NORWAY ROCK MAGAZINE
Steve Hackett burde være kjent for de fleste leserne av herværende magasin, men for de som er blanke, snakker vi her om gitaristen i Genesis mellom 1970 og 1977, og som i tiden etterpå har gitt ut en rekke soloskiver, samt turnert med sitt Genesis Revisited-show der han spiller seg gjennom Genesis-klassikere for et hengivent publikum verden over.
Etter å ha sakte men sikkert skapt seg et navn mer eller mindre på egen hånd over tid var det på høy tid at vi fikk den svenske madammen på tråden for noen velvalgte ord, og hva kunne vel være en mer passende anledning enn ved utgivelsen av den rykende ferske EPen “Devil”?
Til tross for at filmskapere og talentløse radioprodusenter gjør sitt ytterste for å få deg til å tro at Queen var ’Freddie Mercury Band’, skal en ikke dykke så langt innafor de fem-seks hitsene som tungroteres for å finne ut at dette ikke helt stemmer med faktiske forhold.
På 80-tallet var Dokken på nippet til å bli et av de virkelig store rockebandene – hver skive ble gradvis bedre og solgte mer og mer, og de turnerte verden over med storheter som AC/DC, Metallica, Aerosmith, Judas Priest, Van Halen og Scorpions. Denne biografien tar for seg hele historien fra slutten av 70-tallet og opp til i fjor.
Det har gått hele sju år siden vi fikk stifte bekjentskap med British Lion – sidespranget til ikke ukjente Steve Harris fra selveste Iron Maiden. Siden den gang har mang en vanndråpe rennet under broen og bandet har vokst enormt på konserterfaringer og år på baken. Dette var vi nysgjerrige på å vite mer om, så vi nølte ikke et sekund med å svare da Harris selv ringte for å holde oss oppdaterte.
Det er vel kanskje ikke så veldig mange produsenter som den gjennomsnittlig musikkinteresserte kan nevne ved navn, men Ted Templeman er garantert blant de mest kjente, først og fremst på grunn av det han gjorde med Van Halen mens David Lee Roth frontet bandet. Men han har også jobbet med storheter som Aerosmith, Montrose, Van Morrison, The Doobie Brothers og Sammy Hagar.
Mye har skjedd i Kansas det seneste tiåret. Høvdingene Livgren og Walsh har begge forlatt bandet, og medkommet har gitarist Zak Rizvi og tangentist Tom Brislin. Rizvi og Brislin er også herrene som i dag står bak det meste av materialet
I juli dukket det opp en låt på youtube som fikk vår oppmerksomhet – en lystig Beatles-aktig gladlåt av en sommerhit ved navn ”Save Me From Loving You” med Echobats. Da det viste seg at musikerne her var folk fra TNT, Whitesnake, Night Ranger, Mr Big og White Lion, nølte vi ikke med å slå på tråden til vokalisten, vår gamle kjenning og Norgesvenn Tony Harnell.
Det var en tid ‘alle’ skulle hengi seg til å spille inn låtene sine med symfoniorkestre arrangert inn på sida, men det måtte naturligvis en tysker til for å dra det inn i korpsformatet. Dette er så klart verdens enkleste sak å skulle slå billige vitser om, så det lar vi naturligvis være, etter at det initielle fliret har lagt seg.
Las Vegas-heavy metal-bandet Five Finger Death Punch slapp i februar sitt åttende album, “F8”. Vi fikk før lanseringen og i forbindelse med Oslo-konserten en prat med grunnlegger og rytmegitarist Zoltan Bathory backstage i Oslo Spektrum om bl.a. hvordan utgivelsen markerer bandets “gjenfødelse”, endring av radioformatet, kyllinger som løp over scenen i Ukraina og kunsten å skrive låter.
I over tjue år har Rufus Wainwright kultivert skarpsindig, kompleks popmusikk, stundom på grensen til det kunstsymfoniske; følgelig var det ikke direkte paralyserende at amerikaneren, etter “Out Of The Game”, ga seg operaformatet i vold.
Fra å være en bacheloroppgave på teaterskolen bestemte gjengen, godt hjulpet av bl.a. ikke ukjente Magnus Børmark (gitarist i Gåte og 22), til å bli et fullverdig band med skive og konserter. Etter å ha blitt fullstendig blåst bort av nevnte skive skulle undertegnede endelig få bevitne en av bandets få konserter på Salt og avtalte like godt et intervju med bakdamene Nikoline Spjelkavik og Victoria Røising fra teatergruppa Lost And Found Productions i samme slengen.
Etter en fartstid på over tjue år og et rykende fersk album som av mange er hyllet som en av deres beste, nemlig “Black Anima”, ankom Lacuna Coil i Oslo i vinter. Vi fikk en kjapp men konsis samtale med Cristina Scabbia i forkant av konserten for litt nærmere detaljer rundt sisteslippet.
Da det irske bandet Thin Lizzy doblet antallet gitarister i bandet på sin fjerde skive, «Nightlife» i 1974, forandret rocken seg for alltid. Gitarduoen Scott Gorham/ Brian Robertson, som erstattet Eric Bell, var med å forme Thin Lizzy til det vi husker de for i dag; doble Gibson Les Paul-soli, i tillegg til frontmann og låtmagiker Phil Lynotts teft for tekst og melodi.
Det har blitt tett mellom nyutgivelsene og jubileumsutgaver fra Rush de siste årene, men akkurat denne føles vektigere enn de foregående – kanskje fordi det er den første utgivelsen etter at vi mistet Neil Peart i januar, og fordi «Permanent Waves» var et veiskille for Rush da den opprinnelig ble utgitt et par uker inn i det nye decenniet.
Som vanlig når et skoleår er omme får vi karakterene fra Heimtun, Buskerud Folkehøgskole servert som lydfiler. Skolen innehar Norges eneste rock- og metallinje, og i dag slippes låtene fra fjorårets kull på de største digitale plattformene.
Hva har så den magiske trioen fra Bergen klart å dra opp fra tryllehatten på sitt tredje album? Kaniner eller fete riff? Heldigvis det sistnevnte og mer til. Trioen fortsetter i samme gate som før med ganske så uimotståelige låter lettere inspirert av gamle storheter som Thin Lizzy, Whitesnake, Deep Purple osv.
Det har tatt mange år – faktisk så mange år at halvparten av bandets originalmedlemmer har avgått ved døden underveis – men omsider er den her, dokumentarfilmen om om et av de mest oversette, men innflytelsesrike, bandene i rockehistorien; Y&T fra Oakland, California.
“BRUNHILDE – a name that sounds like a thunderstorm” starter biografien til tyskerne, og allerede der må jeg arrestere de litt; Det høres nemlig ikke ut som noe annet enn en relativt korpulent tysk stuepike fra 30-tallet, sorry. Men med det ute av verden kan vi konsentrere oss om det viktigste, nemlig musikken.
Det blir dyrt å være Leppard-fan i år! For noen måneder siden kom boksen «The Early Years 79-81», og nå er de ute med nok en boks, med to hele konserter innspilt i London i 2018 og i Las Vegas i 2019, og med totalt godt over fire timers spilletid.
De som venter på en hardtslående musikkstil her får seg en overraskelse. I en alder av 64 år gir Thor-Rune Haugen ut debutalbum, i samarbeid med sin gode venn fra Roquefire-tiden, Ronni Le Tekrø, som spiller akustisk gitar på skiva og er produsent. Haugen har skrevet alt materiale selv og har valgt en mer folkelig stil som er mer tilpasset hans stemme.
Det er vel trolig andre grunner enn de reint pandemiske som gjør at Airbag nedbemanner fra kvintett til trio, men formel og uttrykk framstår likevel som ganske så uforandret på denne, deres femtefødte helaftens utgivelse. Kort forklart snakker vi om lett svevende og sakte oppbygd progrock av det atmosfærisk, ofte nært droneaktige slaget.
Det er første gang på uminnelige tider at klaviaturfantom Rick Wakeman kompromissløst gir seg instrumental-konseptuell progrock i vold. “The Red Planet” kollaboreres med en førsteklasses trio i The English Rock Ensemble, og minner lydisk og strukturelt om legendariske arbeider som “The Six Wives Of Henry VIII” og “Criminal Record”.
Mike Tramp vil for evig og alltid bli husket som vokalisten fra White Lion på 80-tallet, og kanskje fra Freak Of Nature på 90-tallet, men han har i det kvarte århundret skapt seg en ganske så respektabel solokarriere. Tidligere i år slapp han sitt ellevte soloalbum, ”Second Time Around”, og vi fikk den alltid joviale dansken hjem i stua via Skype.
Det er et meget sikkert alderdomstegn da band man anser som “nye” plutselig feirer 20 år som plateutgivere, og det er fasiten Lamb Of God kommer med med sitt tiende studioalbum. Et band som aldri har fenget meg noe spesielt, hverken på skive eller scene – men etter å fortsatt ikke ha kommet meg helt etter sjokket medamerikanerne i Avenged Sevenfold ga meg med sin utenomjordiske bra “The Stage” for noen år tilbake finnes det alltids håp.
I Barteland holdes det fram som det stevnes, og mine geléomsluttede favorittarabere gjør det igjen. Hva da, spør du kanskje? Jo, nemlig å levere progressiv retrorock av høy klasse, og det uten å måtte male samme veggen som før – i grunnen uavhengig av hvem som skulle ha holdt penselen. Fargepaletten er dog fylt opp både av gamle progmestere og egne tidligere kreasjoner, men touchen og strøket tilhører så absolutt AiA anno ’20.
Logistisk tenker Mike Portnoy som en jazzmusiker; det gjelder å spre kreftene utover flest mulig prosjekter av stokkete konstellasjoner. Trommeslagerens siste diskografiske tilskudd utmaler en uhøytidelig sandkasse han deler med Overkill-vokalist Bobby Blitz, bassist Mark Menghi (Metal Allegiance) og tidligere Machine Head-gitarist Phil Demmel
I dagens villnis av såkalt melodiøs tungrock er du dømt å rispe av deg huden innen du finner gangbart materiale. Som oftest er skisserte sjangerslaveutøvere mentalstøpt i 1987, teknologisk og kompositorisk, med lite eller ingen substans, hemmet av teknisk-synergiske begrensninger.
Amerikanske House Of Lords har en ganske interessant historie. Bandet var egentlig sentrert rundt ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria da Gene Simmons signerte de på sitt Simmons Records i 1988, og debuten med den da totalt ukjente vokalisten James Christian regnes fortsatt som deres mesterverk.
Det siste tiåret har britisk Vega blitt en stadig mer trofast leverandør av energisk melodiøs rock med svære allsang-refrenger. Mange har sammenlignet de med Def Leppard, noe de helt sikkert ikke vil blånekte for, men Vega pr 2020 er atskillig mer hardtslående enn det Leppard har vært på et par tiår – og viktigere er at låtene til Vega er atskillig mer minneverdige enn det Leppard har levert på sine utgivelser dette millenniet.
Hvis du kun kjenner Def Leppard fra radiohitene og tror at «Pour Some Sugar On Me» og «Animal» er representativt for deres første tiår som band, så vil innholdet av denne fem-disc-boksen komme som en stor overraskelse. For her møter du et ungt og sultent Def Leppard, en gjeng med tenåringer fra Sheffields arbeiderklasse.
The Opium Cartel – som er Jacob Holm-Lupos sideprosjekt – er ute med sitt tredje album. «Valor» er en mer pop-orientert utgivelse enn det mange nok forventer, men progrock-sensibiliteten er allikevel gjennomgående.
Endelig er Haken tilbake, og for en skive dette er! Ikke bare treffer de med albumtittelen, men også med låtene som slår deg ned i knestående. Med andre ord enda bedre og tyngre en noen gang. Deres forrige album «Vector» var en real oppvisning i moderne progressiv metal, og jeg trodde ikke i min villeste fantasi at de ville overgå den, men det har de altså gjort.
Et nytt bekjentskap for meg, svenske Louise Lemòn, men følgerne hennes er nok meget klar over hennes to fullengdere som har fått jevnt over gode anmeldelser. Hun kaller musikken for dødsgospel, et begrep som passer til å beskrive tittellåta som åpner EPen.
9 spor med en total spilletid på rundt 16 minutter indikerer intens punk, og tross månedens lammeste bandnavn pirrer det nysgjerrigheten min. To introspor skal til før det hele smeller igang med “Psycho-Apathy”, og tankene går umiddelbart i retning The Exploited.
Prog- og psychedelia-influerte Shaman Elephant er i skrivende stund ute med oppfølgeren til 2016s «Crystals», og gir oss i den forbindelse et album med solid 70-tallsbunn.
Rockens historie er full av villmenn, og noen av disse synes virkelig ikke å ha blitt levert med full tank. Man tenker da gjerne på engelskmenn som Ozzy Osbourne og Sid Vicious, men The Merrica kan skilte med minst like mentalskadde tilfeller, som G.G. Allin – og Iggy Pop.
Det er ganske nøyaktig 35 år siden siden sist det ble gitt ut en skive under navnet Vandenberg. Siden den gang har gitarist, låtskriver og hovedmann Adrian Vandenberg gått videre til heder og berømmelse som en av David Coverdales mest betrodde i Whitesnake på 80- og 90-tallet.
Kari Rueslåtten lager alltid nydelige plater. Vi ble oppringt av selveste for litt info rundt sisteslippet “Sørgekåpe” – hennes første norskspråklige på 25 år pluss mye annet – deriblant litt nødvendig snakk rundt 3rd And The Mortal og enda mere til. Take it away Kari!
Den svenske duoen Johnossi hadde akkurat gitt ut sin sjette utgivelse “Torch // Flame” og var på vei til å gi seg ut på en lengre turné da Covid19 satte en brutal stopper for det hele. Men viruset stopper ikke Norway Rock Magazine, så vi fikk vokalist og gitarist John Engelbert på tråden for å fortelle litt om skiva, bakgrunnen til bandet – og ikke minst hvorfor oppvarmingsjobben foran Green Day på Ullevi ikke er blant hans personlige høydepunkt med bandet.
I segmentet for såkalt moderne, progressiv og melodiskikket metall scorer Skandinavia vedvarende høyt. Øvrige grupperinger, det være seg fra England, Polen, USA eller, som i dette tilfellet, Australia, forretter sporadisk gode album, men blir ofte for lilleputter å regne i kniving med eksempelvis Opeth og Leprous.
Norske Souls Of Tide står md ett bein i 70-tallets tungrock og ett i de glorete 80-åra, men skjøtter sitt arvelodd med belevent, tidløst blikk. ”Black Magic” etterfølger en EP fra 2015, samt debutalbumet ”Join The Circus” anno 2016, med påkrevd progresjon.
De danske hardrocksveteranene Pretty Maids mest «klassiske» skive er utvilsomt «Future World» fra 1987, og de gjorde en rekke konserter hvor de fremførte denne skiva i sin helhet i anledning 30-årsjubileet. Denne utgivelsen dokumenterer to konserter i Kawasaki i Japan i november 2018 på en klubb på størrelse med Rockefeller, foran 1300 særs entusiastiske fans.
FM har etter over 30 års tro tjeneste (riktignok med en solid permisjon på 90-00-tallet) inntatt posisjonen som britisk AORs gudfedre, og har etter comebacket i 2007 fortsatt å trille ut solide album med et par års mellomrom. «Synchronized» er deres tolvte studioalbum, og deres syvende etter gjenforeningen i 2007.
Finland er vel kanskje ikke den nasjonen som vi først og fremst assosierer med AOR eller melodiøs hard rock (der står nok svenskene fremst i køen pr i dag!), men akkurat det har One Desire en tydelig ambisjon om å gjøre noe med.
Dennis DeYoung er originalvokalisten fra Styx, dette er hans 6. soloalbum og faktisk det første jeg har hørt. Heldigvis. For dette er virkelig skrale saker eller rettere sagt en real smørje. Det starter relativt anstendig med «East of Midnight», deretter går det bare en vei, nemlig til helvete.
Hva skjedde her, Glenn? Dette er jo virkelig ikke bra! Stemmen hans har ikke lenger de kvaliteter den en gang hadde. Første gang jeg hørte rykter om at Danzig planla en hel plate med Elvis covre, tror jeg må være nesten 20 år siden.
Egentlig skulle Biffy Clyro ha sluppet sitt nye album ”A Celebration Of Endings” i mai, og planen var å snakke med frontmann Simon Neil om dette i detalj. Nå gjorde Corona-situasjonen at skiveslipp ble utsatt til august, så da handlet praten istedet om karantene og savn, om Rush og Neil Peart, om den nye singelen […]
I dag er det ufattelige ti år siden tidenes tungrockvokalist forlot denne jammerdal, og vi har i den anledning gravd frem et intervju fra arkivene våre. Dette fant sted i 2007 da han var gjenforent med Iommi, Butler og Appice for Black Sabbath-samleskiva «The Dio Years».
Et klokt hode uttalte om Celtic Frosts ”Into The Pandemonium” at det eneste som stagget bandnestor Thomas Gabriel Fischer var mangel på talent. Påstanden medfører delvis riktighet. Sveitseren hadde trolig vært over alle musikalske hauger om det ikke var for dennes selvinnsikt som begrenset utøver.
De amerikanske heavyrockerne Tyrant ga ut to helt ålreite plater på midten av åttitallet samt en etterslenger på midten av nittitallet før aktiviteten opphørte, selv om bandet visstnok skal ha vært aktivt hele veien.
Forrige slipp fra de britiske gothlegender slo meg omtrent rett tilbake til 1992 og gjorde meg til fan på ny etter tiår på sidelinjen. Derfor var det meget velkomment at de annonserte “Obsidian” og forventningene var denne gang enorme.
«Prehensive Tales» er den andre skiva fra Pattern-Seeking Animals, et band med intet mindre enn tre av Spock’s Beard nåværende og forhenværende medlemmer: vokalist Ted Leonard, trommis Jimmy Keegan og bassist Dave Meros pluss låtskriver og produsent John Boegehold.
Luke Elliots tredje album «The Big Wind» er oppfølgeren til 2016s «Dressed For Occasion», og også denne gangen byr han på melodisk, meloankolsk og nokså lavmælt musikk i grenseoppgangen mellom rock og alternativ pop.
John «Rabbit» Bundrick har gjennom sin imponerende karriere jobbet med storheter som Bob Marley, Mick Jagger og Jethro Tull. Det er likevel hans tid i Free og The Who som han nok vil bli husket best for.
Covid-19 har satt enhver konsertgjenger og artist ut av spill, men likevel finner band løsninger på å tilfredsstille musikksultne fans. De tyske thrashlegendene Destruction fant frem et liveopptak fra i fjor som de la ut på nett i mai. Nå er opptaket, med den treffende tittelen «Born To Thrash» også ute på CD og vinyl, noe som inkluderer bidrag fra femtenhundre fans.
På dette første dokumentet som kvartett (siden 80-tallet) viser nykommeren Damir at han både er blitt samspilt med Mike, så vel som gitaristene utfyller hverandre. Bassist og vokalist Schmier er alltid en scenesjarmør og nye trommisen Randy Black vet man jo fra tidligere band at kan sine saker.
Fem år etter at de gjorde sin forrige konsert, i oktober 2014, er endelig progpoppens supergruppe #1 tilbake med sitt tredje album, ”Third Degree”. Instrumentalistene i bandet – Steve Morse, Mike Portnoy, Dave LaRue og Neal Morse – er kanskje mer navngjetne enn deres frontmann Casey McPherson, og det er jaggu ikke mange band hvor vokalisten er den mest ukjente, men akkurat derfor valgte vi å la sangeren for en gangs skyld få komme til ordet.
Det er fjorten år siden vi hørte noe nytt fra disse sørlendingene. For noen år siden begynte de å røre på seg igjen, og man var jo spent på om det skulle komme ny musikk. På dette comebacket får vi tjuefem minutter helt nyskreven musikk, fordelt på tre låter. Det er også en nyinnspilling av “My Dark Reflections Of Life And Death” fra debuten, samt en cover av Black Sabbaths “Solitude”.
“Dræbe” starter med øspønkeren “Dypt Vann” og viser umiddelbart hvilket land de hører hjemme i musikalsk, hvis noen ikke skulle ha fått det med seg. Nytt for året er engelske tekster, som i Turbonegro-hyllesten “Sonic Reducer” – et skummelt grep for et band som fra før av hadde relativt mange TRBNGR-referanser som det var allerede.
Det beste Tuomas fra Nightwish noensinne har gjort var å få Kari Rueslåtten til å lage musikk igjen, og fra første anslag på den nydelige tittellåta som starter hennes rykende ferske sisteslipp sitter man som vanlig som trollbundet helt til siste tone fra albumenderen “Storefjell” ebber ut.
For fem år siden startet Mayhem en ny æra med ny låtskriver. Gitarist Teloch besto eksamen med glans, og nå er Norges svarteste legender igjen plateaktuelle med «Daemon».
Witchcraft har alltid vært et kult band med solid sans for genuinitet i retrouttrykket, trøkk og driv i doomrocken og et realt glimt i alle øyekroker, og en aner aldri helt hva som venter rundt neste hjørne. Denne så jeg dog virkelig ikke komme – sortmetall, liksom?
Forhenværende sanger i White Lion og skamløst underkjente Freak Of Nature begynner å bli gammel, og da tenker jeg ikke i fremste rekke på dansk-amerikanerens alder, men dennes virkelighetsoppfatning. Siden 1997 har Tramp jevnlig forsynt markedet med soloplater; noen har vært bedre enn andre, men de fleste gjennomsnittlig ok.
For tredve år siden ble Tesla en av spydspissene i «Unplugged»-bevegelsen, da de ga ut den helakustiske liveskiva «Five Man Acoustical Band» lenge før det ble trendy og nær sagt obligatorisk å gjøre noe slikt. Nå er de ute med «Five Man London Jam», innspilt live foran et lite og eksklusivt publikum i legendariske Abbey Road Studios.
Polakkene skulle vel ikke trenge noen dypere introduksjon. Når man kommer til album nummer seksten og noterer seg at det fortsatt er massiv brutal death metal som gjelder blir det mer å se om låtene holder mål. Og det gjør de.
Ikke bare unnlater norske Leprous å flyte makelig på fordums bravader – siden ”Coal” og 2013 er et musikalsk forstemmende og vakkert idiom endog loset av tung og stadig mer individorientert tematikk. ”Pitfalls” ble, i følge dekan og komponist Einar Solberg, påbegynt simultant med gryende depresjon.
Når vi får noe så sjeldent som et utenomjordisk besøk må man jo gjøre alt i sin makt for å få noen ord om hvordan ting er på planeten Netuluna i Andromeda-galaksen. Vi fikk en meget trivelig samtale med frontfigur Alpha og rytmist Delta i anledning releasekonserten av deres debutalbum på Parkteatret.
Svenskene, som siden 2009s uovertrufne “Night Is The New Day” utelukkende har prestert høybårne tårepersefonogram, danner et moderne paradoks i så måte at bandets progressive lødigheter speiles i et harmonisk subtilt men komplekst tonespråk, snarere enn på rasende metrikkbrekknivå.
I likhet med Manilla Road er Cirith Ungol et av disse bandene man knapt tok i med ildtang på 80-tallet, men som fikk sin renessanse på 2000-tallet. Deres selvfinansierte debutalbum “Frost And Fire” fra 1981 er en god oppvisning i episk fantasy metal, og utover samme tiåret kom en del godbiter for oss som ikke bare sverget til hva som toppet billboard.
Etter sigende ble The Alligator Wine dannet med mål om å forrette moderne krautrock; den tyske duo av vokalist, organist og syntetisk bassist, Rob Vitacca, samt trommeslager Thomas Teufel, realiserer herved en gammel drøm, med egenart, overskudd og forbausende sterke låter.
Nærhet til en omskiftelig natur er tematisk førende for Tirill Mohns fjerde soloplate, hvor det tidligere White Willow-medlemmet hovedsakelig står ansvarlig for musikk, vokal og akustiske gitarer, mens et koppel gode hjelpere håndterer alt fra harpe og lyre, til kontrabass, cello og hardingfele
Nå er dette året så unntak på mange måter at det å anmelde en tre spors EP som gis ut digitalt faller fint inn i rekka. Cadaver er et band jeg har vært stor fan av siden deres første demo. Første smakebit av det nye Cadaver, som nå kun består av Anders Odden fra forrige runde, og eneste originalmedlem.
Fjorten år har gått siden vi hørte nytt materiale på plate fra sørlendingene i Green Carnation. Med «Leaves Of Yesteryear» oppsummeres bandets musikalske karriere, samtidig som den staker ut kursen fremover. Vokalist Kjetil Nordhus deler sine fremtidstanker om både musikk og teknologi.
De starter friskt, debutantene fra Rhode Island i “Until I Departed” og både riff og produksjon gir et meget godt førsteinntrykk på hva som kan være i vente. Fet scream/growl-vokal over tight metalcore er ikke koppen med te til mange, men jeg kan fint kose meg med den slags – så lenge der finnes et snev av egenart.
Ingenting har holdt det gående i over tretti år og er glatt det mest undervurderte bandet i norsk rock. De har levert kvalitetsmusikk og forrykende liveshow gjennom en mannsalder og holder fortsatt koken. Nå er de snart klare med nytt album og ny vin! Vi satte oss ned med bassist Tor Jan Møller over et glass Ingenting-vin og tok en prat om, vel ingenting egentlig.
Naturlig nok har det knyttet seg en viss spenning til et av Norges mest legendariske progressive metalband sin første fullengder på over tjue år. Det er to år siden forrige smakebit i form av EP’n «My Dark Symphony» som på sett og vis låt Conception, men som i mine ører manglet det lille ekstra.
Stjernene sto fordelaktig posisjonert for den britiske rasjonalitetsrevolusjonsgarden da den som ung platedebutant meislet “The Dark Third”, til allmenn applaus i postprogressive kretser. Nevnte 2006-skive skjelte til Muse så vel som 70-åras symfoniske høvdinger.
Det er jul og nyttår, påske og olsok, sommerferie og festival, alt på en gang når Testament slipper noe nytt. Personlig ble jeg aldri helt kompis med “Brootherhood of the Snake” fra 2016, men jeg er bestekompis med tidligere album og var mer enn klar for noen nye bekjentskaper!
Bak bandnavnets mindre eller mindre artige ordspill gjemmer det seg en duo med sikkert høye kunstnerambisjoner, men hva som her velter ut fordrer null engasjement til etterapelse. Det er liksom ingenting å ta tak i her, alt svever forbi i et døllt halvtempo uten minste nerve eller tankevirksomhet å gripe fatt i.
At Behemoth er et av de ledende bandene innen black metal er et sikkert tegn på at Nergal er en god låtskriver. Hans fascinasjon for blues er en rimelig ny oppdagelse, men ikke dermed sagt at han ikke kan lage gode låter i den sjangeren også. Me And That Man er ute med albumet «New Man, New Songs, Same Shit Vol 1», en plate fullspekket med vakre mørke melodier og kjente stemmer.
Musiker, multikunstner og Youtube-fenomenet Leo Moracchioli eier og driver Frog Leap Studios og har i skrivende stund oppnådd 57 millioner visninger på sitt metalcoverversjon av Adeles ”Hello”. Noe som kvalifiserer han til en av Norges største rockestjerner på en helt ny plattform med over 300 egne produksjoner og 3,7 millioner abonnenter på sin Youtube kanal.
29 år etter debuten «Ten», og 6 år etter forrige album «Lightning Bolt» er gutta fra Seattle tilbake med «Gigaton». Pearl Jam er bandet som nektet å dø grungedøden, trassige til siste slutt, de har alltid stått med beina solid plantet i stadionrocken, punkrock og nå post-punk.
Vi har lenge visst Behemoths Nergal kan skrive noe av det beste innen black metal, nå beviser han jammen at han takler blues og folkrock også, samt en porsjon americana, med et hav av gjester. Og dette er et nydelig album med fine låter og langt unna metal.
Thin Lizzy var en enorm inspirasjon for alle fra U2 og Def Leppard til Metallica og Anthrax. Vi har tatt en prat med tre kjente norske musikere om deres «nær-Lizzy-opplevelser».
At Seigmens samlede plateproduksjon, før eller senere, skulle støpes i vinylformat, har ligget i dagen. Det synes forrykt at den engelskspråklige versjonen av ”Metropolis” – gitt undertittelen ”The Grandmaster Recordings 1995” – var det eneste Seigmen-fonogrammet fra 1990-tallet som originalt ble tilgodesett med LP-utgivelse.
En måned før de danske veteranene Pretty Maids skulle slippe sin nye skive ”Undress Your Madness”, annonserte bandets vokalist Ronnie Atkins at han har blitt diagnosert med lungekreft. Stor var dermed overraskelsen da han likevel tok kontakt for en prat, selv om alt av planer for fremtiden er lagt på is inntil videre.
Det ble brått og nådeløst stille fra Bergen-trioen etter tre feiende flotte og intelligente pop-plater på rappen inn i det nye årtusenet. Ephemera hadde talent i overflod – teknisk, kompositorisk og liketil i særdrag. Følgelig er det usigelig gledelig å stifte bekjentskap med bandets sjette studioskive, seksten år etter den lenge antatte svanesangen ”Monolove”.
Det går godt med våre danske venner for tiden med utgivelsen av comebackskiva «A Prayer For The Loud» til nærmest stående ovasjoner, førsteplass på danske hitlister og en massiv festivalturné. Vi tok en telefon til sjef Jesper Binzer for en som vanlig meget trivelig samtale rundt akkurat dette.
Uten den vanlige omtalen i forkant var plutselig Morrissey tilbake med nytt album. Morrissey, hvis popularitet har dalt i senere år på grunn av smakløse kommentarer i media, har ikke høstet lovord i forbindelse med sine to forrige utgivelser.
Det er mye å glede seg over for alle som falt for Lucifer sitt forrige album, “Lucifer II” fra 2018. Gotisk stemning i god miks med lyden av 70-tallets hard rock. Mine tanker spretter tilbake til både BÖC og Sabbath, men også enda tidligere greier fra band som Steppenwolf og lignende.
Danske Amalie Bruuns prosjekt har siden 2014 vært å legere nordisk folkemusikk og bitende svartmetall. “Folkesange”, Myrkurs tredje langspillplate, er imidlertid fri for metalliske beskaffenheter, til fordel for en kultivering av forgagne og nyere skandinaviske folketoner, samt et par egenkomponerte stykker
Det har skjedd forholdsvis mye i Kvelertak-leiren de siste årene med utbytte av både trommis fra Kjetil Gjermundrød til Håvard Takle Ohr, og ikke minst byttet av vokalist Erlend Hjelvik til Ivar Nikolaisen. Ikke nok med det; De har også en rykende fersk skive bestående av begge nykommerne i “Splid”.
Thin Lizzy er et av historiens mest suksessfulle og populære rockeband. I år er det femti år siden det hele ble startet i Dublin av Phil Lynott, Brian Downey og Eric Bell. Vi var så heldige å få slå av en prat med originale gitarist Eric Bell om oppstarten av bandet, Top of the Pops […]
Sveitsiske Gotthard har fortsatt sin trofaste fanskare, og det er ti år siden Steve Lee sin tragiske bortgang. Det er ingen tvil om at bandet mistet sitt trumfkort i Lee sin magiske stemme. Arven etter Lee er i ferd med å skusles bort og på sitt 13.album setter sveitserne sannsynligvis den siste spikeren i kista.
Tre år etter den fenomenale debuten er den svenske duoen omsider tilbake med oppfølgeren “New Knives”. Vi fikk vokalist Emma Wahlgren og gitarist Tobias Kastberg på skype-tråden for å fortelle litt om hvordan ståa er om dagen i verdens feteste laserpunk-duo.
«I’m a good girl» snerrer vokalist Emma insisterende under tittelsporet, men jeg er ikke helt sikker på om jeg tror på henne da hun rett etter vræler «I wasn’t born a lady, I was born to make new knives». Og med dette beskrives oppfølgeren til den nå tre år gamle debuten ypperlig.
Den gamle thrash metal-giganten Testament lever i beste velgående og har ikke bare et nytt album på trappene, men de er også veien med to andre legendariske thrash metal-band, nemlig Exodus og Death Angel. Turneen har det velklingende navnet «The Bay Strikes Back». Vi fikk audiens hos grunnlegger og lengstlevende Testament-medlem, Eric Peterson, og snakket […]
Oslo-bandet Mindtech er slett ikke et nytt og ubeskrevet blad innen norsk metal. Riktignok befinner de seg i en sjanger som får altfor lite oppmerksomhet her til lands, nemlig progressiv metal.
Da han i 1977 fikk jobben som trommis i Judas Priest hadde det legendariske bandet allerede hatt en haug med folk i stolen allerede. I motsetning til dem skulle Les Binks bli den første trommeslageren som virkelig gjorde inntrykk i Judas Priest og er blant mange ansett som den beste trommisen bandet noensinne har hatt.