NORWAY ROCK MAGAZINE
Det skal innrømmes at hvis Lenny Kravitz ikke hadde hatt en rocka fortid med låter som «Always On The Run» og «Are You Gonna Go My Way» for å nevne noen, så hadde han rett og slett ikke hatt noen plass i Norway Rock Magazine, for mesteparten av dette er ikke spesielt rocka.
Engelskmennene hevder på sin fjortende plate å være uovervinnelige. Joda, det finnes selvsagt større britiske artister, men Demons klassiske melodiøse hardrock har stort sett vært ganske stabil og ganske så trivelig i rundt 45 år. Ikke minst er Dave Hill og hans menn veldig trivelig live. Etter
Med låter som «Ritual», «Get To You» og «Rainbow Girl» gjorde Dan Reed Network det godt på slutten av 80-tallet og inn på 90-tallet. Senere ble det stille, og frontmann Dan Reed søkte utfordringer på andre fronter, og også i andre land. Vi fikk en trivelig prat med Reed over en skål med gulasj før hans konsert i Trondheim.
Det har gått ni år siden forrige Slayer-skive, fem år siden Slayer ble oppløst, og fansen har ventet spent på nye livstegn fra thrashgudene. Og nå er omsider debuten fra Kerry King ute. Kan den dempe savnet etter Slayer?
Når Bailltak sparker debutalbumet Finnmark ut på markedet, flerrer musikerne samtidig opp den nordnorske rockehimmelen med kolossal selvtillit. For med fandenivoldske pågangsmot tar Vadsø-bandet, ja nettopp, et solid balletak på lytterne med denne utgivelsen.
Etter 32 års tjeneste trakk Nifelheim seg tilbake i 2022. Samme år oppsto Hellbutcher, selvsagt frontet av vokalisten med samme navn. Når den selvtitulerte debuten nå slippes er det som om ingenting har skjedd, selv om navn og medlemmer er byttet ut.
Amerikanske Riot V er etterlevningen og arven etter den eminente gitaristen, Mark Reale, som dessverre forlot oss i 2012. Men de gjenværende bandmedlemmene med Donnie Van Stavern i spissen videreførte varemerket under fanen Riot V. Bandet har endret både stil og bandmedlemmer drastisk siden oppstarten i 1975, og har siden mesterverket “Thundersteel” fra 1988 holdt seg på den tradisjonelle heavy metal-stien.
Mer enn en rockebiografi er «Down With The System» like mye biografien til en flyktning og innvandrer til USA, og til en sterkt engasjert politisk aktivist, som har som sitt livs hovedmål at folkemordet på 1,5 millioner mennesker i hans hjemland Armenia i 1915-17 skal bli anerkjent på lik linje med Holocaust.
Da har jammen bandet som startet den norske black metal-bølgen holdt på i førti år. Nå gikk det noen år før drap og kirkebranner ble en del av norsk musikkhistorie, og vi med (den gang) langt hår og skinnjakke måtte tåle litt flere blikk enn normalt, og svare på svært mye rart.
Det er mange som har beskrevet Sebastian Bach som et barn bortgjemt i kroppen på en voksen, så det er kanskje ikke en overraskelse at han til slutt tok det på alvor og lagde det som albumtittel. Eller kanskje han bare vil være med på spøken?
Den umiskjennelige stemmen til Corey Glover kjenner vi allerede godt fra årene med Living Colour, og det hersker ingen tvil om hvem som står bak mikrofonen i Sonic Universe heller, selv om bandet er et annet.
Når Danko Jones slipper nytt album står vel ikke verden stille, men det er uansett mer enn interessant nok for rockeinteresserte til at vi ville slå av en prat med sjefen sjøl. Og sjefen sjøl tok seg heldigvis tid midt underveis i en festivalturné her på kontinentet for å fortelle mer om detaljene bak. Det var også ekstra gøy, og noe spesielt, å kunne informere herr Jones om at de snart spiller på Rockefeller underveis i samtalen.
Det er omsider på tide med ny musikk fra Kvelertak, den andre skiva med vokalist Ivar Nikolaisen bak mikrofonen – nemlig “Endling”. Dette ville vi ha mer detaljer rundt, så vi satt oss ned med nettopp Nikolaisen og gitarist Vidar Landa med noe godt i glasset for noen møysommelige ord rundt nettopp dette og deres da forestående headliner-gig på selveste Tons Of Rock. Joggu fikk vi ikke litt lokalhistorie på kjøpet også.
«Resonans» av palettens desidert mest bemerkelsesverdige komposisjoner. Man håper begge blir å høre fra scenen når bandet legger ut på tur mot slutten av året.
Det var med stor forventning man ankom Oslos storstue denne vårkvelden der lufta endelig hadde fått en levelig temperatur. Forrige gang jeg så de nedsablet de nemlig en stakkars skribent med fullstendig live tegnefilm-show basert på “Post-Apocalypto” så de sterkeste superlativer og høyeste terningkast mulig ble liggende igjen som en list som er tilnærmet umulig og nå opp til, ikke minst toppe.
Petter Carlsen leverer til vanlig lavmælt popmelankoli, men med duo-prosjektet Pil & Bue, som debuterte for ganske nøyaktig 10 år siden, skrus energinivået opp ganske mange hakk.
Metal Blade Progressiv Sludge/post metal er hvor Metal Archives plasserer skottene sjangermessig. Og det stemmer ganske bra. Tre sjangere hvor jeg isolert sett ikke besitter noen ekspertise, men liker utvalgte representanter. «Voidkind» er kvintettens tredje plate, og bandet selv omtaler den som mer catchy og tilgjengelig enn tidligere verk. Med det utgangspunktet har jeg gitt […]
Tyske Accept trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og er i likhet med Iron Maiden og Judas Priest et av de gamle metal-lokomotivene som har klart å holde på dampen. Riktignok har noen av delene blitt skiftet ut underveis, men Accept har etter comebacket i 2010 med “Blood of the Nations” levert flere sterke skiver.
Mannen som best er kjent som den maskerte frontmannen i Slipknot liker å holde seg i geskjeft. Knappe tre år har gått siden hans solodebut “CMFT”, og siden den gang har han både rukket å gi ut album og turnere med Slipknot samt spilt inn den rykende ferske soloskiva “CMF2” som utgis i disse dager. Vi ville høre mer om ståa der borte, så vi tok rett og slett en Zoom til the man himself for å høre om både det ene og det andre.
I oktober kom nyheten om at Mike Manginis dager i Dream Theater var talte. Var det tilfeldig at soloplata hans kom nå, eller er utgivelsen et resultat av at kalenderen hans var tømt? Etter å ha søkt langt om lenge og lengre enn langt fikk vi endelig fatt i Mike for å høre om livet etter Dream Theater og den nye skiva hans “Invisible Signs”. Til og med tittelen fikk undertegnede til å lure på om det ligger hint også i tittelen. Like fullt fikk vi prate så lenge vi ønsket, men hans avgang fra Dream Theater var off limits. Kanskje like greit, for vi ramla ut på vidvanke ved flere anledninger. Han er flink til å prate, den godeste Mangini.
«Hombres» er den fjerde skiva fra Glasgow-bandet Gun siden gjenforeningen i 2008, og hele syv år har gått siden sist, om du ser bort ifra 2022-utgivelsen «The Calton Songs», som er nyinnspillinger av låter fra 80-90-tallet.
Accept er en institusjon i heavy metal. Det tyske maskineriet har siden oppstarten i Solingen i det herrens år 1976 holdt stand med unntak av noen avbrekk. Hele 16-album har bandet gitt ut og nå er det 17 rett rundt hjørnet, nærmere bestemt “Humanoid”. Bandet har vært igjennom en rekke utskiftninger opp gjennom årenes løp og i dag er det bare et originalmedlem igjen, og det er riffmesteren Wolf Hoffmann. Hva passet vel da bedre enn å ta en liten prat med sjefen og motoren i bandet, Wolf.
Da kan det igjen rapporteres om ny utgivelse fra undergrunnspønkerne som egentlig ikke er så veldig undergrunn lenger; nemlig GBZ, eller The Good The Bad and The Zugly da, for å være langtekkelig og korrekt.
Når Dimmu Borgir nå slipper plata «Inspiratio Profanus» er det ikke noe nytt egetskrevet materiale vi får servert. Som både tittel og overskrift vitner om, er dette coverlåter som har inspirert Norges største black metal-band. Frem til nå har disse låtene vært tilgjengelige på EP’er og som bonuslåter. Vi tok en telefon til gitarist Silenoz for å snakke gammel metal. Og litt fremtid.
Cuneiform Records Verden ble et visjonært unikum fattigere da Roger Trigaux døde i mars 2021. Belgieren etablerte Univers Zero, sammen med Daniel Denis, i 1973, hvis tre første album danner kvintessensen av Rock In Opposition-bevegelsen. Trigaux forlot imidlertid bandet etter «Heresie», til fordel for innstiftelsen av Present, som platedebuterte i 1980. Gitt et mørkt og […]
For to år siden debuterte Crypta med et album som fikk en mottagelse over all forventning for de fire brasilianske jentene. Plata førte til konstant turnering og death metal som levebrød. Nå slippes oppfølgeren «Shades Of Sorrow», en plate som neppe kommer til å dempe bandets aktivitetsnivå. Noe som inkluderer en opptreden på Inferno-festivalen.
Independent Confirmation Bias er et norsk prog/art rock-band, grunnlagt av bassist Jon Martin Haarr, gitarist Ørjan Risa Svensen og trommis Kai Gabrielsen, som oppsto etter deres tid i tribute-bandet Rusj – A Working Man’s Tribute to RUSH og et ønske om å skape egen musikk. Etter å ha rekruttert keyboardist Fredrik Skår, vokalist Lars Martin […]
Ut fra intet kommer stjernelaget Coffin Storm sin første plate. Stjernelag hvis dine referanser er norsk thrash og black metal vel og merke. Vokalist Fenriz skulle vel neppe trenge noen introduksjon. Apollyon og Bestial Tormentor har begge spilt i Lamented Souls, og henholdsvis Aura Noir og Infernö.
Fredag 22. mars 2024 Det var duket for en skikkelig vennskapskamp i hard rock og heavy metal mellom Norge og Sverige denne vårlige fredagskvelden i Oslo. Arenaen var Vulkan Arena og det skulle bli en riktig så frisk og innholdsrik kamp med høyt tempo og intensitet fra både det svenske og norsk/italienske laget. Et fullstendig […]
‘JPEG RAW’ expands on blues rock artist Gary Clark Jr’s vast array of influences, merging Prince like pop-funk, jazz, African music and even a little country. The star of the show is Clark Jr’s fuzzy lead guitar. An intriguing, refreshing listen and another step forward for the ever evolving Gary Clark Jr.
Vanligvis når man gjør intervjuer med amerikanske musikere, skjer det sent på kvelden grunnet tidsforskjellen. For en gangs skyld måtte vi faktisk sette klokka på ringing, for det er jo ikke hver dag at selveste Alice Cooper slår på tråden på morrakvisten.
Svenske Soen har sakte men sikkert bygd opp en solid fanskare over hele verden med sin melodiøse progressive metal. Rockefeller var startskuddet for bandets fortsettelse av “Memorial Tour” (som startet i fjor) og selvfølgelig en ære for oss nordmenn at bandet valgte Rockefeller som startskuddet for årets turné etter et lite avbrekk. Men ble det en nervøs første etappe med full overtenning og rusk i maskineriet eller en svensk parademarsj?
Det er ikke ofte man kan si «Ok, da stikker jeg i kirka» uten sarkastiske motiver, men det bærer all verdens mening at Hitra-fødte Sara Fjeldvær holder plateslippfrest i Bakke kirke, som i likhet med øvrige såkalte gudshus utlever sitt makspotensiale når de får beramme live-musikk.
Det lå til rette for en hardslående og melodiøs kveld på John Dee i Oslo, da to av norsk tungrocks nye kometer, Invasion og Rozario, stod på samme scene.
Fra askene av Sons Of Apollo reiser Whom Gods Destroy seg, og bak det grandiose bandnavnet finner vi Derek Sherinan og Ron “Bumblefoot” Thal fra Apollos sønner, pluss det relativt unge vokaltalentet Dino Jelusick, i tillegg til bassist Yas Nomura og trommis Bruno Valverde.
Det tok bare fem år før brødrene Robinson innså at de trengte hverandre for å få maksimalt ut av musikkarrierene, og «Happiness Bastards» er den første The Black Crowes-skiva med ny musikk på 16 år.
Selv om de blir sett på som veteraner innen punk her til lands, kommer Aktiv Dödshjelp først nå med sitt debutalbum, og gjør det med både stil og et solid glimt i øyet når de først gjør det.
Anført av gitarist og låtskriver Thore Engen kontraherer Lucifer Was en unik plass i norsk rockekrønike. Bandet genererte livespetakkel på 1970-tallet, men debuterte som plateartister først i 1997. Sceniske, omkalfatrende «Aftenbøn Til Dauden», med rødglødende arbeidersang-episode, og ikke minst atypiske «Kunsten Å Gjere Ingenting», hvor Lucifer Was faktisk nærmer seg et band som Steely Dan, sementerer bandets nest beste skive.
«Du Dømmes Til Død» er Kholds åttende plate, og tar for seg 1800-tallets henrettelser i Norge. Fortsatt er det død og groovy black metal som gjelder. Trommeslager Sarke er opptatt av at Khold er et band man skal kjenne igjen når ny plate foreligger.
Banned From Utopia så dagens lys i 1994, og har hele tiden bestått av musikere fra Frank Zappas mange band fra sytti- og åttitallet, assistert av noen “utenforstående”.
“Conqueress, Forever Strong And Proud”, tittelen på Doros nye album er ganske så beskrivende på metaldronningens 40 år som artist. Her finnes de fleste metalklisjeene, og Doro Pesch går god for dem alle. Dette er en artist som nekter å abdisere og vil stå på scenen til hun stuper.
I år er det 50 år siden metallgudene i Judas Priest platedebuterte med «Rocka Rolla», men ingenting – verken Parkinson, hjerteinfarkt eller kreft – kan visst stoppe Rob Halford & co i å ufortrødent marsjere videre med heavy metal-banneret høyt hevet.
Det finnes ikke mange, om noen, artister i dette land som har fått like mye omtale som heksene i Witch Club Satan i løpet av den korte tiden de har eksistert. Noen avfeier de som tøys, andre hyller de opp i skyene. Er det fortjent eller ufortjent?
Mick Mars trenger vel neppe noen nærmere presentasjon, og de fleste har sannsynligvis fått med seg bråket med resten av Mötley Crüe. Men det er en annen historie.
Det slår ikke feil at Al Jourgensen leverer sine beste skiver under republikanske presidenter, og bedre blir de desto galere de er. Dette slår ikke feil denne gangen heller, for på det verste er “Hopiumforthemasses” ganske så traurige saker.
Oslobandet Mother Trudy er ute med sin tredje fullengder i rekka, og ordspill som albumtittelen innbyr til kan vi like. Men hvordan låter nå dette da? Har høyintensitetsrockerne blitt voksne og tatt en skikkelig kuvending fra klassisk rock til klassisk pop ala Beatles, eller blitt skikkelig sinna og dratt inn litt thrash metal?
Når svenske Amaranthe, er ute på ny turné og har med seg både britiske Dragonforce og moldoviske Infected Rain til et utsolgt Sentrum Scene, er NRM selvfølgelig på plass for å sjekke ut det nye sceneshowet og dele opplevelsen.
Bruce is back! Bruce Dickinson has returned with his seventh solo LP 19 years after his previous solo album, “Tyranny of Souls”, and it is worth the wait. Chugging riffs, soaring choruses and immaculate arrangements decorate the varied album. An early contender for album of the year.
Herværende Trondheims-kvartett tilvirket debutalbum godt over gjennomsnittet i 2022, og følger ventelig opp med et minst like eggende andrefonogram.
Vi er kanskje ikke flinke nok til å prate om punk her i Norway Rock Magazine, men vi har skjerpet oss her og nå, for vi tok en prat med Marit Brovig, frontkvinne og vokalist i Dømt, for å finne ut hvordan det står til med punk-miljøet i Oslo, og bandets foreløpig siste utgivelse, «Glasgow Grin».
Gnistene fløy og røyken lå tung da Battle Beast inntok scenen på Rockefeller, og satte punktum for en heidundrende kveld i power metal-ens tegn.
24. februar 2024 Historiens første NidaRock gikk av stabelen på Tapperiet Arena i Trondheim lørdag kveld, i bygget som ligger på Dahls Arena, der Trondheim Rocks ble avholdt i fjor, med en ny runde i sommer. Passende nok avholdes altså disse festivalene i og ved de gamle lokalene til E.C. Dahls bryggeri, for alle vet […]
Det rykker til litt ekstra i så vel rockefot som i nostalgihjertet når en nå en sjelden gang støter på uttrykket ‘live tapes’. Dette var nesten som en egen livsstil å regne i de gamle, analoge dagene, med snailmail og kun fysiske lagringsmedia hva musikksamlinger angår. Det føles da litt ekstra gledelig at noen har tatt tak i ansvaret det er å grave fram de virkelig gode ‘glemte’ opptakene av Motörhead fra der vi aller helst så dem; i svett&fullt driv på enellerannen scene noe sted i verden
Når navnet Simon Phillips nevnes, er lista over artister han har spilt med nærmest endeløs. Våre lesere vil nok raskt tenke The Who, Toto, Michael Schenker, Judas Priest, Mike Oldfield og Jeff Beck, men han har gjort akk så mye annet. Nå er han ute på turné med sitt eget Protocol-prosjekt, og da er det jazzrock som er greia. Vi fikk en lang skravlings på Zoom fra hans Phantom Recordings-studio i Los Angeles uka før han reiste til Europa og Norge, for å oppdatere oss på eksil-briten.
On a pretty dreary night, a not-so-modest crowd of rockers braved the rain-tripping ice and made their way down to Rockefeller for some old fashioned, re-invigorated ‘70s style rock, courtesy of Dirty Honey, from Los Angeles y’all.
Det er befriende at det fortsatt i 2024 fungerer særdeles godt å bare plugge gitarer og bass inn i ampene og bare rocke. For det var nettopp dét Dregen & Co gjorde denne senvinters-søndagen i Oslo by.
Når Wig Wam spiller sin første headlinerkonsert i Oslo på 19 år, kan verken snø, is eller kulde kan stoppe norske rockefans fra å dra på konsert på Rockefeller midt på kaldeste vinteren. Glitz and glam, here we come!
Trekløveret fra Trondheim er ute med sitt fjerde album i rekka, og er omtrent like vanskelig å sette i bås som tidligere. Som på foregående album har Bokassa sydd sammen en pakke bestående av stoner, hardcore/punk og klassisk hard rock.
Hvordan i alle dager begynne å beskrive vår helt egen Ihsahns splitter nye epos? Vel, kan kanskje begynne med å si akkurat dét – dette er ikke en klassisk “rockeskive” av gammelt kaliber – dette er et storslagent verk som gir inntrykk av at det er nettopp dette Ihsahn har drømt om å skape hele veien.
Despite a demanding tour schedule with his revisiting of the early music of Genesis to which he made such a definitive contribution, this new record, “The Circus and the Nightwhale” will be his thirtieth solo work. It is an ambitious and rich record, and we get the full range of Hackett’s guitar voices, from the signature fast runs, fret-tapping, and wailing vibrato to more conventional blues rock sounds and of course his classical and Spanish guitar playing.
Den finske udefinerbare brødretrioen Von Hertzen Brothers har forlengst etablert seg som en kultfavoritt hos flere i denne redaksjonen, og etter åtte studioskiver er det omsider klar for deres første liveutgivelse, som slippes på LP, CD og BluRay.
Solberg is one of the finest vocalists in Europe, one of the undersigned’s Norwegian “Holy Trinity” (Solberg / Prestmo (Wobbler) / Valdal Johannessen (Oak)), and so any opportunity to hear that voice foregrounded, with minimal instrumentation is a treat. It is a high-quality concert and performance on every level, so surely something to attract attention from anyone who likes good music.
Sivert Høyem starter beskjedent turneen i alle konsertarenaers mor, nemlig Operaen, og det på selveste morsdagen. To konserter samme dag, og vi var der for å sjekke tempen på premieren.
De norske selvmordsbomberne er ute med sitt femte album i rekken, og kan bandet fortsatt by på genuin hard rock med en god dose sex, drugs & rock ‘n’ roll? Definitivt!
19 år etter at de ble oppløst gjør Bærumsbandet Span, med Jarle Berhoft i spissen, comeback med to konserter på Rockefeller, og i sommer skal de spille på Tons Of Rock.
The strength of this record lies in how it steps away from their earlier sound world, without completely turning their back on it. It is a well-crafted, varied, and subtle record marked by different styles and textures while also sounding like a whole.
The Moldovan progressive metal quartet, Infected Rain, have released their sixth studio album, “Time”, their first record with new bassist Alice Lane. Their heavy progressive metal sound has evolved and incorporates elements of nu-metal and electronics.
Det er bare noen måneder siden forrige Revolution Saints-skive, «Eagles Fly», ble sluppet, nærmere bestemt april 2023, og det føles egentlig ganske overflødig å skrive en helt ny anmeldelse av «Against The Winds», for dette er bare mer av akkurat det samme.
Etter å ha spilt på John Dee et par ganger var omsider svenske Avatar klar for å ta steget opp i andre etasje, og solgte like godt ut Rockefeller i samme slengen. Kanskje konserten på Tons Of Rock i fjor ga dem skikkelig medvind her til lands? Vi var spente på hvordan dette ville fortone seg på en større innendørs scene.
Eleventeen Records Pål Waaktaar-Savoy has explained that much of the atmosphere and the lyrical themes of Savoy’s seventh album “Under” are drawn from his move with his fellow songwriter and wife Lauren Savoy to Los Angeles, where they found themselves surrounded by loneliness. Waaktaar-Savoy is one of the most prolific and impressive songwriters of the […]
Etter å ha oppnådd stor suksess og lovord om deres akustiske periode med både EP, fullengder og turné går de nå tilbake til mer fuzz i sakene – sist eksemplifisert ved “Svarteboka”, som lover meget godt for fremtiden. Intervjuet var planlagt en god stund i forveien, og det som trengtes av research var gjort da bomben slo ned over musikk-Norge knappe to uker før intervjuet fant sted. Derfor ble det naturlig nok mye snakk om avskjeden med det relativt markante medlemmet og en av grunnleggerne Sveinung Sundli – og gitarist Magnus Børmark, vokalist Gunnhild Sundli og trommeslager Jon Even Schärer satte av tid til en meget informativ og trivelig prat rundt dette og enda mere til.
Udo Dirkschneider og resten av bandet hans har vært flere ganger i Stavanger og har blitt godt tatt imot hver gang. Denne kvelden var intet unntak, og det er bortimot fullt i salen når bandet kommer ut og sparker i gang «Touchdown»-turneen.
Pandemi, sommerflommen i Tyskland og invasjonen av Ukraina. Alt dette har U.D.O. fått føle på kroppen under arbeidet med sin nittende plate «Touchdown». Slike utfordringer er ikke nok til å få 71 år gamle Udo Dirkschneider til å pensjonere seg, han gleder seg til å begynne på neste plate.
Adrian Vandenberg er et navn som nok klinger kjent for de fleste. Vandenberg gjorde seg sterkt bemerket tidlig på 80-tallet med tre sterke album under slektsnavnet før han ble hentet inn av selveste David Coverdale for å svinge øksa i Whitesnake. Ting gikk ikke helt etter planen, og Vandenbergs karriere var både et gledens og […]
Just before Glenn Hughes kicked off his “Burn” 40th Anniversary tour in Gothenburg, we sat down with him face to face at the venue and chatted about how he got involved with Deep Purple, singing with David Coverdale on the “Burn” album, why he wishes he had stayed with Trapeze, and how Phil Lynott called him looking for Gary Moore right after Moore left Thin Lizzy.
Sivert Høyem er nok en gang aktuell med et soloalbum. Det åttende i rekken og syv år etter at «Lioness» kom ut i 2016. I «On An Island» får vi høre en litt annen side av Høyem. Det kan skyldes at nordlendingen valgte å reise tilbake til sine røtter i Vesterålen for innspilling.
Ekteparet Nicke Andersson og Johanna Platow er på riktig sted i livet, under rockeokkult stjernehimmel. På plate blir Lucifer suksessivt bedre, med 2021-skiva som kunstnerisk forløsningspunkt. Skive fem kontinuerer forløperen, stilistisk som kvalitativt, med livsbejaende, melodiøs tungrock influert av 70- og 80-årene, hvor veldreide gitarharmonifigurer uopphørlig skjønnmaler teksturen.
Det gror fortsatt godt i norsk rock og et forholdsvis nytt band som er verdt å stifte bekjentskap med er Statsmenn fra Jæren. Med norskspråklige tekster og et bandnavn som er politisk ladet skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at dette ikke er et hodeløst partyband som bare synger om fyll, fanteri og ulike kjønnsdeler. Med til historien hører det også med at bandet ble startet rett i det pandemien smalt, og i stedet for å gå inn i passiv dvale, løp gjengen i studio og brukte tiden godt, for resultatet ble albumet “Sett Oss Fri” i 2021. Siden den gang har mye skjedd og fremtiden ser riktig så lys ut for statsmennene. Vi tok en liten prat med gitaristen, Tom Roger Thu.
After the critical success of their 2020 release “Rise Radiant”, the Australia progressive metal band had expected to push on, take their new record out on the road after some encouraging international chart positions. And then the world stopped.
Dark Essence Records Siden inngangen av ny årtusenregning har hedmarkingene i Madder Mortem sognet til elitedivisjon av norske ensembler, og bandets åttende studioplate tjener som ytterligere konsolidering av et uforlignelig idiom. Kvintettens progressiv-eklektiske tenkning, samt tonespråk og lydsynergi, gjør katalogen deres uegnet analogier kontra øvrige navn både fra progrockens og metallens tablåer. Det finnes knapt […]
Stopp pressen! Det slo ned som en bombe i undertegnede da jeg brått leste at Gåte skulle delta i årets MGP, med håp om å representere Norge i Eurovision Song Contest med låta “Ulveham”. Dette var vi nødt til å høre detaljene rundt, så hele bandet tok seg heldigvis tid imellom prøver og planlegging på […]
Extreme are back with their first studio album in over a decade, “Six”. We spoke to Nuno Bettencourt at his home in California about the record, which he did not want to be a soundtrack for the pandemic, but the soundtrack to “getting the fuck out” of it. He told us how Eddie Van Halen surprised him with a visit as he recorded the “Rise” solo, what it’s like to receive high praise from Brian May and other guitar heroes and, exclusively for the first time ever, that he is excited about his idea for the next Extreme album.
It is largely Krieger’s guitar playing that lifts the record above the ordinary and gives it something more. It is an intensely attractive, approachable, and catchy record, full of fine melodies, upbeat organ and guitar solos, and excellent rhythm playing, that wears its musicianship lightly and lets the feel of the music do the talking.
Gode, gamle Saxon er tilbake med sitt 24. album i rekka. Har de fortsatt krutt i påsan? Definitivt. Biff Byford & co. dundrer på i kjent stil med høy sverdføring og tunge riff.
Winger opplevde massiv popularitet på tampen av 80-tallet, men de ble også symbolet på puddelrockens mageplask. Etter latterliggjørelsen gikk frontmann Kip Winger i seg selv og viet seg til å forstå og mestre klassisk komposisjon. Samtidig trodde bandet på egne evner og fortsatte å gi ut ny musikk. 35-års-jubileet bringer med seg den siste utgivelsen “Seven”, der bandets originale lineup forblir intakt. Vi sjekker inn med Kip og får vite alt om det som kan være Wingers siste album, angsten for å ikke få produsert all musikken som vil ut av hodet og hans eget fangirl-øyeblikk med en 94 år gammel dame.
Det var duket for en dobbelt headliner på Sentrum Scene, nemlig Gloryhammer og Beast in Black som andre stopp på deres «Glory and the Beast»-turné, med Brothers of Metal som oppvarmingsband.
Dette er ikke skiva som kommer til å revitalisere Magnums over 50 år lange karriere og skaffe dem horder av nye fans, men det er vanskelig å forestille seg at den allerede dedikerte menigheten vil bli skuffet. «Here Comes The Rain» glir inn i rekka av bunnsolide, men ikke akkurat spektakulære og revolusjonerende Magnum-utgivelser.
En kald og ruskete novemberdag fikk vi ta en prat med Sivert Høyem som i januar 2024 slapp ny soloskive. «On An Island» ble spilt inn i Vesterålen i mytiske omgivelser, og vi tar en prat med en av Norges mektigste stemmer en helt alminnelig novembertirsdag på Zoom.
An earnest, frank, and funny book, full of anecdotes. We get a picture of a singularly driven musician, ambitious and talented in equal measure, but who also spent long parts of his life coming to terms with the consequences of his disposition and his actions, and for which the book is, in some ways, his final reckoning.
Da er jaggu nok ei runde rundt sola komplettert, og det er på tide å ta et lite og reflekterende steg tilbake og oppsummere med seg sjøl; hvilke skiver gjorde virkelig vei i både velling og øreganger dette året? Det vil si; det behøver ikke du, for NRM-redaksjonen kan som alltid stille med fasit og […]
Det finnes ikke mange band i Norges kongeriket som til de grader kan gjøre hva faen de vil og likevel høste publikums uforbeholdne aksept og elsk. Idet duoen Sæther og Ryan, pluss bestekompis Reine Fiske og vikarierende slagkraft Ingvald Vassbø bjeller jula inn på Byscenen står angjeldende musikere i prinsippet fritt til å presentere rein Greatful Dead-fleinsopp eller akustisk pop; de gjør naturligvis begge deler.
I noen år på 80-tallet var Ratt et av verdens største band, som solgte millioner av de første skivene sine, videoene deres ble vist på MTV døgnet rundt, og Warren DeMartini ble regnet som en av rockens nye gitarhelter. Men Ratt gikk i graven sånn cirka eksakt da grungen eksploderte, og gjenforeningen noen år senere ble aldri noen stor suksess. Sommeren 2023 kom en boks med de fem første Ratt-skivene, «The Atlantic Years 1984-1990», og vi fikk Warren med oss på Skype-skjermen for en oppdatering, til tross for at han sluttet i Ratt for fem år siden – eller ble han sparket?
Det var nesten en ren minimetalfestival som inntok Vulkan denne mandagskvelden, med hele fire band på plakaten. God valuta for pengene med andre ord.
Vi fikk et livstegn i form av EP’en «Tilbake Til Trollberg» i 2020, men vi skal faktisk tretten år tilbake for å finne Troll sitt seneste studioalbum. Nagash og Tlaloc er igjen fra den tiden, mens bassist Sturt kom med i 2022.
Fem år etter «Eonian» er det på tide Dimmu Borgir viser at bandet er i live. Nå er jo dette coverlåter som har vært utgitt på EP’er og som bonusspor, men aldri samlet som nå. En enkel plate sånn sett, men det fungerer det også. Den er riktignok mastret, slik at alt holder jevnt nivå.
The sold out crowd were packed tightly in the venue, elbow to elbow, in anticipation of Extreme’s performance. There was not a spare space anywhere, and some people had to stand on the stairs that lead to the balcony. This is a band that are still fresh, still relevant, and this was evident from the moment they stepped on stage and throughout their two hour set.
The band were on top form, despite their time apart. It was the only way. “Welcome to Defiance” particularly showed it. Floyd London handled the supple bassline with nimble fingers. Warwick’s vocals were strong and clear, here as throughout. Guitarist Andy “Tantrum” McCafferty delivered the edgy and unconventional guitar solo with ease, as he had with all the other solos, long and short, throughout the set. Stump Monroe on drums did not miss a beat throughout the set.
Kiss har vært ute på avskjedsturné i flere år, og avsluttet karrieren med bomber og granater, akkurat som vi er vante med, hjemme i New Yorks Madison Square Garden med to konserter fredag og lørdag denne helga. Bandet hadde nærmest tatt over byen de siste dagene, med blant annet pop-up-butikker og diger lyssetting av The Empire State Building. Bandets aller siste konsert ble filmet og sendt direkte på nett via ppv.com, der fans som ikke var til stede i New York kunne følge med fra sofaen.
Det er snart advent, og kulda har satt sitt grep over Oslo i denne førjulstida. Og da behovet for å komme lengst mulig unna Mariah Carey og Wham! musikalsk melder seg tradisjonen verdig som sterkest, stilte både Sugarcane Hangover og Cocktail Slippers seg villig opp til å blåse denne dømrade julemusikken bort til 2024. Her skulle det rockes!
Det var ikke bare en feiring av Stage Dolls i Trondheim Spektrum fredag kveld – det var en feiring av trønderrocken, der bandet har vært sterkt deltakende i 40 år. Dette var en festkveld vi har ventet på lenge, for det var bebudet en konsert for historiebøkene.