Napalm Death – Eksperimentell kjeveknusing

I tretti år har det engelske grindcorebandet Napalm Death feilaktig havnet i sjangeren death metal, noe som ledet til hat fra den norske black metal scenen. «Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism» er bandets sekstende plate, og for vokalist Mark “Barney” Greenway og hans menn er fortsatt lidenskapen til å skape musikk til stede.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Gobinder Jhitta

Når Napalm Death nå utgir sitt sekstende album, er det første gang de fremstår som trio. Jeg synes det er en god start å høre om fraværet av Mitch Harris, bandets gitarist siden 1989.

– Det er ikke noe skummelt rundt dette. Mitch har ikke spilt konserter med oss på en stund, men han spiller på skiva. Han har riktignok ikke skrevet noe. Vi spurte om han ville bidra i skriveprosessen, noe han ikke følte for på det tidspunktet. Det har han selvfølgelig rett til, så vi spurte om han var komfortabel med å bare legge på gitar, noe han syntes var greit. Vi er glad han spiller på plata, for spillestilen hans er veldig distinkt.

Harris har ikke spilt med Napalm Death siden 2014, da han tok ut permisjon grunnet sykdom i familien. Uten å få svar på hvorfor han ikke medvirker på de nye bandbildene sier Barney han er velkommen til å bidra når han er klar. Siden han fortsatt regnes som medlem av bandet betyr det at samme line-up har holdt sammen i tretti år.

– Grunnen til det er enkel. Entusiasmen vår. Den må være til stede. Jeg har sett band som spiller nærmest bare for at de føler de må. Og det er ikke gøy å se. Entusiasmen må være til stede når du er på veien og spiller, og den må være til stede når du skriver musikk. Er den ikke det, vennligst slutt. Da er det ikke verdt det. Det har ingen verdi for deg, og heller ikke for folk som opplever et band halvparten så bra som det burde ha vært.

– «Throes Of Joy In The Jaws Of Defeatism” (som anmeldes her!) er ikke bare en plate som blir promotert uten gitarist på bandbildene. Her finnes også en låt uten gitar, med kun bass, trommer og vokal.
– Ja, det er «Joie De Ne Pas Vivre». Det er en hyllest til det sveitsiske industrielle bandet Young Gods. De gjorde det sånn, og vi er fans så vi ville vise dem vår respekt ved å gjøre noe tilsvarende. Som band liker vi å eksperimentere. Vi liker en del avantgarde bands fra fordums tid, som for eksempel Young Gods og Throbbing Gristle. All slags rar musikk egentlig. Vi henter litt her og der og putter det inn i Napalm. Dette er ekstrem musikk og vi er jo et ekstremt band, så hvorfor ikke?
– Låter som singelen «Backlash Just Because” og ”Contagion” har en del Voivod i seg, en vending jeg ikke har hørt fra dere før.
– Ja visst, det er en del Voivod, men de igjen hentet jo dette fra Killing Joke og Die Kreutzen som er eksperimentell hardcore. Så alt er en kjede av referanser. Joda, vi er veldig entusiastiske over disse elementene, men først og fremst handler det om å skrive så gode låter vi kan. Det er ikke sånn at vi analyserer alt til den minste detalj hvordan vi vil at neste plate skal låte. Når vi skriver er det forhåpentligvis litt nyskapende, og innehar intensitet. Så jobber vi ut fra det.
– Så har vi rockelåta «Amoral”. Er dette Napalm Deaths forsøk på å komme seg på hitlistene?
– Nei nei nei, dette er en låt inspirert av Killing Joke, og ja, definitivt en rocker. Men nei, å komme seg på listene er utenfor min interesse. Skulle en låt tilfeldigvis slå an for det den er så er jo det flott, men å hardnakket prøve å lage en hit er langt unna det vi streber etter.

Dette var selvsagt humoristisk ment, men det viser et band som tør å utforske nye sider av seg selv. At engelskmennene stakk seg frem var neppe like populært tidlig på nittitallet her til lands. De som har vært innom gruppen Extreme Metal Norway på Facebook har kanskje fått med seg Joakim Trangsrud kåring av nittitallets beste norske black metal skive denne våren. Dette ble en omfattende kåring med innledende runder, delfinaler og til slutt en livestreamet finale med intervjuer og gjester. Mayhem vant med «De Mysteriis Dom. Sathanas», med Darkthrones «A Blaze In The Northern Sky” på andre plass. Dette var en fin anledning til å trekke frem gamle utsagt. I et intervju med Fenriz fra 1992, sier han de fikk et tilbud om å spille med Napalm i England, men at de heller spiller med Dolly Parton før Napalm Death, og ikke anser deres fans som verdige for sin musikk. I et brev fra Mayhems Euronymous får jeg tegning av en ekte death metal fan med langt svart hår, nagler og kniv, samt en mindre respektert death metal fan på skateboard med bermudashorts og Napalm Death hettegenser.

– Wow. Vel, dette hadde ikke nødvendigvis så mye å gjøre med musikken vår. Og det jeg sier nå handler selvfølgelig om da, for mange av disse har jo våknet opp nå. Du må huske det var noen rimelig ville ideer på den tiden i black metal scenen. Jeg generaliserer ikke, for det gjaldt selvfølgelig ikke alle, men det var jo ting som utmerket seg, som neo-fascisme. Kan du se for deg et band som Napalm Death dele disse ideene? Nei, tenkte meg det. Så det var selvfølgelig spenning mellom miljøene. Samtidig har jeg inntrykk at av de prøvde å skape holdninger alle måtte dele for å være verdig deltagelse i gjengen, noe vi på den tiden fant latterlig. Da vi spilte i Oslo prøvde en del av den innerste sirkelen og kødde med oss og fysisk sparket etter oss, haha. Vi ba dem stikke av, noe de bokstavelig talt gjorde. De punkterte hjulene på bussen vår, før de løp sin vei. Dessverre hadde de ikke baller til å snakke med oss. Jeg ønsker ikke å gjøre noe stort poeng ut av dette nå, for det hele er jo rimelig tullete, og fortid er fortid. Og igjen må jeg jo si at de fleste av disse er på et annet sted i livet nå. Når man er ung sier en mye, så vi er nok flere som får unnskylde hverandre for oppførselen, hehe. Vi har i hvert fall ingen problemer med norsk black metal nå.
– Bassist Shane Embury spiller jo eksempelvis nå i Insideous Disease, bandet til Dimmu Borgirs Silenoz (som intervjues her).
– Du må huske at vi snakket om likhet og medmenneskelighet. Og på den tiden var vel det rake motsetningen til hva black metal bevegelsen ønsket å fronte, så vi var jo to motpoler.
– Samtidig var det antageligvis en verkebyll at dere var blant bandene som reiste death metal fra å være undergrunn til å bli et stort fenomen.
– Jo, men saken er den at vi aldri anså oss selv et death metal band. Vi gjorde en skive i Morrisound, en lyd som skulle vise seg å bli standarden for sjangeren. Og dermed fikk vi death metal stempelet, og det har hengt med oss siden. Men poenget er at vi aldri har vært noe death metal band!

– Som mange band har selvsagt inntektsgrunnlaget forsvunnet denne sommeren. Hvordan ser høsten ut for Napalm Death, nå som verden begynner å åpne mer og mer?
– For vår del er det ikke de store planene, men vi skulle gjerne spilt konserter. Enn så lenge er det kun lov med utendørskonserter og ikke innendørs her, og vi er ikke bandet som trekker de store massene, så det er begrenset hva vi kan gjøre. Vi har spikret noen konserter på tampen av året, men vi har i bakhodet at disse kan bli avlyst. Jeg mistenker at det ikke blir noe før til neste år. Fortsatt er deler av Europa stengt, samt regioner innad i enkelte land. Og dette vil variere. Ingen vet hva som skjer. Tidligere i dag så jeg på nyhetene at de er bekymret i Tyskland over at antall smittede har økt. Så vi må bare vente og se.
– Får dere noen økonomisk støtte fra det offentlige?
– Nei, ikke for øyeblikket. England har ingen slike ordninger. Vi har registrert Napalm Death som firma, men vi tilfredsstiller dessverre ikke kravene om offentlig støtte.
– Napalm Death er for meg et band jeg foretrekker live fremfor på plate. Mine siste opplevelser har vært på festivaler, noe som er en real kraftbombe. Er det klubbscenene eller utendørsfestivalene som er din egen favoritt?
– Jeg synes et bra band skal være sterke på begge deler og ikke inngå kompromisser med seg selv ved å være det ene eller det andre. Jeg liker begge deler, da det er to forskjellige opplevelser. Jeg liker godt klubbene, hvor du er oppi folks fjes og det er mer opprør foran scenen. Festivaler er også en fin opplevelse, der du er ute i frisk luft. Så det ene betyr ikke noe mer enn det andre.
– Og som det ofte sies i metalmiljøet, er demoen best. Så med seksten skiver på samvittigheten vil vel folk helst høre debuten «Scum» live?
– Haha, det er selvfølgelig mange som vil høre de to første. Så nådde vi en del andre igjen med «Harmony Corruption» og «Utopia Banished», og de etterspør jo det. Så har du også de som hang seg på i 2000 og «Enemy Of The Music Business». Vi har ikke sjangs til å spille fra alle skivene, men vi prøver å dekke de forskjellige epokene på hver konsert. Så lenge epokene er dekket får alle noe de liker, så veksler vi heller mellom låter og skiver innad i perioden til neste gig.

Opprinnelig publisert i Nrway Rock Magazine #3/2020