Søndag 24. november 2019
Bare et drøyt halvår etter at han sto mutters alene på scenen på Edderkoppen i Oslo, er Devin Townsend tilbake i landet, og nå i en helt annen setting, med et timannsband som backer ham for å fremføre låter fra hans nyeste skive «Empath». Med seg til Sentrum Scene hadde han et ungt og sultent band fra England, Haken.
Når Devin Townsend skulle ut på turne og trengte et oppvarmingsband, så var det denne gangen Haken valget falt på. Keyboardisten Diego Tejeida skulle jo allerede spille med Devin, så det var kanskje et naturlig valg, i tillegg er Devin Townsend og Haken på samme plateselskap, InsideOut.
Haken har vi jo nå fått se endel ganger på norsk jord, sist gang i sommer som headliner foran et utsolgt John Dee. Denne gangen vagr det som oppvarmingsband, men for et langt større publikum enn tidligere. Det var nok mange som fikk oppleve noe nytt denne dagen!
Haken hadde nok valgt en settliste som var trygg for publikummet de skulle spille for, med fan-favoritter som «Cockroach King» og «1985» i arsenalet. I tillegg spilte de tre låter fra det siste albumet «Vector», samt låten «Earthrise» fra forrige album, «Affinity».
Publikum reagerte svært positivt på Haken. Stemningen var svært god allerede nå, og de var engasjerte i det som skjedde på scenen! Tror nok Haken fikk seg et par nye fans denne kvelden, for de som ikke kjente de fra før.
Bandet spilte med stor overbevisning. Ross Jennings var klokkeklar og gjorde stor figur med sin stemme. Ray Hearne ble dessverre gjemt litt bort i et hjørne for å få plass til trommesettet sitt, så det var ikke så lett å se ham, men høre ham, det gjorde man definitivt! Charlie Griffiths og Richard Henshall, gitaristene, var i kjempeform. Men jeg har sjeldent sett publikum ta så av for en keyboardist som når Diego kom med keytaren og dro soloer på scenekanten. Forstår godt hvorfor Devin valgte ham som keyboardist på sin turne. 5/6
Siden sist har Devin lagt ned bandet Devin Townsend Project, og lagd platen «Empath». Han følte at å være et band begrenset hans muligheter til å utforske musikk i ulike stilarter. Resultatet ble «Empath», hvor omtrent hver og en låt viser en annen side av Devin enn den foregående, og med store kontraster. Kor, orkester, tre forskjellige trommiser, og dyktige medmusikere som gjester gjorde at spenningen for hvordan i alle dager han skulle klare å gjenskape dette live var stor!
En annen faktor som gjorde at han la ned Devin Townsend Project var at han hadde blitt mer og mer avhengig av playback på scenen for å få riktig lydbilde – med hundrevis, om ikke tusenvis av kanaler i DAW-en skal det mye til å få gjenskapt dette med bare fem personer på scenen, og playback ble løsningen. Det førte til et lite dynamisk show, som var låst fast til det tapene inneholdt.
Så Devin tok vekk alt – og la ut på første turne med bare seg selv og en kassegitar, og de som var heldige nok til å få overvære den akustiske konserten på Edderkoppen i April fikk se Devin fra en helt annen side.
Neste plan var å bygge opp et nytt band som skulle kunne spille versjoner av låtene fra «Empath» – ikke slik de var på platen, men som et liveband uten “juksemidler”. Og menneskene han har tatt med seg er fantastiske. Noen av de var også med på innspillingen av albumet:
Gitaristen Mike Keneally har spilt med Frank Zappa, Steve Vai, Joe Satriani og drøssevis av andre dyktige musikere, og er dyktig nok til å holde tritt med disse gutta. Han var med-produsent på albumet, og spilte både gitar og keyboard.
Morgan Ågren på trommer er fremragende! Han spiller for tiden i Kaipa, men har blant annet jobbet med sønnene til Frank Zappa, og ble kjent i tidlig alder for sitt talent.
Ché Aimee Dorval er en Singer-Songwriter som Devin har jobbet med i flere anledninger, og på denne konserten delte hun vokaljobben med Devin. Hennes stemme er full av sjel og karakter, og gjør seg godt sammen med Devin’s.
På bass fant man Nathan Navarro, en ung mann fra Boston som i hovedsak har vært session-musiker for ulike band og artister.
I tillegg hadde Devin med seg Markus Reuter, som spilte på “touch guitar”, en gitar med åtte strenger som spilles med å tappe på brettet i stedet for å slå an strengene. Han er kanskje mest kjent for å være med i Stick Men, men lager musikk i mange ulike sjangre, blant annet jazz, prog rock, samtidsmusikk og mye mer.
På keyboard kunne man finne Haken-keyboardisten Diego Tejeida, som også hadde fått dobbeltrollen som bandets bartender.
Og til slutt må man ikke glemme de tre kordamene, Anne Preis, Samantha Preis og Arabella Packford.
Til sammen gjorde disse ti personene en enorm opptreden. Showet åpnet med en sakte introduksjon av alle medlemmene, hvor bartender Diego disket opp en frisk drink til hver og en i bandet, med scenen dresset opp som en sydhavsøy med palmer og hawaii-skjorter. Og derfra bar det avgårde i låten «Borderlands», som satte stemningen øyeblikkelig. Videre over i «Evermore», så en tur tilbake noen tiår til låten «War» fra albumet «Infinity», så over i låten «Sprite». Det låter friskt, og løssluppent og lekent. Lydbildet er fullpakket, og det er valgt kreative løsninger for å løse problemet med manglende tape som normalt ville spilt av kor og orkester – og det høres veldig bra ut! Med så mange dyktige musikere på scenen skulle det bare mangle.
Så tar bandet en liten pause (og scenen endrer karakter vekk fra sydhavsøy og blir litt mer nakent), og Morgan kommer frem på en liten krakk og en bitteliten kasse med en symbal og en skarptromme og basstromme innebygd. Devin og Morgan spiller fritt og ledig med litt løs improvisasjon, før de tråkker inn materiale fra platen «Ki». Bandet har kommet på scenen igjen, mens de spiller «Coast», «Gato», «Heaven’s End» og «Ain’t Never Gonna Win» fra den platen en sammenhengende bolk. «Ki» er en ganske rolig, ambient plate, med noen brutale utbrudd innimellom, og det var forøvrig her vi ble først kjent med Ché. Det er nydelig å høre på.
Så går vi noen år tilbake igjen, denne gangen til plata «Accelerated Evolution» og låta «Deadhead». Publikum pulserer i takt med musikken, det er en enorm stemning.
Så blir scenen mørk… Og når det blir lys igjen, så har Devin kledd på seg en frekk liten tutu. For nå er det musikal-tid, med låten «Why?». Denne låten er så gjennomført Disney-musikal, at man begynner å forstå hvorfor Devin ønsker å satse på en musikal om sverd-kjempende peniser som sitt neste prosjekt. Publikum får også lov til å delta med sitt beste death metal-brøl. Derfra går vil til albumet «Epicloud» og låta «Lucky Animals», hvor publikum selvsagt må bidra med fantastiske Jazz-hands. Så avslutter man settet med tre låter fra «Empath», «Castaway», «Genesis» og en fantastisk akustisk versjon av «Spirits Will Collide».
Og når bandet har gjennomført sin annonserte liksom-avskjed, hvor Devin ber oss så inderlig om å klappe dem frem igjen så de ikke skal få seg en selvtillitsknekk, så kommer man til ekstranumrene. Og denne gangen er det disco – bokstavelig talt. Bandet fyrer igang en superseriøs cover av The Trammps sin «Disco Inferno» (dog med en herlig orkestrert “kollaps” mot slutten). Og Mike Keneally og Morgan Ågren får vist frem sine Frank Zappa-sider med å dra en versjon av «The Black Page #1», på trommer og keyboard. Før det hele avsluttes med «Kingdom».
Alt i alt, en helt fantastisk konsert. Bandet spiller godt sammen, det er mye latter og glede på scenen, og den spillegleden sprer seg til publikum. Med ti musikere på scenen blir lydbildet tett, men samtidig ikke overveldende. Det er rom for improvisasjoner, og med så dyktige musikere låter det eksepsjonelt bra. Og dette på tross av at de ble svært forsinket på vei til Norge, da tollvesenet valgte å stoppe dem på grensa for en grundig kontroll. Det gjorde at de måtte rigge til konsert på bare få timer. Men vi som publikum hadde ikke kommet til å merke noe til det, hadde det ikke vært for at Devin selv fortalte om det for å gi kred til crewet.
Jeg tør påstå at, for min del, var dette den beste konserten med Devin Townsend jeg har sett på norsk jord. Svært variert, veldig underholdende, og med masse følelse. Passer således godt til navnet, «Empath». 6/6
Tekst: Kim Arthur Sakariassen
Foto: Anne-Marie Forker