Kategorier
Intervjuer

Udo Dirkschneider – Farvel til Accept

Selv om det er tyve år siden sist Udo Dirkscneider sang på en Accept-skive, har låtene deres alltid vært en selvskreven del av hans solokonserter, og for de fleste fans er dette høydepunktene på konsertene. I 2016 turnerte han ekstensivt med kun Accept-låter på setlista, for aller siste gang. Før konserten i Oslo fortalte Udo oss hvorfor han nå setter strek, og loste oss igjennom skivene fra Accepts tidlige og gyldne år.
 
Tekst: Geir Amundsen
Livefotos: Arash Taheri
 
– Du har vært ganske ofte i Norge de siste årene, men nå er det visstnok siste gang vi kan høre deg fremføre de låtene du først og fremst er kjent for – Accept-låtene fra 80-tallet. Hvorfor skal du kutte ut å spille det folk vil høre?
– Det skyldes hovedsakelig at Accept finnes fortsatt, med en annen vokalist, og de turnerer hyppig, med de samme låtene, på de samme stedene som jeg gjør. Og jeg begynner å bli kraftig lei av å høre sammenligningene om hvilket av bandene som spiller disse låtene best. Jeg har turnert med U.D.O. i snart 30 år fra og til, men alltid hatt fokus på egne låter, selv om vi har inkludert noen Accept-låter på konsertene. På forrige turne tror jeg bare vi spilte tre – jeg har tross alt lagd seksten skiver med U.D.O., så vi mangler ikke materiale akkurat! Og folk spør meg hvorfor jeg fortsatt spiller Accept-låter så lenge Accept fortsatt er aktive, når jeg har så mange egne låter. Så for min del er denne turneen et farvel til det gamle, jeg lukker den boka nå og ser fremover istedet.
– Vil det si at du gleder deg litt til å synge «Balls To The Wall» for aller siste gang, eller blir det vemodig?
– Det blir selvsagt rart, men jeg holder fortsatt døra på gløtt for å gjenoppta disse låtene; hvis Accept legger opp mens jeg fortsatt er aktiv, så vil jeg nok vurdere å ta de inn igjen. Men etter denne turneen, hvis du vil høre Accept-låter, så får du heller gå og se Accept. Veldig enkelt!
– Nå turnerer du som Udo Dirkschneider, ikke U.D.O. Har du et annet band med deg nå?
– Nei, det er akkurat samme bandet, men vi kan nesten ikke kalle det for U.D.O. når vi ikke spiller noen U.D.O.-låter denne gang. Vi vil ikke forvirre publikum og skape tvil om hva de får, siden U.D.O. er et band med et eget arsenal av låter. Derfor markedsføres det denne gangen som Dirkschneider – siste runde med Accept-låter.
– Så det er de samme fem karene som sist du var her, i 2014?
– Ja – bortsett fra keyboardisten. Han hadde rett og slett ikke noe å gjøre på disse låtene, det er ikke keyboards på de i utgangspunktet.
– Men det er ikke låter fra hele karrieren din med Accept dere spiller nå?
– Nei, vi valgte å fokusere på den mest populære perioden, det vil si fra og med andreskiva og frem til og med «Russian Roulette». Det var vanskelig nok å plukke en setlist fra de seks skivene – vi spiller fireogtyve låter, det må da holde! Og responsen hittil har vært fantastisk, selv om det er alltid noen som kommer etterpå og spør hvorfor vi ikke spiller ditt eller datt. Men sånn vil det alltid være – vi kan ikke spille absolutt alt som enhver person i salen gjerne vil høre.
– Og det er vel heller ikke så mange som savner masse låter fra «Predator»?
– Jeg blir stadig spurt om låter fra «Objection Overruled» eller «Death Row», men som jeg sa er det 80-tallsperioden som fremstår som den klassiske epoken for Accept. Det er de låtene som gjør flest folk fornøyde. Kanskje ville en liten håndfull fans bli ekstatiske om vi tok en låt fra «Predator», mens majoriteten ville stå som et spørsmålstegn. Men alle vil høre låter fra «Balls To the Wall» eller «Metal Heart»! Og da gir det seg selv.
 
Den spede begynnelsen
– Jeg tror mange av fansen ikke er klar over at du startet Accept og hadde holdt på med andre musikere i 4-5 år før de andre fra den klassiske besetningen kom inn.
– Ja, jeg startet rundt 1969 sammen med (plateprodusent) Michael Wagener og en annen tysker på gitar, og vi spilte rundt i Tyskland på ungdomshus og klubber. Wolf Hoffmann og Peter Baltes (som styrer dagens Accept) begynte ikke før i 1975-76. Men Accept hadde ikke funnet sin egen stil på det tidspunktet, Wolf var bare 16 år da.
– Så hva slags musikk spilte dere den første halvdelen av 70-tallet?
– Vi begynte tidlig å skrive egne låter, og noen av de endte på den første Accept-skiva. Vi spilte også en del coverlåter, av band som Uriah Heep, Deep Purple, Queen, Ten Years After, Black Sabbath, Sweet…den stilen der.
– Jøss. Hvilke låter da? Få noen eksempler!
– Av Purple gjorde vi blant annet «Hush», husker jeg. Og av Queenlåter hadde vi «Stone Cold Crazy».
– Den kjappeste, hardeste Queenlåta. Kanskje en av de første speedmetallåtene!
– Ja, det er kanskje den kjappeste de har. Men den er tøff. De var veldig forut for sin tid.
– Jeg klarte ikke helt å forestille med din stemme på «Killer Queen» eller «Love Of My Life»…
– Haha, nei, vi var et hardrockband helt fra starten av!
– Finnes det noen opptak fra denne epoken?
– Nei. Heldigvis! Haha! Men hadde det eksistert, hadde det vært veldig interessant for meg å høre det igjen.
– Det selvtitulerte debutalbumet kom i 1979.
– Ja, vi var med i en konkurranse for band, hvor vi kom på andreplass. Men det var et par produsenter der som så et potensiale i oss, og tilbød seg å lage noen demoer. Disse shoppet vi rundt til plateselskapene, fikk napp og gikk i studio for å spille inn debutskiva. De fleste låtene der hadde vi spilt ute i flere år, men vi skrev et par nye også. Skiva er jo ikke all verden, men det var stort for oss å være i et ordentlig studio og faktisk gi ut vår egen LP på vinyl.
– Hvordan ble det mottatt i Tyskland? Solgte det noe særlig?
– I Tyskland trodde de ikke at vi var tyske! De trodde vi var engelske, for det fantes nesten ikke tyske band som spilte denne type musikk. Den solgte ikke i bøtter og spann, men vi fikk oppmerksomhet, folk skjønte at vi var noe utenom det vanlige, og vi turnerte masse i kjølvannet av utgivelsen. Vi hadde faktisk mer suksess og fans utenfor Tysklands grenser, spesielt i Holland og Belgia. Hjemme i Tyskland gikk det bare ok.
 
«I’m A Rebel»
– Ett år senere kom andreskiva, «I’m A Rebel».
– Ja. Da hadde vi ikke et lager av egne låter å ta av, så vi måtte plutselig skrive nye låter. Og det ble en søken for oss, haha. Tittellåta var egentlig skrevet for AC/DC, men de valgte å ikke bruke den.
– Den ble skrevet av en av Young-onklene, var det så?
– Ja, han fra Easybeats, jeg tror han er Angus og Malcolms onkel, ja. AC/DC spilte den i et roligere tempo enn det vi gjorde – vi fikk høre et demoopptak av låta med Bon Scott på vokal. Publishingselskapet tilbød låta til oss siden AC/DC ikke ville ha den med på skiva si, så vi prøvde den, gjorde den mer aggressiv, og syntes den passet oss helt utmerket! Resten av skiva er jeg ikke så veldig glad i. Peter skulle absolutt synge et par låter, de prøvde å gjøre det mer melodiøst og kommersielt for å bli spilt på radio, men resultatet ble ganske sprikende og forvirret.
 
«Breaker»
– Tredjeskiva «Breaker» fra 1981 innledet vel det som må kalles Accepts gullalder.
– Ja, det var her vi for første gang hører det særpregede Accept-soundet. Da begynte vi å få et godt navn på konsertscenene i Europa, så vi gjorde vår egen turne som hovedattraksjon, før vi fikk bli med som supportband på Judas Priests turne.
– Da var de ute med «Point Of Entry»?
– Ja. Og den Europa-turneen ble egentlig vårt store gjennombrudd, vil jeg si.
– Dere har turnert med imponerende mange store band – både Priest og Iron Maiden og Kiss…
– Nesten alle de store, ja.
– Ble dere behandlet bra som forband av alle disse?
– Ja, vi har aldri hatt noe problemer med noen av bandene vi turnerte med. Vår første USA-turne var som support for Kiss, og spesielt Gene og Paul var veldig vennlige og hjelpsomme, de ga oss masse gode råd for hvordan man skulle lykkes i bransjen. De så på konsertene våre, og etterpå kunne de foreslå konkrete ting vi burde prøve eller kutte ut. Samme med Maidengutta, de var superhyggelige mot oss. Og Ozzy var en kjernekar!
– Skjedde det aldri at lydmannen deres ga dere i forbandet mye dårligere lyd, eller sånne ting?
– Aldri. Jeg har utelukkende gode ting å si om alle vi turnerte med!
 
«Restless And Wild»
– Jeg hører rykter om at du selv regner fjerdeskiva «Restless And Wild» (1982) som deres beste skive?
– Om det ikke nødvendigvis er den beste, så er det ihvertfall den viktigste skiva vi noensinne lagde, ja.
– Det var vel på denne tiden, tidlig 80-tall, at du introduserte militærlooken din på konsertene – samtidig som Rob Halford tok den helt ut med nagler og lær.
– Ja, på den tiden var det viktig å ha sin egen stil, å ha et utseende som skilte seg ut fra mengden. Resten av bandet var alltid svartkledd, og vi endte nærmest helt tilfeldig opp med en militær kamuflasjedrakt til meg. Vi var i Hamburg og tittet etter scenekostymer, og i et militært overskuddslager ba noen meg prøve denne kamuflasjedrakten. Med en gang de andre fikk se meg i den, så var det bare : ‘Der har vi det!’ Jeg var på ingen måte overbevist selv, men gikk med på å teste det ut. Det eneste problemet det skapte, var at vi plutselig ble stemplet som et naziband i Frankrike. Ellers etablerte dette bare det visuelle bildet av Accept, spesielt etter at jeg klippet håret kort. Jeg prøvde et par ganger å gå på scenen i andre klær, men det skapte bare forvirring – når jeg først hadde blitt kjent for militærklær og piggsveis, ble plutselig alt annet helt feil!
– Apropos nazistempel og Frankrike, så leste jeg et sted at det ikke er akseptabelt å spille introen på «Fast As A Shark» i Frankrike?
– Nei, både i Frankrike og i Polen er det helt uaktuelt, den må utelates.
– Hvorfor det?!
– Visstnok fordi tyske soldater hadde sunget denne låta da de som invaderende styrker marsjerte inn i polske og franske landsbyer under annen verdenskrig! Men jeg har ikke klart å finne noen som helst dokumentasjon på dette noe sted, og jeg har forsket på dette i over tretti år nå! Også i Russland må vi være forsiktige med dette. Jeg hadde trodd at dette nå skulle ha roet seg, det er 70 år siden krigen var over, men neida – vi prøvde oss med introen på en konsert i Frankrike i fjor, men det ble umiddelbart pipekonsert – av det som bare er en gammel tysk folkemelodi. Jeg fatter fortsatt ikke hvor det der kommer fra!
– Dere skapte jo nærmest en ny sjanger med den låta. Speed metal.
– Ja, men det tenkte vi ikke på da. Stefan Kaufmann kom opp med dette drivet på doble basstrommer, og Wolf kastet seg på med et kjapt gitarriff, og vi jobbet videre med låta derifra. Det var bare såvidt den kom med på skiva, for alle andre, i studio og i plateselskapet, sa at dette var altfor hardt, ingen ville orke å høre på dette! Årevis senere fikk vi høre at band som Metallica var blitt voldsomt inspirert av den låta og prøvd å lage noe som var enda hardere og kjappere! Vi plusset på ‘Heidi-heido-heida’-introen som en rein spøk. Det var vår produsent Dieter Dierks som hadde spilt inn denne låta sammen med ei jente da han var kanskje 10-12 år gammel, og hans mor spilte denne vinylsingelen for oss. Vi sa at ‘Flott, den rapper vi!’, lagde noen riper i rillene og brukte det på skiva vår. Mora til Dieter var ikke blid!
 
«Balls To The Wall»
– Så kommer vi til «Balls To The Wall» fra 1983, som kan regnes som det kommersielle gjennombruddet, med listeplasseringer på Billboard i USA, og Topp 10 i Sverige!
– Ja, det er til dags dato Accepts bestselgende skive, og tittelsporet er muligens bandets største klassiker noensinne. Den åpnet utrolig mange dører for oss. Spesielt i USA tok det av – dagen etter at skiva ble sluppet, var det 120 radiostasjoner som spilte låtene!Og det var da vi turnerte som support for Kiss – plutselig spilte vi foran et publikum på 15-20000 hver kveld! Et sjokk for oss som var vant til noen hundre eller max et par tusen fans pr konsert! De neste par årene var vi nærmest konstant i USA på turne, for her kunne vi med ett dra et femsifret antall publikummere, ikke bare som forband, men med egne konserter!
– På denne skiva er også den første Accept-balladen som du synger på – «Winterdreams». Og dette var mange år før alle metalband oppskriftsmessig måtte ha med en powerballade på hver skive. Var det greit for deg å synge en ballade, eller var det kommersielt press fra utsiden?
– Nei, jeg tok det som en utfordring, og jeg likte låta! Jeg hadde aldri vært noen fan av ballader før, men denne følte jeg passet meg. Vi spiller jo «Winterdreams» på denne turneen, og den skaper en fin kontrast til alle de hardere låtene vi har på reportoiret.
– Hvordan reagerte fansen på den låta i 1983?
– Jeg var obs på at vi måtte være litt forsiktige der, og jeg var klar på at hvis den ikke passet inn, så skulle vi ikke gjøre den. Men «Winterdreams» klaffet perfekt for meg som vokalist, og da så vi ingen grunn til å utelate en knallbra låt kun fordi den ikke var kjapp og hard. Ingen av fansen beskyldte oss for å være kommersielle og for å prøve få en radiohit av den grunn. Det kom senere!
 
«Metal Heart»
– Snakker vi da om «Metal Heart» fra 1985?
– Mnja. Det er en knallbra skive, men her høres det tydelig at bandet er i ferd med å tilpasse seg de kommersielle forventningene fra plateselskap og radio.
– Du tenker kanskje da spesielt på «Screaming For A Love-Bite»?
– Ja, selv om det er jo likevel en veldig bra låt! Men jeg var ikke sikker på om jeg ville ha den med på skiva.
– Kombinasjonen av klassisk og metal i tittelsporet, med både Tsjaikovski og Beethoven, knappest kan sies å være et kommersiellt trekk.
– Det var også like tilfeldig som «Fast As A Shark»-introen. Wolf Hoffmann satt en kveld og spilte «Für Elise» i studio, da vi brått innså at det passet inn i «Metal Heart» – og siden har fansen kauket med av full hals på gitarsoloen på denne låta!
– «Teach Us To Survive» er heller ikke spesielt kommersiell – her streifet dere nærmest innom lettere progga jazz-metal!
– Haha, ja, vi tøyde grensene litt med den låta, ja!
 
Split og solokarriere
– Den siste Acceptskiva med deg fra 80-tallet var «Russian Roulette», som var en suksess – og dermed var det ganske overraskende for de fleste at du fikk sparken ett år senere.
– På «Russian Roulette» kan man tydelig høre at dette er et splittet band – det var ganske trykket stemning i studio under innspillingen. Kort tid etterpå valgte jeg å trekke meg ut, og de stormet da amerikansk radio i møte med «Eat The Heat»-skiva og en ny sanger, David Reece, som pussig nok er en god venn av meg pr i dag!
– Jeg likte den skiva, men det er ingen Accept-skive.
– Nei, det er noen glimrende låter på den skiva! Men coveret var grusomt, selskapet gjorde en slett jobb med å promotere det, og det gikk kjapt på trynet da de la ut på turnèen. De splittet etter seks uker. Samtidig var jeg på turne med min andre soloskive og gjorde det mye bedre enn Accept, så dermed ble det prat om en gjenforening.
– Alle låtene på din første soloskive «Animal House» fra 1987 er skrevet av Accept. Hvordan kom det i stand?
– Det var låter som vi hadde jobbet med til det som skulle blitt «Russian Roulette»s oppfølger. Men da vi gikk hver våre veier, fikk jeg høre at jeg bare kunne ta disse låtene og bruke de, Accept ville ikke lenger ha de. Jeg kunne bare takke og bukke, spilte de inn med nye musikere som jeg kjapt fant, og i løpet av året turnerte jeg i USA sammen med Guns N Roses, og i Europa med Ozzy Osbourne.
– Fikk du noensinne en forklaring på hvorfor du ble sparket fra ditt eget band?
– Det var en ren forretningsmessig avgjørelse, tror jeg. Mange i organisasjonen rundt bandet tenkte at ‘Udo kan ikke synge poprock-låter som kan bli spilt på radio‘, Accept prøvde å flyte på Bon Jovi-bølgen, og jeg hadde selvsagt ikke rette type stemme for det. Men samtidig ga de slipp på noe som ingen andre band hadde – et særpreg og en egen identitet. Hemmeligheten bak Accepts suksess var for meg alltid som Skjønnheten & Udyret. Masse vakre melodier i bunn, og meg som Udyret på topp!
– Dere kom sammen igjen for noen skiver på 90-tallet også, men det ble vel aldri det samme.
– Nei. men «Objection Overruled» fra 1993 synes jeg er et veldig bra Accept-album. Før jeg sa ja til en gjenforening, ville jeg høre hvilke låter de hadde på lager og hvilken musikalsk retning de ønsket å gå i – det var ikke aktuelt for min del å legge en suksessrik solokarriere på is for å gå tilbake til å prøve å få en radiohit med poplåter! Men allerede neste år, da vi lagde oppfølgeren «Death Row», så begynte den samme skiten igjen – de ønsket å modernisere lydbildet og følge de musikalske trendene. Til og med den andre gitaristen vår sa ifra om at dette ble helt feil for Accept, men Wolf Hoffmann insisterte på at vi måtte oppdatere oss. Turneen i etterkant var ingen stor suksess, og med sisteskiva «Predator» prøvde de igjen å repetere en oppskrift som allerede hadde vist seg å ikke fungere for Accept. Da var det nok for min del, og jeg dro igang U.D.O. igjen, og har fortsatt med de de siste tyve år. Vi går i studio for å spille inn en ny skive i begynnelsen av mars 2017, men vi kommer til å bruke god tid, ikke noe stress, så jeg vet ikke helt når den vil bli utgitt. På senhøsten, antar jeg.
– Så denne turneen med Accept-låter fortsetter ut året?
– Ja, vi avslutter med Canada og USA i januar og februar.
– Vet du hvor og når du skal synge «Balls To The Wall» for aller siste gang?
– Det blir i Philadelphia den 4.februar. Jeg både gleder meg og gruer meg!


Først publisert i Norway Rock Magazine #1/17