Fjorårets debutalbum «End of.» ble sluppet til stående ovasjoner i både inn- og utland, i alt fra nisjeblader til riksdekkende medier, og nå fyker våre nordnorske venner land og strand rundt i samme inn- og utland foran en stadig voksende fanskare. Vi fikk en fin samtale med gjengen i anledning konserten på Parkteatret før de skulle varme opp for amerikanske Cancer Bats.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Livefotos: Anine Desire
Bandfoto: Jørn Veberg
– For å
ta det helt fra start; Hvem er dere og hvordan startet dere?
Remi Semshaug Langseth (vokal): – Vi har faktisk akkurat
snakket om det og er ikke helt sikker på hvordan og når vi startet opp. Det var
vel sånn at vi prøvde å finne ut hva vi ville gjøre til å begynne med. Tanken
var å samle en fin gjeng av kompiser og prøve å skape noe ut av det som kunne
ende opp i noe bra musikalsk.
Mathis Ståle Mathisen (gitar): – En gjeng som hadde vært mye på turné
sammen uten å spille i samme band og kjente hverandre derifra.
Remi: – Noen spilte i et band kalt Miksha, og bandet jeg spilte i, Like
Rats From A Sinking Ship gjorde mye supportjobber for de. Fritz gjorde også et
par vikarjobber i det bandet samtidig som han også spilte i Miksha. Det har når
jeg tenker meg om vært veldig mye rullering og innavl rundt omkring i de
bandene så vi har blitt kjent igjennom mange år.
Mathis: – Vi spilte vår første konsert på Last Train og skjønte umiddelbart
at dette kunne bli kult og gikk umiddelbart i hi for å spille inn vår debut-EP
for å ha noe fysiske låter å vise til. Da gikk det et helt år før vår neste
konsert som faktisk også var på samme sted.
Remi: – 2014 var vel året det begynte å ta form, men vi har brukt
forholdsvis lang tid på å finne ut hvilken retning vi ville ta det ettersom vi
består av fem hoder med veldig bredt spekter av musikksmak. Vi spilte inn EPen
i en låve to timer utenfor Oslo og fikk den ut på et amerikansk label kalt
Shelsmusic i 2016. Det var en bra start, for det var mange folk som fulgte det
plateselskapet. De ga ikke ut mange plater i året, og når de først slapp noe
var det stort sett i samme genre som ga oss automatisk et slags
kvalitetsstempel.
– Hva betyr egentlig «Attan»?
Mathis:– Det betyr egentlig ingenting, men er inspirert av oppvekst i
Nord-Norge. Når vi var ute og lekte og fant på rampestreker satt det ofte
bestefedre eller fedre og hyttet med neven mens de ropte «attan!» etter oss.
Bjørn-Are Johansen (gitar): – Man kan også si at det er inspirert av gamle
folk i badstuer som klager over livet, kauker «attan!» mens de slår seg på
låret.
– Har dere lagt merke til hva som kommer opp når man googler «attan»?
Mathis: – Ja, det er den afghanske nasjonaldansen har jeg skjønt det som.
Det sies at det ikke er et bra bryllup hvis det ikke danses attan hele natta.
Vi måtte jo sjekke dette på youtube, og det viser seg å være en ganske
utagerende dans.
Remi: – Det skal være en gammel krigsdans for å manne seg opp til strid,
men nå blir det mest brukt i bryllup. Vi har lagt merke til en økende antall
likes på Facebook i det siste, men jeg vil tro at rundt fem prosent er folk fra
Afghanistan som antageligvis ikke aner hva vi holder på med.
Mathis: – Det passer for så vidt inn i bandet og med tanke på krigsdans og
utagerende. Vi har et motto som sier at vi skal være lyden som suger margen ut
av eget bein, og det skal gjøre litt vondt.
Bjørn-Are: – Akkurat som gamle menn i badstu.
– Hva kan dere fortelle om detaljene rundt «End of.», en forholdsvis unik tittel på et debutalbum?
Remi: – Det er jeg som kom på at det skulle skrives sånn – altså med liten «o» og punktum, kun for å påføre meg selv en jevn strøm av irritasjon de gangene det staves feil. Samtidig er meningen at det skal være åpent og kan være slutten på alt, som uttrykket «end of discussion» eller liknende. Det trenger ikke nødvendigvis være slutten på verden hvis du skjønner. Jeg liker at ting kan ha forskjellige betydninger.
– Hvordan foregikk innspillingen?
Remi: – Når vi spilte inn EPen i denne låven betalte vi alt selv og visste ikke helt hva det skulle ende opp med.
Fritz-Rangvald Rimala Pettersen (bass): – Det var egentlig meningen at det skulle være en demo så man var vel mer full enn ved sine fulle fem, vi hadde mange låter som ikke var fullstendig ferdigskrevet og skulle gjøre alt i en hui og hast så vi hadde noe å vise til ved booking. Men så ble det såpass bra at det kunne utgis som det var.
Remi: – Han som drev studioet vi spilte inn EPen i skulle egentlig ikke mikse låtene, men gjorde det for gøy bare for å prøve – uten at resultatet ble noe særlig. Da fikk vi inn Christian Wibe som trommisen vår spilte sammen med i Animal Alpha, og han fikk på mange måter redda EPen for oss. Da ble vi enige om at han skulle være med fra start denne gangen så vi fikk gjort det ordentlig, så da sendte vi over låter så fort vi hadde en skisse klar; Han har til og med vært med på øving noen ganger for å komme med innspill. Det har vært utrolig lærerikt for oss og han har vært en veldig bra mann å både jobbe med og ha med på laget.
Mathis: – Spesielt vi gitarister vil jo spille hardt og fort hele tiden, men da kan han gjerne komme med innspill om at vi kanskje ikke skal spille i det hele tatt for å løfte det hele.
Bjørn-Are: – Det er jo noe som aldri har slått oss, å la være å spille. Men det gjorde mye for dynamikken og det er noe vi alltid har syntes har vært viktig men som vi kanskje ikke har fått frem i samme grad før.
Mathis: – Vi har vært veldig bevisste på helheten på skiva, som for eksempel at den starter med et par korte og intense låter, mens når du snur den til B-siden blir de gradvis lengre og lengre.
Remi: – Veldig sint og kjapp til å begynne med før det blir lengre og seigere, noe som skaper en slags dramaturgi.
– Dere har noen ganske interessante titler, som for eksempel «The Burning Bush Will Not Be Televised». Hvor kommer disse idéene fra og hva handler de om?
Remi: – Vanligvis kan de fleste låtene ha rom for fortolkning og trenger ikke handle om et spesifikt tema, men akkurat den låta handler om Jan Hanvold. Det var før Brennpunkt-dokumentaren, for jeg har oppbygd årevis med hat mot den fyren der. Det er vel rundt 15 år siden han gikk ut og sammenlignet homofile med griser, og da kom han inn på radaren min og jeg har siden fulgt med på hva den kuken bedriver. Jeg var ikke med på låtskrivingsprosessen på denne, men med en gang jeg fikk den presentert og hørte hvor sinna den var tenkte jeg at han skulle få seg en låt. Samtidig er det en referanse til det som blir kalt den første hiphop-låta; «The Revolution Will Not Be Televised» av Gil Scott Heron.
– Hva med «SoMe Riefenstahl»?
Fritz: – Det utfordrende med ny teknologi som sosiale medier er at det kan havne i feil hender, Leni Riefenstahl var en dokumentarfilm-skaper som lagde veldig «fine» propagandafilmer for nazi-Tyskland…
Remi: – …men ettersom ironi ikke alltid kommer like godt frem i tekst er det viktig å ha klare gåseøyne rundt «fine».
Fritz: – Selvfølgelig, men det estetiske er meget bra og den blir fortsatt hyllet for et veldig godt filmteknisk håndverk, det kan du vel støtte meg i? Men sterke greier er det absolutt. Vi utvikler oss hele tiden og oppnår nye ting, men det er alltid idiotene som røsker det til seg og benytter det. Se på sosiale medier og internett generelt i dag så koker det over av de med dårlige hensikter som misbruker det. Teksten refererer til «The Ocean» som er en modell for personlighetstester der de bruker fem forskjellige faktorer på hvordan et menneske er satt sammen. Begynner du da å se på hvordan sosiale medier er bygd opp med likes og den slags er det lett å se sammenhengen. Se bare på de forskjellige Facebook-testene hvor du skal se hvor lik en kjendis du er; Da gir du svar som blir liggende der ute som pinpointer akkurat hvem du er til noen på andre siden av verden. Vi er forbi den tiden der Silicon Valley overtalte oss om at internett bare er strålende og alt løser seg ved at vi snakker sammen. Man kan ta det helt tilbake til da boktrykkekunsten ble oppfunnet og man skjønte at man kunne nå ut til mange flere, da Martin Luther befalte å få trykket og gitt ut bibelen i hele verden og det endte i en religiøs krig. Det sies at teknologien fører oss sammen, men vi er ikke enige.
Mathis: – Vi snakker egentlig ikke sammen, men det er som vi er i samme rom og skriker til hverandre før vi går hver til vårt og smeller igjen døra bak oss.
– Hvordan foregår låtskrivingen i bandet?
Remi: – Det varierer veldig. Enkelte ganger kan noen ha en nesten ferdig skisse, eller så kan det bare være et riff som vi lager låta ut av.
Mathis: – Det er veldig øvingslokalebasert, og det er ingenting som blir ferdig før det har vært innom alle.
Bjørn-Are: – Det må igjennom kverna, og som oftest er det mye jamming som ligger bak. Veldig ofte tar jeg med meg ting hjem hvor jeg spiller det inn som vi har spilt det og utvikler det videre med noen flere temaer før jeg tar det med tilbake igjen.
Remi: – En gang var vi på konsert med The Dillinger Escape Plan og endte opp med en hel del øl i etterkant hvor det kokte litt opp i toppen på han her (peker på Fritz) som brått skrek ut «Jeg har en idé til en låt!», sang verbalt idéen for oss og ble så gira at han ga brystkassa mi ei real panne så jeg bristet to ribbein. Når vi kan lage låter på den måten begynner vi å snakke! Det er vel «Nocebo (I Shall Harm)» som ble til på den måten tror jeg.
Fritz: – Jeg har blitt en kvalitetssikring, haha! Men egentlig handler det kun om formidling av energi. Det er så alt for mange som har oppheng i utstyr og hvilke verktøy man har tilgjengelig da man egentlig bare burde låse seg inn i et polstra rom og få ut energien der. Men det er viktig at det er polstra da.
Bjørn-Are: – Det er viktigere med energi enn verdens tøffeste riff.
Remi: – Det er også mange som ikke får til energien de har live ned på plate, noe vi etterstreber å få til meget bevisst.
– Det har dere beviselig fått til, og «End of.» har også stort sett utelukkende mottatt stående ovasjoner fra utenlandske medier. Merker dere større pågang og muligheter til spillejobber fra utlandet enn før?
Remi: – Så absolutt. Vi har allerede vært tre runder i England, og spesielt Metal Hammer har vært støttende fra første stund og skrøt hemningsløs av EPen også – noe som har hjulpet oss mye.
Mathis: – Shelsmusic ordna oss en spilling på Damnation, som var første gang vi var spilte i England. Da satte vi opp en rekke andre spillejobber i tilknytning til denne og spilte med Conjurer. Vi har også vært nede og spilt med de i anledning deres release for en stund siden, og nå i februar var vi der for en tredje gang – men nå som headlinere.
Remi: – Man er jo langt mer spent på oppmøtet når man har sin egen konsert, men det gikk over all forventning. Vi spilte i London foran masse folk og god stemning.
Fritz: – Samtidig som Decapitated spilte ved siden av, og det var på en tirsdag – men enda var det veldig mange som dukka opp på konserten vår. Det var spesielt.
Mathis: – Vi skal til Nederland i mai og har noen festivaljobber i Norge til sommeren; Bukta og Malakoff. Det er vel snakk om noen enda flere ting, men det er ikke helt bekreftet enda.
Fritz: – Giggen i Nederland er i forbindelse med en ganske stor festival ved navn Fortarock med en mengde store band.
Remi: – En ting som ikke er annonsert enda men som kan passe å nevne her er Vaterland 6. juli sammen med amerikanske Cult Leader og Godmother fra Sverige. Det blir en heftig pakke.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2019