Mandag 25.november 2019
Queensrÿche har ikke for vane å renne ned dørene på Gardermoen og det begynner å bli en stund siden sist de var på Norgesvisitt. Men den som venter på noe godt, venter ikke alltid forgjeves og endelig hadde et av de viktigste bandene innen progressiv metal bestemt seg for å legge turen innom Norge igjen. Åstedet var Vulkan Arena som for anledningen var fylt til randen av forventningsfulle fans, og at Geoff Tate ikke stod i front var det neppe noen som savnet for det var ingen tvil om hvem som ble kveldens store helt.
For en gangs skyld var det to oppvarmingsband som virkelig hørte hjemme på samme scene som hovedattraksjonen og først ut var Dark Sky Choir. Et ubeskrevet blad for de fleste, men bandet består av rutinerte karer med fartstid i Disturbed, Vicious Rumors, Adrenaline Mob og Metal Church. Gjengen med Brian Allen i spissen låt langt fetere live enn på plate, det er det ingen tvil om. Heller ikke vanskelig å se at dette var karer som har stått på en scene før, og Ira K.Black kjørte gitarshow i beste Dimebag-stil. Dark Sky Choir kjørte et forholdsvis kort sett, og heldigvis hadde de plukket ut de beste låtene fra sin debutskive «End of Days» som kom i sommer. Men som sagt det låt mye bedre live og det var nok flere som ble positivt overrasket over disse karene. 4/6
Så var turen kommet til de greske gudene med tidligere Ozzy-gitarist, Gus G, i spissen. Et band undertegnede har hørt mye, men aldri har fått helt taket på. Kveldens opptreden endret ikke mye på det inntrykket, men det var tydelig at flere av de fremmøtte hadde et mer amorøst forhold til bandet. De fikk servert en god dose power metal med høyt testosteroninnhold, og både show- og låtmessig var det en godt over gjennomsnittet opptreden. Gus G. er en strålende gitarist, men ikke bare det. Han er virkelig en showmann og klarte fint å dra opp stemningen sammen med sine soldater. Lydmessig låt det også bra, og alt i alt ble det en velsmakende aperitiff forut for kveldens årgangsvin og hovedattraksjon, Queensrÿche. 4/6
La oss slå det fast med en gang, og uten å fornærme noen, hva hadde dagens utgave av Queensrÿche vært uten Todd La Torre? Ingen skal ta fra Geoff Tate fordums ære og prakt i bandet, men La Torre har revitalisert de gamle heltene. Ikke bare det, han synger som en gud, og gjør ikke skam på en eneste låt. Tvert imot hever han nivået på bandet, i likhet med det Tate gjorde i sin glansperiode. Vi fikk servert en rekke klassikere hvorav «Walk in the Shadows», «Queen of the Reich», The Mission», «NM 156», «Take Hold of the Flame», «Operation Mindcrime», «Empire», «Jet City Woman» og ikke minst avslutningslåta «Eyes of a Stranger» selvfølgelig utmerket seg som konsertens høydepunkter. Og det var ikke bare Todd La Torre som leverte varene, det gjorde også gode, gamle Eddie Jackson og Michael Wilton. To av bandets grunnleggere og selve fundamentet i bandet nå som Scott Rockenfield dessverre også er ute (hvor faen er han egentlig?). «Nykommeren» Parker Lundgren vil aldri klare å fylle skoene til Chris DeGarmo, men han gjør en god jobb. Dessverre med noen små feilskjær her og der, og jeg savnet litt mer intensitet. Men alt i alt så gjorde han jobben. Mannen bak trommesettet var ingen ringere enn Casey Grillo, som sikkert flere dro kjensel på og vil forbinde med Kamelot. Han gjorde en fremragende jobb med stikkene. Enkelt og greit så tett opptil Rockenfield som det er mulig å komme. Og det er ikke lett bare så det er sagt. Men det var altså Todd La Torre som stakk av med bestemanns-prisen. Ikke bare på grunn av utenomjordiske vokalprestasjoner på låter som svært få klarer å synge, men også fordi han hadde en fantastisk tilstedeværelse og energi på scenen. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke var den eneste som fikk frysninger opptil flere ganger, også under beltestedet. Men det er summen av det hele som gjorde denne kvelden magisk. Queensrÿche lever i beste velgående og fremstår som et dynamisk og veldrevent maskineri. Det var lett å høre på de nyere låtene, der spesielt «Light-years» fra deres siste album «The Verdict» virkelig sparket ræv. Og det er virkelig en fantastisk følelse å høre et band fremføre nye låter som faktisk ikke står tilbake for noe, og heller ikke oppleves som et pliktløp for å promotere nytt materiale.
Settlista var overhodet ingen skuffelse selv om det manglet en og annen godbit, men de kunne fint ha droppet «Condition Hüman» til fordel for «I Don’t Belive in Love». Når det er sagt er det ingen som med vettet i behold kunne spasere hjem skuffet etter denne mildt sagt formidable konserten. Så gjenstår det å se om selveste Geoff Tate kan leve opp til dette når han krysser grensa i januar. La oss håpe det og ikke minst at Queensrÿche kommer tilbake ganske så snart. Dette var faen så fett og en av de unike konsertene du håper aldri skal ta slutt hvis vi ser bort ifra et totalt fraværende ventilasjonsanlegg som gjorde at ballene ble svettere enn en brunostskive på chartertur til Gran Canaria. 5.5/6
Tekst: Pål J.Silihagen
Foto: Anine Desire