Frontiers
For seks år siden gjorde svenske Treat et suverent comeback som nærmest sjokkerte fans av AOR/Melodic Rock – «Coup De Grace» var intet mindre enn en klassiker innen sjangeren, og det suverent beste albumet bandet noensinne hadde produsert da de første gang var aktive på 80- og tidlig 90-tall. Og det hadde ingen forventet av et band som etter alle målemerker forlengst skulle være over middagshøyden.
Siden den gang har de nok en gang truet med å gi seg, og da meldingene kom i fjor om at Treat atter var i studio, har fansen vært spent på kun en ting: har de atter en gang klart å levere varene? Eller må det bare bli en nedtur etter højdaren «Coup De Grace»?
Både ja og nei. De leverer varene over forventning nok en gang, og «Ghost Of Graceland» er en bunnsolid oppfølger – men den topper nok ikke «Coup De Grace», og det var heller ikke forventet. Lydmessig er denne bedre – den låter kanon, lydbildet er krystallklart, med fokus på vokal og gitarer, men med et solid fundament av trommer og bass og akkurat passe mye keyboards glasert på toppen. Vokalist Robert Ernlund synger stadig bra, men han mangler kanskje det ekstra lille særpreget. Bandets hovedmann er derimot gitarist, låtskriver og co-produsent Anders Wikstrøm, som her for første gang også får prøvd seg som vokalist, på den aldeles nydelige balladen «Together Alone».
Den steintøffe åpningslåta og tittelsporet «Ghost Of Graceland» er en tung og majestetisk låt som slår an tonen for den kommende timen, med et sterkt refreng som klorer seg fast i hjernebarken. «I Don’t Miss The Misery» og «Better The Devil You Know» er ikke mye dårligere, med melodiøse refrenger over skarpe gitarer. Nok et høydepunkt følger i «Do Your Own Stunts» – teksten er en fars råd til sine tenåringsbarn, i skarp kontrast til biler, damer, fest og rock-tekstene som dominerte bandets tidlige utgivelser.
Og slik fortsetter det – det er ikke en eneste svak låt på skiva, og likte du «Coup De Grace», kan du trygt handle inn denne også. Det rocker godt over hele linja, kun to av låtene kan kalles ballader, men melodiene og refrengene er uansett alltid i fokus. Det er riktignok i disse ører en ørliten dupp i kvaliteten i starten av andre halvdel av skiva, men det blir flisespikkerier, dette er nok en knallsterk skive fra svenskene. Er du blank på Treat-katalogen, anbefales du herved å sjekke ut disse to nyeste skivene – og det er en anbefaling man ikke kan gi om mange band som har holdt på i over 30 år!
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 15.04.2016