Dette må være det beste jeg har hørt av Sivert Høyem siden Madrugada. Sjelden har vel stemmen hans kommet bedre frem enn på dette albumet.
Forfatter: Anne-Marie Forker
Avantasia | Ghostlights
Nok et konseptalbum fra Tobias Sammet. Dette albumet spinner videre fra forrige skive “The Mystery Of Time”, og noe av temaet derfra har blitt til 12 nye låter, eller 13 med en bonuslåt.
Dream Theater | The Astonishing
Dream Theater har aldri vært redd for å eksperimentere, og leverer med dette sin mest ambisiøse skive noensinne, en 34-spors episk konseptskive, en full rockeopera med fullt orkester og kor, og en spilletid på rundt 130 minutter.
Lugnet | Lugnet
Ufattelig mange skårunger bygger egne musikalske etterstrebelser på 70-tallsarven til Whitesnake og Rainbow – nesten ingen lykkes. Lugnet er et debuterende svensk ensemblet som, i likhet med ørten andre håpefulle, gir seg energisk, klassisk hardrock i vold, uten fyllestgjørende utkomme.
EXUMER | Raging Tides
Aiai, denne utgaven av Norway Rocks ville gitt våte drømmer da jeg som fjortis på tampen av åttitallet ble oppslukt av thrashen. Anmeldelser av både Necronomicon og Exumer i samme nummer, slå den!
Megadeth | Dystopia
Endelig har thrashlegenden Dave Mustaine tatt med seg sitt elskede Megadeth på en solid utgivelse. Det er lenge siden sist jeg hørte en like potent og angrepslysten gjeng på en Megadeth-plate som det jeg hører på ”Dystopia”.
Det neste på agendaen fra den eksentriske kanadieren er innspillingen av en flunkende ny DTP-skive, et mulig gjensyn med hans tidlige soloarbeid og en selvbiografi. Og selvsagt en blu-ray av hans siste musikal fra det ytre rom.
Borknagar | Winter Thrice
2016 står i Borknagars tegn. Ikke bare er ”Winter Thrice” tiende album fra Øystein Bruns orkester – året innevarsler også bandets 20-årsjubileum.
Agoraphobic Nosebleed | Arc
Tre nye låter fra Agoraphobic Nosebleed skal vel gå fort å komme seg gjennom tenkte jeg. Har bandets debut «Honky Reduction» fra 1998 i hylla, og platas 26 låter er unnagjort på 18 minutter.
Abbath | Abbath
Det har allerede vært en rekke teasere på nett, så noe hemmelighetskremmeri rundt denne skiva kan vi ikke akkurat påstå det har vært. Likevel når «To War» åpner ballet tenker jeg som forventet at dette låter som en mix av I og Immortal.
Samme år som Savatage platedebuterte, endret San Francisco-kvartetten Paradox navn. Som Hexx, på bakgrunn av en tresporsdemo, ble Bay Area-bandet skjenket platekontrakt. Debutskiva ”No Escape” fulgte året etter, og avdekket unge amerikanere som satset på bredbeint heavy metal.
Toothgrinder | Nocturnal Masquerade
Såkalte artister burde bøtelegges om det utvises manglende dømmekraft i forhold til platetitulering. Vel anbragt bak lås og slå kunne man saktens vedgå at Toothgrinder tinger musikalske vyer som taler for strafferabatt.
Tinderstick | The Waiting Room
Tindersticks er et band som vanskelig lar seg klassifisere og derfor ofte ender opp med det tannløse og intetsigende merkelappen ”Indie”. Tangenter, horn, strykere og pling-plong kombinert med Stuart Staples nasale og uartikulerte stemme er muligens også noe for de spesielt interesserte.
The Temperance Movement | White Bear
Londonbaserte The Temperance Movement fikk kjapt mange fans med sitt debutalbum fra 2013, og fikk æren av å være support for The Rolling Stones i fjor, etter at Mick Jagger ba de om det. Da vet du at du gjør noe riktig. Tiden har nå kommet for å overvinne det beryktede andrealbum-syndromet, og det klarer de aldeles utmerket.
Spidergawd | III
Per Bortens gjenvunne kreativitetserupsjon borger for Spidergawd-skiver nær sagt på løpende bånd. Fjorårets ”II” avmerket en kompositorisk seiersrunde, og oppfølgeren funkler nesten like sterkt. Vel er ”III” mindre fantasirik og nyansert enn forløperen.
Mascot Fett! Det er uhyre mange band og artister som lefler under paraplyen ‘bluesrock’, men sjelden jeg hører det så gjennomført som her. Anført av vokalist og gitarist JD Simo danser trioen seg lekent og smidig gjennom et herlig balansert og variert knippe låter med et spenn fra klassisk hardrock til jazzinfluerte, sarte jammer til […]
Resurrection Kings | Resurrection Kings
Resurrection Kings er nok et av Frontiers’ samarbeidsprosjekter, denne gang frontet av ex-Dio-gitarist Craig Goldy, supplert av ex-Dio og Black Sabbath-trommis Vinny Appice, ex-Dokken og Great White-bassist (og «Sons Of Anarchy»-skuespiller!) Sean McNabb, og vokalist Chas West (ex-Bonham og Lynch Mob).
For første gang i sin trettiårige karriere står Nick Beggs foran en mikrofon, med sin første utgivelse med hans nye prosjekt, som også har Roger King (Steve Hackett’s keyboardist) and trommevirtuosen Marco Minnemann (Steven Wilson, Joe Satriani) i rekkene.
Lionheart | Love Don’t Live Here
Klinisk og tilbakestående hardcore vil bli Lionhearts irreversible ettermæle. Dette er, utrolig nok, amerikanernes femte album, hvis musikalske kapasiteter begrenses til surmaget bjeffing, forslitte gitarriff og håpløst maskinelle tronmmespor.
Ketzer | Starless
Om du skal trekkes av fire, eller enda verre – fem, hester, er det trolig å foretrekke at disse løper i noenlunde samme retning og ikke bindes til hvert sitt lem og piskes i vilkårlig vinkel.
Evil Drive | The Land Of The Beast
På første anslag (etter introen) tenkte jeg at dette må da være finsk, og når det stemmer skjønner man fort at dette er allerede opptrådde stier og at en ny sekserskive ikke er den som snurrer akkurat nå.
Dream Theater – Tyngste motstands vei
Du kan si hva du vil om progmetallens gallionsfigurer Dream Theater, men ingen kan komme her og beskylde dem
for å gjøre ting mest mulig lettvint. Deres nyeste opus, «The Astonishing», er et massivt monster av en dobbel konseptskive på over to timer spilletid fordelt på 34 spor, med en kompleks science fiction-historie som fortelles av flere karakterer.
Tombstones | Vargariis
Bleknebbet, indolent, repetitiv og forvrengt stonerrock er Oslo-trioens kompromissløse remedi. Tre album ut i karrieren klinger bandet som et ihjelkjedet, forvokst barn av 1994, hvor tanker omkring tonalitet, substans og divergens avskjæres skolten med jernhånd.
RAGE | My Way
Nrk hadde sine pausefisker, Bislett sin buljong og tyske Rage har denne EPen i påvente av neste fullengder, mye for å vise fram ny besetning. Her er bl.a. tittelkuttet pluss en til fra deres ‘store’ skive, «Black In Mind» fra to tiår tilbake i nyinnspilling.
Octanic | The Mask Of Hypocrisy
Det er bare å innrømme, såkalt moderne metal gir meg veldig lite. Denne sekstetten fra Adelaide, Down Under gjør antageligvis alt riktig. Det låter massivt, det låter Gøteborg, og med et i overkant fremtredende keyboard som fører melodiene.
Panic! At The Disco | Death Of A Bachelor
Brendon Urie har per i dag full artistisk kontroll over Panic! At The Disco, hvilket man skal være glad for. Medlemmer har kommet og gått, kvalitativt undermåls plater likeså. Med årets fargesprakende konsept returnerer bandet til sine røtter av emo-melodisk, digitalsymfonisk diskorockekabaret.
Black Income | Noise Pollution
Har den velkjente håndverkeren Odd Rilum (Rett I Lomma Uten Moms) starta band i Danmark? Nei, det skulle vel tatt seg ut! I stedet finner vi her en håndfull dansker med en sterk destinasjonstrang, og samtidig med en godt over snittet utvikla evne til å komme seg dit.
Dear Delusion | Sleep Of Reason
Andre fullengder fra danskene, og de har funnet seg en ganske så kul oppskrift; mørk, tung og gyngende stemningsmetal med et distinkt melodiøst popsnitt, uten at det av den grunn låter påtatt radiovemmelig og ‘salgbart’.
El Caco | 7
«Less is more» er den mest presise beskrivelsen av denne plata. De åtte låtene klokker inn på snaue 30 minutter. Og den første tanken som slår meg når førstelåta ringes inn med frekke kubjeller, er: «ja, dette er El Caco ja».
Hva pokker er så spesielt med denne «Special Edition» av Europes ett år gamle «War Of Kings», hører jeg det ropes over det ganske land. Jo, mine venner, i denne utgaven har du også en DVD med hele den 85-minutters konserten fra bandets opptreden på Wacken Open Air 2015.
Beasto Blanco
I november var Beasto Blanco på en liten Norges-turné. I den forbindelse fikk vi frontmann Chuck Garric til å svare på noen spørsmål om bandet, Calico Cooper, og hennes noe mer kjente far Alice.
Releasefesten for El Cacos nye plate “7” ble en skikkelig fest. For i løpet av snaue halvannen time ble det svidd av 19 låter (20 om vi regner med instrumentalen “In Space Space All Huge Beasts Just Look Tin”, som ble brukt som introlåt).
Lucifix | Tortured Ghost
Oslobandet Lucifix slipper nå sitt tiende album, og som vanlig er det Magne Jørgensen som fremfører all musikk, produserer og gir ut, og det både digitalt og på CD. Magne er en dyktig gitarist, og trommeprogrammeringen låter mer ekte enn hos mange andre enmannsband.
Liongeist | Old Traumas, New Tremors
Andre ekstensive ep-slipp fra Oslo-residerende Liongeist er substansielt mer tykkhudet enn 2013-debuten, uten at kvintetten viker fra formularkombinasjonen av melankolsk, støyende postrock og hardcore.
Opprobrium | Serpent Temptations
Opprinnelig sluppet i 1988, da bandet het Incubus. Nyinnspilt som Opprobrium i 1996 og nå som den originale innspillingen under det nye bandnavnet.
Så skulle altså dette bli David Bowies siste album. Bowie måtte rett og slett gi seg – og på hvilken høyde! Da vi i november hørte tittelsporet tenkte vi alle det samme: Igjen vil David Bowie fremover med noe.
Cloudscape | Voice Of Reason
4 år er gått siden svenskenes forrige album og 12 år siden debuten, som er forrige gang jeg hørte dem. Stilen er fortsatt prog metal. Det er veldig tung produksjon, som gjør at bandet tidvis høres mer power ut enn prog.
Saligia | Sic Transit Gloria Mundi
Trønderduoens debut er ikke eldre enn fire år, men når den nå allerede gjenutgis, kan det være flere enn meg som hører bandet for første gang. Og, det er på tide, for dette er da veldig fett.
Witchcraft | Nucleus
Noen band funker bare fryktelig mye bedre servert fra scena enn hva de får formidlet i studio. På mange måter er dette en styrke, hvilket forteller noe om bandets kvaliteter som sådan, men det er småkjipt når en ikke har band og scene i umiddelbar nærhet til enhver tid. Femte skive fra svenskene, og jeg må nok en gang innrømme meg en dose lunkenhet.
Skunk Anansie | Anarchytecture
Skunk Anansie var et særdeles hyggelig bekjentskap da de debuterte midt i den verste Britpop-epoken på midten av 90-tallet, og man kunne ikke unngå å bli fascinert av frontkvinne Skin, som var (og er) en svart panter på scenen, en lesbisk snauskalle med vilt blikk og en himmelsk stemme.
My Dear Addiction | Kill The Silence
Melodisk metalcore. Du vet; når låtene har et ikke altfor hardt vers som går over i en hardere groovy bridge som bygger opp til et i overkant melodisk refreng. Dette finner du her. Det som ikke er sånn er også godt innen for malen som kjennetegner stilen jeg åpner anmeldelsen med.
R.I.P. LEMMY!
For en trist nyhet vi mottok i natt. Enda en av verdens rockelegender har forlatt oss. Det er kun få uker siden vi så Motörhead på scenen i Oslo, dessverre for aller siste gang.
Absymal Grief | Strange Rites Of Evil
Ugunstig titulerte ”Nomen Omen” intonerer italienernes ferskeste slipp med kvasihymnologisk korsang og kirkeorgel.
Det var lagt opp til å være en begivenhet, og første inkarnasjon hadde allerede blitt tatt vel imot på De Boerderij i Nederland to uker tidligere, og dette var bare andre fulle konsert – Lonely Robot er ikke et turnerende band!
The Carburetors holder fast ved tradisjonen om å spille på John Dee like før jul. Det har de gjort i ti år nå. Nytt av året var at de endelig hadde noe nytt materiale å tilby den trofaste fansen. Den vanlige julekonserten ble i stedet releasekonsert for det ferske albumet.
Burn The Mankind | To Beyond
Brutal teknisk death metal er vel mer regelen enn unntaket når vi skal til Brasil. Ofte blir jeg mer imponert over prestasjonene enn låtskrivingen, men denne gangen liker jeg det jeg hører.
Baroness | Purple
Oppfølgeren til hummer og kanari-prosjektet ”Yellow And Green” preluderes tilskyndende av ”Morningstar”, hvor bandets lillebrorkompleks overfor Mastodon gis kjøtt på beinet.
Dave Gahan & Soul Savers | Angels & Ghosts
Dave Gahan har alltid vært en kvalitetens mann, både i forbindelse med Depech Mode og egne soloarbeider. Årets «Angels & Ghosts» byr oss på ni velskrevne, velarrangerte og velproduserte komposisjoner med en gjennomgående melankolsk subtekst som underbygges av spennende teksturer.
Spectral Lore | Gnosis
Denne EPen klarte jeg kun å høre på én gang, men jeg hørte hele, altså. Det er 49 og et halvt minutt jeg aldri får igjen. Jeg kan like avantgarde-metal og ambient, jeg, så lenge det har en viss stemning. Mulig det finnes her, men det nådde ikke frem hos meg. Ikke hjelper det at det hele er instrumentalt, heller.
Gøteborg-trioen har så langt vært et ubeskrevet blad for undertegnede, men dette er faktisk bandets sjuende albumutgivelse – og det foreligger i dobbeltformat.
Ok, opptelling; hvor mange sorte britiske boyband-soulfunk-kvartetter fra 70-tallet kan du ramse opp? Ikke? Nuh, her er i alle fall The Real Thing fra nyere tid.
Absent Minded | Alight
Det er mye som ikke stemmer for tyske Absent/Minded, hvis tredje egenfinansierte album, for øvrig produsert av V. Santura fra Triptykon og Dark Fortress, fortones som en forstoppelse av dødsguttural doom-metall.
De kriminelt ignorerte kanadiske heltene i Harem Scarem har ikke ligget på latsiden etter at de kom ut av en prematur pensjonisttilværelse med en nyinnspilling av klassikeren «Mood Swings» for et par år siden.
I selvsamme sekund jeg hørte de kontrapunktiske løpene i åpningskuttet ”Fear”, hvis slektskap med Gentle Giant ikke står å benekte, visste jeg at en reise med norske Needlepoint ville berøre. Skremmende nok er ”Aimless Mary” bandets tredje skive.
Hva forventer man før man drar på en Slayer konsert? Man forventer en konsert med 4-5 låter fra den nye skiva, ei slegge i panna og alle godlåtene om blod, gørr, seriemordere og generell faenskap.
Det kan synes som om Esoteric har fått kloa i hele Rundgrens ‘på sida’-katalog, for det er ikke lang tid siden de kom med både en annen Utopia-konsertskive fra samme år og en boks med hans samlede BBC-krumspring på 70-tallet.
Jenny Darrens rå, omstendelige stemmeprakt gjorde de fire soloplatene hennes attraktive for så vel rockere som diskotekfarere, og kun vanhell sto i veien for globalkommersielt gjennombrudd.
Them | The Complete Them 1964-1967
Irlands rabiate rockealibi av 1960-tallet er vel verdt å minnes med ujevne mellomrom. For den som bare kjenner vokalist Van Morrisons soloutgivelser må deler av Them-arven fortone seg lettere sjokkartet.
Fleetwood Mac | Tusk – Expanded Edition
Oppfølgeren til stratosfærisk inntektsbringende ”Rumours” (1977) er etter sigende det første albumet som overskred studiobudsjettet på én million dollar.
Fuchsia | Fuchsia
Hadde denne engelske sekstetten kontinuert sitt mildt sagt fortrøstningsfulle arbeid, ville de i dag trolig nevnes i samme åndedrag som Strawbs, Mellow Candle, Comus, Jade og Spirogyra.
Jeg skal ærlig innrømme meg å aldri ha hørt om disse britene før akkurat nå, men de rakk å gi ut disse tre skivene omtrentlig rundt der søttitallet bytta navn, etter at de hadde blitt tatt under vingen av selveste Pete Townsend.
The Moth Gatherer | The Earth Is The Sky
Det skulle ikke forundre meg om disse svenskene har en tidlig skive med sine landsmenn Cult Of Luna i samlingen. Denne plata er kanskje den mest melankolske og stemningsfulle jeg har hørt innen denne sludge metal/post rock sjangeren og jeg finner denne skiva veldig bra.
De fleste var nok i sitt still sinn klar over at dette var siste gang man så Motörhead, og det var også såvidt det ble noe av, med Phil Campbells sykdom i forkant. Gitaristen syntes derimot å være i storform, det var nok sjefen sjøl som hang mest med nebbet.
En akustisk aften med Unni Wilhelmsen. Det kunne jeg bare ikke gå glipp av, selv om jeg har sett Unni mange ganger før. Men da visste jeg også hvor bra denne sjarmerende dama er live.
Placebo | MTV Unplugged
Når Placebo skal prøve seg på det etterhvert velkjente MTV Unplugged-formatet, gjør de ikke den vanlige prosedyren og bare spiller igjennom låtene med kassegitarer. Nei, de har omstrukturert de fleste av låtene, dratt inn helt andre instrumenter fra piano til en tyrkisk qanun, et par gjestevokalister og strykere.
Helheim | RaunijaR
Åttende album siden starten i ’92 for bergenserne, som har etablert seg som en sterk aktør innen sterkt folkemusikkpreget metal av det hardere slaget. Skjønt, hardere… Helheim er gode til å skape helheter av skivene sine, og dette er såklart også tilfelle med årets slipp.
Find Me | Dark Angel
Musikalsk er dette pur 80-tallsinspirert fengende og refrengbasert AOR/poprock i stil med Loverboy eller Journey – eller Robin Beck, for den saks skyld – med massiv vokal og bøttevis av tangenter.
Jeg har lest en del om dette engelske rockeensemblet i senere tid og skjønner de er litt i vinden. Likevel er denne turne-EPen mitt første møte med bandet.
Coldplay | A Head Full Of Dreams
Coldplay åpnet i sin tid utmerket med fire godt over gjennomsnittlig solide poprockalbum som mange, inkludert undertegnede, aldri vil glemme. Siden den gang har tiden flydd og bandet rast.
Blood Red Saints | Speedway
Noen av dere registrerte kanskje den britiske AOR-trioen In Faiths første, eneste og glimrende skive som kom ut i høsten 2014. Det varte ikke lenge før vokalist Pete Godfrey og trommis/produsent Pete Newdeck hoppet av og dannet istedet Blood Red Saints.
Amber Asylum | Sin Eater
Man registrerer panegyriske ordelag omkring amerikanernes siste konseptskive, som på ingen måte er genial. Den er ikke engang sterk, men middelstendig pen, stemningsgrunnet og kinematografisk i struktur.
Blackosh | Kurvy, Chlast, Black Metal
Horer, sprit, black metal er tittelen på dette albummet, så den norske betydingen av Blackosh er neppe blåkors. Tidligere Root-gitarist Petr «Blackie» Hosek startet dette soloprosjektet i 2010, og jeg hadde i grunn litt trua på denne skiva.
Å være fan av Furze er ingen enkel sak. I hvert fall ikke som platekjøper. Selv om basisen som oftest er black metal, vet man aldri hva som møter en rundt neste sving. Etter to skiver med doom/psykedelia har Woe J. Reaper nå funnet tilbake til necro svartmetall.
De langhårete slampene fra bondeknølens breddegrader plasserte seg beskjedent på kartet med 1969-debuten. Oppfølgeren, som nyter 45-årsjubileum, ble utstedt påfølgende år, og markerte en sublimering av initierte stiluttrykk.
Weh | Ingenmannsland
Erik Es spartansk-akustiske Weh-prosjekt er antakeligvis en fetering av vinterlig vemod, gitt stemningspreservert, klangrikt lydbilde, men kompositorisk fremstår materialet i overkant søvnig. Nordmannen skriver minimalistisk for akustisk gitar, toppet av elementære, opplagte sanglinjer og stundom litt tamburin.
Walisernes plass i historiebøkene hviler urettmessig på det Graham Bond-komponerte tittelkuttet fra 1969-debuten, men man skal huske at bandets trommeslager het John Weathers.
Intervjuet ble gjort i Arendal men vi stengte for anledningen sørlandsidyllen ute, ignorerte godværet, lot den daværende valgkampen være valgkamp og nærmest boltet igjen døra i kjellerstudioet til den langvarige Clawfinger-gitaristen Baard Torstensen.
Endelig var kvelden kommet for Furzes releaseparty og første hele konsert. De fremførte noen låter under årets Hellbotn, men dette er kvelden som anses som den virkelige debuten.
Images At Twilight | Kings
Frykter man det verste, så blir en ikke skuffet, snappet jeg opp i Mot I Brøstet en gang. I hvert fall når jeg vet at jeg og Andre Aaslie er på hver vår planet når det kommer til interesse for orkestral musikk.
Dweezil Zappa | Via Zammata
Det spørs om ikke de som påsto Zappa Plays Zappa-turnèene ville gjøre Dweezil Zappa klar for større musikalske oppgaver, fikk rett. Jeg husker ham for et par brukbare, men ikke epokegjørende soloplater tidlig på 90-tallet.
Vi skal ikke mange år tilbake i tid før det hersket konsensus om at tidenes beste gitarist aldri ville innberette eget livsløp, i egne ordelag, biografisk konseptualisert. Senere tids frafallsskred av rockeikoner endret Blackmores tenkning omkring det selvbiografiske prosjekt.
Furze | Baphomet Wade
Woe J. Repaer har lagt doomperioden litt på is og funnet tilbake til svartmetallen, men heldigvis henger litt av det vanlige psykedeliske igjen. Dette gjør at albumet skiller seg ut i den svarte verden av utgivelser.
Culture Killer | Throes Of Mankind
Metallisk hardcore fra solfylte Florida er neste post på programmet. Debutantene gjør egentlig lite feil. Det låter massivt og er ganske variert.
Bladed | Halloween In Bagamoyo
Anita Kaasbølls efemere hjertebarn fremholder å utforske verdensmusikalske klangkombinasjoner, og på Bladeds tredje langspillskive sjeler prosjektet til sirlig indiepop, rock, afrikansk folkemusikk og soul.
Det er jaggu ikke ofte at undertegnede er blant de yngste i konsertlokalet lenger, men det var tilfellet da Manfred Mann tok med seg sitt Earth Band og stakk innom Rockefeller en søndag i slutten av november.
Last Days Of Eden | Ride the World
Spanske Last Days of Eden debuterte med en EP i 2014, som høstet gode kritikkker og satte de på verdenskartet. Markedet er stadig stort for kvinnefrontet metal og jeg er sikker på at deres første fullengder gir de plass på plakaten til Metal Female Voices Fest i fremtiden.
Svenske Mustasch ga ut sin åttende fullengder i september, og for å promotere dette albumet la de turen innom Rockefeller en fredag i november.
Sky | Toccata – An Anthology
Går man et par Norway Rock-utgaver tilbake i tid omtales nyutgivelsene av Skys fire første studioalbum; kort tid etter forelå sågar konsertplata ”Sky Five Live” i restaurert støpning.
Rimelig synkront med at bandet innevarsler pensjonstilværelsen, oppgraderes og ompakkes tre klassiske album. Et trippelt karrieresynopsis lyder navnet ”Accept No Substitue!”
King Diamond | The Spider’s Lullabye
Denne skiva husker jeg skuffet meg da den kom i 1995. Når jeg hører på den nå skjønner jeg ikke helt hvorfor. Greit nok, det er et par anonyme låter i motsetning til de jevnt gode forgjengerne, men jaggu er det da for det meste gode låter her også.
Unseen Faith | Yokebreaker
Her står vi ovenfor noe så sjeldent som et kristent metalcoreband fra Danmark. Men, basstrommene må de ha vært i helvete for å få trigget, for jeg skulle likt å møte en hederlig person som ville skapt sånn lyd. Lydbildet ellers er massivt, og gutta har fått en del oppmerksomhet i statene.
Tyske Necronomicon ga med sine to første skiver ut klassikere innen tysk thrash. Selv om de aldri gjorde det like bra som de ”store”, så kunne man finne sterke paraleller til Destruction, spesielt på det vokale.
Chuck Garric, bedre kjent som bassisten til Alice Cooper, hadde tatt med seg sitt eget band og funnet veien til kjelleren på Revolver en kveld i november. Et lite svett klubblokale, som dessverre ikke var fullt. Det hadde de fortjent, men altfor få har oppdaget dette bandet ennå.
Hvilket perspektiv man enn velger å underlegge seg går det ikke å benekte at ”Too Old To Rock’n Roll…”, Jethro Tulls niende, ordinære studioalbum, innesto den første skuffelsen i britenes diskografi.
Sicilianske Homunculus Res er i utgangspunktet en kvintett med ekstrem forkjærlighet for det ufarlige segmentet av Canterbury-rocken, men på dette, sitt andre album, leser gjestelisten som en sonette av Shakespear, og instrumenteringen spenner fra blåserrekke til xylofon.
Anthrax | Spreading The Disease
Kun Metallica av thrashmetallens “fire store” leverte ikke plate i 1985. For Mehadeth, Slayer og ikke minst Anthrax skulle året gi ytterligere luft under vingespennet.
Queen | A Night At The Odeon
Konsertplatene som ble omsatt mens Queen var operative – ”Live Killers” og ”Live At Wembley” – lyktes aldri å lodde dybden av kvartettens makeløse livekvaliteter. Heldigvis har rettighetshavere etter hvert slått arkivdørene på vidt gap.
The Carburetors er endelig tilbake, etter mange års taushet. Hele ni år har gått siden forrige studioalbum. I mellomtiden har vi fått noen samleplater og noen nye låter, men først nå er de ute med en ny fullengder. Og jaggu har de brukt tida godt.
Enforcer | Live By Fire
Svenske Enforcer mener sjøl at Heavy Metal i form av tidlig speed metal er tidløs og aldri kan bli utdatert, og ja – om et band som Exciter får det til å pirre besnærende i utsatte kroppslige strøk, kan nok dette være ganske så riktig.
The Who | Live In Hyde Park
I hope I die before I get old, er en genuint fin strofe å fabulere som ung rebell, og når alt kommer til alt blir ikke det moderne menneske for gammel for rock’n roll.