Graham Bonnet & Alcatrazz – bak lås og slå

Etter at Graham Bonnet hadde gjort kun én skive med både Rainbow og Michael Schenker Group på tidlig 80-tall, startet han sitt eget band, Alcatrazz, som ga ut tre skiver og introduserte oss for både Yngwie Malmsteen og Steve Vai før de splittet i 1987. Nå har Bonnet satt sammen en ny versjon av bandet, og ga i sommer ut ”Born Innocent”, den første nye studioskiva under Alcatrazz-navnet på 34 år. Vi slo på tråden til engelskmannen hjemme i Los Angeles. 

Tekst: Geir Amundsen
Bandfoto: Alex Solca

Livefotos: Geir Amundsen, Anne-Marie Forker

– Standard åpningsspørsmål på alle intervjuer for tiden er hvordan du har klart deg de siste månedene og hva du har bedrevet tiden med.
– Jeg har bare vært nødt til å holde meg hjemme som alle andre her i California. Smittetallene har steget voldsomt her på vestkysten i det siste, så nå er det nesten ingen som forlater hjemmene sine med mindre de må. Ingen drar på jobb, og det meste er stengt av barer og klubber. Det er skremmende.
– For musikere må dette være spesielt tungt i en tid hvor nesten ingen kjøper skiver uansett, nå som turnéer og konserter er deres hovedinntekt?
– Helt riktig. For at vi skal tjene penger til livets opphold, er vi avhengige av å kunne spille konserter. Og det har vi nesten ikke kunne gjøre i hele år. Så da bruker vi heller tiden på å spille inn nytt materiale, bare for å holde oss aktive, mens vi undres på når vi kan komme oss i jobb igjen. Men det begynner å bli tydelig at det skjer ikke før i 2021.

– Nei, noe annet virker helt usannsynlig nå i august. Så ble den nye Alcatrazz-skiva «Born Innocent» lagd i løpet av karantenen, eller var den ferdig før mars?
– Nei, den har vært klar en god stund, selv om den ikke ble sluppet før nå nylig (31.juli 2020).Og jeg er glad for at vi rakk å få jobbet med den sammen i et studio, i stedet for å gjøre den individuelt fra våre egne hjem.
– De siste årene har du gjort konserter med både Alcatrazz og med Graham Bonnet Band, men det er jo stort sett de samme musikerne som spiller stort sett de samme låtene uansett, så hva er egentlig forskjellen?
– For et par år siden trodde vi at navnet Alcatrazz antagelig ville trekke et større publikum, og vi spilte jo uansett mange Alcatrazz-låter. Men det viste seg å ikke stemme helt i praksis, så det var litt skuffende, selv om vi gjorde det greit. Vi hadde jo gjort noen konserter under det navnet tidligere (helt siden 2007), og nå har vi også Alcatrazz’ originale keyboardist Jimmy Waldo med i bandet, så da fikk det enda større tyngde enn hvis det bare var meg. Og da vi gjorde en turné i Japan 2017, fikk vi også med oss bassist Gary Shea (noe som resulterte i liveskiva og DVDen ”Parole Denied – Tokyo 2017”). Så det er nesten det originale Alcatrazz, men ikke helt. Vi mangler to, som Yngwie Malmsteen og trommis Jan Uvena. Men Jan har lagt opp, han spiller ikke trommer lenger, og Yngwie har sin egen karriere, det samme har Steve Vai (som intervjues her!). De har gått i en helt annen retning. Men ja, det skal innrømmes at vi brukte Alcatrazz-navnet for å trekke et større publikum. Og noen steder funket det, andre steder ikke.
– I fjor hadde du Beth-Ami (Heavenstone, Grahams samboer) på bass i både GBB og i Alcatrazz…
– Ja, riktig.
– Ble det god stemning i stua den dagen du kom hjem og sa ’Forresten kjære, du er ute av bandet, vi har fått Gary tilbake. Hva er det til middag?’?
– Hahaha! Nei, det skjedde heldigvis ikke sånn! Beth-Ami sluttet på egen hånd, hun var lei av å turnere og ville ikke gjøre det noe mer. Hun har også en datter som hun ikke vil være borte fra i så lange perioder, og foreldrene hennes er gamle og skrøpelige. Den siste turnéen var virkelig hektisk, og tømte oss alle for energi, spesielt meg og henne. Da hadde vi 26 konserter på rad uten noen fridager innimellom, hvor det gikk i ett med reising hver eneste dag. Det var utmattende, og hun fikk bare nok.
– Så hun har lagt opp som musiker og blitt mamma på heltid?
– Ikke helt, vi gjør noe annet sammen. Hun og jeg og Conrado Pesinato, gitaristen vår, lager et soloalbum.
– Soloalbum… for deg?
– Ja, riktig. Og det blir noe fullstendig annet enn Graham Bonnet Band eller Alcatrazz. Vi lager to skiver faktisk, hvor en blir litt mykere og den andre blir rocka. Jeg venter Conrado hjem til meg nå snart, hvor vi skal fortsette å jobbe med dette. Så vi holder oss aktive!
– Jeg ble litt overraska nå over at du nevner Conrado, for han sluttet jo i Graham Bonnet Band for 2-3 år siden, og da fikk dere inn Joey Tafolla for en periode, og så tok Kurt James over – og nå har dere Joe Stump. Fortell litt om ham.
– Jeg jobbet med Joe på en musikkskole i Los Angeles for mange år siden, og husket at han var en fabelaktig gitarist da vi skulle sette sammen Alcatrazz.
– Og det måtte jo være en som var i stand til å spille låter som virtuoser som Malmsteen, Vai, Blackmore, Schenker osv spilte på i utgangspunktet.
– Nettopp. Vi hadde noen gitarister som ikke helt fungerte optimalt, og som ikke var så ivrige på å være i dette bandet heller! Men så kommer Joe inn, og han kan spille som Yngwie Malmsteen, han kan spille som Ritchie Blackmore, han har litt Gary Moore i uttrykket sitt, så det var helt perfekt. Han er som en kameleon når det gjelder å gjenskape andre gitaristers stil! Jeg føler at han har pustet nytt liv i Alcatrazz.
– Jeg kjente ikke til ham fra før, men han gjør jo en fantastisk innsats på skiva.
– Ja, jeg er utrolig fornøyd med å ha ham i bandet.  

– Da du bestemte deg for å gjenopplive Alcatrazz også i studio, tok du kontakt med noen av de tidligere gitaristene? Du nevnte Malmsteen og Vai…
– Ja, jeg hørte med de, men ingen av de var interesserte. Begge er etablerte soloartister som på egen hånd trekker et større publikum enn det Alcatrazz klarer. De gikk begge videre til større ting. Vi snakket selvsagt om de, og vi visste like selvsagt at de ikke kom til å være interesserte, fordi de nå sitter med alle inntektene selv– de er soloartister som bare kan hyre inn backingmusikere på sine konserter, mens Alcatrazz er et band med fem likeverdige medlemmer. Men jeg føler at vi har kommet godt ut av det – når folk ser dette bandet på scenen, vil de si at ’Jepp, det er Alcatrazz som jeg husker de!’ på grunn av Joes gitarspill. Han dekker alle basene og har en gnistrende egen stil.  
– Jeg vet ikke hvor stort publikum Yngwie har lenger – men han deler definitivt ikke inntektene med noen. Bandet hans ble bortgjemt i en krok bakerst på scenen!
– Nei, jeg aner heller ikke hvor godt han gjør det nå – men jeg hører at han går alene på scenen, uten noe backingband.
– Ja, han er til og med sin egen vokalist også nå.
– Synger han selv??
– Ja. Han burde ikke, men da slipper han i hvert fall å dele oppmerksomheten med noen.
– Oh boy. Lykke til med det! Til syvende og sist dreier det seg om pengene, hvor mye du sitter igjen med. Og hvis det funker for han å kutte utgifter med å droppe å ha andre musikere som skal ha lønn, så har jeg en viss forståelse for det. Tjener man ikke penger på å turnere, så kan man ikke fortsette med det. Og akkurat nå er det utrolig vanskelig for oss alle.
– Men du fikk Steve Vai involvert – han skrev en låt til dere, men spiller ikke på skiva?
– Stemmer. Og det samme gjorde Chris Impellitteri, som også spiller på den låta på skiva. Steve spiller ikke på skiva, men der gjorde Joe en fantastisk jobb med å imitere Steves gitarstil på hans låt, ”Dirty Like The City”. Og så skrev jeg et par låter sammen med Bob Kulick, deriblant ”I Am The King”, som han spiller på.
– Det var kanskje det siste han gjorde før han døde i mai?
– Usikker, men det kan meget godt være – han var ikke så veldig aktiv det siste året, vet jeg.
– Hadde dere opprettholdt kontakten siden dere spilte i Blackthorne (med Frankie Banali på trommer) på tidlig 90-tall?
– Nei, vi hadde ikke det. Fra Blackthorne ble oppløst i 1994, så jeg ham ikke igjen før vi møttes på et arrangement i Las Vegas, hvor han bodde, for et par år siden. Jeg og han kom aldri særlig godt overens, men han var jo en genial gitarist, så jeg tok kontakt da vi skulle lage denne skiva. Han stilte gladelig opp i studio, og det var veldig god stemning. Jeg snakket med ham sist gang i mai, på telefon, og da hørtes han absolutt ikke frisk ut.
– Du har en annen litt mer overraskende gjestegitarist, Jeff Waters fra Annihilator. Hvordan ble han involvert?
– Det var ikke min idé, det var de andre i bandet som foreslo ham og fikk han involvert – jeg har aldri møtt fyren engang! Vi var aldri i studio samtidig, så jeg aner ikke hvor og når han bidro – men han spiller jo glimrende, haha!
– Hva med Chris Impellitteri, har dere holdt kontakten siden ”Stand In Line” på 80-tallet?
– Sporadisk, men jeg traff ham igjen i Japan i fjor da vi begge spilte konserter der samme kveld. Etter at vi var ferdige, dro jeg på Chris’ konsert, og han inviterte meg opp på scenen for å ta et par låter med ham.
– Får jeg tippe på ”Stand In Line” og ”Since You Been Gone”?
– Haha, korrekt! Og ”All Night Long”, tror jeg. Det var utrolig gøy, så etter det har vi hatt jevnlig kontakt, det falt seg helt naturlig å invitere ham med på skiva.

– Jeg har hørt på skiva de siste par ukene, og det må sies at du har et par mildest talt ukonvensjonelle temaer i tekstene dine…
– Haha!
– Jeg er spesielt nysgjerrig på de historiene bak de to siste låtene på skiva, som jeg antar er helt selvbiografiske. Hva kan du fortelle om ”Warth Lane”?
– Det er historien om min barndomsvenn som bodde i huset ved siden av. Han hadde tuberkulose, og var bare fjorten år gammel. Jeg pleide å gå tur med ham og hunden hans ned Warth Lane, rett ved der vi begge bodde. Den lå litt landlig til, mellom noen jorder. En morgen gikk han ned dit og begikk selvmord ved å klatre opp i et tre, knytte hundebåndet rundt halsen og hoppe ned. Og denne teksten forteller akkurat hva som skjedde. Det var helt forferdelig, og det skjedde like før jul. Tony O’Dwyer het han, og var irsk. Jeg knakk helt sammen da jeg fikk høre hva som hadde skjedd. Politiet kom på døra vår og spurte mine foreldre om de visste noe om dette – de ville ikke spørre meg siden jeg var så ung da. Nesten alle mine tekster er selvopplevde, eller om noe som har hendt noen jeg kjenner, eller en interessant historie jeg har hørt. Countryartister synger alltid om noe som skjer i en bar – og på en måte gjør jeg og det, i rockeversjon! Jeg prøver å være en historieforteller.
– Ja, du gjør det som sagt på din egen måte, det skal du ha.
– Jeg har alltid fått kommentarer på måten jeg setter sammen ord på. Men det kommer naturlig å skrive om ekte hendelser i stedet for å fabrikkere noe.
– Du nevnte at gutten het Tony – er det samme person som i siste låt på skiva, ”For Tony”?
– Nei. Det er om min bror, Anthony, som døde for rundt fem år siden. Han var dement, han hadde Alzheimers, noe også min far hadde da han døde som 92-åring, mens Tony var 74. Det var et sjokk for meg at min bror endte opp på samme måte som min far. Men det ligger visst til familien min, og det bekymrer meg at det kan være min tur neste gang. Og det er hva jeg snakker om i teksten, ’The beast that hides in the shadows – it’s always there but it takes you down very slowly’. Alzheimers er en forferdelig sykdom, du mister liksom folk to ganger – først når sinnet deres svinner hen og de ikke lenger kjenner deg igjen, og så når kroppen også dør. Både min far og Tony ble gradvis fremmede for meg.
– Hva fikk deg til å gjøre den låta med kun vokal og et korps med bare messingblåsere?
– Jeg ville at det skulle være en ærlig sang om Tony, ikke en rocka låt med fet gitarsolo og heftig vokal. Den handler blant annet om hvordan han pleide å holde den fem-årige meg i hånda mens vi var ute og gikk, så han ikke skulle miste meg i folkemengden. Jeg elsket ham ikke bare som storebror, men han var min beste venn, mitt idol og forbilde, en ekte teddyrocker! Brassbandet er en viktig del av mine minner om den tida. Ikke gitar og slagverk og skrikende vokal, men noe som låt enkelt, som låt autentisk fra gata i Skegness på 50-tallet. Jeg gjorde bare ett opptak av den låta, og sa at ’Det får duge, jeg kan ikke synge den en gang til.’ Vanligvis gjør jeg hundre opptak før jeg er fornøyd, men akkurat denne kunne jeg ikke gjøre igjen, det ble for emosjonelt, jeg begynte rett og slett å grine. Den betyr så mye for meg. Veldig nakent og ærlig.
– Det er mange andre interessante tekster på denne skiva, og jeg kunne dratt frem ”Finn McCool” eller ”London 1666”, men jeg må heller spørre deg om budskapet bak ”Body Beautiful” (som starter med ’Have you met my grandmother, covered in tattoos’).
– Jeg vet det er trendy for tiden, men jeg ser stadig veldig unge mennesker som velger å dekke kroppen sin med tatoveringer og piercinger, og jeg spør stadig ’Hvorfor gjør du dette med deg selv, du er jo så vakker som du er!? Huden din er glatt og perfekt, hvorfor må du dekke den med grafitti?!?’ Noen velger å dekke hele kroppen, over nakken og halsen og til og med ansiktet. Og det ser forferdelig ut! Synes jeg personlig, i hvert fall. Jeg ønsker ikke å støte noen, men jeg lurer genuint på hvorfor noen ønsker å permanent ødelegge huden sin med noe de ikke var født med, særlig når det dekker hele kroppen. Poenget med teksten er å si at ’kroppen er vakker, hvorfor gjør du dette?’ Merk at jeg ikke sier ’Ikke gjør det!’ – men jeg undres,  jeg ville ikke gjort det.
– Da jeg var guttunge var det nesten bare kriminelle og sjømenn som hadde tatoveringer, nå har enhver tenåringsjente det. Ikke spesielt opprørsk lenger!
– Ja, jeg vet!! Og ikke mange tenker på hvordan disse vil se ut på kroppen når du blir gammel og rynkete og huden henger i folder! 
– Vi må nesten innom ”Polar Bear” også.
– Ja, det høres jo ut som om den handler om en kosebamse, ikke sant? Men den handler om hvordan eskimoene på tampen av sitt liv gikk ut i isødet, satte seg ned og frøys ihjel og lot isbjørnen ta kroppene deres. Isbjørnen var viktig for dem, både som en guddom og som en måte å ende sitt liv på når eskimoen ble så gammel at han ikke lenger hadde tenner til å spise eller kunne bidra i stammen. Da ofret han heller seg selv til isbjørnen. 

– For et par måneder siden snakket jeg med en gammel venn av deg, og ditt navn kom opp…
– Hvem da?
– Russ Ballard. (Og det intervjuet kan du lese her!)
– Ah! Går det bra med ham?
– Jada, han satt i karantene hjemme i England, vi skulle ha møttes i Belgia i mars, men det ble via Skype i stedet da turnéen hans ble avlyst pga pandemien. Jeg antyda til ham at den personen her på jord som oftest har spilt hans låter, både på skive og på scenen, er antagelig deg.
– Haha! Ja, det kan godt hende! Jeg har alltid likt å inkludere ham i nesten enhver skive jeg lager. Helt siden soloskivene mine på 80-tallet har jeg fått Russ til å sende meg noen låter, hvorav jeg oftest har plukket en eller to. Og Russ sier at han alltid har likt måten jeg synger hans låter på, at min vokal tilfører låta en ekstra dimensjon. Takk for det, Russ! Når han sender meg en demo med en ny låt, så synger han alltid selv på den, og han er en glimrende sanger! Og demoen høres alltid ut som den er klar til å utgis, så det er vanskelig å forbedre det han har gjort. Det hender at vi gjør litt om på låta, så det blir vår sang og ikke Russ sin. Han er en utrolig låtskriver.
– Du vil vel alltid bli assosiert med hans ”Since You Been Gone” som Rainbow spilte inn i 1979, men første gang du faktisk samarbeidet med ham, antar jeg var på din soloskive ”Line Up” fra 1981?
–  Ja, det stemmer nok. Jeg hadde ikke møtt ham før, men han kom i studio i London da vi lagde ”Line Up” og spilte piano på et par låter, selv om han ikke ble kreditert for det.
– Du hadde jo et helt greit band med deg der, med Jon Lord, Micky Moody og Cozy Powell…
– Ja, men det var jo bare kompiser av meg, vi møtte hverandre stadig på turné, og Cozy var jo i Rainbow – og MSG! – med meg.
– Russ sa at han hadde overtalt deg til å spille inn 60-tallslåta ”Be My Baby” til denne skiva?
– Ja, riktig, det er en av låtene han spiller på. Vi hadde egentlig allerede bestemt hvilke låter som skulle spilles inn, men han var fast bestemt på at den ville passe perfekt for meg og det bandet, så vi lærte oss den og spilte den inn i løpet av samme ettermiddag! Og det ble jo faktisk ganske bra, synes jeg, med tanke på hvor kjapt vi gjorde den.  
– Og dere har opprettholdt samarbeidet helt opp til nylig, hvor du både gjorde to av hans låter til 2018-skiva ”Meanwhile Back In The Garage” og til digital-EPen ”My Kingdom Come”.
– Ja, og vi lagde en video til ”Living In Suspicion” også. Men av og til passer ikke hans låter inn på skiva vi ønsker å lage. At vi ikke brukte noen av hans låter på ”Born Innocent” betyr ikke at jeg ikke likte de, men her gikk vi for en mer hardrock-skive, og hans låter er ofte litt mer poppa og kommersielle. Når vi nå skal lage en ny soloskive for meg, så kommer jeg nok til å be ham om å skrive en låt for meg.

– Hva er det beste med å være i Alcatrazz på 2020-tallet kontra 80-tallet?
– Vi trenger ikke se hverandre hver dag, haha! Alle gjør sine innspillinger hjemmefra, og vi er ikke fanget på samme turnébuss dag etter dag! Men det er jo kult å gjøre dette sammen med minst to av de andre bandmedlemmene fra den gang, og det bragte tilbake en foss av minner da vi begynte å lære oss å spille de gamle låtene på nytt igjen. Og jeg føler at vi har klart å skape en meget bra skive i samme stil som de andre skivene. Men det føles litt rart siden vi enda ikke har spilt konserter med denne besetningen.
– Men Jimmy Waldo har da spilt med deg i årevis nå?
– Ja, men han er bare én. Nå har vi også Gary. Vi prøvde få med trommis Jan Uvena, men han har lagt stikkene på hylla og driver ikke med musikk lenger.
– Synd, han er en glimrende trommis.
– Det var han. Men han har mistet interessen, og det må vi bare respektere.
– Hva var bedre med å spille i Alcatrazz på 80-tallet kontra i dag?
– På 80-tallet trakk vi flere folk på konserter og solgte flere skiver! Vi var aldri på det stadiet hvor folk gikk mann av huse for å komme og se oss. Vi gjorde det bra, men ikke fantastisk bra. Men nå som det har gått over tretti år og vi er i gang igjen, så innser vi at vi har flere fans enn vi var klar over. Mange av de som var fans da, har spilt skivene til sine barn gjennom hele deres oppvekst, og dermed kommer det nå nye fans for å se Alcatrazz for første gang! Dermed føles det nesten som om vi blir mer verdsatt nå enn vi ble da, og det burde jo egentlig vært motsatt.
– Du er fortsatt involvert med Michael Schenker i ny og ne – skjer det noe på den fronten?
– Vel, ja, vi skulle ha turnert i høst, men det er selvsagt kansellert. Jeg satser på neste år, men hvem vet, slik som dette viruset sprer seg. Det tar livet av unge mennesker nå, det er ikke bare gamle og svake som vi først fikk høre. Og da er det ingen som vil sette seg på et fly og legge ut på turné hvor man møter tusenvis av mennesker! Om publikum i det hele tatt tør å møte opp! Og konsertene med Michael er svært lange, 2,5 timer, med tre andre vokalister. Jeg tror det må komme en utprøvd og effektiv vaksine på markedet før vi kan komme tilbake til noe i nærheten av et normalt liv igjen, og ingen vet når det kan skje.
– Hvordan var det første møtet mellom deg og Michael Schenker da dere så hverandre igjen for første gang på et kvart århundre, etter den skjebnesvangre kvelden med MSG i Sheffield? (I 1982, da Bonnet blotta kuken og løp av scenen.)
– Joda, det var veldig betent mellom oss, fordi jeg dreit meg kraftig ut i Sheffield. Jeg ble dritings, og ble sparka fra bandet etter den konserten. (Les en mer detaljert beskrivelse av den kvelden i et tidligere intervju med Graham her!) Jeg løp av scenen, rett i en taxi tilbake til hotellet og kasta meg på et tog tilbake til London og på et fly til Los Angeles. Da jeg kom dit fikk jeg høre at jeg var sparka, naturlig nok. MSG hadde en stor festivaljobb (Reading) kommende helg, så de fikk sin forrige vokalist, Gary Barden, tilbake i bandet på kort varsel. For noen år siden tok Schenkers sønn, som jobber for ham, kontakt med mitt management, for han hadde en idé om å sette sammen et band med alle vokalistene som sang med Michael på hans storhetstid på 80-tallet.
– Jeg så nettopp på live-DVDen med Michael Schenker Fest fra Japan – er det et øyeblikk der hvor du griper etter glidelåsen på buksa di og ler mot Michael, som et hint til Sheffield?
– Haha, du fikk med deg den ja? Joda, det var ment som en spøk, jeg hadde en banan i buksa og skulle gå ned på kne foran ham og dra ut bananen! Men han lo godt av den, bandet tok også poenget og gliste, og jeg tror publikum gjorde det og.  

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2020

,