Tirsdag 30. april 2024
Men nå, som da, ante jeg heller ikke hva jeg gikk til foruten at storstua var fylt til randen, så det var igjen med en viss spenning jeg fant plassen min – klar for de spilloppene spilloppmakerne skulle by på denne gangen.
Det slo meg rett før oppgitt scenetid at det har gått litt for lenge siden sist jeg var her i Spektrum, og det var herlig å høre buzzen fra et spent publikum igjen med klassisk Metallica og Pantera som lydspor over anlegget.
En virkelig episk intro kom på slaget da den skulle, og gjengen anført av Jack Black og Kyle Gass ble tatt imot med stor jubel og full allsang allerede ved åpneren “Kickapoo”. Det lå tidlig an til å bli en meget trivelig aften.
Og humoren kom også tidlig da Jack allerede før låt nummer to, “Low Hangin’ Fruit” irriterte seg grønn da han slet med å få av korken på vannflaska. Sitter fast her til lands nemlig, og det måtte jo gjøres et poeng ut av. “Norge redder verden og har verdens vakreste fjorder”.
Det blir lovet pyro av gutta, der stakkars pyroteknikeren måtte komme slukøret på scenen da pyroen uteble. Dette ordnet seg heldigvis da han trykket på den riktige knappen og pyro ble det såvisst til stor jubel.
Jack Black er et skue for seg selv, med julenisseskjegg, stor karisma og en vokal få forunt. Helt utrolig gøy bare å se på, og enda mer imponerende å høre på.
Storhitten “Tribute” kom overraskende tidlig i settet, og vi fikk kveldens første takløft og full allsang (og det obligatoriske mobilhavet). Her reiste også selveste Satan selv bak på scenen passende nok. Den ble også avsluttet med en særdeles lite passende pyroflamme og påfølgende “pyro”-rop fra publikum. Ikke mellom låter da, ga sjef Jack streng beskjed om. Og om det skulle være noe tvil så kom det selvfølgelig utelukkende pyro der det ikke hørte hjemme kvelden igjennom.
Under “The Metal” kom det en slags cyborg-liknende figur på scenen som både jagde teknikere av scenen og slang seg med på en imponerende koreografi sammen med de to i front. Dette rett før en dårlig skjult ironisk “hyllest” til genren jazz gjorde at latteren satt løst, men det gjorde den egentlig stort sett hele kvelden.
Etter en opphetet diskusjon mellom frontfigurene uten mikrofoner sluttet Kyle brått og stormet av scenen. Dette varte heldigvis ikke så lenge da han allerede kom tilbake etter et vers av “Dude, I Totally Miss You” etterfulgt av en liten snutt av “Wicked Games” – to låter som igjen viste den sinnssyke vokalen til Jack Black.
Mot slutten av hovedsettet, som inneholdt blant annet en besatt gitarist og mer malplassert pyro, fikk bandet bak lov til å skinne med hver sin passende lange solo. Et veldig fint grep. Her fikk også samtlige i crewet sin velfortjente hyllest – og ikke minst en strofe av “Take On Me” som jeg tolket som en hyllest til oss fremmøtte.
Men kvelden var ikke ferdig, det måtte jo de obligatoriske ekstranumrene til, deriblant “den vanskeligeste låten å spille som noensinne er skrevet” i form av “The Spicy Meatball Song”. Her skulle det da ha vært pyro, men da kom det selvfølgelig ikke i det hele tatt så stakkaren fra tidligere nok en gang måtte frem på scenen for ei lita dose voksenkjeft.
Og perlen ble, som sist, spart helt til slutt. “Fuck Her Gently” løfta nok en gang taket helt av lokalet, og denne gangen funka jommen meg pyroen som den skulle og – såpass at pyroteknikeren slet med å få den av. Enormt morsomt.
En kveld med Tenacious D er aldri kjedelig, men jeg må si for egen del at det ble noen seanser der det ble litt vel mye vås i forhold til sist. Heldigvis var det ikke så mange av dem, og de varte heller ikke så alt for lenge. Allikevel ble det nok en liten nedtur sammenlignet med den sjokkartede nedsablingen fra den gang.
Da skal det samtidig sies at publikum i fullstendig lykkerus på vei ut av Spektrum nok ikke er helt enige med meg, og til de vil jeg si at det var bra altså – en sterk 18.5 istedet for klink 20 i stil til de som tar den referansen.
4.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
