Vokalisten Geoff Tate slo ned som ei bombe da Queensrÿche slo igjennom. Hvem husker vel ikke primalskriket i starten av «Take Hold Of The Flame» i 1984? I dag, nesten 40 år etter, er Tate aktiv med sine Queensrÿche revisited-turneer.

Vokalisten Geoff Tate slo ned som ei bombe da Queensrÿche slo igjennom. Hvem husker vel ikke primalskriket i starten av «Take Hold Of The Flame» i 1984? I dag, nesten 40 år etter, er Tate aktiv med sine Queensrÿche revisited-turneer.
Blant de unge nye band som har imponert oss mest i 2021 finner vi amerikanske Levara, som knapt rakk å platedebutere før de ble oppløst. Men vi rakk en prat med gitarist Trev «Son Of Steve» Lukather.
Trond Gjellum har vært aktiv på Oslos musikkscene i mange år. Mest kjent er han kanskje med bandet Panzerpappa, men denne karen har mange jern i ilden, og nå er han aktuell med ei ny skive med bandet Suburban Savages. Vi tok en prat med en multifasettert trommeslager.
Plutselig ut av det blå, etter 22 års pause, dukker bandet opp igjen med albumet ”Liquid Tension Experiment 3”. En så uventet hendelse må få sin forklaring, så intervju ble ordnet, vi benket seg foran laptopen, slo på Zoom, og fikk en smørblid Levin rett inn i stua.
Det var ikke mange av oss som hadde forventet oss et samarbeid mellom gitaristene Adrian Smith fra Iron Maiden, og virtuosen Richie Kotzen, kjent fra The Winery Dogs og en produktiv solokarriere, Mr.Big og Poison. De er i disse dager er klare med en selvtitulert debutskive, hvor begge deler på vokalen.
Etter at Ritchie Blackmore introduserte verden for Ronnie Romero som sin nye vokalist i Rainbow, har chileneren dukket opp i stadig nye band, og nesten alltid med en eminent gitarhelt ved sin side. Bare det siste året har han sunget på skiver med tyske Michael Schenker, spanske Lords Of Black, nederlandske Vandenberg og svenske Magnus Karlsson.
Om Suzi Quatro skal huskes for én ting, så er det for at hun var en pionér som sparket inn døra og viste vei for en kommende generasjon av kvinnelige rockemusikere – for de fantes nær sagt ikke da unge Suzi dro på seg skinndressen og bassgitaren, og dominerte glamrocken på 70-tallet, og ble et forbilde for alle fra Joan Jett til Lzzy Hale.
Ifølge han selv var 2020 første gang siden 1983 at han har hatt helt tom kalender. Den gangen brukte han og en pur ung Nick Cave fritiden på å vekke mastodonten som skulle bli Nick Cave and the Bad Seeds. Vi tok en telefon til Melbourne, Australia, midt under lockdown for å høre hva Mick Harvey bruker fritiden sin på denne gang.
Steve Lukather har en karriere få kan matche, med en merittliste man ikke kan kimse av. Hvem kan liste opp Michael Jackson, Lionel Richie, Richard Marx, Edgar Winter, KISS, Alice Cooper, Ozzy, Chicago og Miles Davis, på CVen, bare for å nevne noen svært få? Ikke mange. Ei heller har mange fått så mye tyn som «Luke» og resten av Toto.
Joseph Williams returnerte til Toto i 2010 etter flere års fravær. Tiden etter det var en bratt kurve oppover for bandet, som har hatt gode tider de siste årene, helt til det tok brått slutt i 2019. Etter et fyrverkeri av en samtale med Totos gitarist Steve Lukather satte vi oss ned med en noe mer nedtonet Joseph.
Nederlandske Anneke van Giersbergen kan se tilbake på en 25 år lang karriere med en ryggsekk full av forskjellige opplevelser. Nå er hennes siste utgivelse klar, kalt «The Darkest Skies Are the Brightest». Vi tok en prat med den kreative damen for å høre om hva hun har gjort siden sist.
Den forhenværende Genesis-gitaristen Steve Hackett er i disse dager ute med selvbiografien “A Genesis In My Bed”, en litterær reise som spenner fra barndommen i et krigspreget London, via hans tid i Genesis, og frem til våre dager. Slikt er mat for et intervju, og en fin junidag ringer telefonen.
Pandemien har tatt fra oss konserter og skjenkesteder, reiser og sosiale sammenkomster – men én ting ikke en gang Covid-19 kan stoppe er det gode gamle albumslippet. Derfor føles det ekstra godt når gamle helter kommer med nytt materiale, og det i tillegg er såpass sterkt som Accepts sin rykende ferske “Too Mean To Die”.
Tekst:Sven Olav Skulbørstad
Foto: Iana Domingos
Wolf Hoffmann, bandets nå siste gjenværende originalmedlem etter Peter Baltes valgte å kaste inn håndkleet, var som vanlig triveligheten selv og gikk gladelig inn på detaljene rundt akkurat dette da vi slo på tråden i en travel førjulstid.
– Vi må selvsagt snakke om deres sisteslipp, jeg går ut ifra at dere er fornøyde med resultatet?
– Veldig fornøyd! Men jeg har blitt ekstra fornøyd etter jeg har snakket med såpass mange journalister i etterkant for jeg får følelsen at vi har truffet den rette strengen denne gangen. Men den umiddelbare følelsen var absolutt at den endte opp riktig så bra. Det er alltid vanskelig å kjenne på når man er ferdig med studiojobbingen, for man vet at man har gitt alt men vet aldri helt hvordan reaksjonene kommer til å være. Det er vanskelig å se objektivt på noe man har vært såpass tett opp til.
– Har dere fortsatt forventninger etter såpass lang tid i bransjen ved et ferdigstilt album?
– Selvfølgelig, man gir ikke opp forventninger selv om man har holdt på en stund. Jeg ville faktisk sagt det motsatte, i hvert fall i disse merkelige tider vi lever i om dagen. Vanligvis får vi kjenne på publikums reaksjoner umiddelbart på nytt materiale når vi drar ut på turné, men det går åpenbart ikke denne gangen. Men det var litt av årsaken til at vi ville gi den ut midt under pandemien også, selv om vi ikke får reist rundt og spilt for folk kan vi i det minste gi de et nytt album så lenge så får tiden vise når ting blir mer normalt igjen.
– Var det en annerledes tilnærming til låtskriving og studiojobbing med tanke på pandemien?
– Låtskrivingen gikk til omtrent som den alltid har gjort egentlig, jeg begynte skrivingen høsten 2019 og vi visste tidlig at vi måtte foreta innspillingen i deler denne gangen. Vi startet tidlig med studiojobbingen selv om vi visste at vi ikke hadde materiale nok til et fullt album, men ville sette i gang så fort som mulig og heller ta ting som det kom. På det tidspunktet, altså før pandemien, tenkte vi at folk ville være spredt på forskjellige turnéer – som Andy Sneap med Judas Priest, så vi ville bare påbegynne prosessen og klemme inn hva vi kunne der vi kunne i mellom turnéer. Det var da i mars i fjor da ingen kunne turnere, så da vi ville fortsette arbeidet var Andy ledig men fikk ikke komme inn i landet med tanke på smittevern. Derfor måtte vi for første gang jobbe sammen online, noe som var veldig rart i starten men som vi fort ble vante til.
– Jeg må nevne tittelen “Too Mean To Die”, som er en tittel av god, gammel heavymetal-klasse som også passer musikken perfekt – kom den på plass tidlig i prosessen?
– Synes du? Så bra! Det var det vi gikk for, for vi prøver alltid å være tro mot arven og tradisjonen til Accept samtidig som vi forsøker å skape nye låter. De låter som om de kunne ha vært skrevet for flere år siden, men også moderne.
– Anmelderen for magasinet mente at dere entrer det nye decenniet med rak rygg som et av få erkemetalliske 1980-tallsband.
– Wow, det er utrolig og det liker jeg å høre! Takk for det, det har vært moro å jobbe med denne skiva og vi har alle hatt en fin tid underveis og det tror jeg reflekterer over på sluttresultatet.
– Jeg har notert et par spor jeg vil snakke om, deriblant “Symphony Of Pain” med en liten homage til Beethoven underveis?
– Helt riktig, jeg lekte en stund rundt tittelen med noen riff jeg virkelig likte og tenkte at jeg like gjerne kunne innlemme litt klassisk i låta siden jeg alltid har leflet med den type musikk i hele livet mitt også. Det falt relativt naturlig på plass av seg selv, og da fant vi ut at vi like gjerne kunne skrive en tekst om selve Beethoven samtidig da han selv hadde sin helt egen “symphony of pain”. Vi har tatt fra det stykket som opprinnelig heter “Symphony Of Fate” (altså “Skjebnesymfonien”) der skjebnen kommer sonisk bankende på døra, så alt vi har gjort er å endre tittelen en smule og skrive om hans egne utfordringer og smerter i livet – deriblant hans ikke ukjente døvhet.
– Det ble jo tidlig deres varemerke å blande kjente klassiske verk med musikken deres?
– Absolutt, vi har gjort det helt siden “Metal Heart” fra 1985 og jeg har jo jobbet vel så mye med klassisk musikk som med metall og ironisk nok var det Beethoven den gangen også. Jeg synes det fortsatt er veldig gøy å gjøre, og selv om det enkelte ganger kreves en del arbeid for å få det til skjer det også ofte på grunn av ren og skjær flaks. Men jeg prøver ikke presse det inn i musikken, det må skje naturlig så det ikke blir en klisjé. Vi har flere album der vi ikke har gjort det, men denne gangen følte vi nesten at det krevdes.
– Det hever låta ekstra der dere gjør om hans 9. symfoni fra dur til moll.
– Vet du, du er faktisk den første som har lagt merke til det – det setter jeg pris på at du gjorde! Originalen er jo forholdsvis glad og heter “Ode To Joy”, men jeg tenkte i en “Symphoni Of Pain” burde vi hatt en “Ode To Pain” og da gjorde den seg best i moll. Det morsomme er at selv om alle kjenner igjen Beethovens niende er det som sagt ingen som legger merke til at melodien egentlig ikke er den samme – så da er det jo i utgangspunktet ikke den. Den er faktisk omgjort ganske betraktelig, men den funker.
– Det andre sporet jeg har notert meg er den nydelige balladen “The Best Is Yet To Come”, for det er langt i mellom de virkelige gode heavy metal-balladene om dagen?
– Det er sant, og det var en forholdsvis uvanlig låt for oss å være som jeg aldri var helt sikker på om kom til å ende opp på skiva eller ikke. Noen ganger skriver jeg en hel del slike låter som jeg ikke vet hvordan kommer til å låte med fullt band og Mark på vokal. Men i dette tilfellet gjorde han en helt vanvittig jobb bak mikrofonen, og jeg er virkelig fornøyd med hvordan teksten falt på plass også. Budskapet i låta holder jeg veldig nært, og det er på mange måter min livsfilosofi. Jeg er en som ser på glasset som halvfullt, og selv om fortid er noe man alltid har med seg vil det beste alltid ligge foran en. Den betyr helt enkelt enormt mye for meg personlig.
– Når vi er inne på fortid; Peter Baltes er ikke med dere lengre, var det noe dere så komme?
– Det er så ufattelig trist, vil jeg bare si. Noe lå i lufta, uten at vi helt visste hva det var. Vi så ikke at noe skulle lede til at han slutta i bandet, men vi så flere signaler på at han ikke var helt fornøyd. Han holdt seg mye for seg selv det siste året, uten at jeg helt visste hvorfor. Men spenningen var ikke der lengre, og det er veldig trist når man har levd sammen såpass lenge som vi har og at man ikke nyter det man gjør lenger. For hva er vitsen med å spille i band hvis man ikke nyter det? Jeg har alltid gjort det og kommer alltid til å gjøre det, ellers ville jeg ikke ha vært her og gjort det jeg gjør. Så selvfølgelig bør man da trekke seg ut og gjøre noe annet, men åpenbart skulle jeg selvsagt ønske at det ikke var sånn for vi har opplevd så ubeskrivelig mange ting sammen av både oppturer og nedturer igjennom alle disse årene. Det beste hadde vært om vi fant ut av det sammen og han fortsatt ville ha vært med, men hva skal man gjøre? Livet må gå videre og the show must go on. For samtidig har vi en gjeng virkelig bra folk med i bandet nå, og vår nye bassist Martin Motnik er en fantastisk bassist som i tillegg har bidratt en hel del til den nye skiva. Det er trist når folk slutter, men samtidig kan det også være bra med nytt blod inn i bandet også.
– Kjenner du da på et ekstra press nå som du da er det siste gjenværende originalmedlemmet?
– Nei, det har egentlig ikke forandret seg noe særlig da jeg over mange år har vært “gatekeeper” innad i bandet og har vært den som har drevet bandet fremover og skrevet det meste av materialet. Det gjorde ikke ting enklere, men i praksis så er det ikke mer press nå enn hva det pleier å være. Men det føles merkelig, for jeg ville aldri være det siste originalmedlemmet igjen og hadde det vært helt opp til meg hadde vi fortsatt hatt besetningen fra 1981. Faktumet er at jeg er den eneste igjen etter at resten har forlatt skipet. Jeg er the last man standing.
– I motsetning til frafall har dere nå fått en tredje gitarist på plass i form av Philipe Shouse. Hvordan har det hatt betydning for bandet?
– Han ble med etter den symfoniske turnéen vi gjorde, “Symphonic Terror” der vi spilte låter både fra min soloskive i tillegg til Accept-låter og fant ut at han var en helt ekstraordinær gitarist. I tillegg gikk vi alle meget godt overens med mannen og skjønte at dette var en sjelden bra match på alle mulige måter, såpass bra at vi måtte høre om han ville bli med på permanent basis. Det er jo ingen lov som sier at man kun kan ha to gitarister i et band, så han ble et kjært velkomment tilskudd på laget. Han spiller faktisk en del på “Too Mean To Die” også, så han har allerede funnet sin plass. Det vil ikke bli en enorm omveltning live, men han tilfører et friskt pust for oss.
– Dere rakk et par konserter med ham før lockdown, hvordan reagerte fansen?
– Det var fantastisk! Det gikk virkelig, virkelig bra. Vi rakk et par konserter i Sør-Amerika som var ut av en annen verden, og når jeg lytter til opptakene i etterkant låter det fullstendig killer med tre gitarer. Jeg var helt ærlig en tanke skeptisk på hvordan det kom til å låte sonisk, selv om jeg følte meg sikker på at det både kom til å føles bra og se bra ut på scenen, men om det i det hele tatt kom til å være plass til en tredje gitarist i lydbildet var jeg ikke sikker på. Men det å høre tre gitarister ga låtene en ekstra dybde, mye takket være en helt rå lydteknikker som virkelig gjorde en god jobb ved å få alle tre tydelig frem i miksen.
– Dette gleder jeg meg både til å se og høre når ting en gang kan rulle som normalt og dere kan ilegge vårt furet værbitte et besøk en gang i fremtiden.
– Ja, la dette gå over er du snill – vi har alle fått nok av lockdown nå. Men igjen, vi er glade for å ha fått utgitt skiva uansett lockdown eller karantene. Ingen kan dra på konserter allikevel, men da kan de i det minste høre på skiva så lenge så kommer vi så fort det lar seg gjøre. Vi vil jo helst reise rundt og spille konserter, det er derfor vi gjør det vi gjør. Selve albumjobbingen er bare en liten del av det, vi lever av og ånder for å spille live. Og nå som vi ikke kan gjøre det merker vi det ikke bare finansielt, men mange vet rett og slett ikke hvor de skal gjøre av seg og det merkes. Det gjelder å holde seg i geskjeft på en måte, finne andre måter å holde seg i aktivitet på. Som alle andre har vi fått avlyst hele festivalsommeren som var fullbooket for vår del i tillegg til vår egen turné i forbindelse med utgivelsen der alt har blitt utsatt til neste sommer og vinteren etter der igjen. Vi får bare se når det lar seg gjøre.
Ut fra de dype skoger i Telemark kommer Geir Arne Dale, trommis, komponist og enehersker i prosjektet The Norseman Company, som har gjort seg bemerket i norsk rockeliv den siste tida. Hvem er denne Norseman? Vi tok en samtale med sjefen sjøl.
For ni år siden tok Todd La Torre på seg jobben som erstatter for Geoff Tate i Queensrÿche. Et bytte som har ledet bandet tilbake til god kvalitetsfull progressiv metal. Med soloalbumet «Rejoice In The Suffering» tar vokalisten tyngde og tempo et steg videre.
Et av Norges mest spennende nye band er uten tvil Trondheimsbaserte Murder Maids og selv om de nettopp har sluppet debutalbumet sitt så har de allerede tiltrukket seg mye oppmerksomhet fra nasjonal presse, fans og andre band. Vi slo av en prat med trommis Jon Anders Venger for å bli litt bedre kjent med Murder Maids og for å finne ut hva de har som ingen andre har.
I en alder av 74 fortsetter Robby Krieger å være kreativ og hans seneste verk «The Ritual Begins At Sundown» viser at han fortsatt har mye å by på. I tillegg er det i år femti år siden The Doors ga ut «Morrison Hotel» og det markeres med en eksklusiv jubileumsutgave, samt en egen tegneserie.
”Marching Out Of Babylon” er navnet på Pantokrators fjerde album. Både Babylon og Kalmar ble forlatt til fordel for Toten og Nordic Mission da death metal veteranene skulle shoppe ny platekontrakt. Årets slipp er en overbevisende misjon innen progressiv melodiøs death metal.
I 2021 feirer Michael Schenker sitt 50-årsjubileum som artist, og markerer det med en ny MSG-skive, ”Immortal”, med fire ulike vokalister, deriblant de tidligere Rainbow-sangerne Ronnie Romero og Joe Lynn Turner. Vi fikk den ekstremt pratsomme tyskeren på tråden fra sin nye hjemby i England, Brighton.
Tradisjoner er viktige å ta vare på og The Dogs leverte som vanlig nytt album på årets første mandag. Med egne t-skjorter som utroper «Fuck 2020» går bandet inn i det nye året med forhåpninger og forventninger om store ting. Kristopher Schau kunne fortelle om et 2020 som har bydd på uvante problemstillinger, men som klør etter å ta neste steg med bandet sitt.
Sist vi pratet med Trond Holter, var det i forbindelse med Dream Polices gjenforening. Den gang var han noe hemmelighetsfull da vi forsøkte å pense ham inn på Wig Wam. Det skulle vise seg å være velbegrunnet. Denne gangen fikk vi ham litt mer på gli om både ny plate og turné.
Steven Wilsons sjette studioalbum “The Future Bites” ble omsider sluppet i januar, etter å ha blitt utsatt i over et halvår. Vi fikk Wilson i tale på Zoom, og kom blant annet inn på hvordan sosiale medier endrer vårt selvbilde, og om hvordan han metaforisk, men ikke bokstavelig, dreit på seg da Elton John ringte.
Jason Bieler er kanskje mest kjent som gitaristen i Saigon Kick, det amerikanske bandet som ga ut fire skiver med varierende suksess på 90-tallet, samt at han spilte i en tidlig versjon av Talisman med Jeff Scott Soto. 23 år etter sitt første soloalbum er han klar med det andre
Selv om det neppe kommer ny studioskive fra Def Leppard i 2020, så har fansen allerede fått intet mindre enn to nye utgivelser i år – 5-discs boksen ”The Early Years 79-81” med førti år gammelt materiale, og liven ”London To Vegas” med to hele nyere konserter på både CD, vinyl, BluRay og DVD. Vi […]
Deen Castronovo er en av de som stilte langt fram i talentkøen på både trommer og vokal. Mange kjenner ham kanskje best som trommis i Bad English eller Journey, mens andre kanskje ikke la merke til ham før han gikk på århundrets smell i 2015. Nå er han tilbake igjen, og vokter trommekrakken i The Dead Daisies.
Enslaved er definitivt et av Norges mest spennende band. Deres femtende plate «Utgard» viser et band som fortsatt er i utvikling. Dette forteller gitarist Ivar Bjørnson mer om i seneste utgave av Norway Rock Magazine. Denne artikkelen tar derimot for seg hvordan det hele startet.
I oktober 2019 slapp det tyske progmetal-bandet Vanden Plas albumet «The Ghost Xperiment – Awakening». Plata var første del i et todelt epos om nekromanti, eller samtaler med de døde. I desember 2020 kom andre og siste del, kalt «The Ghost Xperiment – Illumination». Vi tok en prat med gitarist Stephan Lill,.
I snart 40 år har vi kjent Mark Kelly som keyboardisten i Marillion – og ikke så mye annet. Men omsider er han klar med sitt første soloprosjekt, og i slutten av november slapp han «Mark Kelly’s Marathon», hvor han backes av stort sett ukjente musikere. Vi fikk Mark på Skype-skjermen for en prat om både den nye skiva og om både Marathon og Marillions fremtidsplaner for det kommende året.
Asgeir Mickelson burde for de fleste være kjent for de fleste for sitt utmerkede trommespill på plater med band som Borknagar, Spiral Architect og et hav av andre, gjerne mer, ekstreme band. I Veil Of Secrets trakterer Mickelson i tillegg strengene og viser seg som en utmerket låtskriver innen doom metal.
Etter nesten førti år sammen takket Slayer av med to utsolgte konserter på hjemmebane i Los Angeles, og det ble en emosjonell kveld for de som var tilstede. Vi slo på tråden til trommis Paul Bostaph for å mimre litt om Slayer og for å høre om han har funnet ut hva neste steg er.
Med ”Hallucinating Anxiety” ga Cadaver ut den første norske death metal skiva i 1990. Nå, tretti år senere, er Anders Odden plateaktuell med tredje inkarnasjon av bandet. «Edder & Bile» låter som om det skulle vært oppfølgeren til nevnte debut.
Reb Beach er ikke bare den gitaristen som har spilt lengst i Whitesnake – han har i alle år også spilt i Winger, samt at han har gitt ut flere soloskiver. Vi slo av en prat med Reb om den nyeste, instrumental-albumet «A View From The Inside» – og om Whitesnake og Winger, så klart.
I anledning Unruly Childs nye skive ”Our Glass House” fikk vi en lang og trivelig prat med en særdeles vennlig og åpen Marcie Free, og kom også inn på hennes fortid i band som King Kobra og Signal – og om hvordan de ga ut tidenes første rap/rock-amalgam-låt.
I tjuefem år har Oslobandet Ulver gitt oss alt fra black metal, filmmusikk og klassiske psychedelia-covere til elektronisk pop. Årets verk, «Flowers Of Evil» er et nydelig eksempel på sistnevnte sjanger. Samtidig får vi boka «Wolves Evolve», hvor mye av Ulver avmystifiseres.
Du kjenner kanskje ikke til navnet Orianthi, men om du ikke har en eneste skive med noen av artistene som denne 35-årige australske gitarheltinnen har spilt med, så er faen ikke den platesamlinga di mye verdt.
Det har gått tyve år siden den da ganske ukjente engelskmannen Steven Wilson møtte den israelske musikeren Aviv Geffen, som da allerede var en stjerne i hjemlandet, og innledet et vennskap med ham. Det førte til dannelsen av bandet Blackfield, som var litt på siden av hva både Wilson og Geffen drev med til daglig, […]
Norwegian guitarist and singer-songwriter Tora Dahle Aagård is only 26 years old and has already played with Paul Gilbert, jammed with Jennifer Batten, and played at the Royal Albert Hall. We spoke to her before her band ‘TORA’ released their second album, “Girls”.
Derek Sherinian har spilt med mange av verdens største artister i sin karriere. Alice Cooper, Billy Idol og Joe Bonamassa har alle hentet inn tangentguruen til sine prosjekter. Høsten 2020 kom hans åttende soloalbum, kalt «The Phoenix», igjen med monster-trommis og produsent Simon Phillips.
Norges ledende symfoniske progband Wobbler har nylig gitt ut sitt femte album, ”Dwellers Of The Deep”. Før utgivelsen fortalte frontmann Andreas Prestmo, keyboardist Lars Fredrik Frøislie og bassist Kristian Hultgren om hvordan man spiller inn en plate under en pandemi, hvilke deler av skiva som var mest krevende, og hvordan bandet skal klare å «lage bra musikk, punktum», uansett sjanger.
Rett etter forrige soloslipp som ble en aldri så liten suksess ga vår mann ut ny skive med moderbandet D-A-D med påfølgende turné som ble en enda større suksess – kun avbrutt av en viss pandemi som herjer land og strand rundt for tiden. Tar man da anledningen til et lite hvileskjær? Å neida!
Etter å ha sjokkert en hel metalverden ved å gi seg i et Kvelertak som var på en konstant opptur, har nå Erlend Hjelvik reist seg igjen og samlet et band rundt seg. Bandet har fått navnet Hjelvik og spiller en musikk som ligger hans eget hjerte nært.
Gitarhelten Snowy White er kanskje mest kjent for sin innsats for storheter som Thin Lizzy og Pink Floyd, men den beskjedne briten har et godt knippe bluesskiver under eget navn i ermet. Vi tok en prat med ham for å høre litt om historien hans, og den nye skiva «Something On Me» som kom i oktober 2020.
Stjernelaget Insidious Disease gir oss etter ti år oppfølgeren til debuten «Shadowcast». Oppskriften på «After Death» er den samme som sist, gode venner som spiller god gammel death metal som ikke har som hensikt å revolusjonere metalverdenen på noen som helst måte.
Den tidligere Nirvanatrommisen lever nå et tilbaketrukket liv på søvnige Bainbridge Island rett utenfor Seattle. Chad Channing lager i dag den musikken han ønsker og bruker så mye tid som han selv vil på musikken sin. Det står i sterk kontrast til hvordan hverdagen var for han mellom 1988 og 1990 da han, Nirvana og Seattle plutselig var hele verdens midtpunkt. Chad Channing fortalte villig om hans dager i Nirvana da vi ringte han for en prat midt i koronakrisen.
Den jevne mannen i gata og den gjennomsnittlige P4-lytter drar nok ikke kjensel på navnet Russ Ballard, men du skal være særdeles ignorant ovenfor musikk hvis du ikke kjenner til noen av de dusinvis av hitlåter han har skrevet i løpet av de siste fem tiårene. Ritchie Blackmore og Rainbow kan takke ham for sine to største radiohits, og karene i Kiss har gjort hele fem av låtene hans.
I flere år har svenske H.e.a.t vært på oppadgående kurve hvor stadig flere har fått øynene opp for musikken deres, og ikke minst for de energiske konsertene deres. Så da Stockholmarna slapp sitt sjette album ”H.e.a.t II” i februar, fant vi tiden inne for en tur til Göteborg for å ta en prat med bandets vokalist og Duracellkanin Erik Grönwall, og keyboardist, låtskriver og produsent Jona Tee, på backstagen noen minutter etter at de gikk av scenen foran et nært fullsatt Trädgår’n.
Få, om noen, musikere i Norge har flere plateinnspillinger på samvittigheten enn Steinar Krokstad. I år feirer han 60 år som menneske, og 40 år som profesjonell trommeslager. Det syns vi i Norway Rock Magazine bør markeres, så vi tok en prat med den sindige trønderen på et hotell i Norges rockehovedstad, Trondheim.
Blue Öyster Cult er i høst ute med sitt første studioalbum på nesten tjue år og vi fikk en kjapp prat med en noget kortfattet Eric Bloom, som har vært med på hele reisen til bandet fra New York.
Etter å ha virkelig satt sitt merke i norsk metallmiljø med debutskiva fra 2012 etterfulgt av intens turnering ble det brått stille fra gjengen. I ettertid har det kommet fram at vokalist Agnete Kjølsrud har slitt med angst og måtte trekke seg tilbake fra rampelyset. Nå er imidlertid gjengen endelig tilbake med to splitter nye låter.
At norsk black metal skapte overskrifter på nittitallet og ble allemannseie skulle være velkjent. At det i 1982 herjet et band i Tromsø som kalte musikken sin svartmetall og hadde opp-nedkors og dyreblod på scenen er ikke viet like mye oppmerksomhet. Gjennom den selvtitulerte samleplata er endelig året 666 eksisterte dokumentert på vinyl.
Etter fem skiver med sin jazzrock-trio har nå gitarist og komponist Hedvig Mollestad gitt ut sitt første soloalbum, “Ekhidna”, som henter tittelen fra et vesen fra gresk mytologi som er halvt kvinne og halvt slange. Vi tok en kaffe med Hedvig utenfor Munch-muséet en fin sommerdag og snakket om den nye skiva, læreren som satte henne fri musikalsk, og hennes elsk for Black Sabbath.
Man vet aldri helt hva man får med en ny skive fra Jeff Scott Soto. Han er kanskje mest kjent som vokalisten i Journey, Talisman, Sons Of Apollo og med Yngwie Malmsteen, men hans soloskiver og med bandet Soto har omfavnet alt fra funk og AOR til moderne metal.
De fleste kjenner nok til Gilby Clarke fra hans år i Guns N’ Roses, men gitaristen som Slash ga æren for å ha reddet nettopp Guns N’ Roses i 1991, er så mye mer enn bare det. En lang karriere som i år har strukket seg over fem tiår, har gitt oss mye god musikk.
Stadig flere fans av melodisk progmetal oppdager nå italienske DGM, som slapp sitt tiende album ”Tragic Separation” til stående applaus. Vi slo på tråden til Rimini for en passiar med bandets gitarist, produsent og låtskriver Simone Mularoni, og fikk klarhet i hans bånd til Norge og til Geoff Tate.
Midt under epidemien som vi nå forhåpentligvis nå ser slutten av, ga plutselig The Wailers ut nytt album. Det har gått under radaren hos mange – meg selv inkludert. Men når vi oppdaget det så var vi selvfølgelig ikke snauere enn at vi tok kontakt. Mange år har gått siden dagene med Bob Marley ved […]
En Minor er det seneste prosjektet til Phil Anselmo, og et prosjekt som nok vil overraske mange. Hans karriere i band som Pantera og Down har for lengst sikret han nær guddommelig status, men gjennom En Minor viser han en ny side av seg selv. En særs trivelig opplevelse lå foran oss da vi anropte New Orleans, Louisiana på sensommeren.
Tidligere Whitesnake-gitarist Adrian Vandenberg har vært en aktiv herremann de siste seks årene og så ut til å trives som fisken i vannet. Overraskelsen var derfor stor da han i vinter annonserte at skulle starte opp en ny versjon av sitt 80-tallsband Vandenberg, med Ritchie Blackmores siste Rainbow-vokalist Ronnie Romero ved sin side
Selveste Space-Ace er tilbake med nok en hyllest til sine gamle helter i form av “Origins Vol. 2” og er stadig produktiv som aldri før. Og når man får audiens hos kongen selv setter man rett og slett av tid (gammelt jungelord), så vi fikk en riktig så trivelig passiar om bakgrunnen bak nevnte hyllest-skive av ingen ringere enn selveste Paul Daniel Frehley selv.
Oak Metal Club har vært åstedet for mange trivelige metalkonserter i Høland. Scenen er i garasjen til Jostein Sandaker, og en jam i lystig lag resulterte i tributebandet Under The Oak. Repertoaret er hovedsakelig thrash og speed metal fra 80-tallet. Med debutplata «Ripped Up By The Roots» utvides setlista med ti egenkomponerte låter.
Det siste tiåret har engelske Vega vært blant de mest trofaste leverandørene av høykvalitets melodisk rock med massive refrenger, som et slags Def Leppard for det nye millenniumet. De er nå ute med sitt sjette album ”Grit Your Teeth”, og vi fikk bandets vokalist Nick Workman på tråden fra et karantenerammet øyrike.
De slapp sin andre fullengder, “Blomst IL” i fjor til temmelig unisone knallanmeldelser over det ganske land, og slipper den nå på nytt – denne gang som “Blomst IL + Ekstraomganger” med to ekstra spor. Dette måtte vite mer om, så vi lurte med vokalist Ida Dorthea Horpestad og gitarist Lasse Febakke til trivelige Sir Winston for en minst like trivelig prat.
KISS – et av verdens mest suksessfulle og populære rockeband de siste førti årene. De har alltid vært kjent for sine spektakulære liveshow og de har en hærskare fanatiske fans som følger dem i tykt og tynt. Nå som enden på visa nærmer seg tok vi en telefon til tidligere gitarist Bruce Kulick.
Dream Police er kanskje det nærmeste vi kommer ei norsk supergruppe her til lands. I fjor feiret de 30-årsjubileum, med to meget sterke singler, og et pent knippe konserter i beltet. Hva har vi i vente framover fra denne groovy kvartetten i tiden som kommer? Vi satte oss ned på verdensveven i hver vår coronabås for en uformell prat, som ble både lang og latterfull.
Først oppdaget Eivind Staxrud, Raga Rockers-gitarist siden 2010, Angus Young i AC/DC, og han uttalte i ung alder at han heller ville ha en Gibson-gitar enn å bli kjønnsmoden. Senere kom Fender Stratocaster-gitaren til Jimi Hendrix inn i bildet og forandra livet på nytt.
I tretti år har det engelske grindcorebandet Napalm Death feilaktig havnet i sjangeren death metal, noe som ledet til hat fra den norske black metal scenen. «Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism» er bandets sekstende plate, og for vokalist Mark “Barney” Greenway og hans menn er fortsatt lidenskapen til å skape musikk til stede.
I over tretti år har John Petrucci vist andre gitarister hvor skapet skal stå gjennom halsbrekkende instrumentalakrobatikk på fjorten studioskiver med Dream Theater, men den veltrente New York-væringen har i år benyttet coronapausen til å lage sitt andre soloalbum, hvor han fikk hjelp av en gammel kjenning.
Yes har holdt det gående i en eller annen variant i 51 år, og i de siste årene har de siste årene gjennomført en rekke turnéer der de har spilt seg gjennom flere av de store klassikerne i katalogen deres. I år har turen kommet til klassikeren “Relayer” fra 1974, og i den anledning fikk vi noen ord med bandets trommeslager gjennom 48 år, Alan White.
“Becoming Human” er Simon Collins’ fjerde soloalbum, og hans første utgivelse siden “Dimensionaut” med Sound of Contact i 2013. Det kan beskrives som en personlig reise og som en progressiv fusjon av både hans elektroniske og mer rocka inspirasjonskilder, med et litt futuristisk lydbilde. Vi tok en telefon til Phil Collins’ sønn hjemme i Irland om den nye skiva som slippes i september
At Ihsahn liker å eksperimentere er gammelt nytt. Etter Emperor har soloskivene vært varierte og tidvis vanskelige å sette i bås. Det nye året innledes med EP’en «Telemark» som viser et enklere black metal utrykk, og denne gangen på norsk.
Etter at Graham Bonnet hadde gjort kun én skive med både Rainbow og Michael Schenker Group på tidlig 80-tall, startet han sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre skiver og introduserte oss for både Yngwie Malmsteen og Steve Vai før de splittet i 1987. Nå har Bonnet satt sammen en ny versjon av bandet, og ga i sommer ut ”Born Innocent”, den første nye studioskiva under Alcatrazz-navnet på 34 år. Vi slo på tråden til engelskmannen hjemme i Los Angeles.
Det tok sin tid, men omsider ble Biffy Clyros nye skive ”A Celebration Of Endings” tilgjengelig for fansen etter å ha blitt utsatt i flere måneder på grunn av Covid 19-situasjonen. Så da slo vi nok en gang på tråden til Skottland for å få siste nytt fra bandets vokalist, gitarist og låtskriver Simon Neil – en mann som er meget engasjert i verdens tilstand for tiden.
I en tid der mange av oss ikke får dratt på jobb, er det noen som faktisk nyter godt av karantene og portforbud. Progmaster Neal Morse er en av de, og i år får vi gleden av en troika av utgivelser fra den kreative multiinstrumentalisten. Når Covid 19 setter stopper for den femte Transatlantic- skiva, får vi heller nyte godt av noen av de andre prosjektene Neal er involvert i.
Etter å ha blåst undertegnede langt ut av proporsjonene for andre skive på rad ved “Feathers & Flesh” fra 2016, ble det en aldri så liten personlig nedtur da oppfølgeren “Avatar Country” var kun en flau bris i forhold – selv om denne riktignok gjorde at enda flere fikk øynene opp for sirkusbandet fra Gøteborg.
The Good the Bad and the Zugly eller bare GBZ har gjennom det siste tiåret levert den ene nær perfekte skiva etter den andre og konsertene deres er noe som må oppleves. Vi fikk gitarist Kim Skaug, fra bandet som ikke gjør promo, i tale om god rockemusikk og øl.
Det er ikke bare musikken til engelske My Dying Bride som er dyster. Bandet har også personlig fått smake på mørket. Årets verk «Ghost Of Orion» har måtte tåle store forsinkelser, og viser et styrket band som tør å ta sjanser.
Så skulle likevel ikke ”Infinite” bli Deep Purples fyrstelige svanesang… Endog interne krefter som helst så at 2017-opuset satte diskografisk punktum, med absolutt dignitet, har siden assimilert produsent Bob Ezrins ord: ”Dere er sinnssyke om dere ikke gjør enda en studioplate”.
Etter å ha tilbrakt noen år i arienes rike, har rebell-prinsen Wainwright funnet tilbake til populærmusikkens univers. Hans nye verk, «Unfollow the Rules» er kompositoriskt rikt og sammensatt, og er nok hans mest orkestrerte plate (foruten operaene hans). Artistisk opplever man ham i mer fullmoden form, og plata vitner om ustoppelig skapertrang.
Etter å ha sakte men sikkert skapt seg et navn mer eller mindre på egen hånd over tid var det på høy tid at vi fikk den svenske madammen på tråden for noen velvalgte ord, og hva kunne vel være en mer passende anledning enn ved utgivelsen av den rykende ferske EPen “Devil”?
Det har gått hele sju år siden vi fikk stifte bekjentskap med British Lion – sidespranget til ikke ukjente Steve Harris fra selveste Iron Maiden. Siden den gang har mang en vanndråpe rennet under broen og bandet har vokst enormt på konserterfaringer og år på baken. Dette var vi nysgjerrige på å vite mer om, så vi nølte ikke et sekund med å svare da Harris selv ringte for å holde oss oppdaterte.
I juli dukket det opp en låt på youtube som fikk vår oppmerksomhet – en lystig Beatles-aktig gladlåt av en sommerhit ved navn ”Save Me From Loving You” med Echobats. Da det viste seg at musikerne her var folk fra TNT, Whitesnake, Night Ranger, Mr Big og White Lion, nølte vi ikke med å slå på tråden til vokalisten, vår gamle kjenning og Norgesvenn Tony Harnell.
Las Vegas-heavy metal-bandet Five Finger Death Punch slapp i februar sitt åttende album, “F8”. Vi fikk før lanseringen og i forbindelse med Oslo-konserten en prat med grunnlegger og rytmegitarist Zoltan Bathory backstage i Oslo Spektrum om bl.a. hvordan utgivelsen markerer bandets “gjenfødelse”, endring av radioformatet, kyllinger som løp over scenen i Ukraina og kunsten å skrive låter.
Fra å være en bacheloroppgave på teaterskolen bestemte gjengen, godt hjulpet av bl.a. ikke ukjente Magnus Børmark (gitarist i Gåte og 22), til å bli et fullverdig band med skive og konserter. Etter å ha blitt fullstendig blåst bort av nevnte skive skulle undertegnede endelig få bevitne en av bandets få konserter på Salt og avtalte like godt et intervju med bakdamene Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising fra teatergruppa Lost And Found Productions i samme slengen.
Etter en fartstid på over tjue år og et rykende fersk album som av mange er hyllet som en av deres beste, nemlig “Black Anima”, ankom Lacuna Coil i Oslo i vinter. Vi fikk en kjapp men konsis samtale med Cristina Scabbia i forkant av konserten for litt nærmere detaljer rundt sisteslippet.
Mike Tramp vil for evig og alltid bli husket som vokalisten fra White Lion på 80-tallet, og kanskje fra Freak Of Nature på 90-tallet, men han har i det kvarte århundret skapt seg en ganske så respektabel solokarriere. Tidligere i år slapp han sitt ellevte soloalbum, ”Second Time Around”, og vi fikk den alltid joviale dansken hjem i stua via Skype.
Kari Rueslåtten lager alltid nydelige plater. Vi ble oppringt av selveste for litt info rundt sisteslippet “Sørgekåpe” – hennes første norskspråklige på 25 år pluss mye annet – deriblant litt nødvendig snakk rundt 3rd And The Mortal og enda mere til. Take it away Kari!
Den svenske duoen Johnossi hadde akkurat gitt ut sin sjette utgivelse “Torch // Flame” og var på vei til å gi seg ut på en lengre turné da Covid19 satte en brutal stopper for det hele. Men viruset stopper ikke Norway Rock Magazine, så vi fikk vokalist og gitarist John Engelbert på tråden for å fortelle litt om skiva, bakgrunnen til bandet – og ikke minst hvorfor oppvarmingsjobben foran Green Day på Ullevi ikke er blant hans personlige høydepunkt med bandet.
Egentlig skulle Biffy Clyro ha sluppet sitt nye album ”A Celebration Of Endings” i mai, og planen var å snakke med frontmann Simon Neil om dette i detalj. Nå gjorde Corona-situasjonen at skiveslipp ble utsatt til august, så da handlet praten istedet om karantene og savn, om Rush og Neil Peart, om den nye singelen […]
I dag er det ufattelige ti år siden tidenes tungrockvokalist forlot denne jammerdal, og vi har i den anledning gravd frem et intervju fra arkivene våre. Dette fant sted i 2007 da han var gjenforent med Iommi, Butler og Appice for Black Sabbath-samleskiva «The Dio Years».
John «Rabbit» Bundrick har gjennom sin imponerende karriere jobbet med storheter som Bob Marley, Mick Jagger og Jethro Tull. Det er likevel hans tid i Free og The Who som han nok vil bli husket best for.
Covid-19 har satt enhver konsertgjenger og artist ut av spill, men likevel finner band løsninger på å tilfredsstille musikksultne fans. De tyske thrashlegendene Destruction fant frem et liveopptak fra i fjor som de la ut på nett i mai. Nå er opptaket, med den treffende tittelen «Born To Thrash» også ute på CD og vinyl, noe som inkluderer bidrag fra femtenhundre fans.
Fem år etter at de gjorde sin forrige konsert, i oktober 2014, er endelig progpoppens supergruppe #1 tilbake med sitt tredje album, ”Third Degree”. Instrumentalistene i bandet – Steve Morse, Mike Portnoy, Dave LaRue og Neal Morse – er kanskje mer navngjetne enn deres frontmann Casey McPherson, og det er jaggu ikke mange band hvor vokalisten er den mest ukjente, men akkurat derfor valgte vi å la sangeren for en gangs skyld få komme til ordet.
Ikke bare unnlater norske Leprous å flyte makelig på fordums bravader – siden ”Coal” og 2013 er et musikalsk forstemmende og vakkert idiom endog loset av tung og stadig mer individorientert tematikk. ”Pitfalls” ble, i følge dekan og komponist Einar Solberg, påbegynt simultant med gryende depresjon.
Når vi får noe så sjeldent som et utenomjordisk besøk må man jo gjøre alt i sin makt for å få noen ord om hvordan ting er på planeten Netuluna i Andromeda-galaksen. Vi fikk en meget trivelig samtale med frontfigur Alpha og rytmist Delta i anledning releasekonserten av deres debutalbum på Parkteatret.
Nærhet til en omskiftelig natur er tematisk førende for Tirill Mohns fjerde soloplate, hvor det tidligere White Willow-medlemmet hovedsakelig står ansvarlig for musikk, vokal og akustiske gitarer, mens et koppel gode hjelpere håndterer alt fra harpe og lyre, til kontrabass, cello og hardingfele
Fjorten år har gått siden vi hørte nytt materiale på plate fra sørlendingene i Green Carnation. Med «Leaves Of Yesteryear» oppsummeres bandets musikalske karriere, samtidig som den staker ut kursen fremover. Vokalist Kjetil Nordhus deler sine fremtidstanker om både musikk og teknologi.
Ingenting har holdt det gående i over tretti år og er glatt det mest undervurderte bandet i norsk rock. De har levert kvalitetsmusikk og forrykende liveshow gjennom en mannsalder og holder fortsatt koken. Nå er de snart klare med nytt album og ny vin! Vi satte oss ned med bassist Tor Jan Møller over et glass Ingenting-vin og tok en prat om, vel ingenting egentlig.
At Behemoth er et av de ledende bandene innen black metal er et sikkert tegn på at Nergal er en god låtskriver. Hans fascinasjon for blues er en rimelig ny oppdagelse, men ikke dermed sagt at han ikke kan lage gode låter i den sjangeren også. Me And That Man er ute med albumet «New Man, New Songs, Same Shit Vol 1», en plate fullspekket med vakre mørke melodier og kjente stemmer.
Musiker, multikunstner og Youtube-fenomenet Leo Moracchioli eier og driver Frog Leap Studios og har i skrivende stund oppnådd 73 millioner visninger på sin metalcoverversjon av Adeles ”Hello”. Noe som kvalifiserer han til en av Norges største rockestjerner på en helt ny plattform med over 300 egne produksjoner og 4,8 millioner abonnenter på sin Youtube kanal.
Thin Lizzy var en enorm inspirasjon for alle fra U2 og Def Leppard til Metallica og Anthrax. Vi har tatt en prat med tre kjente norske musikere om deres «nær-Lizzy-opplevelser».
En måned før de danske veteranene Pretty Maids skulle slippe sin nye skive ”Undress Your Madness”, annonserte bandets vokalist Ronnie Atkins at han har blitt diagnosert med lungekreft. Stor var dermed overraskelsen da han likevel tok kontakt for en prat, selv om alt av planer for fremtiden er lagt på is inntil videre.