Kategorier
Intervjuer Nyheter

The Magpie Salute – En hyllest til skjærer og kråker

Tre av gutta fra The Black Crowes er nå samlet i et nytt band, The Magpie Salute, som virkelig ivaretar arven etter Crowes uten å kopiere stilen. Vi fikk samlet gitarduoen Rich Robinson og Marc Ford sammen med vokalist John Hogg for en prat og en søndagspils.

Det er mange av oss som har savnet The Black Crowes etter at de splittet for godt i januar 2015, og forholdet mellom brødrene Robinson ser ikke ut til å kunne repareres. Bandet til Chris Robinson har ikke dempet fansens savn etter The Black Crowes, de har i så fall heller dempet savnet etter The Grateful Dead med sin kosmiske jam-rock. Men nå er derimot tre av de andre kråkene samlet i et nytt band, The Magpie Salute, som virkelig ivaretar arven etter The Black Crowes uten å kopiere stilen. Vi fikk samlet gitarduoen Rich Robinson og Marc Ford sammen med vokalist John Hogg for en prat og en søndagspils.

Tekst: Geir Amundsen & Heidi Bolle
Foto: Anne-Marie Forker
 
– Velkommen tilbake til Norge! Er det lenge siden dere har spilt her?
John Hogg (JH): – Jeg har vært i Oslo før, men dette er første gang jeg skal spille konsert her.
– Sist gang jeg så deg på en scene, Rich, var dere support for Neil Young i Oslo Spektrum, i 2001.
Rich Robinson (RR): – Det var nok sist gang jeg spilte i Norge med The Black Crowes, ja, men jeg har spilt her siden. For noen år siden spilte jeg solokonsert på et sted som lå rett ut imot en park…
– Parkteatret, kanskje? Det ligger rett oppi gata her.
RR: – Det kan stemme! Ellers har jeg vært her mange ganger med The Crowes, vi har spilt Rockefeller et par ganger på 90-tallet.
– Vi kan jo starte med å snakke om hva som førte til The Black Crowes’ splittelse og dette bandets dannelse?
RR: – Akkurat de to hendelsene har egentlig ikke noe med hverandre å gjøre, de skjedde med et par års mellomrom. Stemninga i The Black Crowes var ganske miserabel, ingen trivdes, og det var rett og slett på tide å gi seg og finne på noe annet. Chris gifta seg med en dame som var yoga-instruktør, og så ble hun plutselig bandets manager…
– Det hørtes ikke ut som en god idé. Litt Spinal Tap.
RR: – Hun innførte en del endringer i bandet som var veldig positive for ham, men ikke så positive for resten av bandet.
– Som f.eks at trommis og orginalmedlem Steve Gorman plutselig bare skulle lønnes som en innleid turnétrommis og ikke som et fullverdig bandmedlem?
RR: – Sånne ting. Det var ikke hyggelig å være i det bandet lenger, så jeg fikk nok og sa at dette gidder jeg ikke mer, og hele bandet ble vel i praksis nedlagt med øyeblikkelig virkning.
– I januar 2015. Og alle planlagte konserter ble kansellerte – dere skulle blant annet ha spilt i Drammen.
RR: – Det stemmer. For min del var det bare en befrielse, jeg hadde allerede lagd tre soloskiver på det tidspunktet, og kom med en fjerde, «Flux» i 2016 som jeg turnerte mye med. Og det bandet jeg hadde med meg da fungerte helt ypperlig sammen, vi hadde en kjemi og tenkte likt musikalsk. Jeg kunne ta en låt i en helt annen retning, og de tenkte på samme måte og fulgte meg uten at jeg måtte stoppe og forklare noe, og det låt alltid bra. Marc og jeg hadde den kjemien i The Crowes, vi visste alltid instinktivt hva den andre kom til å spille, og kunne tilpasse oss hverandre nærmest telepatisk.
– Men dere hadde ikke spilt sammen på rundt tyve år eller så?
RR: – Ti år – Marc var med i The Black Crowes i 2005-06 også. Men den kjemien var der fra første dag. Marc ble med i The Black Crowes den dagen vi gikk i studio for å spille inn «The Southern Harmony And Musical Companion». Og selv om han ikke hadde spilt med oss før, og vi serverte ham en haug med låter han ikke hadde hørt, så passet han som hånd i hanske fra det øyeblikket han skrudde på gitarforsterkeren sin.
Marc Ford (MF): – Det var helt instinktivt.
RR: Ja, og det instinktet var alltid riktig! Og jeg kom til å tenke på all den tiden jeg og Marc og Ed (Harsch, keyboards) hadde tilbragt sammen på en turnébuss, hvor man er innesperret sammen som i en ubåt dag etter dag – man ser hverandre sovne og man ser hverandre våkne opp. Likevel kjente ikke Marc og meg hverandre særlig godt som mennesker. Vi kunne gå på scenen sammen og være fullstendig synkronisert, men den sosiale kontakten manglet, vi snakket ikke særlig sammen. Vi var kanskje ikke typene til det da. Faktisk var kanskje Marc den personen i The Crowes som jeg hadde minst kontakt med, av alle som har vært innom det bandet! Men den musikalske kjemien var udiskutabel, så jeg bestemte meg for å ta kontakt, og inviterte ham for å komme og spille med meg på tre konserter. Og han svarte øyeblikkelig ‘Jeg kommer, driter i hva det er, men dette gjør vi!‘. Jeg hadde samtidig tatt kontakt med The Black Crowes keyboardist Ed Harsch, som jeg også hadde samme musikalske kjemi med. Og han var også med. Marc skulle egentlig komme dagen før for å kjøre igjennom låtene, men typisk nok ble flyet hans kansellert, og han ble strandet i Chicago. Han ankom dagen etter, og kom til konsertlokalet etter at vi allerede hadde begynt å spille, men han kom rett opp på scenen, plugga inn gitaren og begynte å spille sammen med oss – og kjemien var der, øyeblikkelig. Når man ikke trenger å øve sammen engang for å låte bra sammen, da har man noe spesielt, så jeg syntes det var verdt å ta vare på. Det skulle bare være de tre konsertene, og både Ed og Marc reiste hjem, men vi følte alle at dette var noe utenom det vanlige, noe som ble noe større en de enkelte bestanddelene. Så vi begynte å snakke om å danne et nytt band, om hva vi skulle kalle det, hvilke låter vi skulle spille, og så videre. Vi booka en konsert i New York for å teste hvordan det funka, og det solgte ut på tyve minutter. Så vi booka tre konserter til, og de solgte også ut på tyve minutter. Da skjønte vi at det var definitivt en interesse for dette bandet – så vi booka en turné og lagde en liveskive. Den eneste som mangla var John, så vi la på hans stemme senere og turnerte videre med en liveskive. Bandet var i praksis mitt soloband som Marc og Ed ble med i, og så plussa vi på to kvinnelige vokalister og en multi-instrumentalist. Vi var et timannsband som turnerte i hele fjor som en feiring av all musikken vi har lagd sammen, pluss noen covere av låter vi hadde lyst til å spille. Underveis på turnéen begynte vi å finspisse hva slags band vi ville være når den første studioskiva skulle spilles inn.
– Så dette var aldri ment å være et timannsband, som dere er på liveskiva?
RR: – Nei, det var ikke ment å være annet enn en gruppe musikere som skulle turnere disse låtene sammen. Og så førte det ene til det andre. Mot slutten av turneen bestemte vi oss for å spisse det ned til en kjerne, de seks musikerne som definerer bandet. Vi begynte å skrive låter på turnéen, og i januar kom jeg og John sammen i Nashville for en intensiv komponeringsdugnad hjemme hos meg. Vi fant et bra studio der, hvor vi spilte inn skiva – to skiver, faktisk!
– Dere er seks i bandet, men bare fem på platecoveret. Hvorfor det, og hvem mangler?
RR: – Matt Slocum, han var ikke tilstede da spilte inn skiva og tok bandbildene, han la på tangenter senere.
– Dere har jo også med ex-Black Crowes-bassist Sven Pipien – hvordan kom han inn i bildet?
RR: – Han spilte allerede i solobandet mitt, så det var den mest naturlige ting i verden!
– Noen har jo antydet at dere bevisst har samlet så mange ex-medlemmer av The Black Crowes som mulig for å lettere tiltrekke dere Crowes-fansen. Dere var jo fire på ett tidspunkt.
RR: – Nå er vi tre, Ed gikk bort i fjor vinter…
– Ja, riktig – hva skjedde med ham?
RR: – Vel, du vet… hans gamle vaner kom tilbake, og denne gang var han ikke sterk nok. Men det var ikke snakk om å få så mange ex-Crowes som mulig i bandet, det var snakk om å få de musikerne som jeg har følt mest magi med, følt sterkest musikalsk kjemi med. Og de føler samme kjemien med meg, så hver gang vi plukker opp instrumenter sammen, så skjer det noe magisk. Jeg ble gira over at Marc og Ed kom inn for å spille med Joe Magistro, min trommis, og Matt Slocum, min keyboardist. Og så fikk vi John med, og han og Marc følte den samme kjemien ovenfor hverandre. Og jeg visste at dette ville funke, jeg var aldri i tvil om at dette kom til å låte fantastisk. Og vi drikker alle fra den samme kilden musikalsk, vi har de samme inspirasjonskildene. Både jeg og Sven vokste opp i sørstatene – han er tysk, men han flytta til Atlanta med familien da han var ti år gammel. Matt Slocum er fra Alabama, og trommis Joe, som spilte på alle soloskivene mine, er fra New York, og allerede som tenåring spilte han med Jack DeJohnette fra Miles Davis’ band. Og så har du John som er oppvokst i England med afrikansk mor og svensk far… alle kommer med innspill fra sine erfaringer og inspirasjoner.
– Dere to, John og Rich, hadde et band tidligere…
JH: – Hookah Brown, rundt 2001-2003, ja
– Har dere jobbet noe sammen i mellomtiden?
JH: – Ikke i noe fungerende band, men vi har holdt kontakten, Rich har iblant sendt meg en låt og bedt om mine innspill, og når han har vært i London har han alltid invitert meg, enten for å synge, på hans egne konserter, eller på gjestelista til The Black Crowes. Og jeg gjorde en akustisk turne med Rich og Marc, men da hadde jeg ikke møtt Marc engang før dagen før turnéen startet!
MF: – Den dagen vi øvde inn åtti låter, ja!

– Jeg hører dere spilte inn «High Water» kjapt og effektivt?
RR: – Ja, vi hadde på ingen måte polert materialet før vi gikk i studio. Jeg, John og Marc møttes og gikk over hva vi hadde av låtutkast og idéer og så på hva som kunne funke og hva som kunne kasseres. Jeg hadde en haug med idéer, John hadde noen låter, Marc hadde en god del. Resten av bandet hadde ikke hørt disse låtene engang før vi gikk i studio for å spille det inn, vi ville ha den litt spontane følelsen på låtene og se hva de andre kom opp med uten at vi instruerte dem i hva vi hadde forestilt oss. Så det gikk kjapt og radig ja, vi spilte i snitt inn halvannen sang per dag.
– 21 låter på 29 dager. Her snakker vi The Beatles-tempo.
RR: – Vi jobber best på instinkt. Hvis vi hadde latt Matt få låtene to måneder før vi skulle gå i studio, så hadde han jobbet helt som besatt med hver minste detalj på hver eneste låt, og da hadde spontaniteten forsvunnet, det hadde ikke blitt like bra som det han helt instinktivt gjør på første innspilling. Da hadde han overbevist seg selv om at de nye delene var bedre.
JH: – Magien som oppstår når du og Marc og Matt bare jammer er vanskelig å gjenskape.
RR: – Ja, man må bare prøve og se hva som skjer. Etter så mange år vet vi hva som funker. Hvis vi ikke vet det, har vi et problem!
– Neste skive er med andre ord allerede innspilt?
MF: – Ja, den er i boks. Den blir hetende «High Water 2» og slippes antagelig neste vår.
– Og frem til da skal dere formodentlig bare turnere uten stans?
RR: – Så klart! Vi gjør statene i høst med fullt band, og kommer tilbake til Europa i november, så skal vi til Japan i januar.
– Hvor kom bandnavnet fra? Nok en assosiasjon til en svart fugl?
RR: – Vi begynte å tenke på det da vi bestemte oss for å gjøre de første konsertene, og som du sa, ingen prøver å ignorere det faktum at det på det tidspunktet, før Ed døde, var fire karer med fortid fra The Black Crowes. Og det er jo ikke noe jeg skjemmes over – The Black Crowes var mitt band som spilte mine låter, jeg er stolt over det vi gjorde sammen. Det er selvsagt et lite nikk til The Crowes, men jeg har også alltid likt ordet magpie. Så jeg har lest litt om skjærer, de er beslektet med kråkene, men skjærer er svarte og hvite og gir en assosiasjon til natt og dag, i motsetning til de helsvarte kråkene som stort sett har negative assosiasjoner innen mytologi og overtro. Det kjenner jeg godt til etter å ha levd med det i 24 år, haha! Men så leste jeg om denne honnøren som mange fortsatt gjør til skjæra.
JH: – Spesielt i England, hvor de fleste har et overtroisk forhold til skjæra. Å gjøre honnør til ei skjære betyr at ‘Vi kommer i fred, vi vil deg ikke noe vondt.’
RR: – Det ga mening, det appellerte veldig til meg, så jeg spurte alle de andre, og jeg fikk bare tommel opp. Og nå Joe Magistro liker noe, så går du for det! 
– Fortell oss om noen av låtene på skiva! «Send Me An Omen» var første singel.
RR: – Den ble lagd veldig kjapt.
MF: – Som alle våre låter!
RR: – Joda! Jeg hadde hatt versene klare ganske lenge, men den skrev seg selv med en gang jeg viste den til Marc og John. For meg representerer den hele skiva. Den viser mye av hva dette bandet står for og har å by på.
– Det er låta som minner meg aller mest om The Black Crowes – inntil du åpner kjeften, John. Da blir den noe helt annet, din vokal kan ikke sammenlignes med Chris Robinson.
JH: – Haha, takk for det, selv om jeg er massiv fan av Chris og hans stemme og måte og synge på.
MF: – Jeg er enig i at den kan minne om The Black Crowes, men vi startet for såpass lenge siden at vi har inspirert haugevis av andre band, og The Crowes har fans over hele verden. Og når vi har en knallbra låt som alle disse kan like, noe familiært som kan få de til å høre på skiva vår og alle de andre låtene våre, så hvorfor ikke introdusere verden for The Magpie Salute med den låta? Og som du sier, med en gang vokalen kommer inn, så tenker du ikke The Black Crowes lenger, da hører du bare på en knallbra låt med et band du har lyst til å høre mer av. Selv om du ikke har hørt om The Black Crowes, så kan du likevel like låta.
RR: – Det er min måte å skrive på, og hvis jeg har et særpreg, så er jo det flott. Jeg kommer ikke til å endre min måte å skrive og spille gitar på bare fordi jeg nå er i et annet band. Jeg skriver det jeg skriver, og nå har jeg Marc og John til å farge låtene slik at det høres ut som oss, og ikke som The Crowes. Steve Gorman, trommisen i The Black Crowes, passet flott inn i det bandet, men Joe Magistro er en musiker på et helt annet nivå! Det han bidrar med, får oss til å skille oss ut. Det John gir oss, differensierer oss fra The Black Crowes. Det har vært mange yngre folk på konsertene våre, som ikke har noe forhold til The Crowes, som har sagt at det høres både kjent ut og forfriskende nytt ut på en gang.
– En annen låt som skiller seg ut på skiva er «Sister Moon».
RR: – Det er en knallbra låt som vi gjerne skulle spilt akustisk i kveld, men der trenger vi piano. Det var en låt som Marc og John skrev, jeg hadde ikke så mye med den å gjøre. Men nesten alle journalister jeg har snakket med i Europa trekker frem den låten som sin favoritt. Jeg hørte den første gang da John sendte meg en demo med bare ham som spilte den på piano. Marc lagde gitarakkordene og kompletterte låta helt perfekt, og jeg hadde ikke noe mer å bidra med. Den kunne ikke bli bedre, og det er en av mine fremste favorittlåter på skiva også. Den er veldig annerledes kontra alt annet jeg har vært involvert i.
MF: – Ikke minst fordi den nesten ikke har gitar!
JH: – Ja, den er en avstikker fra alt noen av oss noengang har gjort musikalsk tidligere. Mellom den og «Send Me An Omen» kan vi gjøre absolutt hva som helst.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018