NORWAY ROCK MAGAZINE
Etter å ha akkurat sluppet andreskiva «Megomani» og måttet hanske med medlemsutskiftinger av en annen verden ser nå omsider Gribbene ut til å ha fått satt seg. Vokalist og tekstforfatter Marius Roti satt seg villig ned med oss for å fortelle litt om fortid, nåtid samt en bitteliten titt inn i fremtiden.
I fjor sommer annonserte de britiske rockelegendene UFO at bandets vokalist Phil Mogg var klar for å legge inn årene etter neste turné, som skulle ende i London i april 2019. Det ville vi ikke gå glipp av, og satte oss ned på backstagen sammen med en annen av bandets grunnleggere, trommis Andy Parker, en time før bandet skulle gå på scenen – for en siste gang?
Tre av gutta fra The Black Crowes er nå samlet i et nytt band, The Magpie Salute, som virkelig ivaretar arven etter Crowes uten å kopiere stilen. Vi fikk samlet gitarduoen Rich Robinson og Marc Ford sammen med vokalist John Hogg for en prat og en søndagspils.
Fjorårets debutalbum «End of.» ble sluppet til stående ovasjoner i både inn- og utland, i alt fra nisjeblader til riksdekkende medier, og nå fyker våre nordnorske venner land og strand rundt i samme inn- og utland foran en stadig voksende fanskare. Vi fikk en fin samtale med gjengen i anledning konserten på Parkteatret før de skulle varme opp for amerikanske Cancer Bats.
Det polske bandet Riverside har utgitt «Wasteland», deres første album siden det tragiske dødsfallet til gitarist Piotr Grudzinski i 2016. Vi fikk snakket med frontfigur og låtskriver Mariusz Duda om ny skive, overgangen til en trio og stempelet «prog».
I fjor sommer annonserte de britiske legendene i UFO at deres aller siste turne var nært forestående, og at en måneds rundtur i fedrelandet skulle kulminere med en siste konsert i hjembyen London. Det kunne vi ikke gå glipp av.
Trondheim fikk en trippel dose rock’n’roll da Byscenen ble invadert av Backstreet Girls fra Oslo, og som support stilte trønderbandene Barbed Wire og Sugar Louise. Det ble en lang, fet og het aften, ifølge vår mann på stedet.
Det var en smule uvant å finne Devin Townsend på en scene som Edderkoppen. Det var definitivt noe annerledes ved å se “Hevy Devy”, primus motor bak en rekke metallband, i akustisk setting med publikum parkert godt nedi plysjbekledde teaterstoler.
Nick Beggs er i dag en av verdens travleste musikere, og har hatt en lang og variert karriere, fra å være bassist i 80-talls new-wave/popband Kajagoogoo til turnéer og skiveinnspillinger med flere kjente artister, hvorav den siste i rekken er Steven Wilson. Men han har også sitt eget band hvor han er vokalist og frontmann. Vi har snakket med Nick om det nye albumet fra The Mute Gods, hvorfor han ikke liker innspillingsstudioer, og hvorfor vi alle er en haug med «knuckleheads».
Det er fristende å slå fast at Townsend er reinkarnasjonen av Frank Zappa. Dette albumet er i hvert fall et bevis på at han er vår tids Zappa. Så er du klar for en god dose kreativ galskap og vellyd er det ingen tvil om hva du bør gjøre. Liker du derimot best å høre på Radio Norge og utspilte svisker fra 80-tallet er det bare å styre unna.
Det er litt pussig at i løpet av siste halvdel av mars så slipper alle de Tre Store innen AOR hver sin konsertfilm hvor de spiller låter man normalt sett aldri ser de fremføre. Både Foreigner og Toto har sine DVD/BluRays ute, og her kommer Journey med sin utgivelse, også tilgjengelig med to CDer.
To år etter at TNT spilte på plateselskapet Frontiers egen festival hjemme i Italia, og halvannet år etter at Tony Harnell og bandet nok en gang hadde skilt lag, er omsider dokumentasjonen av hva som foregikk på scenen denne kvelden tilgjengelig på BluRay og CD/DVD.
AOR-kongene Toto var i fjor ute på veien med sin 40-års jubileumsturné, som også førte de til Oslo Spektrum, og et par uker senere spilte de foran 18000 nederlandske fans på Ziggo Arena i Amsterdam, en konsert som ble filmet til en BluRay-utgivelse som nå er ute på markedet.
Om så Suzi Quatro trolig kan overnatte i bassflighten sin, er hun ennå stor som artist, i en alder av 68 år. Ikke alt har holdt like høy klasse opp igjennom, men på sitt beste klår hun nært hvemsomhelst innen glamrocksegmentet.
Det skulle metalles fra flere kontinenter denne småkjølige søndagen på Parkteatret i Oslo by da både Nord-Amerika, Asia og Europa var representert blant underholdningen. Øresus er så absolutt internasjonalt.
Ammunition er på veien med en oppdatert versjon av deres «Tear Your City Down Tour» og selvfølgelig var Vulkan Arena på plakaten. Vi droppet gullrekka på NRK for å se og høre hva Nilsen, Mårtensson & co kunne tilby av underholdning en fredags kveld.
I 2019 er vi blitt så vant til å høre Foreigners hitsingler og ballader på radio at det er fort gjort å glemme at de var et gitarbasert rockeband i starten av sin karriere, og det er denne DVD/BluRayen en effektiv påminner om – her ser vi et pur ungt band med kun en skive bak seg.
Det har vært snakk om filmatisering av en av rockehistoriens drøyeste biografier i en evighet, såpass at det lenge så ut til at det aldri kom til å skje. Men nå har det skjedd altså, og endelig er filmen om Mötley Crüe her.
Det er litt kjipt å tenke på at det fresheste tilskuddet til norsk rock de siste ti år egentlig er et utskudd fra teatergruppa Lost And Found Productions. Kjipt, fordi dette er en rockeskive som virkelig stikker seg ut blant mengden og man skulle ønske at det var det her gjengen egentlig drev med.
Gjør deg klar for vårens mest kjærkomne bidrag innen melodisk rock. The End Machine består av ingen ringere enn George Lynch, Jeff Pilson, Mick Brown og Robert Mason. De tre førstnevnte med en ikke ukjent historie som kollegaer i Dokken, og sistnevnte med en historie som vokalist i George Lynch sitt band Lynch Mob.
Gode, gamle Robin Trower er i disse dager aktuell med nytt album. «Coming Closer To The Day», som følger opp 2017s «Time And Emotion», byr på tolv låter som alle er godt plassert innenfor bluesrock-segmentet, og tonene vitner om en gitarist som absolutt holder stand, til tross for sine fylte søttitre.
Her snakker vi supergruppe som virkelig leverer. Vltimas ble dannet som et samarbeid mellom Rune «Blasphemer» Eriksen (ex-Mayhem, Aura Noir) og Flo Mounier (Cryptopsy). Puslespillet ble komplett da vokalist David Vincent (ex-Morbid Angel) kom med.
Doug Aldrich er en over gjennomsnittet produktiv kar, men med sitt «sideprosjekt» Burning Rain som han grunnla i 1998 har det gått latterlig lang tid mellom hver utgivelse. Ja, det har faktisk gått hele seks år siden smått formidable «Epic Obsession».
De liker å holde seg aktive, Oslo-gjengen som ved siden av å spille i et suksessfullt rockeband spiller i et annet suksessfullt rockeband i tillegg til å arrangere festival for byens vanskeligstilte. Vokalist/gitarist Åsmund og bassist Knut-Oscar tok en prat med vår mann rundt sisteslippet «Frie Radikaler», =Oslo, Svalbard og hva som ellers skjer i byens punkemiljø.
Da Mr Big ga ut sin «…The Stories We Could Tell» i 2014 var tilfeldigvis superbassist Billy Sheehan en tur i Oslo for å avholde bassklinikk på en musikkforretning. Vi benyttet selvsagt anledningen til å slå av en prat med bassguden over alle bassguder, om både Mr Big, The Winery Dogs, og hans tid med David Lee Roth.
Det engelske progmetallbandet gjestet Oslo i anledning turnéen rundt sisteslippet «Vector» og har solgt ut konserter verden rundt, deriblant i New York. Vi fikk en samtale med gitarist Richard Henshall om nettopp «Vector», sjokkterapi-behandling, turné i statene med Leprous og rim med Kevin Bacon.
Utenfor Hønefoss en plass befinner det seg noen karer med en enorm kjærlighet for åttitallet og popkultur. Sammen har de laget Mute Mutant og gitt til nå to fullengdere med mer eller mindre instrumentalt materiale.
På 80-tallet var han en av gitaristene og låtskriverne i et av de største bandene i verden, og holdt Judas Priest flytende gjennom de harde 90-årene. Men i 2011 sluttet han brått og uventet i bandet han hadde dannet 40 år tidligere, og så ble det lenge stille. Hvor faen ble det av… K.K. Downing?
Darren Wharton var bare atten år gammel da han ble slengt ut på dypt vann som keyboardist i legendariske Thin Lizzy, samtidig som bandet var i ferd med å gå i oppløsning grunnet tungt stoffmisbruk. De siste tretti år har han frontet sitt eget band, Dare, og vi fikk en trivelig passiar med den joviale engelskmannen da bandet hans besøkte Oslo i vinter.
Brad Wilk skapte furore med sine politisk ladede kumpaner i Rage Against The Machine i løpet av nittitallet. Nå er det tid for ny kamp med en ny høyrebølge over dammen og hva er da en bedre måte å ta kampen opp på enn å skape et nytt revolusjonært band – Prophets Of Rage.
Om et par uker er det premiere på Jonas Åkerlunds film om black metal-miljøet i Norge på 90-tallet, med alt som hørte til med kirkebranner, selvmord og drap. Vi har vært på Kosmorama Filmfestival i Trondheim og fått en forhåndstitt.
Konserten med britiske The Pineapple Thief og supportbandet O.R.k. ble opprinnelig satt opp på John Dee, men på grunn av stor interesse ble arrangementet flyttet en etasje opp til Rockefeller. Oslos progpublikum fikk en lang og fin onsdagskveld mens snøen lavet ned utenfor.
Dan Lilker har vært med å starte noen av verdens største og beste metalband og 2019 markerer to jubileer for den høyreiste bassisten fra New York. Det er nemlig 35 år siden Anthrax slapp debutskiva «Fistful of Metal» og det er 30 år siden Nuclear Assault slapp sin kritikerroste skive «Handle With Care».
Queensrÿche er høyaktuelle med både nytt album «The Verdict» og en påfølgende turnè. Albumet har høstet strålende kritikker og i november er de klare for Norge. Men alt har ikke gått på skinner, og bandet tynnes ut i rekkene. Likevel låter Queensrÿche mer Queensrÿche enn på lenge, og vi tok en prat med Michael Wilton for å få vite hvorfor og hvordan dette er tilfelle.
Det er litt av en triumf-ferd våre svenske sirkusvenner går igjennom for tiden, med flere utsolgte konserter både her på berget og over dammen. Det kan vanskelig kalles noe annet enn fullt fortjent all den tid de fortsetter å tilintetgjøre konsertlokaler hver bidige gang, så også på John Dee denne kjølige søndagskvelden.
Enkelte ganger dukker det opp høyst ukjente nye band som overrasker. Både positivt og negativt. Svenske Skeleton Crew består av to skjeggete karer som har lagt sin elsk i 70-tallet og hovedsakelig klassisk rock med sterke sørstatsvibber. De finnes det nok av sier du? Vel, da er det bare å tenke seg om to ganger.
Lorenzo Fornasaris progressive, akronymtitulerte kvartett – som også inkluderer King Crimsons Pat Mastelotto og Porcupine Trees Colin Edwin – har så langt forarbeidet kurante plater, med begrenset holdbarhet. ”Ramagehead”, gruppas tredje, forteller en litt annen historie.
Backyard Babies og Dregen er tilbake med sin andre skive etter comebacket i 2015, og Stockholmarna har en del å bevise for den store delen av fanskaren som ikke var henrykt over forrige skive «Four By Four».
Relapse Dette var tøffe saker. Rocka black metal blandet med punk. Det ligger en slags svai over lydbildet som gir assosiasjoner til en miks av flanger og en kassett som har ligget i sola. Eller lyden av Misfits’ «Halloween 2» om dere vil. Det er mye lyse akkorder og melodiske riff og en del referanser […]
Det er gått 10 år siden VGs anmelder trillet en lite flatterende 1’er på terningen for debutalbumet til White Lies. «To Lose my Life» var etter sigende et ‘Prangende monument over skamløs, talentløs etteraping av Joy Division og The Cure.’ Han om det. Samme år spilte postpunk/new wave-trioen faktisk på Rådhusplassen foran det sedvanlige folkehavet VG-lista Topp 20 trekker hvert år.
Göteborgmetallerne In Flames er ute med sin trettende skive «I, The Mask» i dag, et kvart århundre etter debuten, og bandet holder seg fortsatt tro til den moderne alternative metallen.
Syv måneder etter at Slash sto på scenen med Guns N Roses på et utsolgt Valle Hovin, er han tilbake i Oslo, denne gang på et like utsolgt Sentrum Scene med sitt eget band med det velklingende navnet Slash featuring Myles Kennedy and the Conspirators.
Endelig er et av progmetalens absolutt største og beste band tilbake med nytt materiale. Det tredje med Todd La Torre på vokal. Ingen skal ta fra Tate det han tidligere har gjort med bandet, men La Torre gjør fortsatt sine saker så bra at ingen kan med hånda på hjertet si at de savner Tate
Twin Temple ble initiert som et i høyeste grad satanistisk ensemble, tuftet på Anton LaVeys satankirkelige filosofi, dog med den befriende forskjell at Los Angeles-bandet utelukkende penner musikk influert av amerikansk 50- og 60-tallspop.
Etter over tredve års fartstid var det jaggu på tide med en full liveskive fra de britiske AOR-heltene FM, og konserten fra Italia i fjor inneholder de aller fleste klassikerne som Steve Overland & co har å by på. Fansen har en høytidsstund i vente foran TV-skjerm og høyttalere.
Endelig har Lamb Of God-gitarist Mark Morton fullført sin drøm om et soloalbum, som inkluderer gjester man aldri ville forvente seg på en metalskive. Og for å si som samen; dette gikk no inn og ut samme øret.
Selv om Herman Rarebell på frontcoveret av sin selvbiografi introduseres som «the original Scorpions drummer», så er han absolutt ikke det. Rarebell ble med i bandet i 1977, og da hadde de allerede eksistert i ett tiår og gitt ut fire skiver med tre andre trommiser. Det skal ikke nektes for at han satt bak slagverket under tyskernes gullperiode på 80- og tidlig 90-tall.
Det var en høytidsaften for fans av progressiv rock da engelske Haken, danske VOLA og amerikanske Bent Knee slo seg sammen for en trippel whammy på John Dee på lørdag.
De svenske doomkongene Candlemass nye album ”The Door To Doom” drysser av bombastiske riff, omslag i tempi og dynamikk, og forstemmende melodilinjer, og klinger så destillert Candlemass det er mulig å komme i 2019.
Det har tatt noen år, men endelig er Ghost der hovedmann Tobias Forge hele tiden har hatt ambisjoner om at de skal være – på en stor scene med full produksjon for å presentere noe som er langt mer enn en vanlig konsert, men mer ett storslagent rocketeater kombinert med katolsk messe, fullt av dramaturgi, og alt er omsider på Forges egne premisser.
Progmetallens ubestridte konger Dream Theater er ute med sin nye skive «Distance Over Time», og mange av fansen har vært litt avventende til denne, siden forrige utgivelse (det doble konseptalbumet «The Astonishing») blant de fleste anses som en skivebom.
Spirits of Fire er en gjeng med rutinerte herremenn med bakgrunn fra band som bl.a. Judas Priest, Savatage, Testament og Fates Warning, satt sammen av det italienske plateselskapet Frontiers for å gi oss nye store musikalske opplevelser. Eller?
Da Manchester-bandet Blood Red Saints debuterte for fire år siden, låt de som et klassisk britisk AOR-band med røttene godt planta i 80-tallet. Når tredjeskiva nå er ute, er det et atskillig mer moderne, hardere og skarpere band vi møter, som har bøllet seg ut av komfortsonen sin og oppdatert lydbildet. Og «Pulse» låter steintøft.
Overkill gir seg ikke. Det er fart, aggresjon og full tenning fra første sekund. DD Vernis velkjente basslyd sammen David Linsks inferno av en gitarlyd, guider oss gjennom det som kjennes som et velrettet slag i rockefoten.
Å kalle West Bound en supergruppe er å overdrive, men besetningen består av semi-kjente karer som Chas West (Lynch Mob, Bonham m.fl) og Roy Z som de fleste kanskje kjenner fra samarbeidet med blant annet Rob Halford og Bruce Dickinson ikke minst som produsent for Judas Priest. Men er det fett?
Har Vivian Campbell & Co klart å videreføre arven etter Ronnie James Dio? Svaret er tja. Bandets første album “Heavy Crown” var en aldri så liten sjokkerende åpenbaring , men oppfølgeren er dessverre ikke like overbevisende…
Evergrey fortsetter sin triumf-ferd innen progressive metal med sitt nye verk «The Atlantic». Svenskene har siden oppstarten endret både image og sound og har blitt tyngre og tyngre. Deres siste album er spekket med så feite låter at høyttalerne nesten svetter olje.
Quiet Riot skrev seg i 1983 inn i musikkhistorien da de med «Metal Health» ble første tungrockbandet som noensinne toppet Billboard-lista. Men fra toppen kan det kun gå nedover, og det gjorde det ganske kjapt for Quiet Riot. Men har de gitt seg, tross frontmannens død i 2007? Neida.
2018 var et særdeles dårlig år for musikk generelt, men kanskje spesielt for kvinnefrontet metal. Det virket som mange hadde tatt seg et fri-år. Gledelig er det derfor å starte det nye året med en av de ledende pionerene innen sjangeren.
Pantera er uten tvil et av de beste og viktigste metalbandene i historien. Selv om det var på 90-tallet bandet hadde sin storhetstid, så strekker bandets historie seg tilbake til 1981. Vi fikk tak i originale vokalist Terry Glaze via telefon fra USA og han svarte villig på det vi lurte på om bandets første år sammen.
At Bent Sæther og Hans Magnus Ryan løper et progressivt ærend om dagen, muligens forløst av nykomlingen bak slagverket, synes hevet over tvil. Forrige karsstykke, dobbeltkolossen ”The Tower”, favnet tolv gnistrende låter, på par med kataloghøydepunktet ”Heavy Metal Fruit”, og tilkjennega et revitalisert, inspirert og eksplorasjonshungrig ensemble.
Avantgarde metal var et begrep som fikk skikkelig fotfeste på midten av nittitallet. Oslobandet Ved Buens Ende var definitivt innovatører i den mørkere delen av sjangeren. I forbindelse med bandets gjenforeningskonsert og reutgivelse av deres eneste plate «Written In Waters» er det på sin plass å rote i hukommelsen til dette særegne ensemblet.
Progmetallens ubestridte konger, Dream Theater fra New York, er tilbake med en ny skive, ”Distance Over Time”, hvor de går tilbake til sine røtter, og med en opptreden på Tons Of Rock i Oslo på tapetet i sommer. Vokalist James LaBrie slo på tråden for å oppdatere oss på ståa i Dream Theater.
Verden har møtt sin ende og konspirasjonteoretikerne fikk omsider rett. Året er 2068 og vi lever i en radioaktiv dumpingplass uten nevneverdig håp for en fremtid. Heldigvis har vi noen vesener ved navn Chontaraz, Ahkon, Kraakh, Rhimm og Naagh vi kan lite på, så kanskje det er håp lell?
Hr. Horn har et bredt spekter av meritter; fra å være første artist noen gang spilt på MTV (The Buggles, «Video Killed the Radio Star») til samarbeid med bl.a. Frankie goes to Hollywood til vokalist og produsent for Yes.
De nederlandske progheltene Focus presenterte sitt nye album «Focus 11» på en smekk utsolgt liten klubb i sørlige England, og trollbandt sine fans med en ypperlig opptreden som allerede er en av Årets Konsertopplevelser.
Noen ganger vet man med utvistelig sikkerhet hvor skiva man putter i den stadig oftere imaginære spilleren kommer til å havne i det soniske landskapet, annet enn hvilken tonal krydderblanding den er smaksatt med. Og bra er det, i dette tilfellet!
Rival Sons fra California er tilbake med sitt sjette album, «Feral Roots». Resepten er stort sett den samme som før: en god dose blues, litt gospel og selvsagt masse Led Zeppelin.
Helt fra starten av skilte Skunk Anansie seg ut fra mengden med å være et forrykende liveband som nærmest grep publikum om halsen, filleristet de og slengte de fra seg. Likevel er dette den første skikkelige liveskiva fra Skunken, om vi da ser bort ifra den akustiske utgivelsen «Live In London» fra 2013.
Godeste Tony Harnell er tilbake med sitt alter ego, Starbreaker. Med gitarist og låtskriver Magnus Karlsson på laget er han nå ute med Starbreaker sitt tredje album, og ingen skal komme og si at dette er et produktivt prosjekt. Det har gått intet mindre enn 11-år siden “Love’s Dying Wish”.
Toby Hitchcock er nok et ukjent navn for de fleste der ute – men han har i over femten år vært vokalisten i Pride Of Lions, bandet til Jim Peterik, et navn dere alle bør kjenne fra Survivor. Han er nå ute med sin andre soloskive.
Det er pokkermeg sjelden jeg setter ei skive igang pånytt umiddelbart etter at siste tone dør hen, men det gjorde jeg jaggu med denne debuten! Verste er at det likevel vokser med gjennomlyttingene, så mye er det som skjer – uten at det på noen måte føles overlesset.
Steve Hackett, som har gått i det samme fine sporet siden 2003s «To Watch The Storms», er i skrivende stund aktuell med «At The Edge Of Light», et album allerede utkåret til hans beste siden debuten («Voyage Of The Acolyte», fra 1975).
Magic Pie fra Moss skal om et par uker representere Norge i det prestisjefylte prog-cruiset Cruise To The Edge, og denne opptredenen på Krøsset i Oslo var mest ment som en oppvarming til dette – samt til å sjøsette egne nye låter.
Det er mindre enn fire år siden sist Magnum ga oss en liveskive, så man kan kanskje lure litt på nødvendigheten av «Live At Symphony Hall». Men den er en solid dokumentasjon på hvor bra de britiske veteranene er på en scene foran et entusiastisk hjemmepublikum anno 2018.
Alt tyder heldigvis på at Tiergarten og deres elektroniske pop har langt større musikalske ambisjoner enn å få deg til å vifte med laseren din i tid og utide. Når de nå gir ut sitt andre album med arbeidstittelen «Science Fiction Dreams» (sjekk forgjengeren «Oslo Exit Baby») til sommeren, får vi forhåpentligvis beviset på at dette stemmer.
Fem album på ditto mange år erklærer Per Bortens tilårskomne inspirasjonsflor og låtskriverforløsning. Når liketil samtlige Spidergawd-album holder på interessen, er trøndernes foreløpige katalog en statistisk drøm.
Så var det omsider på tide med ny musikk fra en av våre moderne kulturskatter Raga Rockers, i form av låta «Faneflukt» – en låt som burde gi deres faste tilhengere vann i munnen.
April, 2019: Det står en hvitkledd gutt høyt over scenen på et fullsatt Rockefeller. Like under, på hver side, er det strykere. Han synger om drømmer og håp. Straks slukes den lyse stemmen i et kor av dystopi og bitre erfaringer foran et kokende publikum. The Dogs står på scenen. Det er den årlige turnéavslutningen […]
Når et legendarisk band slipper nytt materiale lytter man (gammelt jungelord). Vi måtte høre litt mer om dette og tok like så godt opp telefonen til sjefen sjøl og bandets eneste gjenværende originalmedlem Kurdt Vanderhoof.
Norway Rock Magazine har et lite team med fotografer som vi er veldig stolte av, og vi vil med dette presentere de konsertbildene som de selv er mest fornøyde med i løpet av året som har gått, samt en liten kommentar til hvert bilde. Enjoy!
Da var 2018 unnagjort, og i løpet av året har det kommet utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Tradisjonen tro var Big Balls klare for å jukke julen inn nok en gang, men denne gangen for aller, aller siste gang. Det skulle vise seg å bli et mer enn verdig farvel med bandet som har saumfart hele Norge de siste 24 årene med sin AC/DC-hyllest.
Våre alles kjære Seigmen har lagt ut på en drøy ukes førjulsturné, som hadde vært innom Drammen og Stavanger før turen på onsdag kveld var kommet til hovedstaden og Rockefeller. Dere som skal se de i Trondheim, Ålesund og Tønsberg de kommende kveldene før jul har en knallaften i vente. Gled eder.
Danskenes nasjonalskatt Volbeat ble nylig klare for Tons Of Rock-festivalen i Oslo i sommer, og passende nok slapp de cirka samtidig et livealbum som utrolig nok imponerte vår ikke spesielt Volbeat-vennlige anmelder…
Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her en viss Yngwie Malmsteen tok skrittet ut på de store scenene.
En fin liten smakebit på den kommende skiva er det vi får av Dangerface. Fet rawk i Turboneger-ånd, og akkurat her ligger litt av problemet da det blir litt vel likt i mine ører.
Parkteateret var utsolgt ukesvis i forkant da de nord-irske altrockerne Ash nok en gang stakk innom hovedstaden. Og Ash fremfører det de kan uten noe fiksfakseri og til den gamle fansens fornøyelse.
Noen intervjuer går ikke helt etter planen, og dette er et av de. Det over to timer lange intervjuet ble tatt opp i sin helhet, men å sy sammen dette til et lesbart intervju bød på noen utfordringer. Et intervju skal være et intervju, og det intervjuobjektet sier skal gjengis riktig. Dessverre opplevde John Macaluso […]
Førjulsfest med to giganter innen norsk rock er for mange årets begivenhet. Tradisjonen tro skulle Stage Dolls og Return rocke julen inn foran et feststemt og nesten fullsatt Sentrum Scene.
Engelskmannen Andy James er høyst sannsynlig et ukjent navn for de fleste med mindre du er en skikkelig gitar-nerd. Men liker du Joe Satriani, John Petrucci og ikke minst Vinnie Moore er nok denne karen midt i blinken for deg.
Samtidig som «Into The Electric Castle» kommer i remikset utgave blir det også offentliggjort at klassikeren skal fremføres live til neste år. Vi tok en prat med den folkeskye hollenderen bak navnet Ayreon, multi-instrumentalisten Arjen Lucassen.
Det er nå tretti år siden Dumdum Boys slapp debutskiva si, men når de selger ut tre kvelder på Rockefeller lang tid i forveien, er det ingenting som tyder på at trønderne har mistet grepet på publikum.
Som en redaksjonskollega uttrykte: «- Du skal være ganske brutal drittsekk for å slakte denne!» Dog har jeg sjelden vært sikrere på ei skives kvalitet før første spinn. Historien om Becker er en av gitarhistoriens tristeste, men samtidig en av de aller, aller mest inspirerende.
Hovedstadens progrock-fans hadde en høytidsstund i helgen, da Cosmopolite fikk besøk av to av sjangerens store navn, amerikanske Spock’s Beard og svenske The Flower Kings. Vår svenske gjesteskribent hadde en storartet aften.
Det var tid for glam, glitter og grrrlpower da Cocktail Slippers innbydde til fest denne førjulshelga. Herr Nilsen var fylt til randen av et meget variert blues-klientell og samtlige ga de fargesprakende damene en velfortjent hyllest da de entret scenen.
«Smells Funny» låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!
Det finnes et hav av retroband, og et av disse er norske Orango. “Evergreens” er deres 7.album og utrolig nok har ikke dette bandet fått den oppmerksomheten de fortjener her til lands. Hva det skyldes vites ikke, det har ihvertfall ingen sammenheng med kvaliteten på bandets samtlige utgivelser.
Det tok eksakt ti år fra Shinedown første gang var i Norge, som support for Disturbed i 2008, og til de kom tilbake – i mellomtiden har de gradvis blitt større og større, og ble belønnet med et fullsatt Sentrum Scene i Oslo.
Supergitaristen Mark Tremonti startet karrieren med bandet Creed som herjet hitlistene for snart 20 år siden, elsket og forhatt. Creed er for lengst et tilbakelagt kapittel, og Tremonti har foruten for sitt soloprosjekt ved samme navn opplevd stor suksess med Alter Bridge. Uansett skal man ikke kimse av en mann som har solgt over 50 […]
