NORWAY ROCK MAGAZINE
Spirits of Fire er en gjeng med rutinerte herremenn med bakgrunn fra band som bl.a. Judas Priest, Savatage, Testament og Fates Warning, satt sammen av det italienske plateselskapet Frontiers for å gi oss nye store musikalske opplevelser. Eller?
Da Manchester-bandet Blood Red Saints debuterte for fire år siden, låt de som et klassisk britisk AOR-band med røttene godt planta i 80-tallet. Når tredjeskiva nå er ute, er det et atskillig mer moderne, hardere og skarpere band vi møter, som har bøllet seg ut av komfortsonen sin og oppdatert lydbildet. Og «Pulse» låter steintøft.
Overkill gir seg ikke. Det er fart, aggresjon og full tenning fra første sekund. DD Vernis velkjente basslyd sammen David Linsks inferno av en gitarlyd, guider oss gjennom det som kjennes som et velrettet slag i rockefoten.
Å kalle West Bound en supergruppe er å overdrive, men besetningen består av semi-kjente karer som Chas West (Lynch Mob, Bonham m.fl) og Roy Z som de fleste kanskje kjenner fra samarbeidet med blant annet Rob Halford og Bruce Dickinson ikke minst som produsent for Judas Priest. Men er det fett?
Har Vivian Campbell & Co klart å videreføre arven etter Ronnie James Dio? Svaret er tja. Bandets første album “Heavy Crown” var en aldri så liten sjokkerende åpenbaring , men oppfølgeren er dessverre ikke like overbevisende…
Evergrey fortsetter sin triumf-ferd innen progressive metal med sitt nye verk «The Atlantic». Svenskene har siden oppstarten endret både image og sound og har blitt tyngre og tyngre. Deres siste album er spekket med så feite låter at høyttalerne nesten svetter olje.
Quiet Riot skrev seg i 1983 inn i musikkhistorien da de med «Metal Health» ble første tungrockbandet som noensinne toppet Billboard-lista. Men fra toppen kan det kun gå nedover, og det gjorde det ganske kjapt for Quiet Riot. Men har de gitt seg, tross frontmannens død i 2007? Neida.
2018 var et særdeles dårlig år for musikk generelt, men kanskje spesielt for kvinnefrontet metal. Det virket som mange hadde tatt seg et fri-år. Gledelig er det derfor å starte det nye året med en av de ledende pionerene innen sjangeren.
Pantera er uten tvil et av de beste og viktigste metalbandene i historien. Selv om det var på 90-tallet bandet hadde sin storhetstid, så strekker bandets historie seg tilbake til 1981. Vi fikk tak i originale vokalist Terry Glaze via telefon fra USA og han svarte villig på det vi lurte på om bandets første år sammen.
At Bent Sæther og Hans Magnus Ryan løper et progressivt ærend om dagen, muligens forløst av nykomlingen bak slagverket, synes hevet over tvil. Forrige karsstykke, dobbeltkolossen ”The Tower”, favnet tolv gnistrende låter, på par med kataloghøydepunktet ”Heavy Metal Fruit”, og tilkjennega et revitalisert, inspirert og eksplorasjonshungrig ensemble.
Avantgarde metal var et begrep som fikk skikkelig fotfeste på midten av nittitallet. Oslobandet Ved Buens Ende var definitivt innovatører i den mørkere delen av sjangeren. I forbindelse med bandets gjenforeningskonsert og reutgivelse av deres eneste plate «Written In Waters» er det på sin plass å rote i hukommelsen til dette særegne ensemblet.
Progmetallens ubestridte konger, Dream Theater fra New York, er tilbake med en ny skive, ”Distance Over Time”, hvor de går tilbake til sine røtter, og med en opptreden på Tons Of Rock i Oslo på tapetet i sommer. Vokalist James LaBrie slo på tråden for å oppdatere oss på ståa i Dream Theater.
Verden har møtt sin ende og konspirasjonteoretikerne fikk omsider rett. Året er 2068 og vi lever i en radioaktiv dumpingplass uten nevneverdig håp for en fremtid. Heldigvis har vi noen vesener ved navn Chontaraz, Ahkon, Kraakh, Rhimm og Naagh vi kan lite på, så kanskje det er håp lell?
Hr. Horn har et bredt spekter av meritter; fra å være første artist noen gang spilt på MTV (The Buggles, «Video Killed the Radio Star») til samarbeid med bl.a. Frankie goes to Hollywood til vokalist og produsent for Yes.
De nederlandske progheltene Focus presenterte sitt nye album «Focus 11» på en smekk utsolgt liten klubb i sørlige England, og trollbandt sine fans med en ypperlig opptreden som allerede er en av Årets Konsertopplevelser.
Noen ganger vet man med utvistelig sikkerhet hvor skiva man putter i den stadig oftere imaginære spilleren kommer til å havne i det soniske landskapet, annet enn hvilken tonal krydderblanding den er smaksatt med. Og bra er det, i dette tilfellet!
Rival Sons fra California er tilbake med sitt sjette album, «Feral Roots». Resepten er stort sett den samme som før: en god dose blues, litt gospel og selvsagt masse Led Zeppelin.
Helt fra starten av skilte Skunk Anansie seg ut fra mengden med å være et forrykende liveband som nærmest grep publikum om halsen, filleristet de og slengte de fra seg. Likevel er dette den første skikkelige liveskiva fra Skunken, om vi da ser bort ifra den akustiske utgivelsen «Live In London» fra 2013.
Godeste Tony Harnell er tilbake med sitt alter ego, Starbreaker. Med gitarist og låtskriver Magnus Karlsson på laget er han nå ute med Starbreaker sitt tredje album, og ingen skal komme og si at dette er et produktivt prosjekt. Det har gått intet mindre enn 11-år siden “Love’s Dying Wish”.
Toby Hitchcock er nok et ukjent navn for de fleste der ute – men han har i over femten år vært vokalisten i Pride Of Lions, bandet til Jim Peterik, et navn dere alle bør kjenne fra Survivor. Han er nå ute med sin andre soloskive.
Det er pokkermeg sjelden jeg setter ei skive igang pånytt umiddelbart etter at siste tone dør hen, men det gjorde jeg jaggu med denne debuten! Verste er at det likevel vokser med gjennomlyttingene, så mye er det som skjer – uten at det på noen måte føles overlesset.
Steve Hackett, som har gått i det samme fine sporet siden 2003s «To Watch The Storms», er i skrivende stund aktuell med «At The Edge Of Light», et album allerede utkåret til hans beste siden debuten («Voyage Of The Acolyte», fra 1975).
Magic Pie fra Moss skal om et par uker representere Norge i det prestisjefylte prog-cruiset Cruise To The Edge, og denne opptredenen på Krøsset i Oslo var mest ment som en oppvarming til dette – samt til å sjøsette egne nye låter.
Det er mindre enn fire år siden sist Magnum ga oss en liveskive, så man kan kanskje lure litt på nødvendigheten av «Live At Symphony Hall». Men den er en solid dokumentasjon på hvor bra de britiske veteranene er på en scene foran et entusiastisk hjemmepublikum anno 2018.
Alt tyder heldigvis på at Tiergarten og deres elektroniske pop har langt større musikalske ambisjoner enn å få deg til å vifte med laseren din i tid og utide. Når de nå gir ut sitt andre album med arbeidstittelen «Science Fiction Dreams» (sjekk forgjengeren «Oslo Exit Baby») til sommeren, får vi forhåpentligvis beviset på at dette stemmer.
Fem album på ditto mange år erklærer Per Bortens tilårskomne inspirasjonsflor og låtskriverforløsning. Når liketil samtlige Spidergawd-album holder på interessen, er trøndernes foreløpige katalog en statistisk drøm.
Så var det omsider på tide med ny musikk fra en av våre moderne kulturskatter Raga Rockers, i form av låta «Faneflukt» – en låt som burde gi deres faste tilhengere vann i munnen.
April, 2019: Det står en hvitkledd gutt høyt over scenen på et fullsatt Rockefeller. Like under, på hver side, er det strykere. Han synger om drømmer og håp. Straks slukes den lyse stemmen i et kor av dystopi og bitre erfaringer foran et kokende publikum. The Dogs står på scenen. Det er den årlige turnéavslutningen […]
Når et legendarisk band slipper nytt materiale lytter man (gammelt jungelord). Vi måtte høre litt mer om dette og tok like så godt opp telefonen til sjefen sjøl og bandets eneste gjenværende originalmedlem Kurdt Vanderhoof.
Norway Rock Magazine har et lite team med fotografer som vi er veldig stolte av, og vi vil med dette presentere de konsertbildene som de selv er mest fornøyde med i løpet av året som har gått, samt en liten kommentar til hvert bilde. Enjoy!
Da var 2018 unnagjort, og i løpet av året har det kommet utallige skiver av høyst varierende kvalitet. Under finner du en Topp 10-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Tradisjonen tro var Big Balls klare for å jukke julen inn nok en gang, men denne gangen for aller, aller siste gang. Det skulle vise seg å bli et mer enn verdig farvel med bandet som har saumfart hele Norge de siste 24 årene med sin AC/DC-hyllest.
Våre alles kjære Seigmen har lagt ut på en drøy ukes førjulsturné, som hadde vært innom Drammen og Stavanger før turen på onsdag kveld var kommet til hovedstaden og Rockefeller. Dere som skal se de i Trondheim, Ålesund og Tønsberg de kommende kveldene før jul har en knallaften i vente. Gled eder.
Danskenes nasjonalskatt Volbeat ble nylig klare for Tons Of Rock-festivalen i Oslo i sommer, og passende nok slapp de cirka samtidig et livealbum som utrolig nok imponerte vår ikke spesielt Volbeat-vennlige anmelder…
Etter at Graham Bonnets karriere i både Rainbow og Michael Schenker Group hadde endt etter bare ett album i hvert band, satte han i 1983 sammen sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre studioskiver før også det kollapset. Alcatrazz huskes nok ikke først og fremst for musikken sin, men for at det var her en viss Yngwie Malmsteen tok skrittet ut på de store scenene.
En fin liten smakebit på den kommende skiva er det vi får av Dangerface. Fet rawk i Turboneger-ånd, og akkurat her ligger litt av problemet da det blir litt vel likt i mine ører.
Parkteateret var utsolgt ukesvis i forkant da de nord-irske altrockerne Ash nok en gang stakk innom hovedstaden. Og Ash fremfører det de kan uten noe fiksfakseri og til den gamle fansens fornøyelse.
Noen intervjuer går ikke helt etter planen, og dette er et av de. Det over to timer lange intervjuet ble tatt opp i sin helhet, men å sy sammen dette til et lesbart intervju bød på noen utfordringer. Et intervju skal være et intervju, og det intervjuobjektet sier skal gjengis riktig. Dessverre opplevde John Macaluso […]
Førjulsfest med to giganter innen norsk rock er for mange årets begivenhet. Tradisjonen tro skulle Stage Dolls og Return rocke julen inn foran et feststemt og nesten fullsatt Sentrum Scene.
Engelskmannen Andy James er høyst sannsynlig et ukjent navn for de fleste med mindre du er en skikkelig gitar-nerd. Men liker du Joe Satriani, John Petrucci og ikke minst Vinnie Moore er nok denne karen midt i blinken for deg.
Samtidig som «Into The Electric Castle» kommer i remikset utgave blir det også offentliggjort at klassikeren skal fremføres live til neste år. Vi tok en prat med den folkeskye hollenderen bak navnet Ayreon, multi-instrumentalisten Arjen Lucassen.
Det er nå tretti år siden Dumdum Boys slapp debutskiva si, men når de selger ut tre kvelder på Rockefeller lang tid i forveien, er det ingenting som tyder på at trønderne har mistet grepet på publikum.
Som en redaksjonskollega uttrykte: «- Du skal være ganske brutal drittsekk for å slakte denne!» Dog har jeg sjelden vært sikrere på ei skives kvalitet før første spinn. Historien om Becker er en av gitarhistoriens tristeste, men samtidig en av de aller, aller mest inspirerende.
Hovedstadens progrock-fans hadde en høytidsstund i helgen, da Cosmopolite fikk besøk av to av sjangerens store navn, amerikanske Spock’s Beard og svenske The Flower Kings. Vår svenske gjesteskribent hadde en storartet aften.
Det var tid for glam, glitter og grrrlpower da Cocktail Slippers innbydde til fest denne førjulshelga. Herr Nilsen var fylt til randen av et meget variert blues-klientell og samtlige ga de fargesprakende damene en velfortjent hyllest da de entret scenen.
«Smells Funny» låter umiskjennelig Hedvig Mollestad Trio som ingen andre gjør fra start til slutt, og når de i tillegg har fått lydopplevelsen enda et par hakk opp fra tidligere utgivelser mener jeg på det sterkeste at de akkurat har tilbydd oss deres beste album hittil. Vel spilt!
Det finnes et hav av retroband, og et av disse er norske Orango. “Evergreens” er deres 7.album og utrolig nok har ikke dette bandet fått den oppmerksomheten de fortjener her til lands. Hva det skyldes vites ikke, det har ihvertfall ingen sammenheng med kvaliteten på bandets samtlige utgivelser.
Det tok eksakt ti år fra Shinedown første gang var i Norge, som support for Disturbed i 2008, og til de kom tilbake – i mellomtiden har de gradvis blitt større og større, og ble belønnet med et fullsatt Sentrum Scene i Oslo.
Supergitaristen Mark Tremonti startet karrieren med bandet Creed som herjet hitlistene for snart 20 år siden, elsket og forhatt. Creed er for lengst et tilbakelagt kapittel, og Tremonti har foruten for sitt soloprosjekt ved samme navn opplevd stor suksess med Alter Bridge. Uansett skal man ikke kimse av en mann som har solgt over 50 […]
Etter en hektisk periode med soloopptredener, bestilllingsverk og barnefødsler har Hedvig Mollestad fått tid til å lage nytt materiale med hovedgeskjeften Hedvig Mollestad Trio i form av «Smells Funny». Dette måtte vi høre mer om, så vi satte oss ned med sjefen sjøl for en riktig så trivelig prat rundt hist og pist.
Dette er ikke det første live-albumet med Accept, og ikke er det deres beste heller. Likevel har det en viss verdi, ikke så mye på grunn av symfoniorkesteret som hadde forvillet seg inn på scenen i Wacken 2017, men enkelt og greit det høyst varierende repertoaret.
Sekstisjuårige Ace Frehley, også kalt gitaristen fra ytre rom, feirer tolv års alkoholisk forsakelse med sitt tredje soloalbum siden 2014. Riktignok er ”Spaceman” første egenkomponerte fonogram siden ”Space Invader”, men at det tidligere Kiss-medlemmet drikker av helseforeskrevne foryngelseskilder på sine eldre dager, synes sikkert som Saturns ringer.
Uriah Heep og The Zombies, to av den britiske rockens giganter fra 60- og 70-tallet, besøkte før helgen Trondheim, og ett av bandene var klart bedre enn det andre…
De britiske AOR-prinsene i FM hadde ikke vært i Norge siden Danmark vant fotball-EM, Kurt Cobain gikk på to bein og TV2 var en splitter ny kanal, men da de i høst dukket de på to ukers varsel opp på Rockefeller, lot vi ikke sjansen gå fra oss til en passiar med en av rockens hyggeligste menn og gyldneste struper, Steve Overland.
God progressiv metal skal være innovativ og spennende, og med sitt femte album “Vector” lykkes Haken så til de grader.
The Smashing Pumpkins’ “Shiny And Oh So Bright Vol 1/LP: No Past. No Future. No Sun” er straks i handelen. Plata, som er bandets tiende, byr på åtte låter hvorav seks av dem holder seg under fem minutter. Det er med andre ord et kort og effektivt album vi har med å gjøre.
Norgesaktuelle Amaranthe er ikke bare aktuelle med ny plate, men også påfølgende turne. Svenskene er et av de store bandene innen moderne metal, og har fått en stor fanskare også her til lands. Vi tok en liten koseprat med bandets frontfigur og primus motor Elize Ryd som har mange jern i ilden…
Det er svært få band innen bluesy hardrock jeg setter høyere enn Whitesnake opp til «Slide it in», men uten Marsden/Moody/Murray/Paice/Lord i ryggen forsvant både bluesen og det meste av banddynamikken for Coverdale (selv om jo «1987» unektelig er ei fortreffelig puddelheavyskive)
Blackberry Smoke fra Atlanta, Georgia har holdt på i nærmere tyve år, men her til lands har populariteten virkelig skutt fart de siste 3-4 årene. Da sørstatsgutta var i Oslo i oktober og spilte for et nær utsolgt Sentrum Scene, fikk vi kjørt frontmann Charlie Starr til veggs på backstagen like før de gikk på scenen.
Tredje album fra multitalentet Martin ”Rubashov” Boman tilhører kremen av lamenterende, moderne rock, uten eksessiv muskelbruk. Svensken besitter et intuitivt øre for bunnsterk melodikk, og er dessuten en oppvakt arrangør.
Du snakker om triumf-ferd trønderne går igjennom akkurat nå. Fra comebacket i fjor med EPen «Attersyn», som sluppet til stående ovasjoner igjennom hele musikk-Norge til en konsertrekke som har kort og greit blåst bort folk land og strand rundt. Og for ikke å glemme albumgjenkomsten «Svevn» som akkurat er utgitt til minst like stående ovasjoner – bortsett fra VG da.
Pionerene innen viking metal fortsetter sin tokt med sitt syvende studioalbum (åttende hvis vi tar med nyinnspillingen av «Dragons Of The North» fra to år tilbake), et album som neppe skuffer gamle fans.
Begrepet vikingmetall har det siste kvarte århundret gitt oss ganske så varierte og tidvis diffuse musikalske krumspring. Før hornene på hjelmene ble fyllt med øl og humor tok overhånd, startet det hele med majestetisk metal som hyllet det norrøne. En av pionerene innen sjangeren er Haugesunds Einherjer, som nå er ute med albumet «Norrøne Spor». […]
Änglagård-bassist Johan Brand har beskjeftiget seg i fem år med 2018s mest bemerkelsesverdige utgivelse, sett med progressive rockebriller.
Neste nummers frontcoverstjerne er i disse dager ute med ny skive, «Spaceman». Sine små svakheter til tross, dette er Frehley med nesa i den retninga vi vil ha ham, og da tar vi skiva som det den er, verken mer eller mindre.
Dette var Ljungbluts aller første konsert i Oslo. Et mer stemningsfylt lokale enn Jakobskirken går det nesten ikke an å få, og det kledde Ljungbluts like stemningsfylte og melankolske musikk som hånd i hanske.
Vi har ikke for vane å applisere spalteplass på nybakte ensembler uten så mye som en plateutgivelse å fremvise, men etter å ha bivånet norsk/svenske Stroboskop under årets trønderske jazzfestival, ble det tvingende nødvendig å ty til regelbrudd herom. Tilhengere av skumrende, jazzstenket progressiv rock – sporadisk i overenskomst med Van Der Graaf Generator, Shining […]
«Atlas» byr på klassisk rock i moderne innpakning ispedd noen småprogressive elementer, og Queen ligger og ulmer i bakgrunnen. Her er Eirik Søfteland i sitt rette element.
“Tiara” er intet mindre enn et lite progressivt mesterverk fylt med melodiøse perler. For de som husker “The Great Escape” fra 2010 så låter det slett ikke veldig ulikt, bare enda bedre og mye skyldes en langt bedre produksjon. Som på den forrige skiva så glitrer Tommy Karevik med sin utsøkte stemme.
Det finnes morsom prog og kjedelig prog i mine ører. Rikard Sjöblom befinner seg i sistnevnte kategori for min del. Joda, det låter pent og pyntelig. Flinke til å spille er også ensemblet hans, men det låter bare så gudsjammerlig kjedelig.
En sjelden gang blir jeg slått i bakken av en plateutgivelse. Og dette er en av de. Dessverre skjer dette forholdsvis sjelden og det skal mye til før undertegnede river av seg klærne og danser nedover gata i ren ekstase. Men dette er nære, farlig nære.
Hva kom først: humor eller politikk? Dette var et av mange spørsmål vi ønsket å få svar på av Lars Lønning og Egil Hegerberg i Black Debbath. Men viktigst av alt ville vi snakke om deres nye album “Norsk Barsk Metal», det åttende i rekka. Har nå Black Debbath blitt et viking metal band?
Selveste Jake E. Lee bør ikke trenge noen nærmere presentasjon. Nå er han tilbake med sitt Red Dragon Cartel etter fem år i stillhet. “Patina” er oppfølgeren til kartellets selvtitulerte debut, og bare så det er sagt med en gang; den låter helt annerledes.
Er det en ting Steven Wilsons fans har (eller burde ha) lært seg, så er det at denne mannen liker ikke å gjøre ting halvveis. En av hovedgrunnene til at han droppet Porcupine Tree og gikk solo, var at da kunne han legge så mye penger som han selv ønsket i sceneproduksjonen, uten å måtte ta hensyn til de andre bandmedlemmenes husbanklån.
Nordic Union gir oss nok en skive med klassisk, fengende, melodiøs hard rock som det er umulig å la være å kauke med på etter noen gjennomhøringer. Var du fan av debuten, av Eclipse, W.E.T. eller Pretty Maids, så er ikke dette noe å lure på – denne skal du ha i samlinga.
Vi har vanligvis ikke for vane å anmelde spillefilmer her i Norway Rock Magazine, men siden vi er nettopp et rock magazine, så gjør vi et unntak for «Bohemian Rhapsody», filmen om Freddie Mercury – og til en viss grad om Queen.
Amerikanske The Dillinger Escape Plan og våre egne Extol er to band kjent for å blande inn elementer fra andre sjangere enn bare metal på sine plater. Kanskje ikke så snodig at slike mennesker finner tonen og danner nye band. I dette tilfellet heter babyen Azusa og det første skrittet på veien har fått tittelen «Heavy Yoke».
Det hersker ingen tvil om bakmannen på «Villa Carlotta 5959» da moderbandet Seigmen gjennomsyrer det meste av musikkstil på disken. Langt mer lo-fi enn gutta er det riktignok, men sounden låter umiskjennelig som vi har vært godt vant med fra Kim Ljung.
Hva gjør man når man akkurat har utgitt et soloalbum og akkurat har gjenforent bandet man har oppnådd klart mest suksess med? Man utgir enda en skive selvsagt, basert på låter utelukkende ment for de hardeste fansa. Vi tok en telefon til sjef Ginger for å høre akkurat hvor opptatt han er akkurat nå.
Foruten Ritchie Blackmore skatter jeg ingen musiker høyere enn Keith Emerson. Dennes endelikt, våren 2016, punkterte håpet om at musikkanarkistens ferskeste komposisjoner ble deponert offentligheten – trodde vi. ”Beyond The Stars”, kun tilgjengelig på vinyl, realiseres på bakgrunn av rektifisert dugnadsånd.
Hele fjorten år har gått siden sist gang vi fikk et fullt album med nye låter fra trønderfavorittene i Gåte. Nå er endelig «Svevn» her, og forventningene er høye til søskenparet Sundli & co.
Etter en lengre tids fravær var det mange som bejublet nyheten om at Gåte skulle returnere til rampelyset. Vi tok en god og lang prat med gjengen om hvordan det føltes å være tilbake igjen og planene fremover.
Etter at Fay Wildhagen seilte seg rett inn i norsk musikkindustri med debuten «Snow» fra 2014 og ettersigende levert konserter fra ypperste hylle er det nå på tid med oppfølgeren. Og «Borders» er jammen ikke noe dårligere.
Likte og mislikte Greta Van Fleet er i skrivende stund aktuelle med sin første full-lengder. Albumet, som er gitt tittelen «Anthem of the Peaceful Army», byr på elleve låter inspirert av 1970-tallets bluesbaserte tungrock; især Led Zeppelin, som spøker i hver bidige takt.
Det gjør ikkeno’ at høstkvelden er småkjølig når den kan by på et ganske så kjærkomment gjensyn med rårockerne i et av planetens kanskje mest blodharry, men like fullt storsjarmerende, band; Nashville Pussy, som fremdeles etter drøyt tjue år i gamet reiser verden rundt med rølp og trøkk. Heldigvis
Blackberry Smoke fra de dype sørstatene har blitt de reneste Norgesvennene de siste par årene, og oppgraderer størrelsen på lokalet fra gang til gang. Denne gang var det et nesten utsolgt Sentrum Scene som skulle få gynge under Charlie Starr & co.
Et av landets mest kreative band er endelig tilbake med nytt album, tre år etter “Universell Riffsynsing”. Med en lovende albumtittel og utbasunerende utsagn som “Vi er Norges nye partyband” fra høvdingene selv, Lars Lønning og Egil Hegerberg, legges lista høyt.
Anført av Joey Jordison bak trommene og Frederic Leclercq på gitar er det ikke til å komme unna at Sinsaenum har et visst supergruppe-preg over seg, men etter to knalle skiver og EPer i baklomma begynner de allikevel å føles som et fullverdig band. I går besøkte de Oslo.
Within Temptation er aktuelle med det nye albumet «Resist», som slippes i desember. Nå var de endelig tilbake i Oslo på et fullsatt Sentrum Scene. De har hatt den lengste pausen fra turnélivet siden de startet opp, men er virkelig tilbake for fullt og det med et heidundranes tøft sceneshow.
Svenske Graveyard var omsider tilbake på norsk jord. Åstedet var Vulkan Arena for anledningen og den svenske kirkegården skulle vise seg å være svært så spillesugne. Med et forholdsvis ferskt album i bagasjen i tillegg lå alt til rette for en magisk kveld.
Industri-gudfedrene i Godflesh var tilbake for sin andre Oslo-konsert i år. Blir det for mye av det gode med to konserter på så kort tid, eller klarer de å levere like godt denne gangen også?
Dave Mustaine er som kjent en lunefull mann, og hva du enn gjør; ikke ta opp Metallica som tema eller ha på deg noe som helst som kan referere til dette bandet. Med dette godt plantet i pannebrasken tok vi turen for å intervjue Mustaine som var i Norge i forbindelse med at Megadeth hadde det ærefulle oppdraget som special guests på Judas Priest sin “Firepower Tour”.
I kjølvannet av deres nyeste og glimrende skive «The Blue Hour», har naturligvis Suede lagt ut på en turne, som i denne omgang ikke tar de til Norge. Så da måtte vi istedet reise til London for å se de på hjemmebane.
En effektiv herremann, godeste Ginger. Midt i blant skiverelease og turnering av et av hans mange prosjekter Mutation og utgivelser av soloskiver spilte han inn 36 låter utelukkende ment for den harde kjernen av hans fans, kalt G*A*S*S*. For to år siden kom en slags del én bestående av 12 låter fansen valgte, kalt «The Year Of The Fanclub» – mens nå kommer altså del to; 13 andre låter fra samme prosjekt valgt av sjefen sjøl.
Svenske Treat hører til denne ekstremt eksklusive klubben av band som bare blir bedre og bedre jo eldre de blir, og med sin syvende skive «Tunguska» noterer de sykt nok karrierebeste, trettitre år etter debuten. Vi måtte bare høre hva gitarist og låtskriver Anders Wikström hadde å si til sitt forsvar.
Amerikanske Halestorm var tilbake i Oslo, og sin vane tro spiller de nok en gang i et dobbelt så stort lokale som sist. Denne gangen var det et fullsatt Rockefeller som ble overkjørt av Lzzy Hale og hennes muntre menn.
I løpet av få år har hun markert seg som en av de aller fremste kvinnelige gitaristene, og de fleste av oss som har opplevd Nita Strauss på scenen sammen med Alice Cooper, har blitt blåst i bakken av den blonde 31-åringen fra California. Men nå er Nita ute på egen hånd, og solodebuterer med «Controlled Chaos», et instrumentalt gitaralbum i beste Satriani- og Vai-ånd.
Det har på mange måter tatt hele ti skiver og drøyt tjue år med Soulflys stadige stilendringer før Max Cavalera endelig har gjort hva ‘alle’ har venta på; å vende tilbake til ‘moderskipet’ og skape oppfølgeren til «Roots».
Joey Jordison fikk fyken fra Slipknot på grunn av sykdom, men lot seg ikke knekke. Da DragonForce sitt midtpunkt Frederic Leclercq ville ha han med på et splitter nytt ekstrem-metallband var frøet sådd for Sinsaenum. Vi fikk innpass i turnébussen for noen ord rundt den splitter nye «Repulsion Of Humanity».
Navnet Mark Wilkinson er kanskje ukjent for mange av dere, men de aller fleste med en sunn interesse for rock har garantert mange av hans produkter i CD-hylla. Mark har malt platecovere og promotionkunst for utallige artister, fra Kylie Minogue og Peter Gabriel til Megadeth og Iron Maiden.