Yes har holdt det gående i en eller annen variant i 51 år, og i de siste årene har de siste årene gjennomført en rekke turnéer der de har spilt seg gjennom flere av de store klassikerne i katalogen deres. I år har turen kommet til klassikeren “Relayer” fra 1974, og i den anledning fikk vi noen ord med bandets trommeslager gjennom 48 år, Alan White.
Tekst: Trond Gjellum
Foto: Gottlieb Bros
Livefoto: Geir Amundsen
– Senere i år skal dere ut på turné der “Relayer” skal spilles i sin helhet sammen med en rekke andre Yes-klassikere. Hvilke minner har du fra tiden dere skrev og spilte inn albumet, og hva tenker du om det i dag?
– Det begynner jo å bli veldig mange år siden, men aller mest husker jeg det som en intens og spennende periode, og det er et album jeg er veldig stolt av. Vi lagde det i en periode der vi var veldig kreative, hadde masse energi, og ikke minst et publikum som var interessert i å følge oss dit vi gikk musikalsk. Det hele startet egentlig med at Jon (Anderson, vokalist) hadde en plan for et stort stykke musikk som ville ta det enda lenger ut enn det vi gjorde på “Tales From Topographic Oceans”. Dette stykket skulle vise seg å bli “The Gates of Delirium”, og det satte en standard for hvordan resten av musikken til albumet skulle bli.
– Dere hadde fått en ny keyboardist da også, Patrick Moraz, hvordan passet han inn med dere andre?
– Han kom fra en mer jazz eller fusion-verden, og var en veldig dyktig keyboardist som tok ideene våre veldig fort. Vi hadde syslet med låter som “Sound Chaser”, og han kom inn og spilte gjennom den på første forsøk. “To Be Over” var en roligere låt som særlig Steve (Howe, gitarist) og Jon ville ha med for å balansere det intense og krevende materialet på de to første låtene. Noen av oss ville ha flere låter med masse energi, men ser helt klart at det var lurt å ha med en roligere låt på slutten.
– Hvor ble skiva innspilt?
– Mesteparten av arbeidet ble gjort hjemme hos Chris Squire i Virginia Water i Surrey. Han hadde et stort hus med god plass og et ganske proft hjemmestudio og øvingslokale i garasjen. Vi tok med oss produsent og tekniker Eddie Offord, og skrev og øvde inn musikken hos Chris. Vi fikk ned litt ekstra opptaksuttyr, og likte godt å spille inn der. Det er et vakkert område, og vi hadde en veldig positiv atmosfære rundt det hele. Vi hadde ingen store studioutgifter, så vi kunne teste ut nye ting hele tiden. Men selve innspillingen ble egentlig gjort veldig kjapt. Det hjalp å ha tatt seg god tid på å skrive og øve inn materialet først.
– «Relayer» har et veldig tett og intenst lydbilde med masse forskjellige instrumenter. Noe av det som skiller det ut fra både foregående og etterfølgende album var bruken av litt ukonvensjonell perkusjon?
– Ha ha, ja. Du tenker på alt skrapet vi dro inn i studio og spilte på? Jon var veldig opptatt av å teste ut andre lyder, og vi passerte hver dag en skraphandler på vei til studio. Jon og jeg stakk innom der og gikk rundt og slo på ting for å høre om vi fikk noen interessante lyder. Det fant vi, og sammen med noen roadies lagde vi oppheng og rammer for å kunne henge opp og montere alt dette slik at det gikk an å spille på. Deretter gikk jeg rundt og fant lyder som til en viss grad stemte med tonene i musikken. Vi brukte dette mest på “The Gates of Delirium”, men mener å huske at vi hadde med noe på de andre låtene også.
– Tok dere med noe av dette ut på den påfølgende turne? På live-filmen fra Queens Park Rangers i 1975 ser jeg at Jon Anderson spiller forskjellig perkusjon?
– Nei, det vi lagde i studio var enormt stort og ikke mulig å flytte. Det var digert. To, tre meter høye greier som lagde et forferdelig spetakkel. Derfor skrudde vi sammen et mindre oppsett med mer vanlig perkusjon og trommer, men hadde også med noen hjemmelagde instrumenter av metallplater og stålfjærer. Jeg brukte også elektrisk perkusjon på denne turneen for å kunne gjenskape lyder og stemninger fra plata. Vi var opptatt av å få det til, og vi ville gi publikum en total pakke av lyd og lys, og vi syntes vi fikk til det. Vi hadde øvet mye, og følte vi kunne fremføre det live. Vi hadde også et gigantisk lydsystem som gjorde det mulig å spille denne musikken på store stadioner og likevel gi publikum sjansen til kunne høre alle de små detaljene.
– “Relayer” skiller seg markant ut fra resten av Yes-katalogen, og oppleves som veldig annerledes musikk fra plater før og etter. Hva lyttet dere til nå dere kom opp med musikken til dette albumet?
– Mye forskjellig, alt fra klassisk, som Stravinsky, til jazz-fusion som Mahavishnu Orchestera og lignende. Vet ikke om det var noe som påvirket meg mer enn noe annet, men alt vi hørte på påvirket oss. Men vi følte også at vi hadde noe som bare var oss, kall det Yes-musikk, om du vil. Husk at Chris og Jon på det tidspunktet hadde spilt sammen i seks, syv år, og hadde kommet fram til et uttrykk som var ganske unikt deres. Derfor låt vi annerledes selv om vi hørte på andre ting.
– Tok det lang tid å skrive og øve inn denne musikken?
– Ja, det tok en del tid å skrive og øve, men vi tok oss den tiden fordi vi følte vi hadde noe nytt og annerledes her. Innspillingen gikk fort fordi låtene satt så godt.
– Før du ble med i Yes gjorde du mange mange session-jobber, med kjente og store musikere som John Lennon, Joe Cocker, George Harrison, Ginger Baker også videre. Man kan vel kalle denne musikken mer pop og streitere rock. Hvordan var det så å gå over til å spille kompleks progrock i Yes? Måtte du tilbake til øvingsrommet?
– Nei, det måtte jeg ikke. Selv om jeg hadde spilt mye pop og streit rock, var jeg også opptatt av jazz, psykedelia og det som var litt på siden . Jeg drev også litt med en slags tidlig jazzrock før jeg ble med i Yes, så var ikke ukjent for eksempel med odde taktarter. Jeg mener å huske at et av de bandene jeg spilte med før Yes var innom Norge.
– Det er nå 48 år siden du ble med i Yes. Hvis du skal plukke ut noen oppturer og nedturer i løpet av alle disse årene, hva blir det?
– Hadde noen sagt til meg sommeren 1972 at jeg fortsatt skulle være med i Yes 48 år etterpå, hadde jeg ledd av dem, og sagt de serverte meg pisspreik. Jeg likte gutta i Yes, og var fan av musikken, men trodde ikke at jeg skulle være med mer enn på en turne for å erstatte Bill som plutselig forlot dem mens de mikset “Close To The Edge”. Men jeg er her fortsatt, og det er nesten som min andre familie, og jeg er glad jeg fortsatt kan spille med dem og være deres venner. Det er ikke så vanlig å spille så lenge i et band, men Yes er spesielt. Det har gitt meg plass til å utvikle meg som trommeslager og musiker hele tiden.
Oppturer? Mange. Noe som var veldig hyggelig var å bli inkludert i Rock and Roll Hall Of Fame. Vi har holdt på i mange år, og å få den anerkjennelsen var varmende.
– Ja, det var jo stort. Mange vil vel også huske Rick Wakemans takketale.
– Haha, ja, det var veldig Rick. Men jeg husker også hvordan vi reiste oss på åttitallet etter å ha mistet sentrale medlemmer og møtt masse motgang. Og få spille på Rock in Rio i 1985 sammen med band som Queen, foran et enormt publikum, var en stor opplevelse. Jeg husker også de store turneene på syttitallet. Det var en helt spesiell stemning i publikum, en blanding av folkefest og listening party som jeg ikke har opplevd siden.
– Og nedturer?
– Vel, nå prøver jeg å ikke henge meg for mye opp i det, men særlig å miste Chris til kreft (i 2015) var trist. Kranglene om penger og rettigheter var også slitsomt til tider fordi det fjernet oppmerksomheten fra musikken.
– Hva er ditt forhold til Steve Howe? Hva har endret seg og hva er fortsatt det samme?
– Jeg har spilt sammen med Steve av og på i 48 år. Vi har begge endret oss som musikere og mennesker. Steve har fortsatt en imponerende evne til å være veldig fokusert og dedikert til det han driver med. Han er veldig opptatt av detaljer, men ser også det hele bildet. Det er også alltid morsomt å se hvilken gitar han drar fram i studio.
– Noe ikke alle har fått med seg, er at du er en habil pianist, og at også har vært med å komponere flere kjente Yes-låter. To jeg umiddelbart vil trekke fram er “Turn of The Century” fra “Going for The One” og “Changes” fra “90125”. Kan du fortelle litt om din interesse for piano, og hvordan du komponerer.
– Jeg lærte meg faktisk å spille piano før jeg begynte å spille trommer, og jeg er veldig glad i å sitte ved pianoet for å spille eller komponere. I de senere år har jeg spilt litt piano på plate (“Magnification” fra 2001), noe jeg syntes var veldig spennende. Av å spille piano lærte jeg mye om dynamikk, harmonikk og rytmikk som jeg tok med over til det å spille trommer.
“Changes” er det mange som spør om fordi den har en litt tricky rytme, nemlig 7+7+3. Den rytmen kom til meg på en spesiell måte. Jeg våknet en natt og hadde den rytmen i hodet. Jeg løp ned i stuen, fant frem en billig kassettspiller, spilte det på piano, og gikk og la meg igjen. Jeg tok den så med til de andre, og Trevor (Rabin, gitar) kicket på denne ideen og mente den kunne fungere som en intro på en låt han hadde jobbet med en stund. Vi slo dem sammen, og der hadde vi “Changes”. Jeg er glad jeg hadde pianoet og kassettspilleren. Uten det hadde denne rytmen kanskje bare forblitt en drøm.
“Turn of the Century” begynte som min ide. Jeg hadde noen akkordprogresjoner og en enkel melodilinje som jeg ikke følte passet noe sted, men Jon (Anderson) fikk høre dette, og ville gjøre mer ut av den. Den begynte som en ganske enkel ballade, men vi bare lesset på og lesset på, og til slutt var det en av de lengste låtene på skiva.
– Til å være komponert av en rocketrommeslager, er det jo litt spesielt at den er helt uten rocketrommesett, kun med litt pauker og cymbaler?
– Strengt tatt er jo piano et perkusjonsinstrument, og jeg tenkte det ut fra et slikt perspektiv. Jeg ville ha rytme uten å måtte ha det vanlige rockebeatet. Vi ville også ha litt dynamikk fra de tyngre rockelåtene, så vi valgte å arrangere den uten trommesett. Det å gjøre det dynamisk med gjorde vi også på det lange mellompartiet på Awaken, der Jon spiller harpe og jeg crotales. Når man tar det helt ned og så går opp, har det en voldsom effekt.
– På Union-turneen i 1991 spilte du sammen med din forgjenger på trommestolen, Bill Bruford. De fleste band har ikke to trommeslagere, og det må ha vært spesielt å dele rollen med en annen?
– Tiden rundt “Union” var full av tumulter og større og mindre konflikter. Men det var også mange gode musikalske øyeblikk, og mange syntes det var en bra turne. Vi hadde selv mye moro, og å spille trommer sammen med Bill var veldig interessant og morsomt. Han og jeg ordnet det slik at vi ikke spilte så mye på trommer samtidig, og la det heller opp sånn at en spilte trommesett og den andre spilte perkusjon på forskjellige låter. Bill hadde en enorm rigg med synthtrommer som kunne lage et utall lyder, så han påtok seg ofte rollen som perkusjonist. Det var forøvrig morsomt å høre hvor forskjellig vi hadde spilt på noen låter, og jeg tok til meg dette og tilførte det til låtene når jeg skulle spille dem senere.
– Etter å ha vært utøvende musiker i så mange år, hvilke råd vil du gi til unge, aspirerende musikere?
– Kjenn instrumentet ditt, vit hva du kan få ut av det. Vær åpen for nye ting, og ha stamina slik at du klarer å stå over nedturer.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020