med keyboardist og perkusjonist, og ingen trodde at det opptaket kom til å ende opp på noe som helst – men når Tobias hørte det og sa at det bare kunne brukes som det var ble det sånn.
– Det setter jo ting i perspektiv med tanke på artister som bruker mange hundre tusen i studio.
– Ja, og det forteller litt om oss som band og. Når du tar opp ting er det så utrolig viktig å slappe av, det samme med vibben innad i bandet og. Det blir fort sånn i studio at man anspenner seg litt, takstameteret går – og så låter det rett og slett ikke like fett som det kan. Å beholde ting som man er vant til er ganske viktig for å få det til å låte fett.
– Nå du tenker skive – lager du 20-30 låter
tiltenkt denne eller har du de 11-12 låtene klare med en gang?
– Det er litt forskjellig. Jeg lager låter hele tiden, om jeg spiller de
inn på telefonen eller skriver ned idéer på en serviett. Dette pågår
kontinuerlig så når vi da møtes presenterer jeg de idéene jeg har og kjenner
litt på hva de andre føler og hva som gir god stemning. En ting som er nytt med
denne plata men som jeg begynte med på soloplata er å skrive med andre folk.
Det har jeg kun gjort i veldig liten grad tidligere, da jeg har skrevet det
aller meste alene. Men denne gangen er nesten alle låtene skrevet med andre
folk, og da begynner det ut ifra mine idéer. Særlig en som heter Kathryn
Williams som bor i Newcastle som jeg møtte på et låtskriverseminar Tobias
egentlig skulle på. Han kunne brått ikke da faren hans ble syk, ringte meg og
nærmest befalte med med. Dette var noen av de beste låtskriverne i England som
møttes på et slott så det var en unik opplevelse, selv om jeg selvsagt var
veldig nervøs i forkant. Jeg dro da ned og fikk meg en ny familie, spesielt med
Kathryn og Astrid Willamson fra Færøyene som jeg skrev sanger med til soloskiva
mi. En gitarkompis jeg ble kjent med fra tiden i Los Angeles var med på å
skrive «Nothing To Hide» og «Mañana» og er også med på å spille på de. Så det
er mye samarbeid denne gangen, noe vi ikke har gjort noe særlig av tidligere.
– Dette er noe du trives med?
– Jaja, så absolutt. Det er nesten som et mattestykke og det ender
ofte opp som dobbelt så bra. Men det er viktig at kjemien stemmer og man
fungerer bra sammen. Mye av grunnen til at enkelte ender opp som låtskrivere er
at man er einstøinger og trives i eget selskap. Så når man setter noen
grunnleggende usikre mennesker sammen så er det ikke gitt at det blir
umiddelbar suksess, men plutselig med de rette folka sammen så finner man det
bare.
– Dere har snart holdt på i 30 år, så du for
deg det når dere satte i gang?
– Nei, overhodet ikke. Men jeg husker godt hvordan vi kom sammen og
hvordan de første øvingene var. Vi kom sammen i høsten 1992, og året før ble
jeg kastet ut fra Fagerborg Videregående på grunn av skatekarrieren min – jeg
kjørte jo konkurranser og hadde store amerikanske sponsorer men det gikk ut
over skoletiden. Jeg vant konkurransen i Antwerpen det året og ble proff
samtidig, så jeg var veldig på høyden. Men i en gigantisk pool i Münster som
var gigantisk – et slags verdensmesterskap, der skada jeg meg ordentlig i kneet
og ble liggende på bakken før jeg fikk hjelp. Men da var det bare å komme seg
på toget til Oslo, mens foreldrene mine var på ferie. Men faren til
bestekompisen min var lege, så han så på skaden og anbefalte laserteknikk og
hevdet jeg skulle bli bra i løpet av et par uker. Så etter henvisning endte jeg
på Lovisenberg og mens jeg lå i narkose bestemte bare legen seg for operasjon –
han hadde overhodet ikke respekt for kunsten skating og syntes det bare var
tull så han tok det ikke seriøst. Det endte med et 30 centimeters langt år og
et halvt år ute fra idretten som er som en evighet, for å ikke snakke om det
psykiske traumet som jeg ikke skjønte noen ting av på den tiden.
– Det kan jeg skjønne gikk inn på en ung sjel.
– Ja, men jeg fikk trent meg opp i løpet av et halvt års tid og ble
god igjen men var knekt psykisk. Spol så frem til høsten 1992 hvor jeg skal ta
opp atrium med blant annet Joachim Trier som også var skater, og i samme klasse
gikk Christer Engen som var trommis og hørte på mye av samme musikken som meg
og samme klesstil – vi var vel to av fire i hele Oslo som hadde Vans for
eksempel som var en del av noen unike koder som fantes på den tiden. Samme tid
møtte vi Pekka Lindstad som etterhvert ble en slags tatoveringsbaron. Han
startet egentlig BigBang, for han visste at jeg spilte gitar og ville ha med meg.
Da hørte vi med Christer som også ble med. Vi traff hverandre umiddelbart, men
syntes egentlig ikke noe om spillingen til Pekka, som var veldig Primus-basert.
Noe som også må med er faren til Christer, Terje Engen som var sjef for Sonette
og hadde med det meste med norsk rock fra 70-tallet og fremover å gjøre. Legg
til faren min så tror jeg du har de to med største og mest eklektisk
platesamling i hele Nord-Europa. I tillegg var vi veldig flinke til det vi
gjorde så det var helt unikt. Tremenningen min Erik Tresselt tok deretter over,
han hadde lenge mast om å gjøre noe med meg uten at jeg hadde så lyst – men da
han fikk seg en 12-strengers Rickenbacker fikk han lov til å bli med kun hvis
jeg fikk spille på den. En ganske så dårlig deal. Så ville det seg slik at far
min ordna en spillejobb for oss før Penthouse Playboys som på den tiden også
var nyoppstarta på Sentrum Scene som da var et nyåpna konsertlokale etter å ha
vært en tom kinosal i årevis. 12 folk var til stede, og jeg kan navnene på
samtlige.
– Allikevel ikke en verst scene å debutere på?
– Helt klart. Men for å svare på det egentlige spørsmålet ditt – hva
trodde jeg? Det BigBang i utgangspunktet var, var en substitutt for skatinga.
Det er det jeg egentlig ser på meg som og som har formet meg og min
personlighet. Selv om folk ser på meg som en musiker er jeg en skater, og det
som kjennetegner skatere er at du driter i mesterskap. Det handler aldri om å
vinne, men å lande de feteste tricksene – gjerne på oppvarmingen på fredag før
alle drakk seg dritings før mesterskapet på lørdag da publikum kom. Han som tok
de beste tricksene da, han var helten i skateboardmiljøet. Det er ingen som
bryr seg om førsteplasser som for eksempel fotballspillere. Det er mitt livssyn,
og det handler ikke om førsteplasser på VG-lista eller penger – det handler om
det kule riffet, å spille sammen med Olaf og Nico. Vi trenger ikke å snakke
sammen engang, vi bare vet at vi er bra. Selvfølgelig er det fint at flere
liker det også, men alt jeg vil er å øve masse og spille fint. Det gjenspeiler
første tida til BigBang, for meg handlet det bare om å øve, og øve mer. Spol så
frem noen år til, så kommer Turboneger og stjeler Christer. Det knuste meg
fullstendig for rocken i Oslomiljøet var såpass lite, og jeg og Thomas Seltzer
jobbet til og med sammen i samme skatebutikk – så at han kom og mer eller
mindre vraket BigBang syntes jeg var veldig kjipt. Jeg vet også at Thomas
ringte bandet til den forrige trommisen og spurte om det var greit, men jeg
hørte aldri noen ting. Men det som var bra var at jeg fikk et helt nytt fokus
og så ting på en annen måte. Vi fikk da med Martin Horntvedt fra Jaga Jazzist,
jeg var på deres første konsert på Mir og ble blåst bort av trommingen hans. Da
booka jeg en USA-turné igjennom skatemiljøet, BigBangs andre faktisk – dette
var mulig igjennom forsøksgym som vi gikk på, så høsten 1993 turnerte vi
statene, et år etter jeg og Christer først møttes.
– Det var jommen meg ikke bare bare?
– Helt riktig. Dette var før vi ble 21, noe du må være for å være på
bar i USA så hver kveld vi spilte måtte vi sette opp utstyret utenfor før vi
hastet inn og spilte konserten før vi måtte haste det ut igjen. Det var en fin
måte å starte på, for her i landet finnes det alltid en bra PA eller midler og
støtte – noe som selvfølgelig er bra, men vi lærte alt på den amerikanske måten
der du ikke alltid hører hva du spiller og synger så du må vite at du faktisk
kan det. Du må kunne stille backlinen riktig for det blir ikke mikket opp, og
du har ingen monitor. For meg handlet det bare om å spille mest mulig og bli
best mulig, selv om jeg egentlig kun ville øve. Men da Martin ble med og var på
vei til å bli profesjonell musiker så skjønte jeg at vi måtte gi ut plater og
spille konserter. Jeg solgte da flere eiendeler, deriblant min kjære Vespa for
å finansiere «Electric Psalmbook». Jeg ordna også et slags andelslag der jeg
spurte alle kjente og foreldrene til venner om de kunne være med å bidra. Så
det ble en slags veldedighet, men alle tjente penger selv om det tok tid. Skiva
var ferdig innspilt men det var ingen plateselskaper som var interesserte, helt
til vi spilte på By:Larm der alle syntes vi var dritbra. Da sluttet jeg på
studiene og dro på turné og har vært det siden.
– Dere slapp omsider konsertfilmen «Play
Louder» som har ligget klar i årevis men du har ikke villet utgi den. Hva er
grunnen til at du snudde nå?
– Historien er nok blitt litt tabloidisert for medias skyld, og jeg
skjønte umiddelbart at produktet var bra og fint kunne vises. Men i 2009 hadde
jeg ekstreme personlige problemer, som skilsmissen som selvfølgelig farger
hverdagen en hel del. Og så skal det sies at vi har gjort ting i etterkant som
å mikse det på nytt, og klipt ut et par låter. Samtidig hadde vi i 2009 en sinnssyk
lang tilstedeværelse i norsk musikk hvor vi følte vi hadde vært i trynet på
folk hele tiden. Så jeg tror det var viktig at det tok det litt ned, gi folk en
pause fra oss og gi det litt tid. Og nå ti år etter har det jo skjedd sinnssykt
mye, og jeg føler på en måte at den er friskere nå ettersom den er fra en annen
tid nå. Samtidig var Slottsfjell-festivalen nesten
Norges største festival, og folk har gått til litt mer elektronisk musikk
underveis – noe som er kult det altså, men jeg føler timinga på filmen er bedre
nå enn hva den var da. Vi har ikke click, vi har ikke noe på tape og du ser
ikke en eneste mobiltelefon i publikum – så dette har jo blitt en retrofilm nå.
For min del har jeg vært igjennom enormt mye siden da, mye som er for privat
til å gå igjennom her, som har forandret synet mitt på ganske mye. Når du har
hatt et barn som holder på å dø spiller det ikke så stor rolle om man synger
litt surt her og der lenger. I 2009 derimot med egoet mitt var det veldig
viktig at jeg ikke viste noen feil, men nå er jeg mest glad over å være frisk
og spiller i et band med folk kjøtt og blod hvor alle gjør feil her og der – og
det går helt greit. Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk som har sett
den og synes den er virkelig bra, så jeg er glad vi fikk den ut til slutt.
– Dere startet jo med å hyppig bytte ut «de
andre to», mens de andre to som er med nå har vært med en stund?
– Ja, det er riktig. Olaf ble med i 1999, men var ute av bandet en
periode før han kom med igjen. Det var faktisk under innspillingen av «Clouds
Rolling By» da vi diskuterte bruken av kubjelle som skiltes våre veier, haha –
men da hadde vi allerede turnert Danmark og fått en blodfan som tipset Tim
Christensen om Olaf som trommeslager. Da slang han med seg der og ble
megastjerne i Danmark og vi fikk med Karim Sayed en periode. Men etterhvert som
tiden gikk begynte jeg å få meldinger fra han hvor han mimret til skivene våre
så jeg fikk en hunch om at han ville tilbake igjen, og i 2002 eller hva det var
ble han da med igjen. Det var altså ikke så lang tid ute av bandet. Det var også
Olaf som fikk med Nicolai, de har mer eller mindre vokst opp sammen siden de
møttes på en musikkskole for lenge siden. De var en del av et trekløver hvor
alle kommer fra kristne gjeng med gospelbakgrunn – det er faktisk veldig mange
av verdens dyktigste musikere som kommer fra den bakgrunnen. De har hatt en
utrolig kjemi så det var fint å få det inn i bandet. Men han slutta rundt 2004
da han ville gjøre sine egne greier og vi fikk da tilbake Erik for en periode,
men han orket ikke så lenge så det varte kort. Ellers har vi jo også hatt med
Jarle Bernhoft en stund faktisk før ha gikk solo, og fikk med seg en USA-turné
og én konsert i Norge tror jeg. Vi har også hatt med Lasse Weeden og Øyvind
Storli Hoel. Men grunnen til at vi bytta så ofte var at det var vanskelig å
fylle skoene til både Erik og Nicolai, begge de to er sinnssykt bra på hver sin
måte. Men nå er de med som freelance-musikere som jeg må booke i god tid i
forveien for å få de med, og det kan oppstå at det ikke passer og vi må ha inn
noen midlertidige igjen – selv om de begge liker å spille i bandet og prioriterer
det. Men jeg som driver bandet på passe på å leie de inn og sørge for at de
kan. Og hvis de ikke kan må vi leie inn vikarer, som Petter Unstad fra
Kråkesølv. Det er Olaf, Nico og meg som de fleste forbinder med bandet, men det
er ganske befriende å ha den muligheten med kjente der det trengs.
– Dere har også hatt med en fjerdemann i det siste?
– Ja, på Salt-gigen var Geir Sundstøl med på gitar, og det kom
nesten helt ut av det blå. Flere av sangene på «Glory Chord» er skrevet for to
gitarer av meg og Jared som to gitarkompiser. Han har spilt masse med Ry Cooder
og kan mye slide-saker og har lært meg masse. Så vi tenkte i utgangspunktet å
høre med han, men han har barn og det ville blitt dyrt og ikke minst måtte jeg
ta ansvar for han over hele sommeren – så da tenkte vi på Sundstøl for han kan
virkelig alt. Det var ikke mer enn noen dager før den konserten vi hørte med
han, og han kunne tilfeldigvis og heldigvis. Det var så gøy, og det syntes Geir
også så jeg sendte en tekstmelding nesten for kødd om vi kunne få en slags
kvantumsrabatt for hele sommeren der vi hadde en del festivaloppdrag. Han fikk
rydda vei i kalenderen så han fikk blitt med, og det er ordentlig gøy – en
skikkelig gitarfest.
– Vi kan ikke nevne gjesteartister uten å komme innpå Tuva Syvertsen?
– Absolutt. Jeg føler at Tuva er en av verdens største vokalister,
helt siden jeg første gang så Valkyrien Allstars på Riksscenen for mange år
siden. Hun synger alltid bra, men spesielt de gangene hun går over «på den
andre siden» er hun helt i særklasse. Jeg har sett Aretha Franklin to ganger,
og Tuva har den samme urkraften som henne – som veldig få andre har. Det er
helt spesielt. Hun har ikke vært med på plate før, men mange konserter. Hun
skulle egentlig være med på «Oslo Bowl» og arrangerte alt av fele på skiva, og
det er det ganske mye av – men da holdt hun med på Stjernekamp så det passa
ikke. Jeg husker jeg la inn flere meldinger på svareren hennes at hun måtte
drite i dette Stjernekamp-tullet og komme til L.A. og spille inn skive med oss,
haha! Men vi fikk med Erik Sollied, den andre delen av Valkyrien, sammen med
Sinika Langeland – også en fantastisk folkemusiker, hvor de begge ble med på
hele sesjonen. Men det er veldig i Tuva sin ånd, «Oslo Bowl», men det er først
på denne hun er med og synger.
– Men hvordan kom samarbeidet i land med tanke på at hun har vært med på flere
konserter?
– Det var etter den konserten jeg fortalte om der jeg ble kjempefan
der Tuva åpnet dørene til folkemusikk for meg, både i Norge og i Sverige der
hun også introduserte meg for Vesen. Jeg har i ettertid blitt kompis med
gitaristen derifra og vi har skrevet flere låter sammen. Jeg tok kontakt med
henne etter denne konserten og det viste seg at hun faktisk var fan av oss. Hun
kunne også fortelle at flere av låtene våre resonnerer meget bra i
folkemusikkmiljøet, som «Wild Bird» for eksempel der jeg tydeligvis har litt
hardingfele-klang over gitarspillet mitt som de hadde lagt merke til. Så når
jeg tok kontakt med folk Tuva introduserte meg for ble jeg tatt imot med åpne armer
og fikk mange nye venner. Hun har også fortalt meget spesielle noen historier
fra Valkyrien som har gjort stort inntrykk på meg, så hun har definitivt betydd
ekstremt mye og jeg håper vi kan gjøre mer sammen. Men når vi er inne på
gjesteartister må jeg også nevne Jim Keltner som er med på to av låtene på
skiva – «Nothing To Hide» og «Mañana». Det er så helt enormt stort at han er
med så det er vanskelig å beskrive. Han regnes som den hippeste studiotrommisen
igjennom alle tider og takka nei til Travelling Wilburys, men igjennom en
felles venn ble han introdusert til oss så det betydde ekstremt mye at han fikk
tatt seg tid til det.
– For å komme tilbake til «Glory Chord», har den noen rød tråd i tekstene?
– Selve tittellåta er jo en slags Knausgård over livet mitt fortalt over tre minutter. Det sies at hvis noen er god til én ting og har én venn kommer det til å gå bra, men hvis du ser en som ikke kan noe og ikke har venner så kan det gå galt. Og jeg hadde en ganske trøblete barndom, men jeg lærte meg å skate som ble min knagg. Så der jeg ble usikker i forhold til andre kunne jeg lene meg på skatinga for der var jeg god. Så da kneskaden min kom og knuste karrieren så var det langt mer omfattende enn bare en vanlig kneskade, for skatinga det var meg. Da ble musikken min nye knagg, og jeg gikk inn med alt jeg hadde. Det som skiller meg fra veldig mange andre er der mange liker å bare møtes og spille litt over noen øl har jeg kjempa for livet, for jeg har vært overbevist om at hvis ikke jeg klarer dette så får jeg ikke til noen ting. Det er det som kjennetegner de fleste artister, og ofte forskjellen mellom de som får det til og ikke. En konstant frykt for å ikke være bra nok, og selv om det selvsagt lønner seg i virket gir det ganske dårlig liv på mange andre områder. Spesielt når det kommer til relasjoner – for eksempel forholdet mellom meg, Olaf og Nico. Det er flere ganger der Olaf har spilt så godt han kan, men så føler jeg at det fortsatt kan bli bedre – der jeg kjemper for livet vil jeg ha det perfekt, og det kan nok ikke alltid være lett å spille sammen med meg vet jeg. Bare det at de gidder å spille med meg den dag i dag er et stort kompliment til musikken. Det psykiske klimaet de har vært utsatt for med meg har vært ganske intenst. Jeg har så klare visjoner på hvordan jeg vil ha musikken jeg lager, og det er ikke langt unna galskap man må igjennom for å gjennomføre akkurat denne visjonen. Jeg har lest såpass mange biografier om for eksempel Brian Wilson og Rolling Stones der de sliter med å få ting til å funke – og det er denne idéen om å få dette til å funke som er låtskriverens og bandlederens sitt ansvar. Da er du nesten nødt til å være litt ubehagelig å være rundt til tider for å få ting til å skje, ellers skjer det ingenting. Det var en tid hvor vi ikke hadde noe særlig forhold privat – selv om vi har det nå, men når vi var i studio eller på scenen så ble det alltid dritfett. Omtrent omvendt av en kompisgjeng da, der man kanskje kan leve med et litt dårlig trommeopptak fordi trommisen er så trivelig. Sånn kan ikke jeg ha det, for jeg er for glad i trommer.
– Som trommis selv vet jeg at det er greit at trommene sitter ja.
– Jada, men det er ikke egentlig det – for det kan sitte som bare pokker, men man må også føle det. Du har de opptakene hvor alle hører at dette ikke er bra nok, og da gjør man noe med det. Men jeg snakker om de opptakene hvor man står og jubler etterpå – da har man noe å ta vare på.
– Det var «Glory Chord», men hva med de andre tekstene?
– Ja, stemmer – det var det ja. Som sagt handler «Glory Chord» om å overleve på det du er god på, være seg skating eller musikk for min del – men det kan også gjelde andre ting, bare å dyrke talentet ditt. Også har du «Compensator» som jeg vil si handler om hvordan jeg har det når det kommer til å stole på folk, faktisk en ganske vond låt. At jeg kan ha blitt såret og skuffet så hardt at jeg sliter med å slippe folk dit hvor jeg kan bli såret og skuffet igjen. «Bells» er en hyllest til livet, med den sinnssyke statistikken med bare å bli født. Man burde bli jublende glad for at det akkurat ble deg som ble født, for den sjansen er minimal. Slut å syt enkelt og greit. Har du et sted å bo, har du mat burde det være greit. Livet er fantastisk, nyt det nå. Der har du tråden i tekstene faktisk, en positiv vinkling på livet. Vær takknemlig. Jeg tror du må ha en del motgang for å forstå akkurat det. Jeg hadde en tendens til å skrive mye mer dystre låter når livet mitt besto av bagateller. «Butterfly» er en låt til datteren min, å se datteren sin fra barn til ungdom og etterhvert kvinne som både er fint men også vemodig. Det er en tekstlinje der jeg sier «I used to bring the music, but now you’re teaching me», som jeg synes er ganske kult. Det tok femten år, men det er den første låta jeg har skrevet til henne.
– Du har snakket om turnéen til høsten og hintet til et overraskelsesmoment som har med luft å gjøre. Kan du utdype det for våre lesere?
– Vi har ikke testet det enda, så jeg vet ikke om det funker. Men vi har fått laget noen oppblåsbare dukker som du ser for eksempel på bensinstasjoner, eller «air dancers» som de kalles – og planen er at det blir en del av showet under en av låtene. Håpet er at det lar seg gjøre, for det tror jeg kommer til å se dritfett ut på en scene – jeg kan ikke huske å ha sett det før og skjønner ikke hvorfor da det åpenbart hører hjemme der. Men funker det ikke blir det enda morsommere og vi kan ta en ny samtale rundt Spinal Tap-delen av det, haha.
– Hvordan ser konsertplanen ut fremover og planene deretter?
– Vi har rundt tjue jobber i sommer, der den nærmeste er fem minutter opp i skævven her – OverOslo. Som å spille i min egen hage så det gleder jeg meg til. Også maser de alltid i Danmark, Tyskland og Brasil som er de landene vi har turnert mest i etter Norge så får vi se. Men både Olaf og Nico har bittesmå barn så det blir nok ikke med det første. Men det blir en liten runde rundt desember der vi avslutter som vanlig på Sentrum Scene siste lørdagen før jul.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2019