NORWAY ROCK MAGAZINE
Oslobandet Lucifix slipper nå sitt tiende album, og som vanlig er det Magne Jørgensen som fremfører all musikk, produserer og gir ut, og det både digitalt og på CD. Magne er en dyktig gitarist, og trommeprogrammeringen låter mer ekte enn hos mange andre enmannsband.
Andre ekstensive ep-slipp fra Oslo-residerende Liongeist er substansielt mer tykkhudet enn 2013-debuten, uten at kvintetten viker fra formularkombinasjonen av melankolsk, støyende postrock og hardcore.
Opprinnelig sluppet i 1988, da bandet het Incubus. Nyinnspilt som Opprobrium i 1996 og nå som den originale innspillingen under det nye bandnavnet.
Så skulle altså dette bli David Bowies siste album. Bowie måtte rett og slett gi seg – og på hvilken høyde! Da vi i november hørte tittelsporet tenkte vi alle det samme: Igjen vil David Bowie fremover med noe.
4 år er gått siden svenskenes forrige album og 12 år siden debuten, som er forrige gang jeg hørte dem. Stilen er fortsatt prog metal. Det er veldig tung produksjon, som gjør at bandet tidvis høres mer power ut enn prog.
Trønderduoens debut er ikke eldre enn fire år, men når den nå allerede gjenutgis, kan det være flere enn meg som hører bandet for første gang. Og, det er på tide, for dette er da veldig fett.
Noen band funker bare fryktelig mye bedre servert fra scena enn hva de får formidlet i studio. På mange måter er dette en styrke, hvilket forteller noe om bandets kvaliteter som sådan, men det er småkjipt når en ikke har band og scene i umiddelbar nærhet til enhver tid. Femte skive fra svenskene, og jeg må nok en gang innrømme meg en dose lunkenhet.
Skunk Anansie var et særdeles hyggelig bekjentskap da de debuterte midt i den verste Britpop-epoken på midten av 90-tallet, og man kunne ikke unngå å bli fascinert av frontkvinne Skin, som var (og er) en svart panter på scenen, en lesbisk snauskalle med vilt blikk og en himmelsk stemme.
Melodisk metalcore. Du vet; når låtene har et ikke altfor hardt vers som går over i en hardere groovy bridge som bygger opp til et i overkant melodisk refreng. Dette finner du her. Det som ikke er sånn er også godt innen for malen som kjennetegner stilen jeg åpner anmeldelsen med.
For en trist nyhet vi mottok i natt. Enda en av verdens rockelegender har forlatt oss. Det er kun få uker siden vi så Motörhead på scenen i Oslo, dessverre for aller siste gang.
Ugunstig titulerte ”Nomen Omen” intonerer italienernes ferskeste slipp med kvasihymnologisk korsang og kirkeorgel.
Det var lagt opp til å være en begivenhet, og første inkarnasjon hadde allerede blitt tatt vel imot på De Boerderij i Nederland to uker tidligere, og dette var bare andre fulle konsert – Lonely Robot er ikke et turnerende band!
The Carburetors holder fast ved tradisjonen om å spille på John Dee like før jul. Det har de gjort i ti år nå. Nytt av året var at de endelig hadde noe nytt materiale å tilby den trofaste fansen. Den vanlige julekonserten ble i stedet releasekonsert for det ferske albumet.
Brutal teknisk death metal er vel mer regelen enn unntaket når vi skal til Brasil. Ofte blir jeg mer imponert over prestasjonene enn låtskrivingen, men denne gangen liker jeg det jeg hører.
Oppfølgeren til hummer og kanari-prosjektet ”Yellow And Green” preluderes tilskyndende av ”Morningstar”, hvor bandets lillebrorkompleks overfor Mastodon gis kjøtt på beinet.
Dave Gahan har alltid vært en kvalitetens mann, både i forbindelse med Depech Mode og egne soloarbeider. Årets «Angels & Ghosts» byr oss på ni velskrevne, velarrangerte og velproduserte komposisjoner med en gjennomgående melankolsk subtekst som underbygges av spennende teksturer.
Denne EPen klarte jeg kun å høre på én gang, men jeg hørte hele, altså. Det er 49 og et halvt minutt jeg aldri får igjen. Jeg kan like avantgarde-metal og ambient, jeg, så lenge det har en viss stemning. Mulig det finnes her, men det nådde ikke frem hos meg. Ikke hjelper det at det hele er instrumentalt, heller.
Gøteborg-trioen har så langt vært et ubeskrevet blad for undertegnede, men dette er faktisk bandets sjuende albumutgivelse – og det foreligger i dobbeltformat.
Ok, opptelling; hvor mange sorte britiske boyband-soulfunk-kvartetter fra 70-tallet kan du ramse opp? Ikke? Nuh, her er i alle fall The Real Thing fra nyere tid.
Det er mye som ikke stemmer for tyske Absent/Minded, hvis tredje egenfinansierte album, for øvrig produsert av V. Santura fra Triptykon og Dark Fortress, fortones som en forstoppelse av dødsguttural doom-metall.
De kriminelt ignorerte kanadiske heltene i Harem Scarem har ikke ligget på latsiden etter at de kom ut av en prematur pensjonisttilværelse med en nyinnspilling av klassikeren «Mood Swings» for et par år siden.
I selvsamme sekund jeg hørte de kontrapunktiske løpene i åpningskuttet ”Fear”, hvis slektskap med Gentle Giant ikke står å benekte, visste jeg at en reise med norske Needlepoint ville berøre. Skremmende nok er ”Aimless Mary” bandets tredje skive.
Hva forventer man før man drar på en Slayer konsert? Man forventer en konsert med 4-5 låter fra den nye skiva, ei slegge i panna og alle godlåtene om blod, gørr, seriemordere og generell faenskap.
Det kan synes som om Esoteric har fått kloa i hele Rundgrens ‘på sida’-katalog, for det er ikke lang tid siden de kom med både en annen Utopia-konsertskive fra samme år og en boks med hans samlede BBC-krumspring på 70-tallet.
Jenny Darrens rå, omstendelige stemmeprakt gjorde de fire soloplatene hennes attraktive for så vel rockere som diskotekfarere, og kun vanhell sto i veien for globalkommersielt gjennombrudd.
Irlands rabiate rockealibi av 1960-tallet er vel verdt å minnes med ujevne mellomrom. For den som bare kjenner vokalist Van Morrisons soloutgivelser må deler av Them-arven fortone seg lettere sjokkartet.
Oppfølgeren til stratosfærisk inntektsbringende ”Rumours” (1977) er etter sigende det første albumet som overskred studiobudsjettet på én million dollar.
Hadde denne engelske sekstetten kontinuert sitt mildt sagt fortrøstningsfulle arbeid, ville de i dag trolig nevnes i samme åndedrag som Strawbs, Mellow Candle, Comus, Jade og Spirogyra.
Jeg skal ærlig innrømme meg å aldri ha hørt om disse britene før akkurat nå, men de rakk å gi ut disse tre skivene omtrentlig rundt der søttitallet bytta navn, etter at de hadde blitt tatt under vingen av selveste Pete Townsend.
Det skulle ikke forundre meg om disse svenskene har en tidlig skive med sine landsmenn Cult Of Luna i samlingen. Denne plata er kanskje den mest melankolske og stemningsfulle jeg har hørt innen denne sludge metal/post rock sjangeren og jeg finner denne skiva veldig bra.
De fleste var nok i sitt still sinn klar over at dette var siste gang man så Motörhead, og det var også såvidt det ble noe av, med Phil Campbells sykdom i forkant. Gitaristen syntes derimot å være i storform, det var nok sjefen sjøl som hang mest med nebbet.
En akustisk aften med Unni Wilhelmsen. Det kunne jeg bare ikke gå glipp av, selv om jeg har sett Unni mange ganger før. Men da visste jeg også hvor bra denne sjarmerende dama er live.
Når Placebo skal prøve seg på det etterhvert velkjente MTV Unplugged-formatet, gjør de ikke den vanlige prosedyren og bare spiller igjennom låtene med kassegitarer. Nei, de har omstrukturert de fleste av låtene, dratt inn helt andre instrumenter fra piano til en tyrkisk qanun, et par gjestevokalister og strykere.
Åttende album siden starten i ’92 for bergenserne, som har etablert seg som en sterk aktør innen sterkt folkemusikkpreget metal av det hardere slaget. Skjønt, hardere… Helheim er gode til å skape helheter av skivene sine, og dette er såklart også tilfelle med årets slipp.
Musikalsk er dette pur 80-tallsinspirert fengende og refrengbasert AOR/poprock i stil med Loverboy eller Journey – eller Robin Beck, for den saks skyld – med massiv vokal og bøttevis av tangenter.
Jeg har lest en del om dette engelske rockeensemblet i senere tid og skjønner de er litt i vinden. Likevel er denne turne-EPen mitt første møte med bandet.
Coldplay åpnet i sin tid utmerket med fire godt over gjennomsnittlig solide poprockalbum som mange, inkludert undertegnede, aldri vil glemme. Siden den gang har tiden flydd og bandet rast.
Noen av dere registrerte kanskje den britiske AOR-trioen In Faiths første, eneste og glimrende skive som kom ut i høsten 2014. Det varte ikke lenge før vokalist Pete Godfrey og trommis/produsent Pete Newdeck hoppet av og dannet istedet Blood Red Saints.
Man registrerer panegyriske ordelag omkring amerikanernes siste konseptskive, som på ingen måte er genial. Den er ikke engang sterk, men middelstendig pen, stemningsgrunnet og kinematografisk i struktur.
Horer, sprit, black metal er tittelen på dette albummet, så den norske betydingen av Blackosh er neppe blåkors. Tidligere Root-gitarist Petr «Blackie» Hosek startet dette soloprosjektet i 2010, og jeg hadde i grunn litt trua på denne skiva.
Å være fan av Furze er ingen enkel sak. I hvert fall ikke som platekjøper. Selv om basisen som oftest er black metal, vet man aldri hva som møter en rundt neste sving. Etter to skiver med doom/psykedelia har Woe J. Reaper nå funnet tilbake til necro svartmetall.
De langhårete slampene fra bondeknølens breddegrader plasserte seg beskjedent på kartet med 1969-debuten. Oppfølgeren, som nyter 45-årsjubileum, ble utstedt påfølgende år, og markerte en sublimering av initierte stiluttrykk.
Erik Es spartansk-akustiske Weh-prosjekt er antakeligvis en fetering av vinterlig vemod, gitt stemningspreservert, klangrikt lydbilde, men kompositorisk fremstår materialet i overkant søvnig. Nordmannen skriver minimalistisk for akustisk gitar, toppet av elementære, opplagte sanglinjer og stundom litt tamburin.
Walisernes plass i historiebøkene hviler urettmessig på det Graham Bond-komponerte tittelkuttet fra 1969-debuten, men man skal huske at bandets trommeslager het John Weathers.
Intervjuet ble gjort i Arendal men vi stengte for anledningen sørlandsidyllen ute, ignorerte godværet, lot den daværende valgkampen være valgkamp og nærmest boltet igjen døra i kjellerstudioet til den langvarige Clawfinger-gitaristen Baard Torstensen.
Endelig var kvelden kommet for Furzes releaseparty og første hele konsert. De fremførte noen låter under årets Hellbotn, men dette er kvelden som anses som den virkelige debuten.
Frykter man det verste, så blir en ikke skuffet, snappet jeg opp i Mot I Brøstet en gang. I hvert fall når jeg vet at jeg og Andre Aaslie er på hver vår planet når det kommer til interesse for orkestral musikk.
Det spørs om ikke de som påsto Zappa Plays Zappa-turnèene ville gjøre Dweezil Zappa klar for større musikalske oppgaver, fikk rett. Jeg husker ham for et par brukbare, men ikke epokegjørende soloplater tidlig på 90-tallet.
Vi skal ikke mange år tilbake i tid før det hersket konsensus om at tidenes beste gitarist aldri ville innberette eget livsløp, i egne ordelag, biografisk konseptualisert. Senere tids frafallsskred av rockeikoner endret Blackmores tenkning omkring det selvbiografiske prosjekt.
Woe J. Repaer har lagt doomperioden litt på is og funnet tilbake til svartmetallen, men heldigvis henger litt av det vanlige psykedeliske igjen. Dette gjør at albumet skiller seg ut i den svarte verden av utgivelser.
Metallisk hardcore fra solfylte Florida er neste post på programmet. Debutantene gjør egentlig lite feil. Det låter massivt og er ganske variert.
Anita Kaasbølls efemere hjertebarn fremholder å utforske verdensmusikalske klangkombinasjoner, og på Bladeds tredje langspillskive sjeler prosjektet til sirlig indiepop, rock, afrikansk folkemusikk og soul.
Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.
Spanske Last Days of Eden debuterte med en EP i 2014, som høstet gode kritikkker og satte de på verdenskartet. Markedet er stadig stort for kvinnefrontet metal og jeg er sikker på at deres første fullengder gir de plass på plakaten til Metal Female Voices Fest i fremtiden.
Svenske Mustasch ga ut sin åttende fullengder i september, og for å promotere dette albumet la de turen innom Rockefeller en fredag i november.
Går man et par Norway Rock-utgaver tilbake i tid omtales nyutgivelsene av Skys fire første studioalbum; kort tid etter forelå sågar konsertplata ”Sky Five Live” i restaurert støpning.
Rimelig synkront med at bandet innevarsler pensjonstilværelsen, oppgraderes og ompakkes tre klassiske album. Et trippelt karrieresynopsis lyder navnet ”Accept No Substitue!”
Denne skiva husker jeg skuffet meg da den kom i 1995. Når jeg hører på den nå skjønner jeg ikke helt hvorfor. Greit nok, det er et par anonyme låter i motsetning til de jevnt gode forgjengerne, men jaggu er det da for det meste gode låter her også.
Her står vi ovenfor noe så sjeldent som et kristent metalcoreband fra Danmark. Men, basstrommene må de ha vært i helvete for å få trigget, for jeg skulle likt å møte en hederlig person som ville skapt sånn lyd. Lydbildet ellers er massivt, og gutta har fått en del oppmerksomhet i statene.
Tyske Necronomicon ga med sine to første skiver ut klassikere innen tysk thrash. Selv om de aldri gjorde det like bra som de ”store”, så kunne man finne sterke paraleller til Destruction, spesielt på det vokale.
Chuck Garric, bedre kjent som bassisten til Alice Cooper, hadde tatt med seg sitt eget band og funnet veien til kjelleren på Revolver en kveld i november. Et lite svett klubblokale, som dessverre ikke var fullt. Det hadde de fortjent, men altfor få har oppdaget dette bandet ennå.
Hvilket perspektiv man enn velger å underlegge seg går det ikke å benekte at ”Too Old To Rock’n Roll…”, Jethro Tulls niende, ordinære studioalbum, innesto den første skuffelsen i britenes diskografi.
Sicilianske Homunculus Res er i utgangspunktet en kvintett med ekstrem forkjærlighet for det ufarlige segmentet av Canterbury-rocken, men på dette, sitt andre album, leser gjestelisten som en sonette av Shakespear, og instrumenteringen spenner fra blåserrekke til xylofon.
Kun Metallica av thrashmetallens “fire store” leverte ikke plate i 1985. For Mehadeth, Slayer og ikke minst Anthrax skulle året gi ytterligere luft under vingespennet.
Konsertplatene som ble omsatt mens Queen var operative – ”Live Killers” og ”Live At Wembley” – lyktes aldri å lodde dybden av kvartettens makeløse livekvaliteter. Heldigvis har rettighetshavere etter hvert slått arkivdørene på vidt gap.
The Carburetors er endelig tilbake, etter mange års taushet. Hele ni år har gått siden forrige studioalbum. I mellomtiden har vi fått noen samleplater og noen nye låter, men først nå er de ute med en ny fullengder. Og jaggu har de brukt tida godt.
Svenske Enforcer mener sjøl at Heavy Metal i form av tidlig speed metal er tidløs og aldri kan bli utdatert, og ja – om et band som Exciter får det til å pirre besnærende i utsatte kroppslige strøk, kan nok dette være ganske så riktig.
I hope I die before I get old, er en genuint fin strofe å fabulere som ung rebell, og når alt kommer til alt blir ikke det moderne menneske for gammel for rock’n roll.
Vi får tro dem når de melder at 20-årsmarkeringsskiva forvoldte mye hodebry. Ikke bare utviser Spock’s Beard en av senere tids mest fullbefarne diskografier, sett fra progressivt rockehold.
Jeg har fulgt dette prosjektet i mange år og stadig blitt forbløffet over hvilke navn unge Danielsen har annonsert til sin tredelte metalopera. Blir virkelig spennende å se hvem som dukker opp på de neste platene. Omtrent 35 musikere har bidratt på debuten, så det sier seg selv at det blir mye klipp og lim.
Det var god plass foran scenen før de engelske AOR-mesterne FM gikk på scenen i det lille lokalet Sticky Fingers i Göteborg. Bandet fikk en ny vår og en engelsk radiohit etter det som skulle vært en eneste opptreden på Firefest i 2007, deres første konsert på 12 år.
Jackie Patino, sønn av sin far, merkelig nok, Hal Patino, er en levende provokasjon, og ikke av den positive sorten. Som Maryann Cotton valser han skamløst i Alice Coopers fotspor. Det er forskjell på celebrering av idoler og forsøksvis plagiat.
Ubendige slitere i faget bør anerkjennes. VIII Strada har eksistert, i differensierte formasjoner, siden 1998, og holder den italienskspråklige, progressive rockefanen i vater.
Etter å ha spilt utallige festivaler i Norge fra Øya til Tons Of Rock, og vært support for både Metallica og Foo Fighters i Oslo, har svenske Ghost blitt så store at de nå lett selger ut Sentrum Scene på egen hånd, ikke minst takket være den glimrende tredjeskiva «Meliora».
Kunstblackmetal meg langt oppi et visst sted… For fans av Deathspell Omega og Blut Aus Nord, blir jeg fortalt, og jeg synes begge de bandene har sine sider uten å være blodfan.
Den auditive ledsageren til fjorårets glitrende dokumentarfilm spleiser kassettspilleropptak som aldri var ment å nå offentlighetens lys. Skiva gjør verken Cobain eller Nirvana noen tjenester; ikke fansen heller, for den saks skyld.
Jeg skal nok innrømme at symforocken til kanadenserne i Saga aldri har nådd meg heeelt under hjertesnippen, men på sitt beste er de såvisst lytteverdige, og vel så det.
Et sted må man begynne, og i 2008 slapp Boston-thrasherne Revocation sitt debutalbum i tusen eksemplarer. Dette er thrash metal av den nyere sorten.
Dette liker jeg. Endelig kan jeg bruke utrykket heavy rock. Kanskje ikke på samme måten som i 82, men tung rock er dette definitivt. Riktignok omtales kvartetten fra Nashville som rootsinspirert rock and roll, men jeg tenker mer på det tunge lydbildet til Kings X fremfor roots når jeg hører dette.
Det skulle vel bare mangle om vi ikke fikk et gjenforent Sacrilege, også. Grunnet signingen til «Under One Flag», har vel bandets skiver havnet i mang en samling.
Jeg har alltid vært litt svak for Kampfar, selv om jeg synes bandet har bedre enkeltlåter enn album som helhet. Dette albumet ser jeg som et unntak.
Skandaløst underkjente ”Zoom” – et aldri så lite mesterverk fra millenniets fødsel – solgte så avskrekkende dårlig at Jeff Lynne forsvant under jorden. Som man vet danner trender og kulturelle føringer sirkulære bevegelser, og i fjor var første ELO-album på femten år et kjærkomment faktum.
I etterdønningene av 90-åras britpop kunne man lokalisere Starsailor; et kasus det ikke helt går å pisse opp etter ryggen, men som man allikevel er ufattelig glad, basert på de øyeblikk bandet lykkes.
Neil Youngs arkivutgivelser fortsetter å rase ned på oss og denne gangen får vi utdrag fra konsertene høvdingen spilte med storband på slutten av 80-tallet.
Da Mikael Åkerfeldt satte seg fore å komponere Opeths tyngste og mest intense skive, nektet dennes muse å samarbeide, skal vi tro sitatene som hefter ved dette kvadruppelformaterte luksusslippet, smidd i dvd-proporsjon.
Like før jul havnet et velfødd assortiment av The Beatles’ 27 nummer én-hits i globale platestativer, nyutstedt som ”1” eller ”1+”, alt etter konsumentenes fordringer.
Thrashmetall av det bitende, sortsmussete slaget er hva norske Harm personifiserer. Debutplata ”Devil” utkom i 2006, og er nylig mastret på nytt, gitt fersk formdrapering og ekspandert med bonusdisk.
Relanseringer av Yes´ klassikere finner sted ved få års mellomrom og nå er jaggu «Fragile» her igjen. «Fragile» utkom første gang i 1971 og anses av mange som bandets ypperste arbeid.
Og så var Shevils her igjen, med oppfølgeren til den kritikerroste «Lost In Tartarus» (2013). Høye forventninger har vært knyttet til «The White Sea» – forventninger som hermed innfris i form av nok en steintøff plate i tungrockens og hardcore-estetikkens tegn, men som ingenlunde demonstrerer signifikant utvikling.
Det er ikke rent få utgivelser som kommer i etterkant av ProgPower-festivalen årlig. De filmer alt og tilbyr band opptakene for en billig penge. Dette slår så til de grader begge veier. Et band fremstår ikke mer live enn fra en slik vinkling.
Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.
Da var årets Rock The Boat i gang. På skipet skulle det være 12 band, og de skulle spille hele veien til Danmark og hele veien tilbake til Norge.
Etter at Black Country Communion grunnstøtte, prøvde Glenn Hughes seg med et nytt band, California Breed, som dessverre ikke nådde BCC opp til knærne. Muligens var det derfor han avbrøt etter et års tid og istedet dro igang solokarrieren sin igjen.
Av ulike årsaker har det så langt vært skremmende få gode, offisielle Frank Zappa-DVD-er innenfor rekkevidde. Brillefint er det derfor at en av Roxy-konsertene fra det fantastiske plateåret 1973 nå finnes i butikkhyllene.
Def Leppard er ute med sitt første studioalbum siden 2008. Men disse sju årene har de ikke utnyttet spesielt godt. Det har ikke skjedd mye nytt med de britiske leopardene. Åpningslåta, og første singel ut, har vi hørt før. «Let’s Go» høres nemlig ut som en dårligere utgave av «Pour Some Sugar On Me».
Bryan Adams er tilbake med et album som umiddelbart later til å være en slags pastisj på 50- og 60-tallets rock & roll.
Pantera fikk en brå slutt etter drapet på Darrell Abbott i ‘04, men noen synes det tydeligvis betimelig å gi ut en slags oppsummering akkurat nå, av en eller annen grunn.
Eric Martin kommer alltid til å være mest kjent som vokalisten fra supergruppa Mr Big, men siden det er et band som stadig tar lange pauser, holder han seg travel med andre ting. I høst var han i Norge for en serie akustiske konserter med kun sin egen gitar som akkompagnement, og NRM satte seg ned med den evigunge herren med to halvlitere på et særs vaklevorent utebord på et fortau utenfor en karaokebar i Oslo sentrum.
Der nyere tids Halford møter Accept i en suppe av slitsomheter er vel en kort, men ganske fullverdig beskrivelse av stilen her. En og annen låt kan isolert sett utstås, sogar bifalles, men to på rad er minst én for mye.
RAM synes jeg alltid har vært i toppsjiktet av nyere metal band som har hentet frem den klassiske metallen. Nå har riktignok Gøteborgkvintetten vært plateartister i 11 år, så blodferske er de ikke. I motsetning til en del av sine sjangerfrender synes jeg RAM har hatt materiale som må gis noen runder ekstra før de sitter.