Forfatter: Anne-Marie Forker

Det skulle ikke forundre meg om disse svenskene har en tidlig skive med sine landsmenn Cult Of Luna i samlingen. Denne plata er kanskje den mest melankolske og stemningsfulle jeg har hørt innen denne sludge metal/post rock sjangeren og jeg finner denne skiva veldig bra.

Når Placebo skal prøve seg på det etterhvert velkjente MTV Unplugged-formatet, gjør de ikke den vanlige prosedyren og bare spiller igjennom låtene med kassegitarer. Nei, de har omstrukturert de fleste av låtene, dratt inn helt andre instrumenter fra piano til en tyrkisk qanun, et par gjestevokalister og strykere.

Åttende album siden starten i ’92 for bergenserne, som har etablert seg som en sterk aktør innen sterkt folkemusikkpreget metal av det hardere slaget. Skjønt, hardere… Helheim er gode til å skape helheter av skivene sine, og dette er såklart også tilfelle med årets slipp.

Musikalsk er dette pur 80-tallsinspirert fengende og refrengbasert AOR/poprock i stil med Loverboy eller Journey – eller Robin Beck, for den saks skyld – med massiv vokal og bøttevis av tangenter.

Jeg har lest en del om dette engelske rockeensemblet i senere tid og skjønner de er litt i vinden. Likevel er denne turne-EPen mitt første møte med bandet.

Coldplay åpnet i sin tid utmerket med fire godt over gjennomsnittlig solide poprockalbum som mange, inkludert undertegnede, aldri vil glemme. Siden den gang har tiden flydd og bandet rast.

Noen av dere registrerte kanskje den britiske AOR-trioen In Faiths første, eneste og glimrende skive som kom ut i høsten 2014. Det varte ikke lenge før vokalist Pete Godfrey og trommis/produsent Pete Newdeck hoppet av og dannet istedet Blood Red Saints.

Man registrerer panegyriske ordelag omkring amerikanernes siste konseptskive, som på ingen måte er genial. Den er ikke engang sterk, men middelstendig pen, stemningsgrunnet og kinematografisk i struktur.

Horer, sprit, black metal er tittelen på dette albummet, så den norske betydingen av Blackosh er neppe blåkors. Tidligere Root-gitarist Petr «Blackie» Hosek startet dette soloprosjektet i 2010, og jeg hadde i grunn litt trua på denne skiva.

Erik Es spartansk-akustiske Weh-prosjekt er antakeligvis en fetering av vinterlig vemod, gitt stemningspreservert, klangrikt lydbilde, men kompositorisk fremstår materialet i overkant søvnig. Nordmannen skriver minimalistisk for akustisk gitar, toppet av elementære, opplagte sanglinjer og stundom litt tamburin.

Frykter man det verste, så blir en ikke skuffet, snappet jeg opp i Mot I Brøstet en gang. I hvert fall når jeg vet at jeg og Andre Aaslie er på hver vår planet når det kommer til interesse for orkestral musikk.

Det spørs om ikke de som påsto Zappa Plays Zappa-turnèene ville gjøre Dweezil Zappa klar for større musikalske oppgaver, fikk rett. Jeg husker ham for et par brukbare, men ikke epokegjørende soloplater tidlig på 90-tallet.

Woe J. Repaer har lagt doomperioden litt på is og funnet tilbake til svartmetallen, men heldigvis henger litt av det vanlige psykedeliske igjen. Dette gjør at albumet skiller seg ut i den svarte verden av utgivelser.

Metallisk hardcore fra solfylte Florida er neste post på programmet. Debutantene gjør egentlig lite feil. Det låter massivt og er ganske variert.

Anita Kaasbølls efemere hjertebarn fremholder å utforske verdensmusikalske klangkombinasjoner, og på Bladeds tredje langspillskive sjeler prosjektet til sirlig indiepop, rock, afrikansk folkemusikk og soul.

Spanske Last Days of Eden debuterte med en EP i 2014, som høstet gode kritikkker og satte de på verdenskartet. Markedet er stadig stort for kvinnefrontet metal og jeg er sikker på at deres første fullengder gir de plass på plakaten til Metal Female Voices Fest i fremtiden.

Her står vi ovenfor noe så sjeldent som et kristent metalcoreband fra Danmark. Men, basstrommene må de ha vært i helvete for å få trigget, for jeg skulle likt å møte en hederlig person som ville skapt sånn lyd. Lydbildet ellers er massivt, og gutta har fått en del oppmerksomhet i statene.

Tyske Necronomicon ga med sine to første skiver ut klassikere innen tysk thrash. Selv om de aldri gjorde det like bra som de ”store”, så kunne man finne sterke paraleller til Destruction, spesielt på det vokale.

Sicilianske Homunculus Res er i utgangspunktet en kvintett med ekstrem forkjærlighet for det ufarlige segmentet av Canterbury-rocken, men på dette, sitt andre album, leser gjestelisten som en sonette av Shakespear, og instrumenteringen spenner fra blåserrekke til xylofon.

Svenske Enforcer mener sjøl at Heavy Metal i form av tidlig speed metal er tidløs og aldri kan bli utdatert, og ja – om et band som Exciter får det til å pirre besnærende i utsatte kroppslige strøk, kan nok dette være ganske så riktig.

Jeg har fulgt dette prosjektet i mange år og stadig blitt forbløffet over hvilke navn unge Danielsen har annonsert til sin tredelte metalopera. Blir virkelig spennende å se hvem som dukker opp på de neste platene. Omtrent 35 musikere har bidratt på debuten, så det sier seg selv at det blir mye klipp og lim.

Jackie Patino, sønn av sin far, merkelig nok, Hal Patino, er en levende provokasjon, og ikke av den positive sorten. Som Maryann Cotton valser han skamløst i Alice Coopers fotspor. Det er forskjell på celebrering av idoler og forsøksvis plagiat.

Ubendige slitere i faget bør anerkjennes. VIII Strada har eksistert, i differensierte formasjoner, siden 1998, og holder den italienskspråklige, progressive rockefanen i vater.

Kunstblackmetal meg langt oppi et visst sted… For fans av Deathspell Omega og Blut Aus Nord, blir jeg fortalt, og jeg synes begge de bandene har sine sider uten å være blodfan.

Dette liker jeg. Endelig kan jeg bruke utrykket heavy rock. Kanskje ikke på samme måten som i 82, men tung rock er dette definitivt. Riktignok omtales kvartetten fra Nashville som rootsinspirert rock and roll, men jeg tenker mer på det tunge lydbildet til Kings X fremfor roots når jeg hører dette.

Jeg har alltid vært litt svak for Kampfar, selv om jeg synes bandet har bedre enkeltlåter enn album som helhet. Dette albumet ser jeg som et unntak.

Skandaløst underkjente ”Zoom” – et aldri så lite mesterverk fra millenniets fødsel – solgte så avskrekkende dårlig at Jeff Lynne forsvant under jorden. Som man vet danner trender og kulturelle føringer sirkulære bevegelser, og i fjor var første ELO-album på femten år et kjærkomment faktum.

Symfonisk industriell black metal fra Slovakia. Sånn, det var kortversjonen. Denne trioen har følgere i både metalscenen så vel som EBM-scenen, så det elektroniske er ganske så fremtredende. Black metallen deres er mer symfonisk og melodisk enn slem.

Def Leppard er ute med sitt første studioalbum siden 2008. Men disse sju årene har de ikke utnyttet spesielt godt. Det har ikke skjedd mye nytt med de britiske leopardene. Åpningslåta, og første singel ut, har vi hørt før. «Let’s Go» høres nemlig ut som en dårligere utgave av «Pour Some Sugar On Me».

Bryan Adams er tilbake med et album som umiddelbart later til å være en slags pastisj på 50- og 60-tallets rock & roll.

Der nyere tids Halford møter Accept i en suppe av slitsomheter er vel en kort, men ganske fullverdig beskrivelse av stilen her. En og annen låt kan isolert sett utstås, sogar bifalles, men to på rad er minst én for mye.

Jeg har vel ved både en og annen anledning tidligere uttrykt min misnøye over hva jeg ynder å kalle ‘ventemetal’, og det er sjelden jeg finner noe særlig av interesse i sonisk svevestøv med dynamiske progresjoner etter grøtbolleprinsippet.

Jeg vet dette nummeret slippes rundt kvinnedagen, men jeg håper ikke gårdsplassen blir rent ned av sinte innovertisser når jeg sier jeg ikke liker Nyx. «Home» er den tyske duoens debut, og black metallen damene leverer her har egentlig mye originalt i seg.

Cats In Space påstår at de vil gjenskape rockens gyldne 70-tallsepoke a la ELO, 10CC, Queen osv, men den amerikaniserte vokalen og en kjedelig gitarlyd gjør at det ofte ender opp med å låte som standard puddelrock istedet.

Da er vi fremme ved det femte albumet til franske Temple Of Baal. Enkelte franske band blir altfor art-metal og pretensiøse for meg, og Tempel Of Baal beveger seg på grensa. Jeg tror «redningen» ligger i at det er en del death metal i musikken deres.

Som en barskere Dolly Parton holder Stacie Collins countryrocken levende. Nashville-innflytteren har flere soloskiver på samvittigheten, og denne nye innestår atter et sjarmerende, optimistisk og moderne brygg av blues, country, rock. Publikums personlige preferanser, og musikalske hjerneomløp, avgjør hvilke av albumets spor som holder livets rett.

Den som fryktet at Devin Townsend var i ferd med å kjøre seg stilistisk fast, vil imøtegå artistens siste prosjekt med samme entusiasme som undertegnede. Casualties Of Cool innmelder smått forbløffende influenser til kanadierens protokoll.

Her hadde jeg virkelig håpet på noe annet. Et godt eksempel på at man har trua på at gamle parhester vil servere bravader av gammel god årgang.

Devil City Angels er et nytt bandprosjekt bestående av navngjetne musikere som Tracii Guns fra LA Guns, Rikki Rockett fra Poison og Eric Brittingham fra Cinderella, og da bør du klare å legge to og to sammen og skjønne hvordan dette låter.