Herman Rarebell | And Speaking Of Scorpions…

Selv om Herman Rarebell på frontcoveret av sin selvbiografi presenteres som «the original Scorpions drummer«, så er han absolutt ikke det. Rarebell ble med i bandet i 1977, og da hadde de allerede eksistert i ett tiår og gitt ut fire skiver med tre andre trommiser. Det skal ikke nektes for at han satt bak slagverket under tyskernes gullperiode på 80- og tidlig 90-tall, og skal du tro Herman, så er det nærmest hans fortjeneste, fordi Scorpions var ingenting før han ankom («a band that didn’t really have much more than a couple of, I’ll be generous here, mildly unsuccessful albums» og «the band really had no definable identity») og de har heller ikke lagd noe bra siden han slutta i 1995. Det var han, Herman, som var den utløsende faktoren som gjorde at verden endelig fikk øynene opp for Scorpions, den manglende brikken i puslespillet, den siste ingrediensen i den kjemiske formelen. Får vi inntrykk av.

Språket i denne biografien er ganske annerledes enn de fleste andre biografier du har lest. Det er ment å ha en humoristisk tone, med stadige blødmer og nudge-nudge, wink-wink på hver eneste side, men ender bare opp med å bli atskillig mer irriterende enn underholdende. Og språkmessig er det ganske amatørmessig, det florerer det av feil i grammatikken og med tegnsettingen. (Og han bruker masse parenteser!) (Gjerne på rekke og rad!) Til og med store artistnavn feilstaves, som «Jimmy Paige» og «Ah Ha» – sistnevnte nevnes som eksempel på one hit wonders som forsvant like raskt som de dukket opp…

Historien hopper frem og tilbake i tid, og han sporer stadig vekk av på totalt irrelevante tirader med sine egne personlige meninger. Han poengterer at han bryr seg overhodet ikke om dumme, dumme Rock & Roll Hall Of Fame, før han deretter bruker et helt kapittel på å fråde over at Scorpions ikke er inkludert der. Han latterliggjør også global oppvarming og klimaendringer, som han fremstiller som den største bløffen i menneskehetens historie – for som han argumenterer: «Et glass renner jo ikke over når isbitene i det smelter! Så hvorfor i all verden skulle kystbyer oversvømmes om isen på Arktis smelter!?!?» Han hater tydeligvis også filmskaper Michael Moore og politiker Al Gore for å ha lagd dokumentaren «En Ubehagelig Sannhet», for gjennom hele boka hagler det med stikk og sjikane til disse to «hjernedøde løgnerne og bløffmakerne». Og alle politikere og journalister er upålitelige svinepelser som konspirerer mot deg. Og musikkanmeldere og skribenter er bare fans som tror de kan skrive. Men som Herman selv påpeker, han er ikke den skarpeste kniven i skuffen selv…

De fleste av oss leser formodentlig rockebiografier for å få bedre innblikk i et bands musikk, og for underholdningens del. I Hermans bok blir det så som så med begge deler. Du lærer ikke veldig mye nytt om låtene, mest fordi at han skrev ikke mange av de. Han var den av de som var best i engelsk etter å ha bodd i London en periode, og overtok mye av ansvaret for tekstene, som straks ble mer seksualiserte. (Han skrev bl.a. den beryktede teksten til «Rock You Like A Hurricane», og mente visstnok i fullt alvor at den egentlig skulle hete «Fuck You Like A Hurricane», det var da helt uproblematisk!) Rarebell skrev også musikken til enkelte låter («Falling In Love», «Passion Rules The Game», «Another Piece Of Meat»), men for min egen del var dette ofte de svakeste låtene på skivene.

Ellers er han veldig forsiktig med å si noe som kan oppfattes krenkende, dog med humoristisk vri. Når det kommer en saftig historie, er det gjerne med ‘en person som skal forbli navnløs’ i hovedrollen, hvor vi får en halvkvedet vise som vi selv bare kan forestille oss slutten på, hint-hint! Sparkingen av bassist Francis Buchholz er også ganske tåkelagt, selv om det lyser igjennom at det hadde med økonomisk utroskap å gjøre. Det mest interessante her er å se hvor utrolig viktig produsent Dieter Dierks var for bandet, og at den virkelige nedturen begynte da de kuttet ham ut av loopen. Dierks får stadig overta ordet her og fortelle historien fra sitt synspunkt, og disse sidene er bokas høydepunkter. Rarebell sier rett ut at han ikke ville lage noen sladrebok av «The Dirt»-skolen, men fortelle sin historie på sin måte, med mye humor, og ære være ham for det, men det blir altfor mye irrelevant svada og umorsomme blødmer til at denne boken kan anbefales til andre enn den mest hardbarka kjernen av Herman Rarebell-fanatikere.

3/6 | Geir Amundsen