Det fransk-kanadiske progbandet Mystery er kanskje mest kjent som bandet hvor Yes fant vokalisten sin i 2008, og i fire år sang Benoit David i begge band. Men er du fan av melodiøs prog, så har Mystery utrolig mye gull å by på. Bandets soleklare nestor, låtskriver, produsent og gitarist Michel St-Pere tar opp tråden pr telefon fra Tyskland.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Claude Dufresne
– Veldig ofte når jeg snakker med band fra nord-Amerika, så har de unnskyldninger på hvorfor de ikke turnerer i Europa. ’Det er for dyrt, og det er for tungvint med logistikken!’. Men dere er her et par ganger i året, har jeg inntrykk av!
– Ja, jeg ser ikke helt problemet! Vi kom hit til Europa første gang i 2013, og siden har vi kommet hit både to og tre ganger per år!
– Fordi det er et større marked for denne type musikk i Europa enn det er i nord-Amerika?
– Ja, blant annet. Vårt hjemland Canada er meget langstrakt, men det bor ikke så mange mennesker der med sans for progressiv rock. Vi kan kanskje gjøre 2-3 konserter i året der, men noe mer enn det er det liten vits i. Kommer vi til Europa kan vi spille både oftere og foran flere mennesker enn i Canada. Og her er det ikke for langt å kjøre fra en storby til en annen.
– Spesielt nederlendere og belgiere liker sin prog! Og deres naboland USA har dere aldri turnert i?
– Nei, vi har vært der to ganger og spilt en konsert på en festival hver gang, men det er det. Vi skulle gjerne spilt mye mer der, men det er mer komplisert enn så. Det er konsertarrangørene som må ta initiativet her, det spiller liten rolle hva vi ønsker.
– Og neste år kommer dere tilbake til Norge igjen?
– Ja, i slutten av mai kommer vi for å spille på en progfestival i Oslo, jeg husker ikke helt hva den heter…
– We Låve Rock. Fordi dere skal spille på en låve, beliggende på landet en times kjøring utenfor Oslo. (Hurum!)
– Jaha! Det blir sikkert gøy, vi gleder oss! Vi skal faktisk spille der to kvelder på rad, og fredagen blir en veldig spesiell konsert – men det skal være en overraskelse, så jeg kan ikke si for mye om det akkurat nå. Og så blir det en vanlig Mystery-konsert på lørdagskvelden.
– Så for de av leserne våre som ikke kjenner til musikken deres, hvilket band eller artist vil du si har påvirket Mystery mest?
– Vanskelig å si, men det vi alle har vokst opp med og hørt på hele vårt liv, er utvilsomt Rush. For min egen del må jeg trekke frem Marillion og Genesis, to band som jeg har lyttet på siden jeg var tenåring. Progrock var ganske stort i Quebec da jeg vokste opp, der kunne vi høre band som Yes, Pink Floyd, Genesis og Emerson, Lake & Palmer på radioen hele tiden, og jeg pleide å gå på alt som var av progrock-konserter, på arenaer som The Olympic Stadium i Montreal. Men skal jeg si kun ett band, så blir det nok Rush.
– Jeg hadde faktisk notert meg at jeg hører mye av Marillions Steve Rothery i gitarspillet ditt – ham og David Gilmour. Men er litt overraska over at Marillion gjorde et såpass inntrykk på en unggutt i Canada?
– Neida, jeg har vært superfan siden jeg så de som forband til Rush i Montreal!
– Rundt 1985-86?
– Ja, det må det ha vært, Marillion hadde akkurat gitt ut ”Misplaced Childhood” og Rush promoterte ”Power Windows”. Jeg ble dødsimponert over begge band, men fikk virkelig øynene opp for Marillion da.
– De fleste fikk høre navnet Mystery for første gang da Yes rekrutterte Benoit David til sine rekker i 2008. Var det et lykketreff eller et skudd for baugen at dere plutselig måtte dele vokalist med et så stort og legendarisk band?
– Både og! Da han fikk sjansen til å bli frontmann i Yes, fikk også Mystery ganske kjapt mange nye fans. Vi kunne antagelig aldri ha kommet til Europa og bygget en fanbase der om vi ikke først hadde fått all oppmerksomheten som Benoit ga oss takket være jobben i Yes. Men da han sluttet, bremset det hele kraftig opp, og vi måtte egentlig begynne fra grunnen av igjen.
– Fordelen var at dere solgte mange flere skiver, men dere måtte samtidig legge bandet på is fordi vokalisten deres var på turné med Yes?
– Nettopp! Vi måtte basere våre egne aktiviteter til når Yes ikke var aktive, og det var i praksis når Steve Howe i stedet var opptatt med Asia. Likevel var det kanskje mer verdt for oss å ha Benoit på turné med Yes, enn at han turnerte med Mystery. Ironisk nok.
– Men det fungerte å dele vokalist med Yes? Du begynte ikke å lete etter en erstatter som kunne dedikere seg 100%?
– Nei, men jeg var veldig forberedt på at han en dag kom til å si at han måtte fokusere på Yes og takke for seg i Mystery. Og det valget kunne man i så fall ikke ha klandret ham for.
– Hva var din instinktive respons da Yes tok kontakt med din sanger?
– Jeg ble veldig glad på hans vegne, en slik mulighet er noe alle som driver med musikk bare kan drømme om! Du er vokalist og får muligheten til å synge i ditt favorittband, det er da ikke noe å lure på! Hadde jeg fått muligheten til å spille gitar i Marillion, hadde jeg ikke nølt et sekund! Samtidig ble jeg jo litt urolig for hva dette kom til å bety for bandets fremtid.
– Men han droppet jo aldri Mystery, selv om dere ble andreprioritet. Det skal han ha.
– Absolutt. Han begynte å få problemer med stemmen, og det var derfor han sluttet i Yes. Og da var det bare et tidsspørsmål før han ga seg i Mystery også, for han sleit virkelig med stemmen.
– Det har vært ganske store utskiftninger i bandet – det er kun deg igjen fra debutskiva. Det er faktisk bare deg igjen fra den besetningen som spilte inn ”The World Is A Game” i 2012! Men nå virker det som om ting har stabilisert seg?
– Ja, de siste 4-5 årene har vi vært den samme gjengen, og jeg synes det er den beste besetningen Mystery noensinne har hatt. Nå låter vi nøyaktig slik jeg har forestilt meg at Mystery skal låte. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke blir flere endringer, jeg kan ikke tvinge noen til å bli i et band til evig tid, mye kan skje, men for tiden har jeg drømmebandet rundt meg!
– Tidligere har du skrevet så godt som all musikk, med enkelte lyriske bidrag fra vokalistene, men nå har du et par karer i bandet som bidrar med hele låter.
– Ja, det er også en fordel med denne besetningen. Jeg har alltid oppfordret bandet til å komme med idéer og innspill, jeg har aldri hatt noen interesse av å være den eneste låtskriveren i bandet, men det har vært sånn. Men de to låtene som Jean (Pageau, vokal) og Sylvain (Moineau, gitar) kom med i fjor før vi gikk i studio for å spille inn ”Lies And Butterflies” var altfor bra til at vi ikke skulle ha de med på skiva. Det var ikke noe å diskutere engang!
– Veldig ofte er det b-materiale når noen andre enn hovedkomponisten i bandet griner seg til å få en låt med på skiva…
– Ofte, ja. Men begge låtene her (Pageau’s ”Dare To Dream” og Moineau’s ”Where Dreams Come Alive”) er helt i toppsjiktet blant Mystery’s låter, ikke noe substandard! Vi spiller faktisk begge de to låtene i kveld.
– Hvordan velger dere en setliste for konsertene deres når dere nå har syv skiver med eget materiale å velge fra?
– Det blir stadig vanskeligere! Men vi har oftest en stamme basert på de to nyeste skivene som vi går ut ifra, og varierer litt rundt den når vi gjør en turné. Det er kjedelig å spille nøyaktig de samme låtene i samme rekkefølge hver eneste kveld, så det unngår vi.
– Har Mystery noen klassikere eller fanfavoritter som dere bare må spille hver eneste gang, låter dere ikke kan utelate?
– Kanskje ikke, for på denne turnéen har vi utelatt ”Another Day” som vi har spilt på alle konserter siden 2012, og vi har også droppet ”Travel To The Night” som har vært en selvfølge siden 2007. Og publikum har ikke gjort opprør av den grunn! Men vi har så mange låter, og flere av de er ganske lange, så hvis vi vil spille en av de, så må vi kanskje kutte ut to andre.
– Hva står på programmet for Mystery i tiden fremover? Når begynner dere å jobbe med ny skive?
– Jeg har forlengst begynt å skrive låter til neste skive! Men først skal vi gjøre ferdig denne Europaturnéen, og i november gir vi ut en dobbel liveskive (”Live In Poznan” – se anmeldelse her!) som ble innspilt da vi var her i Europa i april. Men når vi kommer oss hjem til Canada, begynner vi å jobbe med den neste studioskiva, som jeg håper vi har klar til sommeren 2020.
– Så når dere kommer til Norge i mai har dere muligens en splitter ny skive i bagasjen?
– Vi håper det! Jeg kan ikke love noe, men det er planen!
– Du har gitt ut skive i år med ditt andre band, kalt Huis. Er dette et sideprosjekt som du ikke spiller konserter med, eller er det også en prioritet?
– Det stemmer, vi slapp vår tredje skive, ”Abandoned” i mai. Det er ikke like aktivt som Mystery, men vi skal spille tre konserter i Quebec i desember, og kommer til Europa neste år. Det er et band jeg trives godt med, mange herlige låter og herlige folk å jobbe sammen med. Jeg håper at vi etterhvert kan ta det opp på samme nivå som det Mystery er på.
– Og dette er helt andre folk enn i Mystery?
– Ja, fullstendig.
– Begge bandene gir ut skiver på plateselskapet Unicorn Digital, som eies og drives av deg – er det din hovedgeskjeft for tida?
– Tja – alt henger sammen. Jeg hadde neppe hatt det ene uten det andre. Unicorn tar hånd om distribusjon og booking og nettsida, så det holder meg travelt opptatt!
– Hvordan funker det å drive plateselskap i disse dager hvor streaming tar stadig større del av markedet?
– Det er ikke lett å selge skiver og CDer nå, spesielt for nye unge band, som konstant blir sammenlignet med de etablerte klassiske bandene. Men noen må gi de en sjanse, ellers dør musikken ut.
– Men progfansen er vel kanskje blant de mer konservative musikkelskerne, som foretrekker å eie et fysisk produkt i form av en LP eller CD. Det hadde nok vært verre om du drev en electronica-label!
– Haha, ja, det har du helt rett i. Vi selger jo vesentlig mer vinyl nå enn vi gjorde for ti år siden!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019