NORWAY ROCK MAGAZINE
Satyricon er for tiden aktuelle med både ny plate og turnévirksomhet. Vi møtte Sigurd Wongraven som åpenhjertig kunne fortelle oss ett og annet om Satyricon, kunst, vin, Italia, natur og helse.
De siste 16 år har gærningene i amerikanske Hayseed Dixie moret oss med sine elleville bluegrassversjoner av diverse rockebands største hits, fremført som en kvartett bevæpnet med kun kassegitar, mandolin, banjo, bass og av og til ei fele. Nordmenn har lenge trykket dem til sitt bryst, og vi ble nylig belønnet med en full Norgesturne.
LA-rockerne Steel Panther er ute med sitt fjerde studioalbum “Lower the Bar”. Gutta som er mer sleazy enn flisene på gulvet under et glory-hole, gønner på med enda en hyllest til Sunset Strips 80-tallets agurk-stappet-i-spandexbuksene glam-metal. Vi har tatt en prat med gitarist Satchel for å høre hvordan det står til med gutta nå i 2017.
At såkalte «supergrupper» lever opp til forventningene, hører dessverre til sjeldenhetene. Men da Glenn Hughes i 2010 slo seg sammen med gitarhelten Joe Bonamassa, keyboardist Derek Sherinian og trommis Jason Bonham, slo det gnistrer fra første stund, og debutskiva er utvilsomt en moderne klassiker.
Vivian Campbell var bare 21 år da han fikk sin livs sjanse, og ble gitaristen i Ronnie James Dio selvtitulerte band. Siden har han vært innom svære band som Whitesnake og Thin Lizzy, og det siste kvarte århundret har han spilt med Def Leppard.
Det var tilløp til panikk blant Thresholdfansen da vi tidligere i år fikk beskjeden om at bandet nok en gang hadde skilt lag med sin eminente vokalist og frontmann Damien Wilson, og mange fryktet at dette var begynnelsen til slutten for et av Europas beste progmetalband.
Uttrykket «legende» blir brukt i hytt og pine disse dager, og bør egentlig være reservert for artister som f.eks Alice Cooper, som er ute med sitt tyvende soloalbum «Paranormal». I anledning Norgesbesøket i juli 2017 ble vi innvilget en audiens i de aller helligste indre gemakker, også kjent som suiten på Radisson.
Det var så vidt vi fikk innpass på grunn av et meget tett tidsskjema da Code Orange varmet opp for Gojira i Tigerstaden, men da vokalist/batterist Jami Morgan tilbydde seg en liten samtale backstage rett etter konsertslutt før hovedakten skulle gå i gang var det ikke vanskelig å takke ja.
Da doom/goth-pionérene inviterte oss til Stockholm for å få siste nytt om rykende ferske «Medusa», var vi ikke sene om å slenge oss på flyet. Nick Holmes og Gregor Mackintosh tok oss imot og kunne samtidig oppklare både hist og pist om «dramatikken» rundt bandet og våre helt egne satanister på midten av 90-tallet.
I utgangspunktet var jeg særs spent på denne, siden World Trade består av folk fra gromband som Unruly Child og Yes. En kombo av AOR og prog burde være midt i blinken, men «Unify» viste seg dessverre å være en gedigen skuffelse.
I forbindelse med deres tolvte utgivelse «Zero Days» fikk vi innpass til en trivelig telefonsamtale med sjefen sjøl, Tommy Victor, som velvillig forklarte detaljene rundt den evige strømmen av bandmedlemmer, sidejobb i både Danzig og Ministry og ikke minst om jobben som lydtekniker på den legendariske klubben CBGBs.
Det siste tiåret har engelske Threshold etablert seg som et av de aller ypperste bandene innenfor sjangeren progressiv metal. Fansen ble sjokkert da to av bandets medlemmer, deriblant vokalist Damien Wilson, forsvant ut av rekkene tidligere i år, og mange avskrev Threshold som ferdige. Men jaggu er de ikke tilbake med en dobbel konseptskive og en gammel kjenning på vokal. Bandets grunnlegger, låtskriver, gitarist og produsent Karl Groom oppsummerer Thresholds annus horribilis.
Uttrykket ‘å hoppe etter Wirkola’ fikk helt ny betydning da Mike Mangini, etter en møysommelig prosess, ble valgt til å spille trommer i Dream Theater etter at Mike Portnoy takket for seg. Før konserten i Oslo i februar 2017 snakket vi med trommeprofessoren og den tidligere rakettforskeren (ja, faktisk!) om forventningspress og surmagede kritikere.
I 2017 besøkte Coheed and Cambria Oslo der de framførte hele «Good Apollo I’m Burning Star IV: Vol.1.: From Fear Through the Eyes of Madness». Vi møtte gitarist Travis Stever før show og snakke litt om hvordan det er å turnere «Good Apollo» 7 år etter den kom ut, om forskjellen mellom å turnere USA og Europa og litt om fremtiden til bandet.
Siden de britiske veteranrockerne i Uriah Heep debuterte i 1970 med en av hardrockens milepæler «Very ‘Eavy… Very ‘Umble», har grunnleggeren Mick Box vært selve sjelen og hjertet av bandet. Etter snart 50 år som låtskriver og gitarist har Mick, som fremstår som alt annet enn rollefiguren til Dickens som bandet er oppkalt etter, ingen planer om å legge opp.
Los Angeles-bandet Great White er tilbake med sin andre utgivelse (tredje om du regner med liveskiva «30 Years – Live From The Sunset Strip») etter at originalvokalist Jack Russell fikk fyken i 2010.
De fyker land og strand rundt på arenaer over kontinentet og brøler ut sin hybrid av punk og metall og lander oppvarmingsjobber for storheter som Ghost og selveste Metallica. Vi fikk muligheten for et par ord med gitarist Vidar Landa rett før de varmet opp for førstnevnte på Oslos storstue Spektrum for å sjekke stemningen i Norges for tidens største metallband.
Det tegner til at ”Infinite”, Deep Purples 20. studioalbum, avsetter legendenes testamente; i alle fall hinter ”The Very Long Goodbye”-turnéen om en planmessig sorti. Skulle så overensstemme med realitetene, avvikles bandet med flagget til topps. ”Infinite” er mørkere, mer nyansert, og lodder atskillig dypere enn forløperen. Vi snakker sågar om det ypperste Deep Purple-albumet siden […]
Ikke så lenge før Living Colours gitarist og låtskriver Vernon Reid gikk på scenen i Oslo og viste hvordan hans forløsende ord om musikk fungerer i praksis, ga Vernon oss en omstendelig innføring i sitt musikkfaglige tankegods om gitaren og musikkens rolle.
I forbindelse med deres turnevirksomhet sammen med medamerikanerne i Avenged Sevenfold var det på et halmstrå vi så vidt fikk presset inn en kort og intens, men like fullt trivelig og informativ samtale med trommis Mike Wengren rett før konsertstart i Telenor Arena. Lite visste vi at vi allerede satt på info som ikke var ment for omverdenen enda. Du leste det først i Norway Rock Magazine.
AOR-heltene Night Ranger har holdt det gående i over 35 år nå, men har aldri falt for fristelsen til å bli et rent nostalgiband som utelukkende eksisterer for å spille gamle hits på konserter, som f.eks Foreigner.
Selv om britiske Skunk Anansie hadde sin storhetstid på siste halvdel av 90-tallet, har de på langt nær valgt å vandre nostalgiveien etter at de kom sammen igjen for ti år siden. De har gitt ut tre skiver etter gjenforeningen, og på scenen er frontkvinne Skin fortsatt en høyspent energibombe med en engels stemme.
Det er litt snodig at et band som pr idag ikke har en keyboardist i rekkene, velger å åpne sitt ellevte studioalbum med en halvannet minutts atmosfærisk byggende keyboardsolo som fører tankene hen til «Pleasure Palace», åpningssporet på House Of Lords kultklassiker av en debutskive, fra den gang da bandet ble ledet av ex-Angel-keyboardist Gregg Giuffria.
De topper albumlister på både country og rock og enda mere til over dammen, og nå var det hovedstadens tur til å få bivåne sørstatsgjengen da de skulle innta et utsolgt Rockefeller for å spre litt god georgiansk rockecountry’n roll. Norway Rock fikk et aldri så lite innpass backstage for noen ord med vokalist og hærfører Charlie Starr om hva de har bedrevet siden sist de var innom vårt furet værbitte.
Når vokalisten i et av Skandinavias aller største metallband slår på tråden svarer man (gammelt jungelord). Og flaks som det var hadde vi noen spørsmål til Anders Fridén klare for å høre hvordan det har gått med alt fra begge utgivelsene de forærte verden i løpet av fjoråret til planlagte kirkekonserter.
Er du ute etter teknisk brillianse og heseblesende licks er neppe Obituarys tiende album årets album for deg. Liker du derimot din death metal tung og groovy kan trommeslager Donald Tardy love deg at Obituary også denne gangen leverer det de kan best; enkle riff presentert på tyngst mulig måte. Og akkurat dette er det mange som setter pris på. Hele fire avtaler måtte settes før Donald ringte en sen mandags kveld.
Det var en periode det formelig haglet metallkonserter over Oslo by. Spesielt én helg var ekstra intens hvor man kunne velge og vrake i bra metall og tiden var knapp som den var, men da det dukket opp en mulighet for å få noen ord med Triviums gitarhelt Corey Beaulieu måtte vi jo selvfølgelig stoppe […]
Unruly Child er nok et av bandene som kunne ha vært massive hvis de bare hadde platedebutert noen få år tidligere. Spiller du melodiøs AOR, så hjelper det ikke hvor bra skiva di er når den blir gitt ut akkurat i det Nirvana, Pearl Jam og Soundgarden tar over verden.
Mike Tramp ble selvsagt kjent med White Lion, men han har forlengst gått videre til et helt annet musikalsk landskap, og har etablert seg mer i singer/songwriter-territorium med låter som er mer inspirert av Tom Petty enn av Van Halen. «Maybe Tomorrow» er hans niende soloalbum.
Dream Theater har i et kvart århundre vært progmetallens ubestridte konger, og det som virkelig som satte dem på tronen, var andreskiva «Images And Words» fra 1992. I år markeres dette med en Europaturne hvor mesterverket fremføres i sin helhet. Før turnédebuten i Roma (i januar 2017) fortalte vokalist James LaBrie oss om hvordan det […]
I serien «Intervjuer Som Ikke Gikk Helt Etter Planen» har vi denne gang kommet frem til ex-Queensrÿche-vokalist Geoff Tate, som spilte på en liten klubb i Oslo i 2017. Vår mann ble ikke akkurat møtt med åpne armer på backstagerommet før konserten…
Det tok sin tid, men endelig fant progrockens demi-gud Steven Wilson og den israelske solostjerna Aviv Geffen tilbake til hverandre for fullt, etter et par halvhjerta skiver med Geffen nærmest alene ved roret.
Deres samarbeidsprosjekt Blackfield er nå ute med sin femte skive, med den fantasifulle tittelen «V», og Aviv Geffen la villig ut om prosessen og hans beundring for… a-ha?!?
Londonbandet Thunder la opp i 2009, og skulle med det egentlig ha avsluttet karrieren sin med sin svakeste skive, «Bang!». Men etter å ha tenkt seg om i noen år (eller måneder), begynte de å spille litt konserter igjen, og gradvis kom lysten til å gå i studio igjen krypende tilbake.
Det var ingen grunn til å ha store forventninger da en avdanket ex-vokalist fra et band som hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet, nå skulle platedebutere med sin egen versjon av Great White, etter å ha blitt sparket grunnet tungt rusmisbruk.
Asia har en lei tendens til å oversvømme oss med liveutgivelser, og irriterende nok med 3-4 år gamle konserter som er innspilt lenge før den til enhver tid nyeste studioskiva. Denne gang får vi en dobbel CD+DVD av en over tre år gammel konsert i Bulgaria.
Den tyske sang-ynglingen, Michael Kiske, er fortsatt mest for kjent fra sine år i Helloween på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet. Men Kiske har utallige prosjekter og neste år starter med ny skive gjennom Place Vendome før sirkus Helloween går i gang med sin Pumpkins United-turné.
Det handlet mye om generasjoner denne frosne vinterkvelden i Drammen. Hovedakten representerte den forrige generasjonen da de inviterte folk til fest for å feire 30-års jubileet til evigunge «Tell No Tales», mens oppvarmingen, Rachel Lorin – som for øvrig ikke engang var påtenkt da skiva ble utgitt, representerte den neste generasjonen.
Bestående utelukkende av samtlige album de gjorde mens de hadde en viss Max Cavalera på vokal er dette på mange måter en boks som definerer oppveksten for meg. Det er vel ingen videre vits i å gjøre noe mer poeng av påvirkningen denne æraen av bandet hadde på resten av metallverdenen, så la oss bare ta et høyst trivelig tilbakeblikk på det som etter hvert skulle bli et av historiens største og viktigste metallband.
Da Opeth sist streifet Oslo, inviterte vi Michael Åkerfeldt til en timelang passiar i konserthusets utsmykkede lokaler. Med en alltid like opplagt Åkerfeldt fremfor oss, fyrte vi av fra hofta og diskuterte alt fra progressiv rock til death metal og bandets seneste verk «Sorceress».
I 2003 omkom 100 mennesker i en brann på en konsert med bandet hans, deriblant hans egen gitarist. Dette gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn, han havnet tungt på kjøret, og ble sparket fra Great White, bandet han var med å starte og solgte over 8 millioner skiver med på verdensbasis. Nå er en revansjesugen og nykter Jack Russell tilbake med nytt band og sin første nye skive på åtte år.
I 35 år har Night Ranger fra San Francisco vært et av de fremste bandene i sjangeren melodiøs hard rock. Storhetstiden, radiohitene og platiniumskivene var kanskje på 80-tallet, men bandet har gikk ut en lang rad med skiver av høy kvalitet siden, og etablert seg som et av de beste livebandene i bransjen. Trommeslager, vokalist […]
Når pionerene gjestet Norge for første gang på over tredve år måtte vi oppsøke bandet for å høre hvordan det står til med de aldrende punkerne. Vokalist Jaz Coleman og gitarist Geordie Walker tok oss godt imot for en meget hyggelig samtale rundt krig, fred, religion og politikk og sånn.
Canadas største gitarvirtuos Rik Emmett hadde kanskje sin storhetstid på tidlig 80-tall, da hans band Triumph spilte festivaler foran 375.000 folk, over små tulleband som Mötley Crüe, Judas Priest og Ozzy Osbourne. Men det er tydelig at han stadig har respekt i bransjen når han får med seg folk som Alex Lifeson og James LaBrie på den nye skiva si, «RES9».
Selv om det er tyve år siden sist Udo Dirkscneider sang på en Accept-skive, har låtene deres alltid vært en selvskreven del av hans solokonserter, og for de fleste fans er dette høydepunktene på konsertene. I 2016 turnerte han ekstensivt med kun Accept-låter på setlista, for aller siste gang. Før konserten i Oslo fortalte Udo […]
Svenske Treat ga ut sin debutskive på midten av 80-tallet, ble oppløst i 1993, men har etter sitt comeback levert to skiver som begge regnes som det ypperste de noen gang har gjort. Under sitt aller første Norgesbesøk i Oslo i fjor høst fortalte gitarist Anders Wikström og vokalist Robert Ernlund, om Treats fortid, nåtid og fremtid.
De blir omtalt som alt fra legender og pionérer til fjaseband og Spinal Tap, kanadiske Anvil. Vi ville gjerne høre litt om hvordan ståa var om dagen i det seigpinede bandet som har vært igjennom flere nedturer enn de fleste andre, og fikk så innpass backstage på Hard Rock Café da de gjestet Oslo for […]
Tretti år har gått siden FM slapp sitt debutalbum «Indiscreet», som forlengst har oppnådd klassikerstatus innen sjangeren AOR. Det eneste problemet med den, er at det låter så fordømt 1986.
I over 20 år har skotske Shirley Manson vært den rappkjefta frontfiguren og vokalisten i Garbage, og i 2016 ble den norske fansen bønnhørt med konserter i både Bodø og Oslo, og ny skive, «Strange Little Birds». Dagen før presidentvalget i USA møtte vi en dypt bekymret Manson på backstagen på Sentrum Scene.
I forbindelse med utgivelsen av «Serenity Of Suffering» måtte vi høre hvordan stemningen mellom tilbakevendte Brian «Head» Welch og resten av bandet var. Gitaristen tok seg tid til et kjapt men konsist lite intervju før han måtte rekke et fly og svarte villig i vei på spørsmålene da vi slo på tråden.
Danske Pretty Maids har holdt det gående siden tidlig 80-tall, men har siden 2010 opplevd en revitalisering av karrieren som Lasarus kunne misunt dem. Både «Pandemonium» og «Motherland» står som to av deres aller beste skiver, noe som er ganske uhørt for et band tredve år ut i karrieren.
Hver eneste gang jeg leser om et langtlevende band som omsider har funnet tilbake til røttene sine og endelig lagd det beste og tyngste albumet siden jabba-dabba-du ringer alarmklokkene mine i full varsku. Den skiva blir sjeldent, om aldri, særlig bra.
Nikki Sixx har ikke ligget på latsiden etter at Mötley Crüe ble oppløst. Helt siden 2007 har Sixx:A.M. vært et sideprosjekt, men nå har de gått hardt ut og sagt at de akter å satse for fullt. Dette markerer de ved å gi ut et dobbeltalbum, oppfulgt av masse spillejobber og lang tid på veien.
Det er 35 år siden Pretty Maids ble dannet i Horsens i Danmark, men det er ingen overdrivelse å si at de er bedre enn noensinne i 2016. Etter å ha fått en ny vår med «Pandemonium» i 2010 har det gått slag i slag, og de er nå tilbake med sitt nyeste opus, «Kingmaker».
I september 2016 slapp duoen Meat Loaf og Jim Steinman sitt fjerde samarbeidsprosjekt ”Braver Than We Are”. Steinman er låtskriveren og arkitekten mens Loaf er artisten som utgivelsen sjel.
Undertegnede er antagelig en av Norges største fans av Danny Vaughns stemme og de aller fleste skivene som han har sunget på siden han dukket opp i Pete Ways Waysted på slutten av 80-tallet, og forventningene til den første Tyketto-skiva på fire år var høye.
Da Bad English gikk i oppløsning i 1991, tok gitarist Neal Schon med seg trommis Deen Castronovo og dannet Hardline sammen med brødrene Johnny og Joey Gioeli. De ga ut kultklassikeren «Double Eclipse» før Schon og Castronovo takket for seg og gikk tilbake til Journey. «Human Nature» er den femte skiva under Hardline-navnet, og det er kun vokalist Johnny Gioeli igjen fra debuten.
Cry Of Dawn er nok et av prosjektene initiert av det italienske plateselskapet Frontiers, denne gang bestående av den ypperste eliten av Sveriges AOR-musikere, med låter skrevet av bl.a. Robert Sall (W.E.T., Work Of Art) og den allestedsværende Alessandro Del Vecchio. Cry Of Dawn er bygget rundt vokalistveteranen Gøran Edman.
Det kan virke som om at veien til supergruppen The Dead Daisies har vært kronglete frem til nå. Det australsk- amerikanske bandprosjektet har på sin forholdsvis korte levetid, med unntak av David Lowy, skiftet ut samtlige medlemmer. Ja, selv Lowy har vært ute i perioder, men er likevel den eneste man kan regne som originalmedlem. […]
Norway Rock Magazine ble sluppet inn i det aller helligste, altså selve turnébussen, rett etter soundcheck for å oppdatere oss på hva skrekkfabrikken holder på med om dagen. Sjølveste riffmeister Dino Cazares var vert for anledningen og kunne opplyse om både hist og pist, dog litt mer tilbakeholden på detaljene om forhenværende bandkamerater.
Møt C.J Ramone. En gang ble dette tidligere medlemmet av The Ramones beskrevet av en reporter som en salig blanding av Sid Vicious og Mel Gibson. Nå er han også kjent som mannen som takket nei til Metallica for å kunne ta seg av sin autistiske sønn.
Hurra, pønken er ikke død! For rett fra venstre suser Dømt inn for å gi deg en rett høyre med slik overbevisning at det er til å få tårer i øya av. Og tårer i øya av en pønkskive har ikke undertegnede fått siden et visst Dia Psalma ble oppdaget et sted på midten av 90-tallet.
Jørn Lande er slett ikke fornøyd med alt som skjer i dagens metallverden og bestemte seg heller for å hylle gamle helter enn å kaste seg på nye bølger. Coverplaten «Heavy Rock Radio» kom ut i begynnelsen av juni, under bandnavnet JORN, men den godeste Lande er aktuell på flere fronter og har blant annet akkurat avsluttet en verdensturne med det tyske metalprosjektet Avantasia.
«RES 9» er Triumph-gitarist Rik Emmetts retur til rocken, backet av tre musikere han har jobbet sammen med i årevis, samt fire særs celebre gjester; Alex Lifeson fra Rush, James LaBrie fra Dream Theater, og hans to gamle Triumph-kolleger Gil Moore og Mike Levine.
De færreste såkalte «supergrupper» klarer å holde sammen særlig lenge. Men ett hederlig unntak er trioen The Jelly Jam som debuterte i 2002, bestående av de eminente musikerne Ty Tabor fra Kings X på gitar og vokal, Rod Morgenstein fra Winger og Dixie Dregs på trommer, og bassvirtuosen John Myung fra Dream Theater – som viste seg å på langt nær være så stille og fåmælt som ryktene sier.
Darren Wharton er kanskje mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene Phil Lynott var i live, og tidvis også i de senere versjonene av bandet. Men siden 80-tallet har han også vært vokalist i sitt eget band Dare, som i sommer kom med sitt åttende album «Sacred Ground».
I et av Oslos mest fasjonable hoteller gjorde vokalist Graham «Suggs» McPherson og pianist Mike Barson intervjuer på rekke og rad med musikkpressen. Vi rakk akkurat så vidt det var å få inn et knippe spørsmål helt mot slutten og fikk med på kjøpet en høyst lystig samtale med to spøkefugler av den mer snakkesalige sorten før de måtte halse avgårde til Rockefeller og konsert.
Hver gang man tror at man har sett det siste til Thin Lizzy, så dukker de opp igjen, i stadig nye konstellasjoner. I 2016 og ’17 er det Scott Gorham og Darren Wharton som er linken til gamle dager med Phil Lynott, mens vi satte oss ned med vokalist Ricky Warwick og trommis Scott Travis (til daglig i Judas Priest) like før de gikk på scenen i England sommeren 2016.
I mai 2016 kom den ambisiøse skiva «Feathers & Flesh», et konseptalbum som omhandler en ugle og dens krig mot narsissisten ørnen. Ved innspillingen av videoen til andresingel «Night Never Ending» ble NRM som eneste blad invitert ned til Göteborg for å overvære innspillingen, samt et eksklusivt intervju med vokalist Johannes Eckerström.
Dare har siden debuten i 1988 vært bandet til vokalist Darren Wharton, som for alltid vil være mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene – og da snakker vi Lizzy med Lynott, så klart, selv om han har også gjort sporadiske opptredener i de nyere inkarnasjonene.
Etter et femårig fravær, er de amerikanske punkpop-prinsene i Blink 182 atter på banen med en ny skive, «California», og en ny frontmann. Vår utskremte britiske medarbeider tok turen til Savoy Hotel i London for en jovial passiar med begge vokalistene i bandet – bassist (og eneste originalmedlem) Mark Hoppus og nykomling og gitarist Matt Skiba.
I sommer kom «Edge Of Tomorrow», den fjerde utgivelsen til Sunstorm, prosjektet som frontes av ex-Rainbow/Deep Purple-vokalist Joe Lynn Turner. Vi tok like godt en prat med karen om skiva, om solokarrieren, om «supergruppa» Rated X og om den nye utgaven av Rainbow.
Etter at Dan Reed og gjengen fant ut at de ville komme tilbake igjen etter nesten 25 års pause med både konserter og ikke minst en splitter ny skive med påfølgende turné, tok de turen til Oslo for å spille litt for oss. Norway Rock Magazine stakk innom Hard Rock Café for en særdeles hyggelig prat med en engasjert og pratsom frontfigur.
Rival Sons har de siste fem årene virket helt ustoppelige. I juni kom deres femte album «Hollow Bones», samtidig som de har reist verden rundt sammen med Black Sabbath på deres avskjedsturne. Vi tok en prat med bandets skravlesjuke trommis Michael Miley om det aller meste mellom himmel og jord.
Et av årets mer spennende nye bekjentskaper (til tross for at hun nå er ute med sin andre skive) er den norskamerikanske multiinstrumentalisten Sylvaine, bosatt i Frankrike, med en bred musikalsk palett som det ikke er så lett å putte i bås.
Det hender en må høre skiver noen ganger for å trenge inn under skjoldet, og denne tok jaggu sine runder. Førsteinntrykket var sonisk svevestøv i tjukk ekkotåke med vakker englesang langt der inne, men etterhvert utvidet inntrykket seg noe.
Retrorockerne The Temperance Movement fra London har tatt verden med storm i løpet av de få årene de har eksistert, takket være to strålende album og et forrykende liveshow. Vi tok en pils med vokalist Phil Campbell og trommis Damon Wilson før deres konsert i Oslo i februar.
Det tok 35 år før de britiske progrockerne i IQ kom seg til Oslo for å spille sin første konsert på norsk jord noensinne. Det finnes ikke bedre grunner til å sette seg ned og slå av en prat med vokalist Peter Nicholls og gitarist Mike Holmes, på backstagen på John Dee en fredagskveld i april 2016.
Sørstatsguttene i Black Stone Cherry kom i april 2016 med sin femte skive, «Kentucky». Da de besøkte Oslo, benyttet vi anledningen til å sette oss ned med gitarist Ben Wells og slå av en prat et par timer før de gikk på scenen foran et fullsatt John Dee.
For fans av melodiøs hardrock, kom julaften tidlig i 2016, nærmere bestemt 29.januar, i form av en av årets aller sterkeste skiver, «Nordic Union», som er et samarbeidsprosjekt mellom svenske Erik Mårtensson (Eclipse / W.E.T.) og danske Ronnie Atkins (Pretty Maids). Vi slo på tråden til Dalarna og København og slo av en prat eller […]
1981 vil for noen være det året da Norge slo England i fotball 2-1 på hjemmebane, og Bjørge Lillelien gikk bananas inn i evigheten og historiebøkene. Andre vil nevne at det var begynnelsen på jappetiden, ved at Høyre og Kåre Willoch for første gang fikk makten på Stortinget, et jordskjelv den gangen i sosialistiske Norge. […]
Dream Theater har aldri vært redd for å eksperimentere, og leverer med dette sin mest ambisiøse skive noensinne, en 34-spors episk konseptskive, en full rockeopera med fullt orkester og kor, og en spilletid på rundt 130 minutter.
De har vært blant thrashmetal-gudene i flere tiår, de har tretten studioalbum ute og har turnert over hele verden. Norway Rock slo av en prat med Andreas Kisser, gitaristen i brasilianske Sepultura, i anledning konserten i Drammen i november.
Drøye tre uker før Lemmy Kilmister døde i romjula 2015, spilte Motorhead i Oslo Spektrum og promoterte sin siste skive «Bad Magic». Norway Rock Magazine hadde Lemmy på frontcoveret samme høst, og her har du hele det siste intervjuet vi gjorde med den da tilsynelatende udødelige legenden.
Til og med kjente rockemusikere kan kjede seg hvis de får for mye fritid mellom hendene. Det er en av grunnene til at den nye stjernekonstellasjonen Devil City Angels oppsto for et par år siden. Bandet består av vokalist Brandon Gibbs, ex-LA Guns-gitarist Tracii Guns, bassist Rudy Sarzo (ex-Ozzy, Whitesnake, Dio m.m. som etter at […]
Verdens irskeste amerikaner, Scott Gorham, var i Norge med sitt Black Star Riders da vi benyttet anledningern til å slå av en prat hvor vi også kom inn på hans år i Thin Lizzy.
Et av de største bandene innen New Wave Of British Heavy Metal var utvilsomt Saxon, selv om de aldri oppnådde arenastatus som Iron Maiden eller Judas Priest. I 2015 kom Saxon med sin 21.skive, og i den anledning fikk vi frontmann Biff Byford på tråden.
Under the guise of an interview about The Mute Gods’ first album, Nick Beggs and our reporter discuss the state of the world – pre-Trump and pre-Brexit – and it’s a fascinating read, as they range through everything from the military-industrial complex, to Syria, to Jimmy Savile, to Rod Stewart’s touring model railway.
Er du allerede fan av Threshold, er dette et trygt kjøp – du vet hva du får. Progressiv metal med sterke melodier, Damian Wilsons like sterke stemme, flytende gitarsoloer fra Karl Groom og fantastisk trommespill signert Johanne James. Setlista fokuserer veldig på de tre siste skivene som står for 75% av låtene her, men det er helt greit, siden epoken før allerede er dokumentert med den forrige doble liveskiva, «Critical Energy».
Man kan alltids stille spørsmålstegn med poenget ved å gi ut nok en dobbel live CD/DVD bare to år etter «Live In Europe», men Flying Colors’ bandmedlemmer har et så stramt program at de rekker bare gjøre en håndfull konserter sammen på hver turne, og dette gir resten av fansen muligheten til å oppleve hva som skjedde på den åttende av kun ti konserter i fjor høst, på Z7 i Pratteln i Sveits.
Det har tatt sin tid, men i Blackberry Smoke ser det ut til at Lynyrd Skynyrd endelig har fått sine verdige arvtagere som kan bære sørstatsfakkelen videre. Vi fikk slarva litt med frontmann Charlie Starr, mannen med den vestlige verdens tredje største kinnskjegg, noen timer før gutta fra Atlanta entret scenen på Rockefeller i Oslo.
I november 2015 slapp damene i Girlschool ut sitt 13. studioalbum og det lukter dongeri, lær, sigaretter og iskald øl lang vei av nyutgivelsen «Guilty As Sin», der den rocka kvartetten skyter treffsikkert etter deg med tøffe riff.
Det har gått elleve år siden forrige installasjon av Voodoo Hill, som er det Frontiers-initierte samarbeidsprosjektet med den italienske gitaristen Dario Mollo og vokal-legenden Glenn Hughes. Mens debuten fra 2000 var melodiøs bluespreget klassisk hard rock, var oppfølgeren «Wild Seed Of Mother Earth» tidvis blytung – utvilsomt det hardeste Glenn Hughes har vært involvert i, i løpet av sin lange og varierte karriere.
Da debutskiva til The Winery Dogs kom for to år siden, var undertegnede fra seg av begeistring og kåret den senere til Årets Skive 2013. Nå er oppfølgeren her, og vi får mer av det samme – og det er kanskje det eneste problemet med «Hot Streak». Det føles som mer av det samme vi fikk på debuten, men heller ikke noe nytt.
For de som ikke kjenner til navnet Joel Hoekstra, kan det opplyses at han har spilt gitar i både Night Ranger og Trans Siberian Orchestra, og er for tiden på turne med Whitesnake. Dette er hans fjerde soloalbum, og det første som ikke er instrumentalt, og for et stjernelag med kompiser han har fått med seg!
Til tross for noen svakere spor mot slutten, er «Condition Hüman» en meget interessant fortsettelse av den oppadgående formkurven som kom etter de fikk ryddet opp i rekkene og finjustert troppene. Måtte det vare. Lenge.
Dette er rett og slett en plate med et stjernelag av metalmusikere. Her har man fått med seg Panteras Phillip Anselmo, Mastodons Troy Sanders, Triviums Matthew Heafy, Slayers Gary Holt, samt mange flere, til å bidra. De tre som holder det hele i tømmene, og er med på så godt som alle låter er trommevirtous Mike Portnoy (ex Dream Theater), gitarist Alex Skolnick (Testament) og David Ellefson (Megadeth) på bass.
Etter at Geoff Tate og resten av Queensrÿche i 2011 skilte lag i en offentlig skittentøyvask som rocken knapt har sett maken til, fortsatte forviklingene i 2013 da begge parter samtidig kom med hver sin skive under samme bandnavn. Mens hans tidligere kolleger gikk tilbake til røttene, prøvde Tate med varierende hell å fortsatt være relevant og moderne.
Ozone er et nytt studioprosjekt satt sammen rundt to av Storbritannias beste og sjelfylte vokalister; Chris Ousey (mest kjent fra Snakecharmer) og Steve Overland fra FM. Hjernen bak det hele, er Mike Slamer som har skrevet låtene, produsert og spiller de fleste instrumenter utenom trommer – og så har de to Kansas-medlemmer på kor!
Da Shinedown slapp «Cut The Cord» som første smakebit fra sin kommende nye skive, var det mange som ble overrasket. Man kunne lett tro at bandet har tatt en helt ny og atskillig hardere retning. Bandets eminente vokalist Brent Smith er nesten ugjenkjennelig her med sin aggressivitet, og tekststrofen ‘It’s time to get real and inspired’ fikk en til å tro at Shinedown hadde gjort akkurat det
Det begynner å bli et par år siden vi hørte rapporter om at Alice Coopers kommende skive skulle hete «My Dead Drunk Friends» og være en hyllest til hans gamle avdøde drikkekompiser, og han har hatt et segment med coverlåter i konsertene sine siden 2012. Når skiva nå endelig er her, er det under navnet Hollywood Vampires, og ikke Alice Cooper.