Fjorten år har gått siden vi hørte nytt materiale på plate fra sørlendingene i Green Carnation. Med «Leaves Of Yesteryear» oppsummeres bandets musikalske karriere, samtidig som den staker ut kursen fremover. Vokalist Kjetil Nordhus deler sine fremtidstanker om både musikk og teknologi.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Petter Sandell
For to år siden kom en særdeles nydelig DVD med fremførelsen av albumet «Light Of Day, Day Of Darkness», kalt «Last Day Of Darkness». Dette var første utgivelse etter at bandet takket for seg i 2007.
– Da vi ga oss var det nok ingen som trodde vi kom til å gjøre noe sammen igjen. Ikke fordi vi var uvenner, men fordi vi følte oss veldig ferdig med dette prosjektet. Etter hvert som årene går så begynner man jo å savne det å spille sammen, men også det sterke emosjonelle forholdet til de som liker oss. Da vi spilte inn DVD’en «A Night Under The Dam», var vi det første bandet som spilte under demningen høyt oppe i fjellet. Det er jo et ekstraordinært spillested med en helt egen stemning. På tampen av 2013 får vi en henvendelse fra samme festival om vi vil være det siste bandet som spiller der, for demningen skal legges under vann. Det var så spesielt for oss å spille der første gangen at vi tenkte at dette var god nok unnskyldning til å se hvordan det var å spille sammen igjen. Og det var en god opplevelse igjen det, og da gikk vi fort sammen for å se om dette kunne lede til noe mer. Så nærmet det seg jo femten års jubileum for «Light Of Day, Day Of Darkness» plata og da bestemte vi oss for å slå på stortromma og legge sinnssykt mye arbeid i å feire dette. Du vet, at dette er jo et band som hadde vært borte fra sosiale medier i ti år, samme tid som alle andre band har brukt disse mediene til å bygge seg opp. Så det var ikke bare for oss å knipse så var vi på samme sted. Vi måtte gå litt tilbake og søke i gamle kontakter for å finne egnede steder å fremføre dette jubileet. Produksjonen var jo så gedigen at vi kunne ikke spille rundt på små klubber. Så vi endte opp med noen få, men veldig nøye utvalgte konserter. Første konsert var Blastfest i Bergen, og da ble vi nok litt satt ut av hvor stort folk syntes det var at vi var tilbake igjen. Og ikke minst hvor spesiell den låta er for mange. I enkelte partier kunne du se fem til ti personer stå og gråte, og vi var jo ikke forberedt på at det skulle bli så emosjonelt. Men det er så klart en fin ting. Gjennom de neste konsertene på Roadburn, Progpower og de to i Kristiansand, hvor det kom folk fra sytten land og som resulterte i DVD’en, så var det mer enn nok til å skjønne at det var interesse for oss. Og vi likte godt å spille sammen også, så da kom ideen om å tenke på nytt materiale. Vi brukte veldig mye tid på å finne ut hva vi skulle, hvordan ting skulle være og ikke minst at det måtte være bra nok. Det er rimelig tullete å gjøre comeback etter fjorten år med en plate som ikke er så bra som den må være. Så av materialet vi har jobbet med de siste årene er sikkert 50-60% skrotet.
– Før vi forlater «Light Of Day, Day Of Darkness» er jo dette en veldig personlig plate for gitarist og eneste originale medlem Tchort. Den handler om tapet av et barn, og samtidig gleden over å bli far på ny. En veldig sterk historie. Hvordan er det å fremføre en slik historie som vokalist? Er det «bare» en låt man må lære seg, eller klarer du å føle din kompanjongs personlige forhold til låta?
– Jaa… Ja, det er et veldig godt spørsmål. Det er nok en kombinasjon og det er absolutt ikke «bare» en låt. Jeg må vite hans motivasjon for å skrive teksten. Samtidig må jeg ta den inn i meg selv og lage mine egne referanser. Ellers blir det bare å fremføre et eller annet, og det tror jeg ikke blir bra. Så det jeg fremfører er min oppfatning av Tchorts historie. «Light Of Day» var den første plata jeg gjorde i et studio noensinne. Jeg hadde gjort noen gjesteopptredener, men aldri en hel plate og jeg visste jo absolutt ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde jo hørt om Tchort og visste hvem han var, men kjente ham ikke. Han hadde hørt om en fyr fra Vennesla som sang i et Faith No More coverband som skulle være ganske bra, hehe. Han kontaktet meg på bakgrunn av det og solgte inn prosjektet på en veldig edruelig måte, men jeg hadde aldri turt å takke ja til et sånt prosjekt på sparket i dag, for det var jo helt tullete ambisiøst, ikke sant? Mye av dette ble jo til i studio, og jeg vet jo nå i ettertid hvor vanskelig det kan være. Men på den tiden var jeg såpass uerfaren at jeg ikke ble nervøs.
– Det er altså mye av materialet tiltenkt «Leaves Of Yesteryear» (som anmeldes her!) som ikke var godt nok. Med andre ord er ikke denne plata så enkel at bandet kom opp med tjuefem minutter ny musikk, slang på en nyinnspilling og en coverlåt for å rettferdiggjøre en fullengder.
– Nei, men det kan kanskje se sånn ut for en lytter. Nå som vi begynner å bli ganske voksne og har mer erfaring både som mennesker og musikere er vi nok mer analytiske i forkant om hva vi vil. Det gir en litt annerledes innfallsvinkel og vi snakket mye mer nå enn tidligere om hvor vi ville. I forrige runde kom vi med fem plater på seks år som alle var veldig forskjellige. På den tiden var vi veldig søkende etter nye ting, og mange var med oss og fant den utforskningen spennende. Det vi bestemte oss for denne gangen var å ta de mest verdifulle tingene vi fant på den tiden, det som hadde modnet i femten år og identifisert Green Carnation, og sette dette sammen til en 2019-versjon. I år er det tjue år siden debuten «Journey To The End Of The Night» kom ut, og «My Dark Reflections Of Life And Death” er jo originalt på den. Jeg har sagt i andre intervjuer at denne plata skal være en hyllest til Green Carnation, past, present and future, og bruke dette til å samle trådene. Vår måte å gjøre dette på er å ta med den låta, siden det kun er Tchort som var med på den. Han byttet jo ut hele besetningen etter første plata. Historien til dagens besetning startet jo med «Light Of Day». «Reflections» er en låt som har vært med i livesettet de siste to årene. Originalt er den veldig lite live- og lyttervennlig, så vi har laget en versjon vi synes egner seg bedre til disse formålene ut fra hvordan vi tenker i dag. Og den har fungert veldig bra og det falt seg naturlig å ta med den i studio. Både tekst og tema er så midt i blinken for dette albumet, noe som også kan sies om «Solitude» (en cover av Black Sabbath, journ.anm). En skulle tro begge disse var skrevet av samme tekstforfatter som de tre nye låtene våre.
– Jeg synes det samme gjelder musikken til «Solitude» også. Dere er veldig tro mot originalen, men både tema og stemning glir veldig fint inn blant deres egenkomponerte låter.
– Jada, den har også vært i loopen vår et par år. For noen år siden tenkte vi å lage noen youtube-klipp hvor vi spilte live i studio med gjester og gjorde coverlåter på vår måte, og dette var en av de første låtene vi begynte å jobbe med. Når plata begynte å ta form og bli mer og mer helstøpt ble det klart at «Solitude» var en låt man skulle tro var laget for å være med her. Jeg vet jo at det ville komme en del spørsmål rundt disse to låtene, men jeg synes de er like viktige som de tre nye.
Green Carnations historie går helt tilbake til 1990, og er på mange måter Tchorts prosjekt. Er det han som trekker i trådene fortsatt?
– Det er klart han har hatt mye å si for den nyinnspilte låta. De tre nye låtene er bassist Stein Roger Sordals ideer. Jeg og han har jobbet veldig tett sammen og spilt ballen frem og tilbake. Stein Roger er veldig Black Sabbath, men samtidig har han disse iørefallende refrengene. Min oppgave har vært å få inn de mer progressive og heavy elementene, både instrumentering og låtstruktur. Det har vært mye arbeid, og for eksempel «Hounds» er det vel versjon tretten vi har spilt inn. Det som er litt nytt denne gangen er at vi har vært veldig mye innom øvingslokalet før vi gikk i studio. Tidligere har vi laget en demo, spilt inn og deretter øvd på låtene på lokalet. «Sentinels» er en låt vi har spilt live et par år i forskjellige versjoner. Ser du et klipp på youtube er det sannsynligvis en annerledes versjon enn den du hører på plata.
I skrivende stund er det min favoritt på plata. En progressiv fengende låt som halvveis går over i tung groovy heavy metal, men like fullt melodisk. Jeg skjønner referansen til Stein Rogers svulstige poprefrenger.
– Den var tidlig min favoritt også. Og jeg liker den veldig godt fremdeles. Men akkurat nå… ehh, jeg har vel vekselsvis hatt alle som favoritter, hehe. Av og til når man har vært i studio så orker man ikke høre på plata på lenge. Ikke fordi man ikke er stolt, men fordi man han jobbet så hardt med den. Sånn er det ikke denne gangen. Jeg synes det er gøy å høre på den, også før den er ute, og det er et godt tegn synes jeg.
Vi kommer ikke unna korona når det gjelder Green Carnation. I april holdt bandet releaseparty hjemme i Kristiansand. Naturligvis streamet og ikke foran publikum.
– Datoen er den samme som opprinnelig annonsert og vi begynte å jo å slippe gjesteartister til eventen. Så kom koronakrisa, og vi skjønte at dette ikke kom til å bli gjennomført i sin opprinnelige form. Ideen om å streame kom veldig tidlig og vi var veldig tidlig ute med å annonsere konserten. I mellomtiden er jo dette blitt veldig vanlig. Så vi var blant de første som annonserte en streamet konsert, men sent ute med selve gjennomføringen. Men dette er litt rart, hvorfor har man ikke tenkt på dette før? Det har jeg lurt mye på i det siste. Hvorfor skulle vi begrense denne særdeles store dagen for oss, vårt første plateslipp på fjorten år, kun for de som tilfeldigvis er i Kristiansand? Bare på en måned nå er det blitt naturlig å tenke at dette må jo ut til alle, ikke sant? Så med riktig markedsføring har jeg tro på at vi skal nå ut til våre fans over hele verden så de kan få med seg denne kvelden. Nå er jo Green Carnation et more is more- band, så vi skal ikke spare på kruttet. Vi pleier jo å gjøre ting som blir husket en stund. Så vi har mange ideer om hvordan vi skal få den produksjonen til å bli så bra som den fortjener å være. Det er klart, det blir jo rart å stå der uten publikum. Men det må jo bare gå det.
– Tror du dette er noe vi kommer til å ta med oss videre når krisa er over?
– Helt garantert. Norge er alltid tidlig ute når det kommer til teknologi. Husk at Vipps for eksempel kom tidlig her. Bare se på Devin Townsend, han samler jo inn en million dollar eller noe sånt til et sykehus i hjembyen sin, og det viser jo at grensene ikke finnes på internett. Du henvender deg jo automatisk til et større publikum. Vi vil så klart få tilbake de vanlige konsertene, men jeg tror vi vil se en kombinasjon. Litt som TV, hvor du også har publikum i salen, men samtidig vises for allmenheten. Jeg tror det har skjedd en revolusjon i streamingtankegangen under denne pandemien. Jeg har i løpet av de siste fem ukene hatt store opplevelser kunstnerisk sett, selv om jeg har sittet alene i sofaen. Kvelertaks konsert var jo fantastisk. Og der kjøpte man jo billett på forhånd, som på en vanlig konsert, fikk en referansekode og så var man inne.
– Tror du det er mer vi har å lære av en slik krise?
– Vi ser jo det at band lager singler spilt inn fem forskjellige steder i hvert sitt hjem. Jeg prøvde å logge meg på Stein Roger sitt studio i dag, med litt vekslende hell, men det skal vi få til. Og jeg tror vi vil se mer av samarbeid hvor man ikke trenger å være fysisk til stede. Videokonferanser er jo nå blitt fullt akseptert og miljøet vil nok sette pris på at man ikke nødvendigvis må fly til Gardermoen for et businessmøte for å fly tilbake seks timer senere. Miljøpartiene har vel argumenter for resten av livet, for hva som er mulig om man bare vil.
Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #2/2020