Kategori: Skiver

Et lite fat grøt med surnet dødsmetall, sludge og grindcore, noen? California-kvintetten stanser klokkene og bedyrer implisitt at ingenting som har skjedd på den ekstreme musikkfronten siden 1989, har noen som helst verdi.

Bak prosjektet Rage Of Angels står tidligere Ten-keyboardist Ged Rylands, nå i Tyketto. På den kritikerroste debutskiva «Dreamworld» fikk han hjelp av sangere som Danny Vaughn, Ralf Scheepers, Harry Hess og Robert Hart – men på denne oppfølgeren er det ex-Saga-vokalist Rob Moretti som gjør alt.

Oslo Ess’ fjerde plate har få overraskelser. Oslo-gutta gjør det de er blitt kjent for, men det betyr på ingen måte at det er kjedelig forutsigbart. På ingen måte, og snarere tvert i mot.

Relapse Teknisk, melodiøs og overraskende akkordprogressiv ekstremmetall er hva tyske Obscura bringer til bords. Skiva er sjeldent spennende i det kontrafigurative felt mellom bass og gitarer, og gitt tyskernes hang til klassisk thrashmetall klinger materialet smått originalt, trass i heseblesende halskatarrvokal. At ikke alt er som det pleier – en udelt kompliment – tilkjennegis allerede […]

Fem funeral doom-spor på 37,5 minutter? De mest fanatiske seigdoomerne får vel nesten puls av sånne kvikkheter. Hvis jeg sier at sporene «Rust» og «Bone» er to korte snutter på mellom ett minutt og to, står vi igjen med tre låter.

Det sies at LS har levert hjernedød thrash siden 2010, uten at det er særlig belegg for påstanden, om en skal dømme etter denne skiva. Ikke er det rein thrash, og ikke er det i nærheten av å være hjernedødt.

Jeg må innrømme at det var kulere å se FA live enn å høre det i bilen og i stua. Ingrediensene er for så vidt klare; teknikk, neo-klassisk overdramatikk, svulstig opera og storpompøs ekstremslottsdødsmetal.

Pralende hardcore-aggresjon, på grensen til dødsmetall, er hva Southampton-kvartetten meddeler verden. Debutalbumet nyter god produksjon, men alle andre kvaliteter skraper bunnen av søppelsjakta.

Når sant skal sies, har vel egentlig ikke The Cult lagd en knallbra skive siden «Ceremony» i 1991 – og mange vil kanskje trekke det helt tilbake til «Sonic Temple» i 1989 – og det har de ikke gjort denne gangen heller.

Tredje skiva fra Vestfold-trioen følger opp Spellemannpris-vinneren ”Rites Of Spring”, og byr på mer organisk og melodiorientert rock, av post-punkens aner. Produksjonen er glimrende, og maksimaliserer et samlet låtsortiment på det jevne.

En av fjorårets største pinligheter fant sted under Black Tusks konsert i Austin i september. «You’re from Norway? We play there all the time!» «Yeah…eh…eh?” Så spør min venn Tony: “Do they?”, og jeg svarer: “I don’t know”.

Maritim nostalgi er etter sigende tema for Andy Jacksons oppfølger til ”Signal To Noise”. Pink Floyds mangeårige lydtekniker maler, ikke overraskende, med sindig pensel. Dessverre er han ingen vokalist eller komponist.

Med ett bein i doom, ett bein i stoner og en solid kjepp i det psykedeliske byr BC på litt musikalsk sort magi av det både varierte og ganske så kule slaget.

Nok et konseptalbum fra Tobias Sammet. Dette albumet spinner videre fra forrige skive “The Mystery Of Time”, og noe av temaet derfra har blitt til 12 nye låter, eller 13 med en bonuslåt.

Ufattelig mange skårunger bygger egne musikalske etterstrebelser på 70-tallsarven til Whitesnake og Rainbow – nesten ingen lykkes. Lugnet er et debuterende svensk ensemblet som, i likhet med ørten andre håpefulle, gir seg energisk, klassisk hardrock i vold, uten fyllestgjørende utkomme.

Aiai, denne utgaven av Norway Rocks ville gitt våte drømmer da jeg som fjortis på tampen av åttitallet ble oppslukt av thrashen. Anmeldelser av både Necronomicon og Exumer i samme nummer, slå den!

Endelig har thrashlegenden Dave Mustaine tatt med seg sitt elskede Megadeth på en solid utgivelse. Det er lenge siden sist jeg hørte en like potent og angrepslysten gjeng på en Megadeth-plate som det jeg hører på ”Dystopia”.

2016 står i Borknagars tegn. Ikke bare er ”Winter Thrice” tiende album fra Øystein Bruns orkester – året innevarsler også bandets 20-årsjubileum.

Tre nye låter fra Agoraphobic Nosebleed skal vel gå fort å komme seg gjennom tenkte jeg. Har bandets debut «Honky Reduction» fra 1998 i hylla, og platas 26 låter er unnagjort på 18 minutter.

Det har allerede vært en rekke teasere på nett, så noe hemmelighetskremmeri rundt denne skiva kan vi ikke akkurat påstå det har vært. Likevel når «To War» åpner ballet tenker jeg som forventet at dette låter som en mix av I og Immortal.

Såkalte artister burde bøtelegges om det utvises manglende dømmekraft i forhold til platetitulering. Vel anbragt bak lås og slå kunne man saktens vedgå at Toothgrinder tinger musikalske vyer som taler for strafferabatt.

Tindersticks er et band som vanskelig lar seg klassifisere og derfor ofte ender opp med det tannløse og intetsigende merkelappen ”Indie”. Tangenter, horn, strykere og pling-plong kombinert med Stuart Staples nasale og uartikulerte stemme er muligens også noe for de spesielt interesserte.

Londonbaserte The Temperance Movement fikk kjapt mange fans med sitt debutalbum fra 2013, og fikk æren av å være support for The Rolling Stones i fjor, etter at Mick Jagger ba de om det. Da vet du at du gjør noe riktig. Tiden har nå kommet for å overvinne det beryktede andrealbum-syndromet, og det klarer de aldeles utmerket.

Per Bortens gjenvunne kreativitetserupsjon borger for Spidergawd-skiver nær sagt på løpende bånd. Fjorårets ”II” avmerket en kompositorisk seiersrunde, og oppfølgeren funkler nesten like sterkt. Vel er ”III” mindre fantasirik og nyansert enn forløperen.

Resurrection Kings er nok et av Frontiers’ samarbeidsprosjekter, denne gang frontet av ex-Dio-gitarist Craig Goldy, supplert av ex-Dio og Black Sabbath-trommis Vinny Appice, ex-Dokken og Great White-bassist (og «Sons Of Anarchy»-skuespiller!) Sean McNabb, og vokalist Chas West (ex-Bonham og Lynch Mob).

For første gang i sin trettiårige karriere står Nick Beggs foran en mikrofon, med sin første utgivelse med hans nye prosjekt, som også har Roger King (Steve Hackett’s keyboardist) and trommevirtuosen Marco Minnemann (Steven Wilson, Joe Satriani) i rekkene.

Klinisk og tilbakestående hardcore vil bli Lionhearts irreversible ettermæle. Dette er, utrolig nok, amerikanernes femte album, hvis musikalske kapasiteter begrenses til surmaget bjeffing, forslitte gitarriff og håpløst maskinelle tronmmespor.

Om du skal trekkes av fire, eller enda verre – fem, hester, er det trolig å foretrekke at disse løper i noenlunde samme retning og ikke bindes til hvert sitt lem og piskes i vilkårlig vinkel.

På første anslag (etter introen) tenkte jeg at dette må da være finsk, og når det stemmer skjønner man fort at dette er allerede opptrådde stier og at en ny sekserskive ikke er den som snurrer akkurat nå.

Bleknebbet, indolent, repetitiv og forvrengt stonerrock er Oslo-trioens kompromissløse remedi. Tre album ut i karrieren klinger bandet som et ihjelkjedet, forvokst barn av 1994, hvor tanker omkring tonalitet, substans og divergens avskjæres skolten med jernhånd.

Nrk hadde sine pausefisker, Bislett sin buljong og tyske Rage har denne EPen i påvente av neste fullengder, mye for å vise fram ny besetning. Her er bl.a. tittelkuttet pluss en til fra deres ‘store’ skive, «Black In Mind» fra to tiår tilbake i nyinnspilling.

Det er bare å innrømme, såkalt moderne metal gir meg veldig lite. Denne sekstetten fra Adelaide, Down Under gjør antageligvis alt riktig. Det låter massivt, det låter Gøteborg, og med et i overkant fremtredende keyboard som fører melodiene.

Brendon Urie har per i dag full artistisk kontroll over Panic! At The Disco, hvilket man skal være glad for. Medlemmer har kommet og gått, kvalitativt undermåls plater likeså. Med årets fargesprakende konsept returnerer bandet til sine røtter av emo-melodisk, digitalsymfonisk diskorockekabaret.

Har den velkjente håndverkeren Odd Rilum (Rett I Lomma Uten Moms) starta band i Danmark? Nei, det skulle vel tatt seg ut! I stedet finner vi her en håndfull dansker med en sterk destinasjonstrang, og samtidig med en godt over snittet utvikla evne til å komme seg dit.

Andre fullengder fra danskene, og de har funnet seg en ganske så kul oppskrift; mørk, tung og gyngende stemningsmetal med et distinkt melodiøst popsnitt, uten at det av den grunn låter påtatt radiovemmelig og ‘salgbart’.

«Less is more» er den mest presise beskrivelsen av denne plata. De åtte låtene klokker inn på snaue 30 minutter. Og den første tanken som slår meg når førstelåta ringes inn med frekke kubjeller, er: «ja, dette er El Caco ja».

Oslobandet Lucifix slipper nå sitt tiende album, og som vanlig er det Magne Jørgensen som fremfører all musikk, produserer og gir ut, og det både digitalt og på CD. Magne er en dyktig gitarist, og trommeprogrammeringen låter mer ekte enn hos mange andre enmannsband.

Andre ekstensive ep-slipp fra Oslo-residerende Liongeist er substansielt mer tykkhudet enn 2013-debuten, uten at kvintetten viker fra formularkombinasjonen av melankolsk, støyende postrock og hardcore.

4 år er gått siden svenskenes forrige album og 12 år siden debuten, som er forrige gang jeg hørte dem. Stilen er fortsatt prog metal. Det er veldig tung produksjon, som gjør at bandet tidvis høres mer power ut enn prog.

Noen band funker bare fryktelig mye bedre servert fra scena enn hva de får formidlet i studio. På mange måter er dette en styrke, hvilket forteller noe om bandets kvaliteter som sådan, men det er småkjipt når en ikke har band og scene i umiddelbar nærhet til enhver tid. Femte skive fra svenskene, og jeg må nok en gang innrømme meg en dose lunkenhet.

Melodisk metalcore. Du vet; når låtene har et ikke altfor hardt vers som går over i en hardere groovy bridge som bygger opp til et i overkant melodisk refreng. Dette finner du her. Det som ikke er sånn er også godt innen for malen som kjennetegner stilen jeg åpner anmeldelsen med.

Ugunstig titulerte ”Nomen Omen” intonerer italienernes ferskeste slipp med kvasihymnologisk korsang og kirkeorgel.

Brutal teknisk death metal er vel mer regelen enn unntaket når vi skal til Brasil. Ofte blir jeg mer imponert over prestasjonene enn låtskrivingen, men denne gangen liker jeg det jeg hører.

Oppfølgeren til hummer og kanari-prosjektet ”Yellow And Green” preluderes tilskyndende av ”Morningstar”, hvor bandets lillebrorkompleks overfor Mastodon gis kjøtt på beinet.

Dave Gahan har alltid vært en kvalitetens mann, både i forbindelse med Depech Mode og egne soloarbeider. Årets «Angels & Ghosts» byr oss på ni velskrevne, velarrangerte og velproduserte komposisjoner med en gjennomgående melankolsk subtekst som underbygges av spennende teksturer.

Denne EPen klarte jeg kun å høre på én gang, men jeg hørte hele, altså. Det er 49 og et halvt minutt jeg aldri får igjen. Jeg kan like avantgarde-metal og ambient, jeg, så lenge det har en viss stemning. Mulig det finnes her, men det nådde ikke frem hos meg. Ikke hjelper det at det hele er instrumentalt, heller.

Gøteborg-trioen har så langt vært et ubeskrevet blad for undertegnede, men dette er faktisk bandets sjuende albumutgivelse – og det foreligger i dobbeltformat.

Det er mye som ikke stemmer for tyske Absent/Minded, hvis tredje egenfinansierte album, for øvrig produsert av V. Santura fra Triptykon og Dark Fortress, fortones som en forstoppelse av dødsguttural doom-metall.

Det skulle ikke forundre meg om disse svenskene har en tidlig skive med sine landsmenn Cult Of Luna i samlingen. Denne plata er kanskje den mest melankolske og stemningsfulle jeg har hørt innen denne sludge metal/post rock sjangeren og jeg finner denne skiva veldig bra.

Når Placebo skal prøve seg på det etterhvert velkjente MTV Unplugged-formatet, gjør de ikke den vanlige prosedyren og bare spiller igjennom låtene med kassegitarer. Nei, de har omstrukturert de fleste av låtene, dratt inn helt andre instrumenter fra piano til en tyrkisk qanun, et par gjestevokalister og strykere.

Åttende album siden starten i ’92 for bergenserne, som har etablert seg som en sterk aktør innen sterkt folkemusikkpreget metal av det hardere slaget. Skjønt, hardere… Helheim er gode til å skape helheter av skivene sine, og dette er såklart også tilfelle med årets slipp.

Musikalsk er dette pur 80-tallsinspirert fengende og refrengbasert AOR/poprock i stil med Loverboy eller Journey – eller Robin Beck, for den saks skyld – med massiv vokal og bøttevis av tangenter.

Jeg har lest en del om dette engelske rockeensemblet i senere tid og skjønner de er litt i vinden. Likevel er denne turne-EPen mitt første møte med bandet.

Coldplay åpnet i sin tid utmerket med fire godt over gjennomsnittlig solide poprockalbum som mange, inkludert undertegnede, aldri vil glemme. Siden den gang har tiden flydd og bandet rast.

Noen av dere registrerte kanskje den britiske AOR-trioen In Faiths første, eneste og glimrende skive som kom ut i høsten 2014. Det varte ikke lenge før vokalist Pete Godfrey og trommis/produsent Pete Newdeck hoppet av og dannet istedet Blood Red Saints.

Man registrerer panegyriske ordelag omkring amerikanernes siste konseptskive, som på ingen måte er genial. Den er ikke engang sterk, men middelstendig pen, stemningsgrunnet og kinematografisk i struktur.

Horer, sprit, black metal er tittelen på dette albummet, så den norske betydingen av Blackosh er neppe blåkors. Tidligere Root-gitarist Petr «Blackie» Hosek startet dette soloprosjektet i 2010, og jeg hadde i grunn litt trua på denne skiva.

Erik Es spartansk-akustiske Weh-prosjekt er antakeligvis en fetering av vinterlig vemod, gitt stemningspreservert, klangrikt lydbilde, men kompositorisk fremstår materialet i overkant søvnig. Nordmannen skriver minimalistisk for akustisk gitar, toppet av elementære, opplagte sanglinjer og stundom litt tamburin.

Frykter man det verste, så blir en ikke skuffet, snappet jeg opp i Mot I Brøstet en gang. I hvert fall når jeg vet at jeg og Andre Aaslie er på hver vår planet når det kommer til interesse for orkestral musikk.

Det spørs om ikke de som påsto Zappa Plays Zappa-turnèene ville gjøre Dweezil Zappa klar for større musikalske oppgaver, fikk rett. Jeg husker ham for et par brukbare, men ikke epokegjørende soloplater tidlig på 90-tallet.

Woe J. Repaer har lagt doomperioden litt på is og funnet tilbake til svartmetallen, men heldigvis henger litt av det vanlige psykedeliske igjen. Dette gjør at albumet skiller seg ut i den svarte verden av utgivelser.

Metallisk hardcore fra solfylte Florida er neste post på programmet. Debutantene gjør egentlig lite feil. Det låter massivt og er ganske variert.

Anita Kaasbølls efemere hjertebarn fremholder å utforske verdensmusikalske klangkombinasjoner, og på Bladeds tredje langspillskive sjeler prosjektet til sirlig indiepop, rock, afrikansk folkemusikk og soul.

Spanske Last Days of Eden debuterte med en EP i 2014, som høstet gode kritikkker og satte de på verdenskartet. Markedet er stadig stort for kvinnefrontet metal og jeg er sikker på at deres første fullengder gir de plass på plakaten til Metal Female Voices Fest i fremtiden.

Her står vi ovenfor noe så sjeldent som et kristent metalcoreband fra Danmark. Men, basstrommene må de ha vært i helvete for å få trigget, for jeg skulle likt å møte en hederlig person som ville skapt sånn lyd. Lydbildet ellers er massivt, og gutta har fått en del oppmerksomhet i statene.

Tyske Necronomicon ga med sine to første skiver ut klassikere innen tysk thrash. Selv om de aldri gjorde det like bra som de ”store”, så kunne man finne sterke paraleller til Destruction, spesielt på det vokale.

Sicilianske Homunculus Res er i utgangspunktet en kvintett med ekstrem forkjærlighet for det ufarlige segmentet av Canterbury-rocken, men på dette, sitt andre album, leser gjestelisten som en sonette av Shakespear, og instrumenteringen spenner fra blåserrekke til xylofon.

Svenske Enforcer mener sjøl at Heavy Metal i form av tidlig speed metal er tidløs og aldri kan bli utdatert, og ja – om et band som Exciter får det til å pirre besnærende i utsatte kroppslige strøk, kan nok dette være ganske så riktig.

Jeg har fulgt dette prosjektet i mange år og stadig blitt forbløffet over hvilke navn unge Danielsen har annonsert til sin tredelte metalopera. Blir virkelig spennende å se hvem som dukker opp på de neste platene. Omtrent 35 musikere har bidratt på debuten, så det sier seg selv at det blir mye klipp og lim.

Jackie Patino, sønn av sin far, merkelig nok, Hal Patino, er en levende provokasjon, og ikke av den positive sorten. Som Maryann Cotton valser han skamløst i Alice Coopers fotspor. Det er forskjell på celebrering av idoler og forsøksvis plagiat.

Ubendige slitere i faget bør anerkjennes. VIII Strada har eksistert, i differensierte formasjoner, siden 1998, og holder den italienskspråklige, progressive rockefanen i vater.

Kunstblackmetal meg langt oppi et visst sted… For fans av Deathspell Omega og Blut Aus Nord, blir jeg fortalt, og jeg synes begge de bandene har sine sider uten å være blodfan.

Dette liker jeg. Endelig kan jeg bruke utrykket heavy rock. Kanskje ikke på samme måten som i 82, men tung rock er dette definitivt. Riktignok omtales kvartetten fra Nashville som rootsinspirert rock and roll, men jeg tenker mer på det tunge lydbildet til Kings X fremfor roots når jeg hører dette.

Jeg har alltid vært litt svak for Kampfar, selv om jeg synes bandet har bedre enkeltlåter enn album som helhet. Dette albumet ser jeg som et unntak.

Skandaløst underkjente ”Zoom” – et aldri så lite mesterverk fra millenniets fødsel – solgte så avskrekkende dårlig at Jeff Lynne forsvant under jorden. Som man vet danner trender og kulturelle føringer sirkulære bevegelser, og i fjor var første ELO-album på femten år et kjærkomment faktum.

Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.

Def Leppard er ute med sitt første studioalbum siden 2008. Men disse sju årene har de ikke utnyttet spesielt godt. Det har ikke skjedd mye nytt med de britiske leopardene. Åpningslåta, og første singel ut, har vi hørt før. «Let’s Go» høres nemlig ut som en dårligere utgave av «Pour Some Sugar On Me».

Bryan Adams er tilbake med et album som umiddelbart later til å være en slags pastisj på 50- og 60-tallets rock & roll.

Der nyere tids Halford møter Accept i en suppe av slitsomheter er vel en kort, men ganske fullverdig beskrivelse av stilen her. En og annen låt kan isolert sett utstås, sogar bifalles, men to på rad er minst én for mye.

Jeg har vel ved både en og annen anledning tidligere uttrykt min misnøye over hva jeg ynder å kalle ‘ventemetal’, og det er sjelden jeg finner noe særlig av interesse i sonisk svevestøv med dynamiske progresjoner etter grøtbolleprinsippet.

Jeg vet dette nummeret slippes rundt kvinnedagen, men jeg håper ikke gårdsplassen blir rent ned av sinte innovertisser når jeg sier jeg ikke liker Nyx. «Home» er den tyske duoens debut, og black metallen damene leverer her har egentlig mye originalt i seg.

Cats In Space påstår at de vil gjenskape rockens gyldne 70-tallsepoke a la ELO, 10CC, Queen osv, men den amerikaniserte vokalen og en kjedelig gitarlyd gjør at det ofte ender opp med å låte som standard puddelrock istedet.

Da er vi fremme ved det femte albumet til franske Temple Of Baal. Enkelte franske band blir altfor art-metal og pretensiøse for meg, og Tempel Of Baal beveger seg på grensa. Jeg tror «redningen» ligger i at det er en del death metal i musikken deres.