April, 2019: Det står en hvitkledd gutt høyt over scenen på et fullsatt Rockefeller. Like under, på hver side, er det strykere. Han synger om drømmer og håp. Straks slukes den lyse stemmen i et kor av dystopi og bitre erfaringer foran et kokende publikum. The Dogs står på scenen. Det er den årlige turnéavslutningen etter vinterens support for plata «Before Brutality». I kveld slippes plate nr. 2 – «Rid Me of Knives».
Tekst: Ida Maria Zaborowski
Bandfoto: Glenn Meling
Livefotos: Anne-Marie Forker
Årets andre plateslipp, ja. Vi teller fremdeles bare fire måneder inn i 2019 og The Dogs har allerede to studioalbum og en turné bak seg. Om det er business as usual, er de allerede godt i gang med neste års utgivelse. Det går sabla fort med The Dogs. Faller man av må man beine for å ta igjen toget. Nå kjører vi i stedet en time-out og spoler tiden tilbake et halvt år.
August 2018: Naboloaget Studio, Grünerløkka
– Faen! Fitte, rævhøl.
Kristopher Schau har bomma på timingen på refrenget til låta «Desire. Use. Repeat». Vi befinner oss i Nabolaget Studio på Grünerløkka i Oslo. Det er en av de siste dagene i den andre av to avsatte innspillingsuker for «Before Brutality-plata», altså dobbelt med tid enn normal Dogs-prosedyre. Føre var fra i fjor, med god grunn, i følge Kristopher.
– Stemmen gikk jo til hælvete. Den gjorde jo selvfølgelig det. Igjen.
Jeg er egentlig litt glad, fordi jeg får overvære finpuss av både musikk og vokal. Ved ankomst er det Mads Martinsen som pusser komp på «Who’s gonna pay». Roar Nilsen sitter ved miksebordet og Kenneth Simonsen og Kristopher er plantet i sofaen. Jeg prøver meg på noen hviskende spørsmål om låtene:
– Hæ?, – Hæ?, – Hæ??
Roar snur seg fra desken:
– Her snakker vi med utestemme!
Ok. Mads er ferdig med finpussen på akkurat denne låta. Kristopher reiser seg:
– Gratulerer! Ferdig med all komp!
– Nei, jeg har igjen den derre låta som vi har gjort om, som vi gjorde i stad. Har ikke helt knukket soloen heller.
– Faen, sorry. Prematurt. Alkoholfri øl, vil du ha det?
Vi går ut og setter oss i sofaen utenfor. Inne i studio fortsetter flikking og fiksing.
– Det du hørte nå var «Who’s gonna pay», det er Madsern sin låt. Det gøye med den er at det var soundcheck-låta! Han spilte alltid det riffet på soundcheck, bare for å teste gitarlyd. Så tenkte vi, skal vi bare bruke det til noe, eller? Han hadde et annet riff også, som vi putta inntil det andre – og der var verset. Ferdig med det. Teksten handler om to punkere som krangler.
– Fortell om innspillingen så langt?
– Sånn på dagene så møtes vi når folk er ferdig på jobb i fire-tida, legger bass, trommer og gitar mens jeg mumler i mikken slik at de skjønner hvor vi er i låta. Så begynner jeg tidlig på morran dagen etter, legger vokal på de låtene vi la inn kvelden før – pluss litt hjelpevokal på de tre nye som bandet skal igjennom på kvelden. Og så er det på’n igjen neste morgen. Det var første uka. Mine dager er ganske lange, da. Det er helt krise egentlig, den første uka.
Kruseduller med hjertet
Så røk stemmen. Kristopher hadde ikke mer å gi, prestasjonene tilsvarte lyden av en katt som pisser i en brødrister, i følge ham selv:
– Når Martinsen drar etterpå, må jeg legge på litt mer lyd. Det er det eneste som mangler. Det var så jævlig stygg lyd! Jeg tror du vil høre det, det høres ut som jeg har svelga en veps på et tidspunkt. Det var den eneste lyden jeg hadde igjen!
Det var ikke bare stemmen som røk under innspillingen. Også hjertet fusket og Kristopher gjorde deler av vokalinnspillingen med hjertemonitor festet til kroppen. Selv om ledningene var koblet til døgnet rundt og det ble så som så med søvn, var det aldri så galt at det ikke hadde noe underholdningsverdi:
– En ting var gøy: De kunne se på monitorteringen når jeg hadde sunget! Da jeg kom inn til sjekk, spurte de om jeg hadde hatt noen episoder mens det sto på. Jeg sa jeg ikke hadde hatt en dritt og at dette var bortkasta tid. Da fikk jeg beskjed om at de egentlig hadde tenkt til å sende meg hjem, men «du hadde en sånn svær attack kl. 10:31 på fredag som varte i 8 sekunder. Den burde du ha kjent, altså!» Da sto jo jeg der inne i boksen og vrælte! Det var ikke noen forskjell i hvordan jeg følte meg, for jeg føler meg jo helt ræva etter hvert eneste take uansett. Så fikk jeg se den hjertekurven – det var helt en helt jevn rytme: du-dytt, du-dytt, du-dytt.. så plutselig var det en jævla krusedull-barnetegning, og så tilbake til du-dytt, du-dytt, du-dytt. Jeg merka det ikke en gang. Det som foregikk inni hodet mitt var så mye verre enn den EKG-barnetegninga!
– Hvor vil du si at dere er i forhold til forrige album?
– Jeg tenkte på det før du kom: det er en hissig skive. For det første så var jeg så overraska, jeg hadde jo tenkt at nå må vi prøve å gjøre noe annet her. Men det gikk jo ikke. Det er egentlig bare tre ting som ikke er grusomt på hele skiva. Det er vel bare en låt som handler om at jeg liker å lage låter som er koselig på denne plata. Selv det triste har blitt så jævlig forbanna.
– Greier du å sette deg utenfor det du lager nå og se hvor det går?
– Ja, for skivene kommer jo så tett etter hverandre så de får jo litt med hverandre å gjøre. Det henger sammen. Tekstlig er det like jævlig som «The Grief Manual», men når jeg skal legge vokal tar jeg meg i å være sur fordi jeg ikke har klart å løfte det til noe mer lystig. Dermed blir også alt det triste sunget med forbannelse. Jeg synes jo det er litt ålreit også, men kan det ikke bare gi seg, liksom? Det er tristhet gått over i forbannelse, et veldig hissig album av en eller annen grunn. Det er derfor stemmen er som den er, jeg er så sleten, ass. Jeg er helt ødelagt! Jeg tror aldri jeg har vært mer sliten etter en albuminnspilling enn jeg er nå. Helt knust. Føkking helt ødelagt av den synginga. Det er så mye vræling!
Det blir stille en liten stund. Kristopher ser sliten og tynn ut i sofaen. Til nå har det vært et bakteppe av gitarlyder som startes og stoppes inne fra studio. Så blir det plutselig stille, før en enslig, klagende gitarlyd klynker ut til oss.
– Det er egentlig kult at du er her nå, for nå er alle så jævlig slitne. Det er et bra tidspunkt å være her på. Det er dritlange dager.
– Kjenner dere på mer press enn tidligere? Er det mer perfeksjonisme nå?
– Nei, men vi har jo spilt låtene så mange ganger at man husker den gangen det låt akkurat sånn som man vil ha det, og man prøver å finne tilbake til den gangen. Man jakter på gulløyeblikket man hadde på øving. Dette er jo dagjobben til basser’n (Roar), så han plukker opp de tinga. Det er rart hva man hører og ikke hører. På «Oslo» har vi jo Torgny som ler på et tidspunkt: «Hæhæhæ, faen så fett!». Det er det mange som ikke har hørt! Man har litt selektiv hørsel, det er mange som ikke hører det før vi sier fra fordi øret ikke tenker å gå dit av seg selv. Lyd er rart.
Nå har det blitt helt stille der ute. Mads kommer inn og slenger armene i været, endelig ferdig!
–Yessss!
– Grattis! Ferdig med komp, nå!
Både Kristopher og Mads ser genuint letta ut. Jeg nevner at jeg forsøkte å finne gitarsoloen fra den gangen Mads trynte i studio:
– Var det ikke Swamp Church?
– Ikke soloen, nei. Du er på riktig plate, trur jeg. Jeg begynner å surre sjæl. Men det var «They Were Wrong». Midtveis inni der kan du høre at noe går gæli. Jeg husker jo at når jeg spilte den så var vi i prøvestadiet. Man bare kjørte av gårde med noe man ikke hadde peiling på. Så bommer man, og da tenker man jo fort at man må starte på nytt! Jeg var vel bare inni i en eller annen sone og så traff det! Men det var jo bare by chance, da. Moro!
– Det er ett eller annet med å male seg inn i et hjørne som er jævlig gøy, tilføyer Kris, – For meg vokalmessig har det blitt et gjennomgangstema på denne skiva at man aser seg opp og blir mer og mer hissig og glemmer for eksempel at det er dobbelt refreng på slutten. Da er det jo bare å klemme til, da – jeg er jo allerede så sinna at jeg holder på å sprekke! Da må jeg bli sinna, lei meg og bæsje på meg på likt. Det er jo det som er litt av moroa i studio også, og ha litt dårlig tid og ikke vite helt hva vi holder på med. Som også er et mantra.
15 papp man har glemt, samt én dritbra investering
Mads må avgårde til et møte om Tons of Rock-festivalen som flytter fra Halden til Oslo i sommer. Festivalen går godt, men trenger mer plass for bookinger, publikum og for aller helst å kunne gi litt bedre avkastning enn å gå i null for arrangørene. Det er full forståelse, Mads skal komme tilbake og legge soloer senere.
– Vi sa til’n at «Neste år fløtter’u ikke festivalen din mens vi spiller inn skive!», kommer det tørt fra Kristopher. Roar dukker opp i døra og har satt på kaffe, og Kenneth skal snart avgårde og hente på AKS. Kenneth er, i følge Kris, den mest «travete» av dem alle, mannen som aldri er hjemme, eller som Kenneth selv sier:
– Jeg sender bilde av far til ungene så de husker hvordan jeg ser ut.
Et humorpoeng både Roar og Kris kaster seg over:
– Ja! «Dette er meg, Sånn ser jeg ut nå».
– «Dette er pappa.»
– «Vi sees i 2020!»
Det var heftig turnévirksomhet, med og uten essensielle bandmedlemmer året før som gjorde at det ble tatt en avgjørelse om ikke å bruke vikarer om de kunne unngå det. Christian Spro takket for seg og viet seg til bandet Sweden, og ny tangentmester Stefan Höglin klatret om bord. Kenneth selv klarte å gjennomføre konserter med både The Dogs og The Devil and The Allmighty Blues – uten vikar, selv om det holdt hardt. Festivalene gir penger i kassen, og turnéen med Kvelertak brakte inn nødvendige midler for å holde bandet gående.
– Vi måtte ta noen jobber for å betale detta gildet!, flirer Kristopher.
– Og nå har du kommet på den beste dagen: Lønnsutbetaling! 2018-penga er nå inne. Vil du høre hvor mye vi tjener? Hyra? Hva vi har tatt ut? Vil du høre hva lønna er?
Jeg vil jo det.
– 15.040 kroner. På hver. For 33 jobber.
Det er høy, rallende latter i rommet. Roar regner på det og mener årslønnen er nok til et nachspiel med noen shots.
– Fordelene er at vi eier bil, vi eier en del utstyr vi bruker live. Alt dekkes jo av oss. Alle utgifter. Vi har på en måte ikke noen ekstra greier. Også eier vi jo på en måte en pub. Litt av en pub.
– Som ikke går i pluss, skyter Kristopher inn.
– Som ikke går i pluss. Hæhæhæ! En dritbra investering. Også har vi penger på bok. Det er vel egentlig det det handler om da. Litt.
– Se på forskjellen!, roper Kristopher, – Crew’et får 3000 per gig. Med andre ord: hvis du skrur lyd gjør du nitti lapper. Høhøhø! Spiller du i band gjør du femten.
– Og du får lov til å eie en pub som går litt dårlig, ler Roar.
– Og: du får lov til å gå i styremøter!
Men Kristopher ser likevel lyst på det hele:
– Det er nokså nøyaktig 500 kr per jobb. Men vi er jævlig happy med 15 lapper, ass! Vi regner jo aldri med å få noe penger. Ja, ja døh, det her er jævlig bra, det! Fy faen, en gledens dag! 15 papp! Som man ikke trenger! Som man har glemt.
Puben skal forbli anonym i denne saken, selv om både Roar og Kris hardnakket påstår at de snakker om Postkontoret på Tøyen. Bakvaskelser. Tilbake til plata.
Trommisens hevn
Det snakkes om en «cover-festival», et prosjekt av coverlåter hvor hvert bandmedlem får velge låt og instruere gjennomføring. Det begynte med et bidrag til The Yum Yums tribute album, med «Punk Rock Coming Through», som nå er å finne på «Rid Me of Knives», en slags «B-side-rusk-og-snusk-skive», i følge Kris. Tidligere har bandet gitt ut en cover-versjon av Eurythmics-låta «Thorn in my side».
– Og verre skal det bli, ass. Det blir Roy Orbison på neste. Det er litt mer rart det som kommer nå. Orbison, ja – «I drove all night» – Mads ville ha den, så det fikk’n. Roar har lyst til at vi skal gjøre The Cars «Drive» til neste runde. Reglene er at alle får valgene sine. Jeg greier ikke forestille meg dette, men det blir gøy. Hvis du hører på teksten på «Drive», han er jo gæern, vettu. Det er jo sunget fra en psykos ståsted. Det er mye som ikke er bra der. «Who’s gonna ett-eller-annet when you scream». Det er no fæle greier der. Jeg vet ikke hva du har tenkt på, Kenneth? Hva har du lyst til å covre, har du tenkt noe på det eller?
– Ja, jeg tenker stadig vekk. Det er jo fare for at det blir en Steve Earl-låt. Men jeg klarer ikke bli enig med meg sjøl. Den må jo gå i Henrik-tempo. Dobbelt så fort.
At trommisen bestemmer tempoet, får Roar til å mimre over siste gang Henrik Gustavsen var sjef i studio:
– Har du hørt hvordan Henrik behandla oss da vi spilte inn hans versjon, eller? Da har du alt til gode! Det var jo helt.. Det er det verste jeg har vært med på. Det er det hardeste jeg har vært med på! Da han begynte i bandet hendte det jo at han ikke var fornøyd med egen innsats og ville ta ting om igjen – uten å få gjennomslag for det. Nå styrte han med flat hånd! Han hadde en plan for alt. Vi pleier å få lov til å gjøre som vi vil, alle får lov til å «ødelegge» litt. Jeg prøvde å ødelegge bittelitte grann, men det var det ikke snakk om. Det var virkelig ikke snakk om! Det er det minst gøye jeg har hatt med å spille i band noen sinne! Det var ikke lov å tenke sjæl i det hele tatt. Jeg skal aldri være aleine i band med ham, hæhæhæ… Jeg skjønner jo at der er hans måte å ta igjen på for de gangene han ikke fikk ta noe om igjen sjæl. Jeg skjønner jo det!
Det er på tide å legge den siste vokalen for å rette opp i svelging av veps/kattepiss og brødrister-problematikken. Inne i vokalboksen kan jeg kun høre Kristopher:
– Det er bare ref’a, ikke sant? Ja. Få bort vepsen. «IF LIIIFE’S A NO-,», men det er litt vrælete og? Ja, det er «vessel» som er stygg, men jeg prøver å ta hele, da. Jeg kan sikkert legge lav Frank, da. Ja. «REPEAT! DESTINATION DON’T MEAN SHIT TO ME!» Ja. Sånn? Ish? Jeg må ha mer av meg sjøl. ÆÆÆÆ! Enda litt mer? ÆÆÆÆ! ÆÆ! Jeg tror jeg faktisk skal ha enda litt mer, jeg altså. ÆÆÆÆ-ÆÆææ. Ja der, ja. Der kom den. Flott. Jeg tror ikke det gjør noe, jeg. Jeg tror det er bra.
Når Kristopher bommer og fyrer av en salve, blir det umulig å være der inne. Ute i studio er det lov å fnise, jeg får også med meg Roars milde korrigeringer, oppmuntringer og justeringer. På et tidspunkt skrus bandet av og kun vokal og kor er hørbart, og jeg skjønner hva «lav Frank» betyr, ettersom Frank Hammerslands stemme korer ut i rommet før musikken starter opp igjen. Etter flere takes er Roar fornøyd, spiller av siste take, Kris slenger begge armene i været:
– FERDIG! Håhåhåhåhå!! Hør på’n, a! Sølvstrupen! Skulle vi koste på oss å høre på’n, eller? Vi får ikke gjort så mye mer nå før Mads kommer tilbake!
Ingenting er bankers, ass!
Vi får høre råklippet, og det låter fantastisk! Vondt, brutalt og etter min mening The Dogs på sitt beste, en potensiell live-kjempe!
– Hva tenker dere om live-fremføring av låter når dere er i studio, er det for eksempel ting dere tenker skal funke live som ikke gjør det? Eller omvendt?
Kristopher forteller at låta «Lie to me» fra forrige skive var blant bandets egne favoritter:
– Den funka bra på skiva, og det er også en av de mest streama låtene våre. Men live… den sitter liksom ikke. Vi får ikke noe respons. Kanskje den er for flat eller mangler en eller annen dynamikk? Vi tok den til slutt ut av settet. Det var overraskende, men vi må jo godta at det er sånn. Det var ingen som etterlyste den heller da vi tok den ut. Det er låter vi som band er mindre interessert i, men som fenger mer i salen. «G.U.I.L.T.Y.» hadde vi jo ute av setlisten en stund og tenkte at den er folk bra lei av nå. Men da var det kjeft å få. Den måtte inn igjen.
Det ligger tekstark strødd utover gulvet, med masse notater, trommetakt og instrukser.
– Hvor er dere i utvelgelsesprosessen? Det er 13 låter her, noen skal vekk – er det noen vonde følelser på hva dere velger å ekskludere fra plata?
– Det er flertallet som bestemmer, sier Roar. – Det er ikke noen vits i å sutre for det kommer jo en skive snart. Det hjelper jo på den bitterheten noen kanskje skulle føle. Hvis flertallet ikke liker låta, kommer vi ikke til å spille den live. Det er ikke så farlig.
– Så er det sånn som det alltid er: det er én låt alle enes om er svakest, så den ryker. Så er det bare å sette seg rundt bordet. Det står mellom disse fire: hvilke av disse skal vi ta ut. Da kommer vurderinga igjen til å være hva er det som funker best på album. Og det synes jeg er riktig. Sånn som den du hørte i sta, «Who’s gonna pay»? Den burde være på skiva uansett, for den er så annerledes. Den står ut, den bryter opp fint, den er liksom inne. Raske låter har alltid rang.
– Dere blir ikke «blinde på låtene, da? At dere har hørt dem så mange ganger at det grøter seg litt?
– Superblinde!, sier Kris. – Som når Mads skulle legge inn et midtparti her i går, da hørtes alt like bra ut for meg. Jeg kunne ikke bestemme meg for hvilken lyd som var finest, i alle fall.
For Roar er det litt annerledes:
– Jeg er jo trena på å sitte her i studio, der har jeg en fordel. Folk går jo ellers bare inn og ut når de er lei. Man tar seg en øl på kjøkkenet og blander seg ikke i det som skjer. Dette har jo blitt enklere og enklere ettersom vi gjør de pre-prod tinga i Horten, da. Vi har små opptakssesjoner, hvis det er noe som trengs å tas opp på en øvning så gjør vi det. Vi har dropbox’en. Jeg har mine små huskelister.
The Dogs treffer stort sett utrolig godt med oppbygningen av albumet, rekkefølgen av låtene.
– Åpningslåta er ofte gitt, sier Kris. – Da må vi ha noe som sier at «her er vi!». Hardt med trøkk. Også tenker vi litt taktisk på hvordan vi skal klare å holde folk her. Som «Who’s gonna pay». Så handler det jo litt om toneart, bytte litt der slik at du ikke får tre låter i E med en gang. Det som er gøy med det er at jeg alltid må spørre. Sende mail: «Hvilken toneart går de forskjellige tinga i?» Det har jeg nemlig ingen idé om. Av og til er det noen låter man er usikker på plasseringen på, og ta kan jeg ta meg selv i å argumentere for en rekkefølge fordi den er kulere tematisk sett. Det veier minst! Men i finstillingen kan det være en situasjon hvor man har death, death, death – da kan det funke å flytte litt på det som gir en kime av håp!
– Vi kan ikke slakke på farta for tidlig heller, sier Roar. – Det er vel nesten det mest styrende. Vi vil jo ha litt fart i detta. Det blir ikke en ballade blant de tre første låtene. Det å velge rekkefølge er egentlig et nytt kapittel. Noen har jo flere meninger, føler sterkere for, eller har bidratt mer eller mindre på enkelte låter enn andre. Sist var det en låt vi var veldig usikre på, da slengte han platedirektøren seg på, hadde hørt ett eller annet og stoppet den låta fra å komme på platen.
– Alle vi spiller låtene for, hører noe i låter vi allerede har satt på ikke-lista, sier Kristopher. – Da blir det ny diskusjon.
– Det er jo også sånn at det er noen som vil finne gull blant gårstein slik at de kan ta litt kred for det også, ler Roar.
– Er det noen låter som nå er bankers til plata?
– Det er ingenting som er bankers, ass!, slår Kris fast.
– Jo, noe er.., korrigerer Roar.
– Joda. Jo. Det er mye som er bankers. «Rainbow» er inne på bankers-lista, kanskje? Jooo? Den er så jævla lett tilgjengelig!
– Vanskelig, vanskelig..
– Den er veldig melodisk?
Diskusjonen er allerede i gang, men blodsukkeret er lavt og det er kun to av seks medlemmer tilstede. Kris har ikke så mye mer å legge til på dette emnet:
– Det som er fint er at det er vi som bestemmer. Det kommer jo uansett skiver hele tida. Altså, jeg driter jo i rekkefølgen på låtene på «Black Chameleon»-skiva nå! Jeg vet ikke hva den er en gang!
– Den kunnskapen sitter ikke lenge, ass!, ler Roar. – Vi lagde en quiz om oss selv for gøy da vi var ute på tur, med spørsmål som «Hva er avslutningssporet på den og den skiva». Det var ikke en kjeft som visste en dritt! Visste ikke hvilke låter som var på skivene, engang. Mads vant vel til slutt, men det var nesten så lysmannen tok seier’n. Han leda lenge! Livet er jo alt for kort til å holde på med å huske slike ting, det er skiver som skal lages!
Vi bryter opp. Mads er på vei tilbake, det skal legges solo og Henrik er visstnok også på sykkelen. Men først:
– Vi bestiller mat nå. Eller går og spiser, eller hva faen.
Det ble siste ord fra Kris. Jeg tuslet ut i Grünerløkka-sommeren og gledet meg til januar. Jeg tror de gjør noe riktig.
Først publisert i Norway Rock Magzine #2/2019