Kategorier
Skiver

Soto | Divak

Jeff Scott Soto har vært en allsidig kar opp gjennom sin 30-årige karriere, fra den spede begynnelsen som Yngwie Malmsteens vokalist, via Talisman og Journey til W.E.T., og soloskiver som nærmest har leflet med Prince-funk, men det har alltid vært hovedfokus på melodier.

e-a-r Music

Jeff Scott Soto har vært en allsidig kar opp gjennom sin 30-årige karriere, fra den spede begynnelsen som Yngwie Malmsteens vokalist, via Talisman og Journey til W.E.T., og soloskiver som nærmest har leflet med Prince-funk, men det har alltid vært hovedfokus på melodier. Derfor virket det ikke helt troverdig da han i fjor introduserte det internasjonale bandet Soto, med en atskillig hardere og mer aggressiv tilnærming på musikken med sin debut «Inside The Vertigo».

På årets utgivelse «Divak» (hva enn den tittelen skal bety) fortsetter den aggressive linja, med illsinte og nedstemte gitarer og et moderne, metallisk lydbilde. Hadde du håpet at JSS skulle gå tilbake til sine melodiøse røtter, vil du bli skuffet over denne, for det virker som om han nå vil appellere til et helt nytt publikum. «Weight of the World», «Freakshow» og «Paranoia» glefser fra høyttalerne, og det er ikke før i syvende spor at det roes ned, og vi hører den Jeff Scott Soto vi har lært å kjenne i den tunge og orkestrerte «In My Darkest Hour», en aldeles glimrende og episk låt som vokser til et majestetisk crescendo.

Deretter er vi tilbake til hoggende og nedstemte gitarer igjen i «Forgotten» og «Suckerpunch». Man har nesten gitt opp håpet om flere godbiter, men på tampen klasker Soto til med den nærmest progressive «Misfired», en låt som virkelig skiller seg ut i positiv retning etter et ganske monotont parti, hvor spesielt bassist David Z får briljere. Og så har vi den avsluttende «Awakened» da – nok et epos som tar helt av på slutten med et briljant pianoparti før en ilter Northug-spurt over mållinja.

Jeff Scott Soto er stadig en glimrende vokalist, og i Jorge Salan (også kjent fra bl.a. Robin Becks band) har han en gitarist som både er kapabel til å levere aggresjon og følsomhet. Likevel virker dette radikale girskiftet noe krampaktig, siden man først og fremst forbinder JSS med den mer melodiøse tungrocken og AOR. Det er fullt mulig at mannen først nå gjør det han virkelig ønsker, men han har blitt 51 år gammel – sorry, jeg kjøper den ikke helt. Gleder meg heller til neste W.E.T.-skive!

3/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato: 01.04.2016