NORWAY ROCK MAGAZINE
Det skal ha vært lang kø utenfor Byscenen i forkant av Kamelots utsolgte konsert forrige lørdag. Bandets jevngode katalog har åpenbart hatt nedslagskraft også nord for Dovre. Dessverre var det allerede fra første anslag klart at Byscenen ikke egner seg for amerikanernes smått symfoniske power metal.
At Sabaton aldri går tom for krigstematikk er like imponerende som at de aldri går tom for låter skrevet over samme fire powerkordene. Derfor synes jeg også det er litt rart at enkelte blir skuffet når de leverer noe nytt. Debuten var et friskt pust,, men det meste var allerede gjort etter det.
Få artister har vært like innflytelsesrike de siste tretti år som Perry Farrell. Ikke bare gjennom hans band Jane’s Addiction, men også via den banebrytende festivalturnéen Lollapalooza siden 1991. Da mannen var innom Oslo for å gjøre en solokonsert i sommer, fikk vi ham i tale både om den nye skiva ”Kind Heaven”, men også om den gangen han begav seg inn i krigsherrenes territorium i Sør-Sudan med en haug med kontanter og kjøpte fri over to tusen slaver.
Ricky Warwick (Black Star Riders, Thin Lizzy, The Almighty) stoppet høsten 2018 innom Oslo på sin Sonic Acoustic Attack Tour sammen med Damon Johnson. Vi fikk en prat med ham om oppveksten i Belfast, om hvordan det er å turnere med Judas Priest og hvorfor det aldri vil komme en Warwick/Johnson-skive.
I snart tretti år har Joe Satriani vist andre gitarister hvor skapet skal stå. Vi tok en prat med virtuosen like før han gikk på scenen foran et nesten utsolgt Rockefeller, og kom også inn på hans samarbeid med Sammy Hagar i Chickenfoot, og hvordan han erstattet Ritchie Blackmore i Deep Purple.
Å samle nær 40.000 mennesker i skauen utenfor Trondheim leser som et dystopisk mareritt, især om man vemmes ved sendrektige kødannelser og dessuten har et anstrengt forhold til folkemasser uten reell musikkinteresse. Ser man bort fra en generelt bevegelseshemmet menneskeakkumulasjon foran drikkebodene, samt et ventelig helvete for å komme seg hjem igjen, red arrangørene i Trondheim Concerts stormen av da Midt-Norge losjerte Ghost og Metallica.
Thrashmetalens gudfedre Metallica besøkte nylig Göteborg på deres «WorldWired»-turné, for å promotere sitt tiende studioalbum «Hardwired… to Self-Destruct», hvor de spilte foran 64,000 fans på Ullevi stadion.
Vi lærte ham først å kjenne i Sons Of Angels, en norsk supergruppe som ble lansert tungt med plateinnspilling og turnering i Statene, før han overtok mikrofonen i 21 Guns, bandet til Scott Gorham fra Thin Lizzy. Deretter ble han vokalist i det nye bandet til Adrian Smith fra Iron Maiden. Alt lå an til […]
Selv om de aller fleste fortsatt forbinder Max Cavalera med Sepultura har han nå brukt omtrent dobbelt så lang tid i sitt «nye» band Soulfly, og omtrent samtidig som bandet bikker tjue år slipper de sin ellevte utgivelse «Ritual». Det måtte vi selvfølgelig høre mer om.
Da er det eksamenstid for Abbath. Der den selvtitulerte debuten var skrevet som et Immortal-album, er denne skrevet for bandet Abbath. Plata består av ni låter på under førti minutter, så materialet er rimelig effektivt uten altfor mye unødig fyllstoff.
Eirikur Hauksson er kjent fra blant annet Artch og Magic Pie, men visste du at han også har en fortid som Eurovision-deltaker? I Jernverket forteller han om Melodi Grand Prix, samarbeidet med Ken Hensley og Aunt Mary og hvordan utfordringer med kopieringsretten og en omtale i Street-Fighter førte ham fra Island til Østfold.
Det er ikke mange band som får folk til å reise verden rundt for oppsøke rivningsklare demninger, men Green Carnation er ett av dem. Terje “Tchort” Vik Schei, også kjent fra Carpathian Forest, er den drivende kraften bak Green Carnation.
Verdens første og eneste (?) heavyjoikband, Intrigue, fyller 30 år i år! Jernverket traff guttene etter feiringen av samefolkets natt i februar. Hør dem fortelle om da en plateinnspilling ble til middag på en kinarestaurant, heavyjoik som hardrockens redning, samarbeidet med Ronni Le Tekrø, hemmeligholdte gullplater, headlining etter Deep Purple, knuste danseplattinger i Jokkmokk, publikumsopprør og sceneantrekk i -28 grader.
En av rockens mest legendariske stemmer og låtskriver besøkte Oslo Spektrum i går og serverte oss en imponerende lang gullrekke av klassiske rockelåter som nesten ingen andre artister lenger kan oppvise maken til. Og det låt tøft og tett.
Musikalsk ligger norske Gone Rogue i et slags post-grunge-territorie, der det svinges over fengende riff som post-grungere pleier å gjøre – men i motsetning til veldig mange andre band i samme territorium er Gone Rogue bra.
Ikke mange musikere har hatt så stor innflytelse på rocken de siste tretti år som det Perry Farrell har hatt. Stemmen bak Jane’s Addiction og hjernen bak Lollapalooza-festivalen nyter enorm respekt i bransjen og blant fansen. Så da er det rett og slett nitrist at konserten som egentlig ble satt opp på Rockefeller flyttes ned på John Dee, og likevel er det ikke mer enn halvfullt.
Er det mulig å forestille seg en mer særegen vokalist enn Perry Farrell? Det øyeblikket du hører lyden av stemmebåndene til mannen som slo gjennom med Jane’s Addiction for over 30 år siden, så vet du at det er ham.
Etter fem år på Fredriksten Festning i Halden har Tons Of Rock-festivalen sett seg nødt til å flytte seg til litt mer sentrale strøk, og for første gang ble det arrangert rockefestival på Ekebergsletta i Oslo, noe som ga publikum atskillig større muligheter med tanke på logistikk og overnatting.
Til alles glede og frustrasjon får vi nå servert nok en utgave av Rhapsody. Stridsøksen hives litt hit og dit virker det som, men nå står vel Alex Starapoli alene igjen med det som etter hvert ble Rhapsody of Fire.
I år har sommer i Bergen vist seg å være ensbetydende med store utendørskonserter som Phil Collins, Robert Plant, Elton John, Mark Knopfler, Bob Dylan – og nå altså Dave Grohl med sine Foo Fighters, godt backet av våre egne Kvelertak og Frank Carter & The Rattlesnakes.
Det var duket for en grandios åpning av årets Tons of Rock med Accept og KORK i en utsolgt opera et steinkast eller to fra Ekeberg. Symfoni og metal funker som kjent tidvis som hånd i hanske og denne kvelden skulle ikke bli noe unntak, eller rettere sagt det ble en kveld som vil bli husket.
Line-up’en til OverOslo 2019, som befinner seg på Grefsenkollen midt blant trærne 377 meter over Oslo, bestod av flere rockeband i tillegg til en meget vakker utsikt. Vi tok en tur for å sjekke ut Toto, The Pretenders, BigBang og Turbonegro.
Det er alltid et skummelt stunt å kjøre sisteskiva fra start til slutt om man er et band hvis karrirertopp var for godt over 25 år siden, men når man heter Ministry og akkurat har gitt ut et spark mot nåværende president herr Trump og skiva i tillegg ligger tett opp til det beste de har gjort trenger det ikke bli så ille allikevel.
Norway Rock Magazine er tilbake på Bergenfest og vi gleder oss masse til dagens artister. Storheter som Patti Smith og Robert Plant skal befeste sin posisjon som legender og nye band som Starcrawler skal vise seg fram for det norske publikumet. Bergen viser seg fra sin aller beste side i dag og været er helt eventyrlig – det kan rett og slett ikke bli bedre.
Lars Ulrich hadde stor innflytelse på sine amerikanske venner da han i ungdommen brakte med seg ny europeisk metal over dammen. Å si jeg stoler like mye på smaken hans nå er å overdrive, men det er utvilsomt kult når han sier hans nye favorittband er norske Bokassa.
Donington er det spirituelle hjemmet for Download, og har vært åsted for en av rockens største festivaler nesten hvert år siden 1980. Festivalen har vokst i popularitet, og har under ulike navn vært vertskap for noen av de største navnene innen rock og metal fra hele verden.
Den beærede punk-poeten og Rock and Roll Hall of Fame-medlemmet Patti Smith opptrådte søndag kveld for et utsolgt Sentrum Scene.
Hovedattraksjonen på PiPfest for oss i NRM var Madrugada, som var headlinere på avslutningskvelden. Like fullt, vi var på plass hver kveld for å sjekke ut også et knippe andre artister med elementer av rock i musikken, og vi fant såvel indie rock som dance rock og sogar spor av poprock.
Det er ikke alltid like lett å få artistene på talefot. I forkant av intervjuet med Phil Campbell fikk Jernverket vite at han aldri lar seg intervjue i mer enn ti minutter.
Tons of Rock ble arrangert for første gang i 2014, og har siden etablert seg som den ledende hardrock- og metalfestivalen i Norge. Etter fem år på Fredriksten festning i Halden har Tons of Rock flyttet til Ekebergsletta i Oslo.
I år er det 30 år siden Turbonegro holdt sin første offisielle konsert. Et jubileum er alltid en god unnskyldning for fest, og Jernverket slenger seg gjerne med på feiringen! Jernverket møtte The Duke of Nothing og Euroboy i Bergen i fjor.
Da Witch Cross takket ja til å spille en gjenforeningskonsert på Keep it True i 2012, ante de ikke at de fortsatt hadde tilhengere over hele Europa. Den varme velkomsten ga dem blod på tann, og bandet bestemte seg for å satse på nytt. Jernverket gjorde et spontanintervju med guttene under Muskelrock i 2013. De fortalte om innspillingen av “Fit for Fight”, vanskene de møtte som dansk band på 1980-tallet, lattervekkende satanisme og sjansespillet som oppstår når en velger å gi ut helt nytt materiale, 30 år etter debuten.
Folque er omtalt som “Norges ledende folkrockgruppe” og sammenlignes ofte med Steeleye Span og Fairport Convention fra England. Bandet var aktivt fra 1973 til 1984, men spilte flere gjenforeningskonserter på 1990- og 2000-tallet. Deres siste konsert gikk av stabelen på Rockheim i april 2017.
Den første uka i juni fant årets absolutte festivalhøydepunkt sted. Vi snakker naturligvis om Sweden Rock, verdens hyggeligste tungrock- og metal-festival. Hermed årets Norway Rock-rapport.
Last in Line, named after the 1984 Dio album The Last in Line, was formed in 2012 by former members of Dio’s band. They played London’s O2 Academy Islington on Wednesday night, a couple of days before their appearance at Download Festival, supported by Diamond Head.
Da Nazareth stoppet innom Drammen underveis på en liten Norges-turnè for å slippe seg løs på Union Scene ble Norway Rock Magazine i den anledning invitert til et aldri så lite kaffeslabberas med bandets sluttede ring; Eneste gjenværende originalmedlem og den meget snakkesalige Pete Agnew, samt sisteankomne til badet og ikke minst arvtaker etter selveste […]
Norsk rock lever i beste velgående og Underwing fra det blide Sørlandet, nærmere bestemt Arendal, er et levende eksempel på det. «Spirals» er deres andre EP, og i likhet med deres første «Kaela Upsweep» fra 2017 så befinner de seg fortsatt i 90-tallets alternative lydbilde.
Høsten 2019 er amerikanske Y&T på sin tradisjonelle Europaturne, og vi tok en prat med bandets frontmann, vokalist, gitarist og eneste orginalmedlem, Dave Meniketti, og gjennomførte en kronologisk oppsummering av samtlige Y&Ts studioskiver gjennom tidene, i tillegg til å få de siste nyhetene.
I foregående artikkel loste Dave Meniketti oss igjennom Y&Ts studioskiver fra debuten i 1976 til «Down For The Count» fra 1985. Når vi atter slår på tråden til gitargudens hjem i California, fortsetter vi der vi slapp.
Femti år etter ensemblets innstiftelse er det fortsatt ingen som riktig tåler stilistisk sammenligning med franske Magma. Fra og med det forløsende mesterverket av 1973, ”Mekanïk Destruktïw Kommandöh”, har klassisk skolerte Christian Vander kjørt et fullstendig eget løp.
Tanken bak prosjektet Sweet Oblivion var å få Geoff Tate tilbake i det musikalske landskapet som vi kjenner ham best fra, og det har de utvilsomt klart. Tittellåta «Sweet Oblivion» låter akkurat slik vi har håpet å få høre Geoff Tate igjen – akkurat som klassisk Queensrÿche anno «Operation: Mindcrime».
For fire år siden fikk vi servert en særdeles lovende EP fra produktive Chad Davis, som vi kjenner fra blant annet Hour Of 13. Bandet bar navnet The Sabbathian, og det mest spennende for oss nordmenn var vokalist Anette Gulbrandsen. Omsider er debutplata «Latum Alterum» ute. Ting har gått tregt, men så er det jo […]
Den gamle Dire Straits-sjefen Mark Knopfler har blitt en hyppig gjest i Norge, og har tidligere denne helgen spilt i både Ålesund og Bergen før han søndag kveld inntok et utsolgt Oslo Spektrum.
Noen skiver er litt sånn at du lurer på om det er kult eller bare kleint. Bandet selv anser åpningslåta som en fremtidig klassiker. Den er så lystig og fengende at det blir i overkant for meg. Det samme gjelder «Smoke On The Horizon». Dette her er Manowar og Anvil rørt sammen i en gryte
Bruce Springsteens “Western Stars” har blitt møtt med stående ovasjoner fra et samlet musikalsk pressekorps. Albumet, som byr på tretten låter av den mer lavmælte sorten, har faktisk vært utropt til hans beste siden 70-tallet.
Chicago-bandet Styx har vært trofaste slitere på “classic rock” eller AOR-scenen i 47 år, og deres blanding av melodisk progressiv rock, ispedd elementer av tungrock, pop, musikal og rockeopera har hele tiden hatt en solid fanskare, ikke minst i USA, men også internasjonalt.
I mars slapp Yngwie Malmsteen albumet «Blue Lightning», og i den forbindelsen tok NRM en kjapp prat med en selvkritisk og glemsk legende. I et musikalsk univers, der blant annet vår egen hardrockkonge, Jørn Lande, har blitt persona non grata – har gitarlegenden total kontroll.
Svenskene altså. Er det en musikalsk sjanger hvor de nå bare har tatt helt over, så er det den melodiøse siden av hardrocken. Stockholm har produsert noen av sjangerens beste band, og H.e.a.t har med sin nye og vågale skive “Into The Great Unknown” etablert seg i verdenseliten. Etter en to år lang pause fra […]
At ”Jesus Christ The Exorcist” ikke kan løpe fra en sammenligning med Andrew Lloyd Webber og Tim Rices uforlignelige ”Jesus Christ Superstar”, hvis 1970-versjon trolig er verdenshistoriens beste LP, synes Morse formodentlig bare er gøy.
Det er en befriende følelse å ikke ane hva man går til for en gangs skyld – er det en konsert i god gammeldags form eller musikalsk standup? Hadde ikke peiling idet jeg entret Oslo Spektrum, foruten at forventningene om mye latter var rimelig høye.
De siste tretti år har Steve Vai bevist at han er en av planetens ypperste gitarister, og spilte sammen med både Frank Zappa, Whitesnake og David Lee Roth i starten av sin karriere. De siste to tiårene har han derimot vært soloartist, og vi tok en prat med trollmannen i turnebussen hans før konserten på Rockefeller i Oslo i sommer.
Det er alltid stas med et nytt album fra Darkthrone. Du vet aldri hva du får, samtidig vet du det litt likevel. Du får i hvert fall ekte vare uten for mye tull. Både lyd- og låtmessig har Darkthrone lagt seg på 80-tallet denne gangen og leverer et godt håndverk med enkelte overraskelser.
Det er få av de klassiske thrashbanda som har gitt ut så konsekvent bra plater som Death Angel. Det er lite igjen av bandet som gav ut “Ultra Violence” og “Act III”, men de som er igjen er vel de melodibærende elementene; vokalist Mark Osegueda og gitarist og låtskriver Rob Cavestany.
Listen over gjester er særs imponerende og soloprojektet er vitalt og krever oppmerksomhet! Her er resultatet av en telefonprat med Mark Morton som forteller om sitt nye soloalbum «Anestethic».
Det har aldri vært noen happy ending med Smashing Pumpkins. Alle kjenner historien, og hvis du er mellom 30 og 45 i dag så er sannsynligheten stor for at Chicago-bandet sto for deler av soundtracket til din opprørske ungdomstid. I går sto de på scenen i Oslo Spektrum.
«Men jøssenamn, er det ikke D.A.D. da?! Gamle ørn! Det var lenge siden! Og takk for sist, det ble jo litt av et haraball!» Omtrent sånn er det lett å tenke når man første gang hører «A Prayer For The Loud» – det er som å treffe en god gammel kompis igjen.
Når vokalisten i et band må kaste inn håndkleet pga ryggproblemer tre dager før en turnè starter er det vanligvis bare å avlyse hele turneen. Metalcore’erne i Atreyu derimot, lar ikke en slik ting hindre dem i å turnere. Løsning: Flytt trommisen over på vokal, og la en fra crewet ta tromme
Denne kvelden i Spektrum var det en mer rocka utgave av Kravitz vi fikk møte, etter at han har hatt sin funky James Brown-periode med hvit dress, kordamer og blåserekke – nå var dreadsene tilbake, skinnjakke og jeans og solbriller, og et firemannsband med gitar, bass, trommer og keyboards.
Death Angel er et av de første, største men også et av de mest oversette thrash metal bandene fra 80-tallet og Bay Area-bølgen. Vi tok en prat med gitarist og låtskriver, Rob Cavastany, som var med på å starte bandet og som fortsatt holder hjulene i gang i et band som er vitalt og aktivt som aldri før.
Vi har mange band som går innunder kategorien Norgesvenner, på godt og vondt. Symphony X er definitivt ikke et band som går inn i denne kategorien. Det er hele 12 år siden de progressive karene med supergitaristen Michael Romeo og sangfuglen Russell Allen i spissen besøkte oss sist.
For femte år på rad hadde ildsjeler dratt i gang en progrock-festival i idylliske omgivelser, i en låve langt ut på Hurumlandet, fjernt fra kollektivtransport og trikkeskinner. Værgudene var også på arrangørenes side, og folket stimlet til og forsynte seg av det rikholdige tapasbordet.
Det sitter god smak i veggene på Despotz Records’ kontorer, selskapet som blant annet utgir platene til Martin Rubashov. I en tiltagende jungel av retrofikserte rockeband har nevnte foretak skutt en sølvfugl i Lykantropi, sekstetten som våren 2019 fulgte opp 2017-debuten med “Spirituosa”.
Det er ikke lenge siden canadiske Monster Truck var i Norge som support for Black Stone Cherry, men denne onsdagskvelden på John Dee var deres kveld. John Dee var langt i fra fylt til randen, men det skulle så visst ikke legge noen stor demper på stemningen.
Jada, jeg er fullt klar over at overskriften alene kvalifiserer til jobbintervju i tabloidavisene. Men faktum er at «GastiR – Ghosts Invited» er en knallfet plate og også en smule uventet. For meg har Gaahls Wyrd kun vært et liveband som spiller låter fra Gaahls karriere som vokalist i band som Gorgoroth, God Seed og […]
Da Gaahl begynte å spille live med sitt Wyrd har det gått i låter med Trelldom, Gorgoroth og God Seed. Jeg hadde egentlig ingen forventninger til hva som skulle komme av nytt materiale. Og i hvert fall ikke så variert som dette.
Jeff Scott Soto er til tross for sin nå relativt voksne alder fortsatt over gjennomsnittet produktiv. Siden oppstarten med Malmsteen på 80-tallet har han en merittliste utenom det vanlige, og har i tillegg til en rekke band og sideprosjekter klart å holde en solo-karriere gående.
Innlemmelsen av danske Rasmus Andersen har løftet ærverdige Diamond Head til uante høyder. Bandets selvtitulerte skive fra 2016 markerte et kvalitativt comeback for Brian Tatlers mannskap, trass i at bandet har til gode å levere svake plater.
Norgesbesøk av Symphony X er ikke dagligdags. Hele 12 år siden er det bandet sist var i Norge. Med andre ord skandaløst lenge siden og det var en sulteforet fanskare som hadde møtt opp på Rockefeller denne tirsdagskvelden. Det skulle vise seg at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves.
Våre tyske venner er omsider tilbake etter ti års albumpause, og det med et brak. En stadionturné på trappene som solgte ut på minutter – deriblant vår helt eget Ullevaal Stadion et halvt år før skiva det skal turneres for i det hele tatt har nådd butikkhyllene eller strømmetjenestene er sterkt, uansett artist.
Den tredje utgivelsen fra prosjektet First Signal, sentrert rundt Harem Scarem-vokalist Harry Hess, fortsetter der hvor forrige slapp – med mer melodiøs hard rock med massive og fengende refrenger, godt forankret i sen 80- / tidlig 90-tallsrock.
Trettito år har gått siden sist vi fikk en plate fra Possessed. Og for et comeback «Revelations Of Oblivion” har blitt. I tillegg spiller bandet på Tons Of Rock I sommer. Det eneste fornuftige å gjøre er å ta en telefon til vokalist Jeff Becerra.
Det føltes nesten som om det var i går at Elder spilte på Parkteateret sist. Men det var faktisk nesten eksakt ett år siden. Det var en real oppvisning i atmosfærisk tung riffing, og denne lørdagskvelden føltes som en ønskereprise.
Dersom en symbiose av Machine Head og Justin Bieber egger din interesse vil dette utspjåkete fjaset muligens øve appell, men alle andre bes imøtegå faenskapet med favnen full av varseltrekanter. Kompositorisk er dette komplett infantilt, hjernedødt og grenseløst usjarmerende.
Siden det 16.mai er ni år siden Ronnie James Dio døde, plukket vi frem dette intervjuet vi gjorde med mannen med den store røsten i forbindelse med utgivelsen av det som skulle bli hans siste studioskive, «The Devil You Know» sammen med Heaven & Hell. Og det ble også hans siste intervju med oss.
Den etterhvert så rutinerte Big Bang-gjengen har nok en gang servert oss et album av meget god kvalitet som jeg nekter å tro at noen av bandets tilhengere vil bli skuffet av. Akkurat som forventet.
Aeon Zen serverer på sitt femte album et realt progressivt festmåltid, ikke særlig lettfordøyelig men det smaker ganske godt. Aeon Zen er i hovedsak en engelskmann ved navn Rich Hinks, en kar som også spiller bass i et ganske så kjent canadisk band ved navn Annihilator. Men dette låter ganske så annerledes.
Siden Steve Hackett bestemte seg for å gjenopplive Genesis Revisited-prosjektet i 2012, har han en rekke ganger besøkt steinrøysa her i nord med et show stappfullt av alle de låtene Genesis-fansen egentlig vil høre. Denne gangen var det Genesis-klassikeren «Selling England By The Pound» og soloskiva «Spectral Mornings» som sto for hovedbidragene på settlista.
På slutten av 80-tallet var Jason Becker en av de hotteste gitaristene i verden. Han ble løftet opp i øverste divisjon for å erstatte Steve Vai i David Lee Roths band, og de rakk akkurat å spille inn skiva ”A Little Ain’t Enough” før Jason ble rammet av nervesykdommen ALS og havnet i rullestol. Men han ga seg ikke.
Battle Beast er et drivende dyktig liveband som kan å lage show, og spesielt vokalist Noora Louhimo vet å tekke fansen, noe publikum på Parkteatret i Oslo fikk erfare da finnene gjøv løs på dem fra scenen.
Under hele solokarrieren til Airbag-gitaristen har ankepunktet vært at det stadig er mer å hente på å ta ut noe mer tyngde og trøkk. Der han på fjorårets EP gikk lengre inn i det svevende Marillifloyd-landet, utfordrer han denne gang gledelig også noe mer mot det blytunge, nært Sabbathske – og effekten blomstrer!
Motorpsycho avsluttet sin Norgesturné på Sentrum Scene i går, før ferden går videre ut i Europa for en rekke konserter i resten av mai. Og trønderne beviste nok en gang at de er blant de beste livebandene kongeriket noensinne har fostret.
Herre min hatt, for et comeback. Jeg finner ikke noe å utsette på dette, uansett om det er aldri så gøy å plukke frem mangler hos gamle band. Forrige plate med Possessed var EP’en «The Eyes Of Horror» fra 1987.
Det har gått seks år siden sist vi fikk ny musikk fra den tidligere Montrose- og Van Halen-frontmannen Sammy Hagar, og han varsler at «Space Between» antagelig blir hans siste skive – mannen har tross alt passert 71 år, men stemmen holder fortsatt mål.
Nå har vel ikke Saint Vitus som mål å være nyskapende, men såpass lite oppfinnsomt som å ha enda en selvtitulert skive kan jo skape litt forvirringer.
I en trang og mørk kjeller et steinkast unna langt mer glamorøse Rockefeller og Sentrum Scene befant doomlegendene Eric Wagner og Ron Holzner seg sammen med en håndfull fans denne torsdagskvelden, nesten nøyaktig tre år siden forrige visitt ved samme sted.
Jernverket møtte Alex Skolnick fra Testament sist de spilte på Rockefeller. Hør ham beskrive sitt forhold til glam, fortelle om Testaments dårligste plate, hvordan det var å spille inn skive med musikere fra fem kontinenter og den gangen Chuck Billy ble stoppet av politiet med favnen full av penger.
De siste årene har vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane for Cor Scorpii. Trommis Ole Nordsve har slitt med cystisk fibrose hele livet, en alvorlig sykdom som blant annet påvirker lungene. Han valgte å holde diagnosen hemmelig for omverdenen, og holdt sykdommen delvis i sjakk ved å spille trommer og være i aktivitet. Men i 2017 sa lungene stopp. Nordsve måtte gjennomføre en lungetransplantasjon for å overleve, og han måtte fortelle bandet hvorfor han ikke orket å spille lenger.
Jernverkets intervju med Midnight begynner å bli noen år gammelt, nærmere bestemt seks sådanne, men historiene deres går aldri av moten. Ville de ha byttet publikum med Justin Bieber? Hvorfor gir de ut så mange samliser, splitter og demoer? Hvor bra er egentlig Ted Nugent? Hva skjedde da ei dame klatret opp på trommesettet deres under en konsert i Tyskland (video)?
Det har gått hele åtte år siden sist David Coverdale og hans Whitesnake ga oss ny musikk, og «Flesh & Blood» fortsetter i samme stil som de foregående skivene. Du lærer ikke uten videre nye triks til en gammel hund.
Det er lett å glemme tiden etter hvert som man blir eldre, og like lett å glemme at Danko Jones allerede har rukket å bli 23 år gamle og lovlig kan anskaffe brennevin i de fleste land. Meget hyggelig er det da å høre at de fortsatt låter som de skal gjøre på sin rykende ferske «A Rock Supreme» – sitt niende studioalbum. Vi fikk en prat med sjef Danko om gamle dager, nye dager, Kiss og våre helt egne Lüt.
De siste timene før Devin Townsend skulle holde konsert på Edderkoppen i Oslo rakk vi en kort og trivelig prat. Det ble en samtale om de dypere tingene: Den kreative prosessen, katter, reverb, nye og gamle skiver, og vi fikk også endelig spurt ham om hvorfor han begynner skiva “Ocean Machine” med noen fraser fra Alfred Lord Tennysons “In Memoriam”.
En gang i året forvandles Kopervik om til paradoksets høyborg. Der du i samme kvartalet kan møte dypt troende mennesker og senere møte en fyr i bar overkropp som holder en t-skjorte fram for alle som vil se der det står «Jesus Is a Cunt». Velkommen til Karmøygeddon – en utrolig veldrevet festival som har holdt det gående i årevis og forhåpentligvis vil holde det gående i mange år til.
Panzerpappa har tjent den jazzprogressive rocken siden 90-tallet, som et morsomt tilskudd til en norsk, subversiv musikkflora. Smått om senn festet sågar fedrene kompositorisk grep; ”Pestrottedans” fra 2016 markerer et kvalitativt skille i bandets diskografi, og årets oppfølger etterlever nyvunne forventninger til kvintetten.
Man skulle tro at det å spille på hjemmebane var en behagelig øvelse for et band som Motorpsycho, men siden 90% av alle tilstede har vært på minst 10 konserter, er det mye å leve opp til. Det er snakk om tough love. Derfor blir det litt mumling i salen når de kjører i gang den tredje akustiske låta.
Forrige gang The Savage Rose var i Oslo blåste de både vår skribent og resten av de fremmøtte veggimellom, og leverte årets konsert. Der lå lista før kveldens evenement på Rockefeller, og det virket som en list som umulig kunne nås. Eller?
Svenske Grand Magus bør være et kjent navn for alle som liker metal med høy sverdfaktor. Bandet er klare med sitt niende album «Wolf God» og i den forbindelse tok vi en prat med høvdingen selv, Janne «JB» Christoffersson.
For et kvart århundre siden startet to gutter fra Østfold opp et black metal-band, Kampfar. Det unike ligger i at de ikke har brydd seg stort om gjeldende regler innen sjangeren, og kanskje nettopp derfor låter bandet sterkere enn noen sinne når de nå slipper sitt åttende album «Ofidians Manifest».
Kampfar fra Østfold er ute med sin åttende skive, og etter 25 år i bransjen begynner herrene virkelig å få grepet på dette med black metal!
Ikke i mine levedager hadde jeg forutsett å omtale et ferskt studioalbum med omslag prydet av de fineste italienske ord jeg kjenner. I debatten omkring tidenes beste progressive rockeband fra Italia finnes kun ett svar.
Det er ganske godt gjort å krysse av absolutt alle kjente klisjéflagg i stort sett samtlige spor gjennom en hel skive – og samtidig halvveis slippe unna med det. Det meste handler om vikinger, sverd, saltmat & gull i denne avkrok av verden, og det låtmessige i seg sjøl er ikke all verden.
