NORWAY ROCK MAGAZINE
Etter å ha servert gull på løpende bånd i årevis men gått under radaren til mørketid-deprimerte skandinaver serverer svenskene årets album atter en gang i form av rykende ferske «Pacifisticuffs». Vokalist og gitarist Daniel Håkansson slo på tråden for å utdype litt rundt verket samt forklare grunnen til at man må reise halve verden rundt for å bivåne bandet live.
Fra den første skiva til Screaming Trees i 1985, via den ene legendariske skiva til Mad Season, via Gutter Twins med Greg Duli, via Queens Of The Stone Age, via samarbeidet med Isobel Campbell fra Belle & Sebastian. Mengden arbeid og samarbeid er nok til å ta pusten fra enhver som skal skrive en diskografi omhandlende Mark Lanegan.
Denne gangen er det en sanger med spansk aksent som til tross for at fansen deler seg i to, får Ritchie Blackmore til å nikke frenetisk og for en gangs skyld trekke på smilebåndet. Da chilenske Ronnie Romero og Allegiance Of Rock nylig spilte i Norge slo vi av en prat med mannen som ellers framstår som en ung Freddie Mercury.
Etter over 30 år i dansk rocks flaggskip D-A-D valgte frontfigur Jesper Binzer å ikke hvile på laurbærene da moderbandet trengte pause. Under ett år senere er resultatet en offisiell låt i velrennomerte World Boxing Series og et splitter nytt soloalbum. Vi måtte slå på tråden til vår danske venn for å høre akkurat hvor deilig det er å være dansk i Danmark akkurat nå.
Hvor mange band begår sitt drabeligste album 35 år ut i karrieren? De kan trolig telles på én finger. Når Joey Tempest forteller at han i senere tid har latt snurre mørk, progressiv rock på platetallerkenen, i tillegg til Dio-frontet Rainbow og Black Sabbath, nærmer vi oss én av grunnene til at “Walk The Earth”, Europes ellevte studioarbeid, slår ned som en musikalsk bombe.
Gothminister er i disse dager ute med sitt sjette album “The Other Side”. I den forbindelse fikk vi ministeren selv i prat, og touchet innom naturlige temaer som Melodi Grand Prix, integritet, skrekkfilmer og livet på den andre siden.
På et av Stockholms mer fasjonable hotell fikk vi innpass hos selveste Wolf Hoffmann for å diskutere ny skive, klassisk soloskive pluss lovnader om et show under årets Wacken som mye skal til for å toppes. Men noen sladder om gamle bandmedlemmer var han derimot for gentleman til å utgi.
Fans av progmetal holdt pusten av forventninger da nyhetene sprakk om at de to ex-Dream Theater-karene Mike Portnoy og Derek Sherinian hadde startet et nytt band sammen, og lista ble ikke akkurat lagt lavere da vi fikk høre hvem som flankerte de – Jeff Scott Soto, Billy Sheehan og Ron ‘Bumblefoot’ Thal er ingen smågutter. Sherinian oppdaterte oss pr telefon om prosessen som kulminerte i debutskiva “Psychotic Symphony”.
De tyske veteranene fra Hanover er stadig på sin evigvarende avskjedsturne, men det er vel all grunn til å tro at dette var det siste vi så av Scorpions på norsk jord. Og det førte igjen til at det var ganske så fullt i Oslo Spektrum. Som vanlig når man snakker om band med 40+ års fartstid i bransjen, er det vokalistens stemme som er usikkerhetsmomentet.
Jesper Strömblad är såklart mest känd som sista ursprungs-medlemmen ifrån gamla goda In Flames, och Jesper har skrivit en hel del go göteborgsdöds genom åren. Nu är han aktuell med nya bandet Cyhra!
36-årige Jonny Lang, eller Jon Gordon Langseth jr som han egentlig heter, har siden debuten som 14-åring allerede to imponerende tiår bak seg som gitarist, låtskriver og vokalist. Han solgte til platina da han kun var 15 år med debuten «Lie To Me», og har siden den gang rukket det meste de fleste kan drømme om å oppnå.
Etter en over tyve år lang pause hvor han fokuserte på sin kunstnerkarriere, var den nederlandske gitarhelten Adrian Vandenberg i 2014 tilbake i manesjen med sitt nye band MoonKings. Kontrastene var store fra hans tid i Whitesnake ved siden av stjerner som David Coverdale og Steve Vai
Kari Rueslåtten ligger ikke på latsiden for tiden. Siden 2014 har hun gitt ut hele tre studioalbum, hvorav siste tilskudd på lista kom tidligere i høst. Vi tok en prat med gullstrupen om både ny og gammel musikk.
Enslaveds fjortende plate «E» viser et band som ikke velger å slå seg til ro sjangermessig. Og det til stor begeistring. Bandets låtskriver Ivar Bjørnson utdyper.
I april 2017 var Tyketto hovedattraksjon på Frontiers Festival utenfor Milano, hvor de spilte hele sitt debutalbum, klassikeren «Don’t Come Easy». Nå kan du både se og høre hvordan det tok seg ut på scenen.
Når du kaller første låt på debutskiva for «Cunty Mess» har du min oppmerksomhet, ferdig snakka. Og når musikken lever opp til de automatiske forventningene jeg får av den slags titulering blir jeg veldig glad.
Carmine Appice er en legende blant trommiser, og har spilt med alt og alle fra Cactus og Rod Stewart til Ozzy Osbourne og Vanilla Fudge. Nå har han lagd skive sammen med sin nesten like kjente lillebror, Vinnie Appice fra Dio og Black Sabbath.
Gothminister er tilbake etter fire års taushet, og leverer her et album spekket med gode melodier og fengende refreng. Nytt denne gangen er at to av låtene inneholder delvis tyske tekster, noe som gjør sammenligningen med Rammstein enda tydeligere.
På slutten av 90-tallet frekventerte Ginger Wildheart MTV hyppig med bandet The Wildhearts, men etter millenniumskiftet har det blitt mer undergrunnsbaserte band. Nå er han aktuell med sinnaprosjektet Mutation sitt tredje album «III: Dark Black», og vi fikk en meget snakkesalig bandsjef på tråden for detaljene rundt akkurat dette pluss mer!
På sankthans i år gjorde a-ha to intime akustiske konserter foran et eksklusivt publikum i serien MTV Unplugged – noe som i seg selv er oppsiktsvekkende; hvem visste at det fortsatt er musikk på MTV? (Morten Harket har faktisk deltatt på en MTV Unplugged-skive tidligere – han gjester med Scorpions på «Winds Of Change»…!)
Motorpsycho fornekter seg ikke, og med årets «The Tower» leverer de sitt mest fullendte og kritikerroste album på flere år. Tradisjonen tro gikk vi rett til kilden og tømte oss for spørsmål. Den kronologiske jojoen dette resulterte i, kan leses i sin fulle helhet nedenfor.
Satyricon er for tiden aktuelle med både ny plate og turnévirksomhet. Vi møtte Sigurd Wongraven som åpenhjertig kunne fortelle oss ett og annet om Satyricon, kunst, vin, Italia, natur og helse.
De siste 16 år har gærningene i amerikanske Hayseed Dixie moret oss med sine elleville bluegrassversjoner av diverse rockebands største hits, fremført som en kvartett bevæpnet med kun kassegitar, mandolin, banjo, bass og av og til ei fele. Nordmenn har lenge trykket dem til sitt bryst, og vi ble nylig belønnet med en full Norgesturne.
LA-rockerne Steel Panther er ute med sitt fjerde studioalbum “Lower the Bar”. Gutta som er mer sleazy enn flisene på gulvet under et glory-hole, gønner på med enda en hyllest til Sunset Strips 80-tallets agurk-stappet-i-spandexbuksene glam-metal. Vi har tatt en prat med gitarist Satchel for å høre hvordan det står til med gutta nå i 2017.
At såkalte «supergrupper» lever opp til forventningene, hører dessverre til sjeldenhetene. Men da Glenn Hughes i 2010 slo seg sammen med gitarhelten Joe Bonamassa, keyboardist Derek Sherinian og trommis Jason Bonham, slo det gnistrer fra første stund, og debutskiva er utvilsomt en moderne klassiker.
Vivian Campbell var bare 21 år da han fikk sin livs sjanse, og ble gitaristen i Ronnie James Dio selvtitulerte band. Siden har han vært innom svære band som Whitesnake og Thin Lizzy, og det siste kvarte århundret har han spilt med Def Leppard.
Det var tilløp til panikk blant Thresholdfansen da vi tidligere i år fikk beskjeden om at bandet nok en gang hadde skilt lag med sin eminente vokalist og frontmann Damien Wilson, og mange fryktet at dette var begynnelsen til slutten for et av Europas beste progmetalband.
Uttrykket «legende» blir brukt i hytt og pine disse dager, og bør egentlig være reservert for artister som f.eks Alice Cooper, som er ute med sitt tyvende soloalbum «Paranormal». I anledning Norgesbesøket i juli 2017 ble vi innvilget en audiens i de aller helligste indre gemakker, også kjent som suiten på Radisson.
Det var så vidt vi fikk innpass på grunn av et meget tett tidsskjema da Code Orange varmet opp for Gojira i Tigerstaden, men da vokalist/batterist Jami Morgan tilbydde seg en liten samtale backstage rett etter konsertslutt før hovedakten skulle gå i gang var det ikke vanskelig å takke ja.
Da doom/goth-pionérene inviterte oss til Stockholm for å få siste nytt om rykende ferske «Medusa», var vi ikke sene om å slenge oss på flyet. Nick Holmes og Gregor Mackintosh tok oss imot og kunne samtidig oppklare både hist og pist om «dramatikken» rundt bandet og våre helt egne satanister på midten av 90-tallet.
I utgangspunktet var jeg særs spent på denne, siden World Trade består av folk fra gromband som Unruly Child og Yes. En kombo av AOR og prog burde være midt i blinken, men «Unify» viste seg dessverre å være en gedigen skuffelse.
I forbindelse med deres tolvte utgivelse «Zero Days» fikk vi innpass til en trivelig telefonsamtale med sjefen sjøl, Tommy Victor, som velvillig forklarte detaljene rundt den evige strømmen av bandmedlemmer, sidejobb i både Danzig og Ministry og ikke minst om jobben som lydtekniker på den legendariske klubben CBGBs.
Det siste tiåret har engelske Threshold etablert seg som et av de aller ypperste bandene innenfor sjangeren progressiv metal. Fansen ble sjokkert da to av bandets medlemmer, deriblant vokalist Damien Wilson, forsvant ut av rekkene tidligere i år, og mange avskrev Threshold som ferdige. Men jaggu er de ikke tilbake med en dobbel konseptskive og en gammel kjenning på vokal. Bandets grunnlegger, låtskriver, gitarist og produsent Karl Groom oppsummerer Thresholds annus horribilis.
Uttrykket ‘å hoppe etter Wirkola’ fikk helt ny betydning da Mike Mangini, etter en møysommelig prosess, ble valgt til å spille trommer i Dream Theater etter at Mike Portnoy takket for seg. Før konserten i Oslo i februar 2017 snakket vi med trommeprofessoren og den tidligere rakettforskeren (ja, faktisk!) om forventningspress og surmagede kritikere.
I 2017 besøkte Coheed and Cambria Oslo der de framførte hele «Good Apollo I’m Burning Star IV: Vol.1.: From Fear Through the Eyes of Madness». Vi møtte gitarist Travis Stever før show og snakke litt om hvordan det er å turnere «Good Apollo» 7 år etter den kom ut, om forskjellen mellom å turnere USA og Europa og litt om fremtiden til bandet.
Siden de britiske veteranrockerne i Uriah Heep debuterte i 1970 med en av hardrockens milepæler «Very ‘Eavy… Very ‘Umble», har grunnleggeren Mick Box vært selve sjelen og hjertet av bandet. Etter snart 50 år som låtskriver og gitarist har Mick, som fremstår som alt annet enn rollefiguren til Dickens som bandet er oppkalt etter, ingen planer om å legge opp.
Los Angeles-bandet Great White er tilbake med sin andre utgivelse (tredje om du regner med liveskiva «30 Years – Live From The Sunset Strip») etter at originalvokalist Jack Russell fikk fyken i 2010.
De fyker land og strand rundt på arenaer over kontinentet og brøler ut sin hybrid av punk og metall og lander oppvarmingsjobber for storheter som Ghost og selveste Metallica. Vi fikk muligheten for et par ord med gitarist Vidar Landa rett før de varmet opp for førstnevnte på Oslos storstue Spektrum for å sjekke stemningen i Norges for tidens største metallband.
Det tegner til at ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, avsetter legendenes testamente; i alle fall hinter ”The Very Long Goodbye”-turnéen om en planmessig sorti. Skulle så overensstemme med realitetene, avvikles bandet med flagget til topps. ”Infinite” er mørkere, mer nyansert, og lodder atskillig dypere enn forløperen. Vi snakker sågar om det ypperste Deep Purple-albumet siden […]
Ikke så lenge før Living Colours gitarist og låtskriver Vernon Reid gikk på scenen i Oslo og viste hvordan hans forløsende ord om musikk fungerer i praksis, ga Vernon oss en omstendelig innføring i sitt musikkfaglige tankegods om gitaren og musikkens rolle.
I forbindelse med deres turnevirksomhet sammen med medamerikanerne i Avenged Sevenfold var det på et halmstrå vi så vidt fikk presset inn en kort og intens, men like fullt trivelig og informativ samtale med trommis Mike Wengren rett før konsertstart i Telenor Arena. Lite visste vi at vi allerede satt på info som ikke var ment for omverdenen enda. Du leste det først i Norway Rock Magazine.
AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner.
Selv om britiske Skunk Anansie hadde sin storhetstid på siste halvdel av 90-tallet, har de på langt nær valgt å vandre nostalgiveien etter at de kom sammen igjen for ti år siden. De har gitt ut tre skiver etter gjenforeningen, og på scenen er frontkvinne Skin fortsatt en høyspent energibombe med en engels stemme.
Det er litt snodig at et band som pr idag ikke har en keyboardist i rekkene, velger å åpne sitt ellevte studioalbum med en halvannet minutts atmosfærisk byggende keyboardsolo som fører tankene hen til «Pleasure Palace», åpningssporet på House Of Lords kultklassiker av en debutskive, fra den gang da bandet ble ledet av ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria.
De topper albumlister på både country og rock og enda mere til over dammen, og nå var det hovedstadens tur til å få bivåne sørstatsgjengen da de skulle innta et utsolgt Rockefeller for å spre litt god georgiansk rockecountry’n roll. Norway Rock fikk et aldri så lite innpass backstage for noen ord med vokalist og hærfører Charlie Starr om hva de har bedrevet siden sist de var innom vårt furet værbitte.
Når vokalisten i et av Skandinavias aller største metallband slår på tråden svarer man (gammelt jungelord). Og flaks som det var hadde vi noen spørsmål til Anders Fridén klare for å høre hvordan det har gått med alt fra begge utgivelsene de forærte verden i løpet av fjoråret til planlagte kirkekonserter.
Er du ute etter teknisk brillianse og heseblesende licks er neppe Obituarys tiende album årets album for deg. Liker du derimot din death metal tung og groovy kan trommeslager Donald Tardy love deg at Obituary også denne gangen leverer det de kan best; enkle riff presentert på tyngst mulig måte. Og akkurat dette er det mange som setter pris på. Hele fire avtaler måtte settes før Donald ringte en sen mandags kveld.
Det var en periode det formelig haglet metallkonserter over Oslo by. Spesielt én helg var ekstra intens hvor man kunne velge og vrake i bra metall og tiden var knapp som den var, men da det dukket opp en mulighet for å få noen ord med Triviums gitarhelt Corey Beaulieu måtte vi jo selvfølgelig stoppe […]
Unruly Child er nok et av bandene som kunne ha vært massive hvis de bare hadde platedebutert noen få år tidligere. Spiller du melodiøs AOR, så hjelper det ikke hvor bra skiva di er når den blir gitt ut akkurat i det Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden tar over verden.
Mike Tramp ble selvsagt kjent med White Lion, men han har forlengst gått videre til et helt annet musikalsk landskap, og har etablert seg mer i singer/songwriter-territorium med låter som er mer inspirert av Tom Petty enn av Van Halen. «Maybe Tomorrow» er hans niende soloalbum.
Dream Theater har i et kvart århundre vært progmetallens ubestridte konger, og det som virkelig som satte dem på tronen, var andreskiva «Images And Words» fra 1992. I år markeres dette med en Europaturne hvor mesterverket fremføres i sin helhet. Før turnédebuten i Roma (i januar 2017) fortalte vokalist James LaBrie oss om hvordan det […]
I serien «Intervjuer Som Ikke Gikk Helt Etter Planen» har vi denne gang kommet frem til ex-Queensrÿche-vokalist Geoff Tate, som spilte på en liten klubb i Oslo i 2017. Vår mann ble ikke akkurat møtt med åpne armer på backstagerommet før konserten…
Det tok sin tid, men endelig fant progrockens demi-gud Steven Wilson og den israelske solostjerna Aviv Geffen tilbake til hverandre for fullt, etter et par halvhjerta skiver med Geffen nærmest alene ved roret.
Deres samarbeidsprosjekt Blackfield er nå ute med sin femte skive, med den fantasifulle tittelen «V», og Aviv Geffen la villig ut om prosessen og hans beundring for… a-ha?!?
Londonbandet Thunder la opp i 2009, og skulle med det egentlig ha avsluttet karrieren sin med sin svakeste skive, «Bang!». Men etter å ha tenkt seg om i noen år (eller måneder), begynte de å spille litt konserter igjen, og gradvis kom lysten til å gå i studio igjen krypende tilbake.
Det var ingen grunn til å ha store forventninger da en avdanket ex-vokalist fra et band som hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet, nå skulle platedebutere med sin egen versjon av Great White, etter å ha blitt sparket grunnet tungt rusmisbruk.
Asia har en lei tendens til å oversvømme oss med liveutgivelser, og irriterende nok med 3-4 år gamle konserter som er innspilt lenge før den til enhver tid nyeste studioskiva. Denne gang får vi en dobbel CD+DVD av en over tre år gammel konsert i Bulgaria.
Den tyske sang-ynglingen, Michael Kiske, er fortsatt mest for kjent fra sine år i Helloween på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Men Kiske har utallige prosjekter og neste år starter med ny skive gjennom Place Vendome før sirkus Helloween går i gang med sin Pumpkins United-turné.
Det handlet mye om generasjoner denne frosne vinterkvelden i Drammen. Hovedakten representerte den forrige generasjonen da de inviterte folk til fest for å feire 30-års jubileet til evigunge «Tell No Tales», mens oppvarmingen, Rachel Lorin – som for øvrig ikke engang var påtenkt da skiva ble utgitt, representerte den neste generasjonen.
Bestående utelukkende av samtlige album de gjorde mens de hadde en viss Max Cavalera på vokal er dette på mange måter en boks som definerer oppveksten for meg. Det er vel ingen videre vits i å gjøre noe mer poeng av påvirkningen denne æraen av bandet hadde på resten av metallverdenen, så la oss bare ta et høyst trivelig tilbakeblikk på det som etter hvert skulle bli et av historiens største og viktigste metallband.
Da Opeth sist streifet Oslo, inviterte vi Michael Åkerfeldt til en timelang passiar i konserthusets utsmykkede lokaler. Med en alltid like opplagt Åkerfeldt fremfor oss, fyrte vi av fra hofta og diskuterte alt fra progressiv rock til death metal og bandets seneste verk «Sorceress».
I 2003 omkom 100 mennesker i en brann på en konsert med bandet hans, deriblant hans egen gitarist. Dette gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn, han havnet tungt på kjøret, og ble sparket fra Great White, bandet han var med å starte og solgte over 8 millioner skiver med på verdensbasis. Nå er en revansjesugen og nykter Jack Russell tilbake med nytt band og sin første nye skive på åtte år.
I 35 år har Night Ranger fra San Francisco vært et av de fremste bandene i sjangeren melodiøs hard rock. Storhetstiden, radiohitene og platiniumskivene var kanskje på 80-tallet, men bandet har gikk ut en lang rad med skiver av høy kvalitet siden, og etablert seg som et av de beste livebandene i bransjen. Trommeslager, vokalist […]
Når pionerene gjestet Norge for første gang på over tredve år måtte vi oppsøke bandet for å høre hvordan det står til med de aldrende punkerne. Vokalist Jaz Coleman og gitarist Geordie Walker tok oss godt imot for en meget hyggelig samtale rundt krig, fred, religion og politikk og sånn.
Canadas største gitarvirtuos Rik Emmett hadde kanskje sin storhetstid på tidlig 80-tall, da hans band Triumph spilte festivaler foran 375.000 folk, over små tulleband som Mötley Crüe, Judas Priest og Ozzy Osbourne. Men det er tydelig at han stadig har respekt i bransjen når han får med seg folk som Alex Lifeson og James LaBrie på den nye skiva si, «RES9».
Selv om det er tyve år siden sist Udo Dirkscneider sang på en Accept-skive, har låtene deres alltid vært en selvskreven del av hans solokonserter, og for de fleste fans er dette høydepunktene på konsertene. I 2016 turnerte han ekstensivt med kun Accept-låter på setlista, for aller siste gang. Før konserten i Oslo fortalte Udo […]
Svenske Treat ga ut sin debutskive på midten av 80-tallet, ble oppløst i 1993, men har etter sitt comeback levert to skiver som begge regnes som det ypperste de noen gang har gjort. Under sitt aller første Norgesbesøk i Oslo i fjor høst fortalte gitarist Anders Wikström og vokalist Robert Ernlund, om Treats fortid, nåtid og fremtid.
De blir omtalt som alt fra legender og pionérer til fjaseband og Spinal Tap, kanadiske Anvil. Vi ville gjerne høre litt om hvordan ståa var om dagen i det seigpinede bandet som har vært igjennom flere nedturer enn de fleste andre, og fikk så innpass backstage på Hard Rock Café da de gjestet Oslo for […]
Tretti år har gått siden FM slapp sitt debutalbum «Indiscreet», som forlengst har oppnådd klassikerstatus innen sjangeren AOR. Det eneste problemet med den, er at det låter så fordømt 1986.
I over 20 år har skotske Shirley Manson vært den rappkjefta frontfiguren og vokalisten i Garbage, og i 2016 ble den norske fansen bønnhørt med konserter i både Bodø og Oslo, og ny skive, «Strange Little Birds». Dagen før presidentvalget i USA møtte vi en dypt bekymret Manson på backstagen på Sentrum Scene.
I forbindelse med utgivelsen av «Serenity Of Suffering» måtte vi høre hvordan stemningen mellom tilbakevendte Brian «Head» Welch og resten av bandet var. Gitaristen tok seg tid til et kjapt men konsist lite intervju før han måtte rekke et fly og svarte villig i vei på spørsmålene da vi slo på tråden.
Danske Pretty Maids har holdt det gående siden tidlig 80-tall, men har siden 2010 opplevd en revitalisering av karrieren som Lasarus kunne misunt dem. Både «Pandemonium» og «Motherland» står som to av deres aller beste skiver, noe som er ganske uhørt for et band tredve år ut i karrieren.
Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra.
Nikki Sixx har ikke ligget på latsiden etter at Mötley Crüe ble oppløst. Helt siden 2007 har Sixx:A.M. vært et sideprosjekt, men nå har de gått hardt ut og sagt at de akter å satse for fullt. Dette markerer de ved å gi ut et dobbeltalbum, oppfulgt av masse spillejobber og lang tid på veien.
Det er 35 år siden Pretty Maids ble dannet i Horsens i Danmark, men det er ingen overdrivelse å si at de er bedre enn noensinne i 2016. Etter å ha fått en ny vår med «Pandemonium» i 2010 har det gått slag i slag, og de er nå tilbake med sitt nyeste opus, «Kingmaker».
I september 2016 slapp duoen Meat Loaf og Jim Steinman sitt fjerde samarbeidsprosjekt ”Braver Than We Are”. Steinman er låtskriveren og arkitekten mens Loaf er artisten som utgivelsen sjel.
Undertegnede er antagelig en av Norges største fans av Danny Vaughns stemme og de aller fleste skivene som han har sunget på siden han dukket opp i Pete Ways Waysted på slutten av 80-tallet, og forventningene til den første Tyketto-skiva på fire år var høye.
Da Bad English gikk i oppløsning i 1991, tok gitarist Neal Schon med seg trommis Deen Castronovo og dannet Hardline sammen med brødrene Johnny og Joey Gioeli. De ga ut kultklassikeren «Double Eclipse» før Schon og Castronovo takket for seg og gikk tilbake til Journey. «Human Nature» er den femte skiva under Hardline-navnet, og det er kun vokalist Johnny Gioeli igjen fra debuten.
Cry Of Dawn er nok et av prosjektene initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, denne gang bestående av den ypperste eliten av Sveriges AOR-musikere, med låter skrevet av bl.a. Robert Sall (W.E.T., Work Of Art) og den allestedsværende Alessandro Del Vecchio. Cry Of Dawn er bygget rundt vokalistveteranen Gøran Edman.
Det kan virke som om at veien til supergruppen The Dead Daisies har vært kronglete frem til nå. Det australsk- amerikanske bandprosjektet har på sin forholdsvis korte levetid, med unntak av David Lowy, skiftet ut samtlige medlemmer. Ja, selv Lowy har vært ute i perioder, men er likevel den eneste man kan regne som originalmedlem. […]
Norway Rock Magazine ble sluppet inn i det aller helligste, altså selve turnébussen, rett etter soundcheck for å oppdatere oss på hva skrekkfabrikken holder på med om dagen. Sjølveste riffmeister Dino Cazares var vert for anledningen og kunne opplyse om både hist og pist, dog litt mer tilbakeholden på detaljene om forhenværende bandkamerater.
Møt C.J Ramone. En gang ble dette tidligere medlemmet av The Ramones beskrevet av en reporter som en salig blanding av Sid Vicious og Mel Gibson. Nå er han også kjent som mannen som takket nei til Metallica for å kunne ta seg av sin autistiske sønn.
Hurra, pønken er ikke død! For rett fra venstre suser Dømt inn for å gi deg en rett høyre med slik overbevisning at det er til å få tårer i øya av. Og tårer i øya av en pønkskive har ikke undertegnede fått siden et visst Dia Psalma ble oppdaget et sted på midten av 90-tallet.
Jørn Lande er slett ikke fornøyd med alt som skjer i dagens metallverden og bestemte seg heller for å hylle gamle helter enn å kaste seg på nye bølger. Coverplaten «Heavy Rock Radio» kom ut i begynnelsen av juni, under bandnavnet JORN, men den godeste Lande er aktuell på flere fronter og har blant annet akkurat avsluttet en verdensturne med det tyske metalprosjektet Avantasia.
«RES 9» er Triumph-gitarist Rik Emmetts retur til rocken, backet av tre musikere han har jobbet sammen med i årevis, samt fire særs celebre gjester; Alex Lifeson fra Rush, James LaBrie fra Dream Theater, og hans to gamle Triumph-kolleger Gil Moore og Mike Levine.
De færreste såkalte «supergrupper» klarer å holde sammen særlig lenge. Men ett hederlig unntak er trioen The Jelly Jam som debuterte i 2002, bestående av de eminente musikerne Ty Tabor fra Kings X på gitar og vokal, Rod Morgenstein fra Winger og Dixie Dregs på trommer, og bassvirtuosen John Myung fra Dream Theater – som viste seg å på langt nær være så stille og fåmælt som ryktene sier.
Darren Wharton er kanskje mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene Phil Lynott var i live, og tidvis også i de senere versjonene av bandet. Men siden 80-tallet har han også vært vokalist i sitt eget band Dare, som i sommer kom med sitt åttende album «Sacred Ground».
I et av Oslos mest fasjonable hoteller gjorde vokalist Graham «Suggs» McPherson og pianist Mike Barson intervjuer på rekke og rad med musikkpressen. Vi rakk akkurat så vidt det var å få inn et knippe spørsmål helt mot slutten og fikk med på kjøpet en høyst lystig samtale med to spøkefugler av den mer snakkesalige sorten før de måtte halse avgårde til Rockefeller og konsert.
Hver gang man tror at man har sett det siste til Thin Lizzy, så dukker de opp igjen, i stadig nye konstellasjoner. I 2016 og ’17 er det Scott Gorham og Darren Wharton som er linken til gamle dager med Phil Lynott, mens vi satte oss ned med vokalist Ricky Warwick og trommis Scott Travis (til daglig i Judas Priest) like før de gikk på scenen i England sommeren 2016.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
Dare har siden debuten i 1988 vært bandet til vokalist Darren Wharton, som for alltid vil være mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene – og da snakker vi Lizzy med Lynott, så klart, selv om han har også gjort sporadiske opptredener i de nyere inkarnasjonene.
Etter et femårig fravær, er de amerikanske punkpop-prinsene i Blink 182 atter på banen med en ny skive, «California», og en ny frontmann. Vår utskremte britiske medarbeider tok turen til Savoy Hotel i London for en jovial passiar med begge vokalistene i bandet – bassist (og eneste originalmedlem) Mark Hoppus og nykomling og gitarist Matt Skiba.
Mandag landet Ed Force One med pilot Bruce Dickinson og resten av gutta i Iron Maiden på Gardemoen – for å spille på Fornebu, ironisk nok. Ekte rockestjerner flyr selvfølgelig sin helt egen Boeing 747 jumbojet – The Book Of Souls World Tour Edition – med sjefen sjøl i cockpiten.
I sommer kom «Edge Of Tomorrow», den fjerde utgivelsen til Sunstorm, prosjektet som frontes av ex-Rainbow/Deep Purple-vokalist Joe Lynn Turner. Vi tok like godt en prat med karen om skiva, om solokarrieren, om «supergruppa» Rated X og om den nye utgaven av Rainbow.
Etter at Dan Reed og gjengen fant ut at de ville komme tilbake igjen etter nesten 25 års pause med både konserter og ikke minst en splitter ny skive med påfølgende turné, tok de turen til Oslo for å spille litt for oss. Norway Rock Magazine stakk innom Hard Rock Café for en særdeles hyggelig prat med en engasjert og pratsom frontfigur.
Rival Sons har de siste fem årene virket helt ustoppelige. I juni kom deres femte album «Hollow Bones», samtidig som de har reist verden rundt sammen med Black Sabbath på deres avskjedsturne. Vi tok en prat med bandets skravlesjuke trommis Michael Miley om det aller meste mellom himmel og jord.
Et av årets mer spennende nye bekjentskaper (til tross for at hun nå er ute med sin andre skive) er den norskamerikanske multiinstrumentalisten Sylvaine, bosatt i Frankrike, med en bred musikalsk palett som det ikke er så lett å putte i bås.
Det hender en må høre skiver noen ganger for å trenge inn under skjoldet, og denne tok jaggu sine runder. Førsteinntrykket var sonisk svevestøv i tjukk ekkotåke med vakker englesang langt der inne, men etterhvert utvidet inntrykket seg noe.
Retrorockerne The Temperance Movement fra London har tatt verden med storm i løpet av de få årene de har eksistert, takket være to strålende album og et forrykende liveshow. Vi tok en pils med vokalist Phil Campbell og trommis Damon Wilson før deres konsert i Oslo i februar.
Det tok 35 år før de britiske progrockerne i IQ kom seg til Oslo for å spille sin første konsert på norsk jord noensinne. Det finnes ikke bedre grunner til å sette seg ned og slå av en prat med vokalist Peter Nicholls og gitarist Mike Holmes, på backstagen på John Dee en fredagskveld i april 2016.
Sørstatsguttene i Black Stone Cherry kom i april 2016 med sin femte skive, «Kentucky». Da de besøkte Oslo, benyttet vi anledningen til å sette oss ned med gitarist Ben Wells og slå av en prat et par timer før de gikk på scenen foran et fullsatt John Dee.
