Pantokrator – Fra Babylon til Toten

”Marching Out Of Babylon” er navnet på Pantokrators fjerde album. Både Babylon og Kalmar ble forlatt til fordel for Toten og Nordic Mission da death metal veteranene skulle shoppe ny platekontrakt. Årets slipp er en overbevisende misjon innen progressiv melodiøs death metal.

Tekst: Ronny Østli
Foto: Rebecka Marie Gustafsson 

Når jeg bruker uttrykkene ”veteraner” og ”fjerde album” i en og samme ingress betyr det naturlig nok at bandet ikke har spydd ut skiver siden starten i 1996. Joda, noen EP’er og split’er har det kommet mellom platene, men det er et faktum at det er hele syv år siden forrige plate «Incarnate», som i sin tur kom syv år etter «Aurum».

– Det er sånn vi jobber. Sett ut fra et evighetsperspektiv er jo dette forsvinnende liten tid.

Det er vokalist Karl Walfridsson som tar ordet. Med seg har han bassist Jonas Wallinder og trommis Rickard Gustafsson. Og det passer jo fint siden jeg skryter av trommelyden på plata i anmeldelsen.

– Nok en gang har vi brukt Jani Stefanovic til å mikse plata. Han forstår vår musikk og vet hvordan man løfter frem detaljer og tyngde i låtene på en utrolig bra måte. Trommene er jeg veldig fornøyd med. Jeg elsker fete basstrommer og tung skarptromme som man virkelig kjenner i brystet. Uffe Blomberg i The End Studios/Hoborec har mastret skiva. Dette er en kar med høy kompetanse på området, noe plata er et bevis på.

Jeg liker godt at trommene ligger litt bakpå, noe som gir et fantastisk groove. Jonas drar litt det.

– Jeg vil nok si det er bevisst, men samtidig kanskje mer i den retningen at det har ligget i underbevisstheten fremfor at det har vært fokus. I en tidligere produksjon vi har gjort lå alt matematisk perfekt i mixen, og det ble sterilt, en erfaring vi tok med oss til denne innspillingen. Det er viktig at dynamikken og groovet får sin plass.

Rickard fortsetter med trommesnakk.

– Trommene har gjerne en tendens til å ta over lydbildet litt for mye i metal. På denne skiva ligger de perfekt i mixen. Hvor bevisst det var er jeg usikker på, men vi synes helt enkelt det Janis presenterte oss låt riktig så bra. Når det kommer til selve fremførelsen liker jeg bedre trommiser som kan løfte en låt med et vakkert groove fremfor teknisk briljering.

Jeg noterer meg at det er kun en ekstra S hos deg som skiller navnet ditt fra administrerende direktør i SAS. Får du mange henvendelser om flybransen i disse covid-tider?

– Haha ja, telefonen ringer nonstop.

Vi må la Karl få slippe til litt om tekstene. Nordic Mission poengterer at «Marching Out Of Babylon» (som er anmeldt her!), og kanskje spesielt singelen «We The People» er veldig aktuell i disse dager.

– Akkurat det skulle vi gjerne visst selv hvordan hang sammen. Teksten til tittelkuttet ble skrevet senest i 2007. Den sov over ”Incarnate” for så å dukke opp nå, med tekstlinjer som tar for seg å skape sykdommer og deretter motgift for å styrke sin makt. Det er ikke sånn at fremmer konspirasjonsteorier om at covid 19 er menneskeskapt, men om så var tilfellet hadde vi altså gjort det fjorten år før utbruddet. Og det ville vært en smule skummelt. «We The People» ble skrevet senere, men likevel før pandemien. Dette med å selge sin frihet for innbilt trygghet er noe som har pågått lenge. Allerede da Israel gikk fra slaveriet i Egypt til en ukjent fremtid i Kanans land var det mange som ville snu og bytte frihet mot en mett mage.

[2 Mosebok 16:3
Israels barn sa til dem: Å, om vi bare hadde fått dø for Herrens hånd i landet Egypt da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi var mette! Nå har dere ført oss ut i ørkenen for at hele folkemengden skal dø av sult.]

Sånn var det også noen hundre år senere da ville ha en konge og være som alle andre land. De ble advart mot å bli styrt av et annet menneskes hender, men de ville ikke høre. 

[ 1 Sam 8:10-19
Så talte Samuel til folket som krevde en konge av ham, og la fram for dem alle Herrens ord.
Han sa: Slik vil han bære seg at, den kongen som kommer til å råde over dere….
… Da skal dere en dag rope til Herren på grunn av den kongen som dere har valgt dere. Men den dagen skal Herren ikke svare dere. Men folket ville ikke høre på Samuel. De sa: Nei, vi vil ha en konge over oss.] 

Jeg kan fortsette med eksempler fra verdenshistorien frem til i dag, men det skal jo ikke bli noen roman dette her. 

– Er tekstene på plata samfunnsrelaterte og et bilde på dagens verden generelt? 
– Ja det vil jeg si. Dagens nyheter sett med bibelske briller kombinert med evige prinsipper som alltid er aktuelle. Det blir jo så klart mye av mine tanker og betraktninger, da det er jeg som skriver tekstene, men jeg er absolutt åpen for innspill fra de andre. De forrige platene gjenga i stor grad bibelhistorier, mens «Marching Out Of Babylon» tar mer for seg nåtid og fremtiden, med fortiden i ryggsekken. Den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenoppleve den.

«We The People» er en låt som er veldig death’n’roll, og jeg tenker med en gang på Entombed og deres nå avdøde vokalist LG Petrov. Rickard tror nok alle svenske metalband har latt seg påvirke av Entombed.

– Jeg har hørt mye på Entombed, og favorittene er «Clandestine» og ”Serpent Saints». Når det kommer til inspirasjon til egen musikk henter jeg mye fra filmmusikk i tillegg til band jeg hører på. Det kan være alt fra ideer i et gitt arrangement eller følelser i en filmscene. In Flames var lenge et av mine absolutte favorittband, platene frem til «Clayman» er fantastisk bra.

Det siste er et svar på min kommentar om at er man svensk og spiller melodiøs death metal, er det lett å tenke In Flames. Like naturlig er det kanskje ikke å havne på et norsk plateselskap.

– Jo, det falt seg egentlig naturlig da vi har kjent hverandre siden tidenes morgen. I hvert fall siden denne scenens spede begynnelse. Vi deler kjærligheten til det fysiske formatet med Pål og Markus som driver Nordic Mission, så dette var brikken som fullførte puslespillet.

– Det å være et kristent band som spilte death eller black metal var her i Norge bannlyst på midten av 90-tallet, hvordan var situasjonen i Sverige?
– Det ble vel ansett som litt skrudd å gjøre death metal i kirken, like fullt som å gjøre kirke i death metal. Heldigvis har vi unngått kuleregn eller å slukke huset vårt midt på natta. Det var nok uansett lettere i Sverige enn i Norge. Visst fantes det motstand og noen trusler fikk vi, men holdningen var nok mer at man ikke tok kristne metalband på alvor. Man ga aldri musikken en sjans på grunn av forutinntatte meninger. Vår følelse er at Sverige fortsatt lever med disse holdningene, mens metalverden for øvrig er blitt mer åpne.
– Hvordan er det nå? Har forholdet og respekten til ikke-kristne band endret seg?
– Det er helt klart roligere på godt og vondt. Man vil jo være tolerert, men vil jo ikke at det betyr at ingen bryr seg. Det føles som om hele scenen har blitt litt mer voksen enn det som bra er. Hardrock var vel aldri ment å være VM i balanse og diplomati? Det er så en vil gråte når en ser black metal band som Marduk og Watain koseprater på nettet og avviser at black metal er ment å være provoserende eller ødeleggende.

På den annen side blir man kanskje litt ’familiens svarte får’ med langt hår og death metal i kristne kretser? Karls familie har nok ikke alltid hatt full forståelse for valget.

– Men de har nok like fullt forstått det er det her vi vil og alltid kommer til å holde på med, i tillegg til at vi gjør det av hele vårt hjerte og tar det på alvor. Når det kommer til vennegjengene er vi jo hverandres venner mer enn hva vi er et band. Dette kan selvsagt også ha noe med å gjøre at det tar så lang tid mellom platene. Hver og en har selvsagt egne venner, men det er gjerne som et resultat av bandet og består av kontakter som er blitt til gjennom musikken. Både i og utenfor kirken. Kontakten med de som ikke liker det vi holder på med fader ut av seg selv. Forhold er som bølger på havet, de går opp og ned, synker og gjør plass til nye. Tjuefem år er lenge. Mye vann har rent under broene, og de vennene som har vært der siden starten rir fortsatt på disse bølgene.
– Hvor viktig er det for dere å bringe det kristne budskap? Er det en viktig del av tekstene, eller er det andre temaer dere finner mer viktig?
– Det er i alle fall vanskelig å unngå. For min del synes jeg ikke under noen omstendigheter at metal skal være intetsigende og tannløst. Det blir hva det blir når jeg skriver, temaene kan være mange, men troen blir som en paraply over dem alle. Man står der man står og gjør det man gjør. Men om det er viktig? Ikke på den måten at jeg føler meg tvunget til det. Men om noen hadde lagt bånd på det, da skal jeg love deg det fort hadde blitt veldig viktig.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2021