Sist vi pratet med Trond Holter, var det i forbindelse med Dream Polices gjenforening. Den gang var han noe hemmelighetsfull da vi forsøkte å pense ham inn på Wig Wam. Det skulle vise seg å være velbegrunnet. Denne gangen fikk vi ham litt mer på gli om både ny plate og turné. I januar kom bandets nye plate «Never Say Die» ut på Frontiers Records.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Tom Andreassen
Livefoto: Anne-Marie Forker
– Der var´n. God morgen. Du er oppe og ikke gråter?
– God morgen, jada, det er ikke så mye annet å gjøre.
– Ikke enda heller nei? Du var i full vigør sist vi pratet også.
– Jada, jeg sitter i studio og jobber på. Det er jo ikke så ille, når man tenker over det. I hvert fall ikke i min situasjon. Der vi har tapt mye penger på live-spilling, har jeg jobba desto mer i studio.
– Fin, kreativ prosess det. Hva driver du på med akkurat nå?
– Jeg driver og mikser noe greier, eeeeh… som skal ut etter hvert.
– Akkurat. Hemmelighetsfull igjen, hehe?
– Hehe, tja, nei, jeg jobber jo med forskjellige artister, i tillegg til at jeg har mange band.
– Det har du jo. Da vi prata sist, var du ganske hemmelighetsfull med tanke på Wig Wam. (Les det intervjuet her!)
– Ja, jeg var jo det, men det behøver jeg jo ikke lengre.
– Nei, heldigvis. For nå har det kommet et par låter, og snart kommer det mer, så nå gleder jeg meg til å høre hva du har å si om gjenoppstandelsen av Wig Wam.
– Jada, snart kommer det mer. Det kommer ei ny plate, og vi er veldig fornøyde! Vi har fått styrt Wig Wam dit vi vil, anno 2020. Vi har vært på forskjellige planeter alle mann, og har tatt med oss alt vi har lært fram til nå, og putta det inn i Wig Wam, selv om det ikke hersker noen tvil om hvem det er du hører på. Vi har blitt mye hardere og mye tøffere enn vi var tidligere. Det var noe vi alle var enige om umiddelbart da vi begynte å prate sammen igjen. Vi ville være komfortable med det vi gjorde, og ville gjøre det på en mer voksen måte, for å si det på den måten.
– Er det den største forskjellen på Wig Wam 2020 i forhold til, la oss si 2010, for eksempel?
– Ja, absolutt. Vi starta jo opp når æraen til den musikkstilen vi representerer hadde vært borte i ti år, og da var vi et coverband, og alt var bare gøy og moro. Ingen brydde seg egentlig, men vi spilte for fulle hus på diverse 80-tallsparty. Det var starten på Wig Wam, det var ikke sånn at vi starta med en idé om å lage et band, jeg hadde ikke en konkret plan i så henseende. Mye av det vi gjorde var tuftet på humor, og jeg tror det er mye av grunnen til at endel folk har misforstått oss, og tenkt; «Nei, vi er mørke og rocka. Det der passer ikke oss.» Det var jo bakgrunnen vår også, men vi spilte jo hits´ene fra 80-tallet, så da vi kom til 2010, som du sier, så var det «Rock ´n Roll»-plata, vel, da var vi litt tøffere her og der, men fortsatt ganske hummer og kanari med tanke på stilarter, mens nå er alle samla. Vi skriver låter alle sammen, bortsett fra Øystein (Andersen, trommer). Åge (Sten Nilsen) og jeg har skrevet et par låter sammen også. Man hører forskjell på hvem som skriver låtene, men grunnstammen er der, og helheten passer sammen i én hanske denne gangen.
– Blir det samme glimt i øyet som før, men make-up og de greiene der?
– Nei, det blir ikke noe verre enn det man har sett i videoene til nå. Vi er ikke så opptatt av den biten akkurat nå, egentlig. Ikke jeg i hvert fall.
– Så det er tonet litt ned?
– Ja, altså, vi har jo passert 50 alle mann, så vi har ikke noen ambisjoner om å stå på scenen i trikot lengre.
– Men Kiss gjør jo det, og de pusher vel 70!
– HAHA, jeg veit det! Nei, Wig Wam er Wig Wam, og image er en del av pakka, og det var nok en del av grunnen til at vi fikk oppmerksomhet. Og som sagt, så startet vi opp i en tid da ingen brydde seg om denne musikken her. Joda, man hadde jo disse selskapene nede i Europa, som Frontiers, som var ganske små den gangen, uten at allmenheten fikk noe med seg. Forskjellen på da og nå, er at nå er alt så mye mer oppe i dagen. Hvem som helst kan gi ut skive, og legge det ut på Facebook, for eksempel.
– Akkurat. Men det som er så fint med band som Wig Wam, er at dere gjør jobben fra start til mål. Alt gjøres fra bunnen, på en ordentlig måte. Dere bruker akustiske trommer, og kutter verken hjørner eller tar snarveier når man ser på produksjon. Mange artister i dag sitter i hjemmestudio og spiller inn med synth-trommer, og gitarer rett i bordet via en digital effektprosessor. Da mister man mye av det levende med musikken, når så å si ingenting går via en mikrofon. Følelsen av rom blir borte.
– Det har jo med to ting å gjøre; og først og fremst penger. Man har gjennom årenes løp fått kjøpt seg endel utstyr, før hadde man nesten ingenting, men man får raskt lyd, gjennom det billige utstyret også. Men nå har vi råd til det utstyret vi vil ha, og vi bruker tid på håndverket, noe som er svært viktig. Har du kjøpt deg en ny fuzzboks eller nye cymbaler eller hva det nå er, så er de tingene svært viktige. Men når det gjelder det tekniske, så mikser jeg analogt. Jeg spiller inn digitalt, med gode pre-amper inn i Pro Tools, og sender det inn i en SSL-mikser, som da er analog, og tar opp det tilbake igjen etter å ha vært innom noen kompressorer og litt EQ. Det blir mer og mer hardware, og det er veldig godt.
– Det får være dagens nerdeprat. Wig Wam kommer altså med ny plate, den første siden 2012. (Anmeldt her!)
– Den første siden 2012 ja. Vi ga ut «Wall Street», og da var vel ingen av gutta til stede lengre, vil jeg si. Vi hadde kontrakt på å gi ut en plate, og det var egentlig det vi gjorde. Var det noen som hadde ei låt, så «Ja, flott, kom med den», så spilte vi den inn. Det var ingen inspirasjon lengre. Åge var i gang med Ammunition, Bernt (Jansen, bass) og jeg spilte fast i Jorn, så vi var ikke på samme planet i det hele tatt, så den skiva kom, og vi spilte én jobb, på Karl Johan for TV2, og det var det. Etterpå dro vi hjem, og turnerte ikke med den plata.
– Så den plata var kun for å fullføre deres del av en kontrakt?
– Ja, det var jo det. For å si det rett ut. Det var ingen som hadde noen som helst interesse med å jobbe med Wig Wam akkurat da. Men så ringte Åge meg, og lurte på om vi skulle ta en kaffe en dag, for vi hadde begynt å treffe på hverandre på diverse spillejobber, backstage og så videre, og hadde prata litt. Så vi tok den kaffen, og fikk prata litt ut om hva man syns om hverandre, og fikk på en måte rydda opp litt, og når vi alle fire hadde hatt den praten, endte vi opp med å forstå at vi hadde slutta å kommunisere. Da Åge ringte, hadde det allerede kommet noen tilbud til Wig Wam, noe som i og for seg ikke var noe nytt. Det hadde jo kommet en del tilbud opp igjennom årene, som vi naturlig nok hadde takka nei til, men så ringte Stig Karlsen fra Melodi Grand Prix, og ville at vi skulle ha et spektakulært show under det showet, så vi begynte å fundere litt på det, og lagde til og med ei ny låt. Alt dette fikk Tons Of Rock med seg, og meldte seg på løpet, men da skulle det bli en liten kræsj. Tons Of Rock ville gå ut med nyheten om Wig Wam i 2019, men Grand Prix ville at det skulle holdes hemmelig, så da ble det en liten konflikt der, og vi valgte løsningen til Tons Of Rock, med det påfølgende scenario at Grand Prix ville gjøre noe annet. Da var vi egentlig godt i gang igjen, så vi valgte like godt å spille inn ei hel skive, og det angrer vi ikke på den dag i dag. Vi er alle klare for å jobbe med Wig Wam igjen, så nå sitter vi bare og venter på at noe skal skje, hehe.
– Jeg tror det er mange som venter på Wig Wam, Trond.
– Det har jeg forstått, og den første videoen, «Never Say Die», har passert 200.000 visninger på YouTube på de første ukene, noe som er ganske pent, så vi skjønner at folk er sultne, og det er skikkelig moro! Dessuten har jeg vel aldri vært med på noe som har favna så bredt som det Wig Wam gjorde den gang, altså både her i Norge, men også Japan og Europa. Wig Wam er på en måte internasjonalt, og det er skikkelig moro altså!
– Det forstår seg. Og nå får dere oppleve det som «voksne», som du påpekte.
– Ja, og det er egentlig ganske viktig, for da vi slo igjennom hadde vi allerede jobba ganske hardt med bandet, men hadde det mest moro. Vi dro på spilling, kom hjem, og dro på jobb, sånn som vanlige folk gjør. De to siste ukene før vi vant Grand Prix, kunne hyra være 6000,- For all del; vi hadde også jobber som kunne gi 20.000,-,men mandagen etter vi vant MGP, spratt hyra til å starte på 100.000,- for en gig. Og vi gjorde forferdelig mange jobber! Vi var ønska overalt! For å male et bilde: i løpet av én dag sommeren 2005, spilte vi på torget i Lillestrøm kl 13, klokka 19 på kvelden spilte vi i Lofoten, og ved midnatt spilte vi faen meg i Hønefoss! HAHA! Vi har helt skrudde! På den tida hadde vi 9 dager på, én fridag, 11 dager på, og én fridag, og sånn gikk egentlig resten av det året, det var et heftig opplegg! Vi turnerte på Vestlandet, og kom til Stavanger, helt utslitte allerede, og gjorde soundcheck der, fløy til Oslo, og tok helikopter til Nesbyen, spilte to låter der, tok helikopter tilbake til Gardermoen, fløy til Stavanger, spilte konsert der på kvelden, og hadde 45 minutter å slappe av på, før vi fløy til København, mellomlanda der, og fløy til Island. Da vi kom fram der, sa vi bare at; «Den platesigneringa dere hadde tenkt å ha, den kan dere bare glemme. Vi må sove.» Da var vi trøtte, sure og gretne alle sammen. Men de ga seg ikke, og ba oss om «Bare å bli med bort, dere behøver ikke å spille. Bare si hei og signere et par ting, og dra etterpå.» Vi sa jo «OK, greit da» til det, men da vi kom kjøpesenteret var det 6000 mennesker der, haha, og helt kaos! Vi gjorde selvfølgelig to låter også. Sikkerheten var ikke i orden i det hele tatt, men folk sto med norske flagg og var helt gærne. 2006 var også hektisk, men ikke så ille, og til dels også i 2007. Etter de tre årene som var såpass hektiske, ble vi rett og slett lei av hverandre. Vi orka ikke høre historiene til de andre lengre, så til slutt møttes vi bare på scenen og spilte, før vi forsvant hver til vårt igjen.
– Dette er jo en klassisk historie.
– Det er jo det, men det er jo overeksponering på alle hold, men hadde vi hatt noen, en manager, for eksempel, som setter jobber, men også passer på at vi har mye fri innimellom, så man slipper å gå lei.
– Begynte prosessen opp mot bruddet i 2013 allerede der?
– Ja, det gjorde nok det. Det begynte vel for alvor i 2008 da jeg begynte med «Dracula»-prosjektet. Jeg følte at jeg hadde mer på hjertet enn Wig Wam-formelen, for jeg er en heavy metal- gutt, og da mer spesifikt i Van Halen-sjangeren, så jeg begynte å skrive på ting som var litt mørkere, og Åge var jo både høyt og lavt, så vi følte ikke at vi var et band lengre.
– Når du nå først er inne på Dracula, du kommer meg litt i forkjøpet her, hvordan var den opplevelsen?
– Det var veldig morsomt. Den første «Dracula»-plata med Jørn (Lande) og meg, den har blitt en plate som folk refererer til, så det har bare vært gøy. Vi hadde jo litt forskjellige oppfatninger om hvordan vi skulle gjøre dette, Jørn og jeg. Han ville fortsette som Jorn, men jeg hadde lyst til å gjøre noe showgreier ved siden av bandet, men han ville bare ha med et par låter, sånn som vi hadde gjort det fram til da, men det var jeg uenig i, så da stoppa vårt samarbeid, uten at det var noen dramatikk i det. Det som er positivt med «Dracula»-prosjektet, var at det starta en positiv greie rundt meg, og for meg. Jeg gjorde «Vlad The Impaler»-plata et par år seinere, som også ble veldig bra, og som solgte bra.
– Trond, det er lov å si at du syns plata di er bra.
– Haha, joda, jeg var fornøyd med den. Det var jo en ny situasjon, ettersom Jørn ikke var med, i tillegg til at jeg var veldig spent på hvordan den ville bli mottatt, etter den første ble møtt med såpass mange superlativer som den ble. Jeg var jo forberedt på at «Vlad» ville bli sammenlignet med «Dracula» i alle ledd, så jeg bestemte meg for at «Vlad» måtte bli mer heavy enn forgjengeren, så da ble det sånn. Forgjengeren haglet det jo seksere rundt, og oppfølgeren ble overøst med femmere, så det er slett ikke dårlig det. Det er alltid vanskelig å følge opp en suksess.
– Men så skulle Wig Wam opp igjen, og da ville du fortsette i det tunge sporet. «Never Say Die» er jo en tittel vi kan lese en viss baktanke bak.
– Ja, absolutt! Jeg skrev den låta, og teksten handler jo akkurat om det vi trengte for et år siden. Det er sånn jeg skriver. Jeg har jo fått kommentarer som; «Jeg hører jo litt «Dracula» her», og den slags, og det er jo hyggelig det. Ikke er det så rart heller, for det er jo meg, og jeg kommer ikke unna meg, for å si det sånn.
– Det låter jo umiskjennelig Wig Wam, det er jo ikke til å stikke under en stol, selv om det har blitt tyngre. De som har fulgt Wig Wam før, vil uten tvil kjenne seg igjen, og jeg er sikker på at de vil ta imot dette med åpne armer!
– Det tror jeg også, og de som har vært skeptiske før, vil nok være mye mindre skeptiske nå, og vi har fått flere meldinger som; «Jada, dette er innafor det», og det er jo morsomt. Jeg føler at «Never Say Die» er akkurat den riktige låta å komme med for oss i 2020. Det er et tøft riff, som kanskje låter litt «Dracula», men som likevel har litt «Hard To Be A Rock ´n Roller» i seg. Når vi kommer til refrenget, så hersker det ingen tvil lengre om at dette er Wig Wam, så vidt jeg kan bedømme i hvert fall. Riffene er tyngre, og gitarsoloene er kanskje litt mer episke enn tidligere. Jeg sitter jo i studioet her og forsøker å cranke ut noe greier, og heldigvis kommer det ting som funker enda. Jeg har ikke lyst til å bare reise rundt og spille ting jeg laga for 20 år siden, jeg har lyst til å lete etter det neste kule riffet, og se framover, og vise at jeg fortsatt har noe å vise til. Jeg har lyst til å lage ny musikk hele tida, og den studiobiten, lyd og gitarer, det er livet, hehe.
– Jeg blir så glad av å høre sånt. Jeg digger det!
– Det er ikke noe annet som betyr noe i lengden, så jeg vil fortsette å gi ut ting som jeg håper og tror folk gidder å høre på om 20 år.
– Stilarten har jo vokst markant de siste årene, det gis ut mer og mer musikk i dette segmentet, og selskaper som Frontiers, som dere er signa, har vokst seg store, så det er tydelig at folk har savna det.
– Ja, ikke sant. La meg først starte med dette; det skjedde jo noe i oktober som var veldig trist. Jeg tenker da på Eddie Van Halen, som gikk bort. Jeg har i hele år, også før han dro, vært litt i Van Halen-land. Det har egentlig alltid vært hjertebarnet mitt. Da jeg var 14 år skjedde det noe stort i livet mitt, da Van Halen dukka opp, og det har vært en viktig følgesvenn for meg gjennom hele karrieren, og nå er vi tilbake der igjen, at det er innafor å spille sånn musikk. Dette er jo musikkstilen som treffer meg best. De riffene og de refrengene, fra 1978 til noen-og-80, de er viktige for meg.
– Det har blitt litt mer stuereint ja. Har du forresten noen låter eller riff du lagde mens det ikke var stuereint som du har brukt nå i det siste?
– Nei, jeg tror ikke det altså. Jeg går rundt og tror at jeg ikke har noe på lager. Jeg tror at jeg gjør ferdig enhver idé fra start til mål, men jeg har jo sessions jeg ikke fullfører alt på. Når det gjelder låter nå, så trodde jeg at jeg ikke hadde noe mer, før jeg åpna telefonen, og der lå det tre ferdige låter! Når jeg jobber, så legger jeg bare telefonen på bordet, så spiller jeg, og synger, så glemmer jeg det, mens jeg jobber med noe annet.
– Så det er såpass enkelt for deg, at du bare legger telefonen foran deg, plukker opp gitaren, så ramler det inn ei hel låt på rappen?
– Ja, flere av de siste tingene har vært sånn, og så hører jeg i etterkant at dette er jo nesten helt ferdige låter, det er nesten bare å spille det inn, og fullføre det. Men det er sånn at det plutselig kommer låter opp i huet mitt, et refreng, for eksempel. Det kan ha ligget baki der lenge, men jeg har aldri gjort noe med det, før det plutselig dukker frem fra glemselen igjen. Akkurat nå har jeg fire låter som ligger klare. Jeg har gjerne en idé om hva slags type låt jeg har lyst til å skrive, så begynner jeg å jobbe med et riff, for eksempel, så oppdager jeg at det passer med et refreng som jeg har liggende oppi bingo-bollen her, hehe.
– Høres enkelt ut. Nå er altså Wig Wam-skiva ferdig, og Dream Police har sluppet noen låter med ujevne mellomrom de siste par årene. Hva annet kan vi forvente å høre fra studioet ditt framover?
– Ehm, jeg jobber nå med en artist fra Oslo, som vi er ferdige med et helt album for, der artisten og jeg har skrevet alle låtene, og den er i sluttfasen. Vi har laget to videoer, og vil bli offentliggjort om en stund. I tillegg holder vi på med Babysnakes, der et nytt album kommer etter hvert. Den plata er også ferdig, men nå er det Wig Wam som står for tur, og vi skal kjøre en kampanje for oss først og fremst. Neste år er det meninga at vi skal ut på turné, så vi må jobbe litt med timinga, så vi ikke skyter oss selv i kneet før vi i det hele tatt har kommet i gang. Det samme gjelder jo for Åge og Ammunition, de er jo i gang med noen låter også, men dette må vi ta i riktig rekkefølge.
– Er det satt noen datoer for neste år? Tons Of Rock vet vi jo kommer, den skulle jo egentlig gått av stabelen i år, men det ble det naturlig nok ikke noe av.
– Den jobben blir til neste år ja, og det samme gjelder vel for alle jobbene som var klare for 2020. De er fortsatt gjeldende, men pusha ett år fram i tid. Det betyr også Treungen-festivalen i Vestfold, og noe i Sarpsborg. Det er det vi vet per nå. Nå kommer skiva i januar, og i den forbindelse jobbes det med en slippkonsert. Hvordan den blir, er usikkert enda, vi jobber med saken. Det nærmer seg raskt, så vi må ta noen avgjørelser, men hva det blir vet jeg ikke enda. Om det blir nettbasert, eller live med publikum det får vi se. Det har kommet noen tilbud som vi må ta stilling til.
– Så det er bare å glede seg, med andre ord?
– Det er det! Og skiva ble rett og slett dritbra, det må jeg bare si! Vi har fått tida på oss til å gjøre dette til vårt eget håndverk, og det er viktig for oss. Èn ting er å samles og tromme og basse litt, så er vi ferdige, men nå har vi jobba iherdig, så alle har fått gjort det de ønsker. Jeg gleder meg til folk får høre det!
– Strålende! Takk for praten Trond, det var riktig så hyggelig.
– Takk det samme, så sees vi forhåpentligvis snart!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2021