I 2003 omkom 100 mennesker i en brann på en konsert med bandet hans, deriblant hans egen gitarist. Dette gjorde Jack Russell til en av USAs mest forhatte menn, han havnet tungt på kjøret, og ble sparket fra Great White, bandet han var med å starte og solgte over 8 millioner skiver med på verdensbasis. Nå er en revansjesugen og nykter Jack Russell tilbake med nytt band og sin første nye skive på åtte år.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Jaymz Eberly
- Velkommen tilbake i rampelyset! Oss europeere har hverken sett eller hørt noe fra deg siden du ga ut «Rising» med Great White i 2009, selv om jeg vet at du har spilt konserter i USA hele tiden.
– Ja, det er den lengste perioden jeg har gått uten å gi ut skiver. Det skjedde så mye dritt med det gamle bandet mitt, og det tok sin tid før jeg hadde et nytt band som jeg følte meg klar til å gå i studio med og gi ut ny musikk med.
– Hva var det som førte til at du skilte lag med bandet du hadde vært i i over tretti år?
– Jeg dreit på draget, rett og slett. Etter brannen (på klubben The Station i Rhode Island hvor Great Whites pyroeffekter utløste en brann som kostet 100 mennesker livet i 2003) begynte jeg å bruke så mye alkohol og stoff at jeg fullstendig mistet kontrollen. Bandet måtte kansellere flere konserter og hele turneer på grunn av at jeg ikke var i stand til å stille opp. Jeg ramlet rusa hjemme på badet og presterte å brekke hoftebeinet, og kunne nesten ikke å stå på beina på månedsvis. Enkelte av konsertene gjorde de likevel med vikarierende vokalister.
– Ja, både Paul Shortino (fra King Kobra/Quiet Riot), Jani Lane (Warrant) og Terry Ilous (XYZ, og nå den nye vokalisten i Great White) steppet inn for deg?
– Jani ville egentlig ikke gjøre det , det var jeg som ba han om å hjelpe så bandet ikke måtte kansellere – da hadde de tapt mye penger, og fansen hadde blitt skuffet. Jani var en veldig god venn av meg, og hans dødsfall på grunn av misbruk (i 2011) var en virkelig alarmklokke for min egen del til å ta meg sammen og bli rusfri. Men jeg skjønner at de andre i Great White til slutt fikk nok – de kunne ikke lenger stole på meg, og dermed ville de ikke lenger ha meg med i bandet. Det må jeg bare ta på min kappe. Jeg legger meg langflat der.
– Likevel måtte det rettsak til for å avgjøre rettighetene til Great White-navnet? Pr 2016 er det altså to ulike band som bruker det navnet.
– Jeg og Mark (Kendall, gitar) startet Great White, og hadde like store rettigheter til å bruke navnet. Kompromisset ble at jeg ga fra meg rettighetene til varemerket ‘Great White’, mens de ikke protesterer på at mitt nye band blir markedsført som ‘Jack Russell’s Great White’. Det var ikke min ide, men det har blitt en løsning alle kan leve med.
– Etter brannen, følte du at du ble syndebukk for noe som andre hadde forårsaket? Det var jo ikke du personlig som hverken hadde godkjent, rigget opp eller utløst pyroen som antente veggene! Du bare sto på scenen og sang!
– Ja, men jeg forstår hvorfor jeg ble syndebukken. Hvis jeg hadde hatt en kjæreste eller en datter som dro på konsert for å se Justin Bieber, og så blitt drept på konserten, så hadde jeg hatet den fyren intenst for resten av livet. Uavhengig om det var noen andre fra hans organisasjon som var direkte ansvarlige. Det er en helt naturlig menneskelig reaksjon, dessverre.
- Nei, det hjelper liksom ikke at det var turnémanageren deres og klubbeierne som ble tiltalt og dømt til fengselsstraffer, det var ditt bands navn som fikk ofrene til å innfinne seg, så hadde det ikke vært for deg…
– Nettopp. Veldig mange tenker akkurat slik. Og jeg tenkte slik selv, og klandret meg selv. Alt dette gikk selvsagt voldsomt inn på meg. Men det endret mitt liv, min tankevåte, min væremåte. Jeg bryr meg mye mer om andre mennesker nå, jeg er ikke så uansvarlig som jeg engang var. I ettertid ser det ut som om jeg prøvde å kompensere med å drikke meg i hjel i årene etter brannen, mulig jeg følte at jeg ikke burde ha overlevd når så mange andre døde. Jeg fatter egentlig ikke hva jeg tenkte på i den tida.
(Vi merker at Russell blir tykk i stemmen, og skynder oss å bytte samtaleemne.)
– Denne nye skiva di («He Saw It Coming», ute på Frontiers i januar) er ikke så bluesinspirert som Great White etterhvert ble – dette er mer tilbake til GW’s klassiske stil, men med noen musikalske og eklektiske overraskelser underveis.
– Ja – vi ville ikke repetere fortiden, selv om vi har holdt oss i den musikkstilen som faller oss naturlig. Musikere vil nok merke at det er noen uvanlige akkordprogresjoner her og der, men jeg tok bare de ideene jeg likte og gjorde de om til ferdige låter, uten å tenke for mye på hvilken musikkstil det var eller om det ville passe inn. Vi hadde ikke på forhånd bestemt oss for hvordan skiva skulle låte – vi bare lagde låter inntil vi følte at vi hadde nok sterke låter til at de kunne utgjøre en kanonbra skive. Og ja, den er blitt veldig variert, men noe for enhver smak, men den er likevel ikke sprikende. Mulig at noen av den eldste og mest konservative fansen vil bli skuffet, men jeg tror vi kan få nye fans på denne skiva også. Ingen kan kritisere kvaliteten på låtene eller måten vi fremfører de på. Det er bra spilt, bra produsert – jeg kunne ikke vært mer fornøyd!
- Du har stort sett spilt konserter med Great White-låter siden 2011, men dette er et ekte band, ikke sant? Ikke bare ‘Jack Russell, ex-Great White, og en gjeng innleide bakgrunnsmusikere’ ?
– Det er absolutt et demokratisk band hvor alle er velkomne til å uttrykke sin mening og komme med innspill og ideer, selv om det kanskje er jeg som har det avgjørende ordet til slutt. Men jeg bestemmer ikke hvordan de andre skal spille, og det har skjedd mange ganger at jeg har sagt til noen i bandet at ‘Du har rett, og jeg tok feil – vi gjør det som du foreslo’.
– Så det er du som har skrevet alle låtene sammen med Robby (Lochner, gitar, ex- Rob Halfords Fight)?
– Ja, stort sett. Robby har vært med meg siden dette startet for fem år siden, og vi begynte straks å skrive låter sammen. Vi tenker veldig likt musikalsk. Jeg spiller ikke noe instrument, så alle mine låtideer må jeg bare nynne til ham, og så finner han ut av hvordan dette skal spilles på gitar. Og det er ikke alltid så lett å finne ut hvilke gitargrep som passer til melodilinja. Så vi prøver oss frem, kaster ideer frem og tilbake mellom oss og gjør den bedre og bedre sammen. Det fungerer ypperlig, og vi har blitt hverandres beste venner. Når du har vært i et band i over tretti år, så funker det nesten som et ekteskap – man vet hvordan alt skal være, man fullfører hverandres setninger, det går veldig på rutine og er kanskje ikke så spennende lenger. Da trengs det ofte noe nytt for å få gnistene til å sprute igjen. Og slik føles det nå. Robby er den beste musikeren jeg noengang har jobbet med, vi samarbeider fantastisk sammen og det føles som om vi har skrevet låter sammen hele vårt liv. Det er tre nivåer opp fra det jeg er vant til.
– Men dette bandet har to sologitarister, og den andre er Great Whites gamle bassist, Tony Montana?
– Det stemmer! Tony spiller også keyboards i tillegg til gitar, og han og Robby både duellerer på soloer og spiller tostemt. Og han synger dritbra.
– Hvem spiller bass og trommer, og hva har de gjort tidligere?
– Dicki Fliszar på trommer, han spilte tidligere med Bruce Dickinson fra Iron Maiden. Dan McNay på bass har jobbet med Ronnie Montrose og med Frank Hannon fra Tesla, blant annet.
– Hva skal tittelen på nye skiva, «He Saw It Coming», bety?
– Det handler om meg selv. Da jeg var guttunge, var mitt høyeste ønske å bli arkeolog da jeg ble stor. Men så, på min seksårsdag, fikk jeg «Help!»-skiva med The Beatles. Og fra den dagen endret livet mitt seg. Det var som om himmelen åpnet seg og jeg innså der og da at jeg skulle bli rockestjerne. Det var ikke noe jeg bestemte meg for, jeg følte det mer som om jeg innså at dette var skjebnen min, det var dette jeg var født for å gjøre! Jeg visste at det ville skje, like sikkert som jeg visste at sola ville stå opp neste morgen! Alt av arkeologiplaner ble lagt døde.
Rent musikalsk er «He Saw It Coming» mer utfordrende enn noe Great White noensinne har gjort. Det er flere akkordskifter, vokalspor og taktskifter – det høres mer ut som noe Queen har lagd enn Great White! Vi har fem karer i bandet som alle synger bra, og det utnytter vi til det fulle.
– Kanskje spesielt på låta som virkelig fikk meg til å løfte øyenbrynene, den avsluttende acapella’en «Godspeed»?!
– Ja! Jeg hadde grunnideen til den låta, men da Robby foreslo for meg at vi skulle gjøre den i en ren acapella-versjon, fnyste jeg bare av ham og trodde han fleipet. Men jeg ga ham frie hender, og vi spilte den først inn med kun kassegitar og min vokal. Så hørte jeg ikke mer fra Robby angående den låta på et par måneder, før han annonserte at den nå var ferdig. Jeg hadde ikke store forventninger, men fra det øyeblikket han satte den på, så satt jeg og smilte og humret og kunne ikke tro at alt jeg hørte var kun stemmene til gutta i bandet.
- Det er en skikkelig feelgood-låt, ja! Som en Manhattan Transfer-låt fra 60-tallet! Og alt sammen er bare vokal?
– Ja! Og det er så mange lag i det arrangementet at jeg kunne ikke tro det. Det er kanskje min favorittlåt på skiva. Mitt første spørsmål til Robby var ‘Og alt dette er vokal, unntatt trommene, ikke sant?’. ‘Nei,’ sier han, ‘det er ikke trommer, det er Dicki som gjør beatboxing!’. ‘Hva er beatbox?’ spurte jeg – han måtte forklare at det var lyden av trommer fremført med stemmer. Jeg nektet først å tro det!
– Dette er den eneste acapella-låta jeg kan huske fra en rockeskive siden ‘Happy Trails’ med Van Halen!
– Ja, stemmer, og jeg elsker jo den låta, men dette er jo mye mer intrikat. Jeg sier ikke at det er en bedre låt, men den inneholder mye mer enn ‘Happy Trails’, som hovedsakelig bare har ‘bom-ba-di-ba, bom-ba-di-ba‘ bak melodilinja.
– Har dere tenkt å gjøre den fra scenen også?
– Det har vi i hvert fall veldig lyst til, og jeg tror vi kommer til å gjøre det en gang, ja. Vi vil ikke dytte for mange nye låter på publikum med en gang, da blir de bare stående forvirra før de rusler i baren eller på toalettet! Vi må introdusere nye låter gradvis, og kan nok ikke spille mer enn 2-3 låter fra skiva. Det er så mange gamle låter som vi rett og slett ikke kan droppe fra settet, men vi kommer til å endre på det, kanskje ta inn noen eldre låter som vi ikke har spilt før.
- Det er mange av veteranbandene som nå for tiden knapt ser noe poeng i å gi ut nye skiver, for ‘Fansen er ikke interessert i nye låter, de vil bare høre de gamle hitene, og kjøper uansett ikke skiver lenger.’
– Nei, har du den innstillinga, så kan du like godt bare legge opp! Jeg er musiker, det å skrive nye låter er noe jeg må gjøre, for min egen del, det spiller ingen rolle om skiva selger i hundre eksemplarer eller en million. Det å skrive låter er terapi for meg, jeg ville klikke om jeg lot være!
– Men på 80-tallet så turnerte man for å promotere skiva – nå for tiden gir mange ut en ny skive kun for å ha et påskudd til å turnere. CDen er mest bare et produkt til å selge på konsertene ved siden av t-skjortene.
– Det er sant. Nå er det kun konsertene som musikere tjener penger på, og det er ganske sørgelig. Folk laster bare ned musikken gratis, og senere lurer de på hvorfor favorittbandet deres splitta opp. Jo, min venn, det var fordi du bidro til å tvinge musikerne til å få seg en annen jobb for å kunne brødfø familiene sine, det går nesten ikke an å leve av musikk lenger!
– Jeg hører rykter om at du er i ferd med å skrive en biografi?
– Ja, jeg har holdt på med den i et par år, men nå begynner den å ta form, forhåpentligvis blir den utgitt mot slutten av 2017. Den kommer til å bli interessant, for jeg har opplevd utrolig mye, på godt og vondt, i denne bransjen og i livet mitt generelt.
- Du havna tidlig på skråplanet, har jeg skjønt?
– Ja, jeg ble hekta på kokain som tenåring, og for å få tak i nok, begynte jeg å rane butikker med pistol og finlandshette.
– Seriøst?!
– Ja, jeg var helt ute og kjøre. Som 18-åring gikk det helt galt – jeg hadde ranet et hus mens jeg var hinsides på PCP (englestøv), med maske og pistol. Et skudd gikk av og en hushjelp fikk en kule i skulderen. Heldigvis for oss begge – hadde hun blitt drept, kunne jeg blitt dømt til døden, eller i hvert fall havnet i fengsel på livstid. Jeg ble arrestert, og i rettsaken ble jeg dømt til åtte års fengsel. Og min første reaksjon da jeg fikk høre dommen, var ‘Det kan da ikke stemme, det er jo min skjebne å bli rockestjerne!?‘. Det var et knalltøft og nådeløst miljø i fengselet, med stadige slåsskamper mellom de ulike gjengene, fra naziskinheads til medlemmer av de svarte gjengene. De fleste som sonet der, pådro seg flere dommer i løpet av soningen, det bare ballet på seg. Men takket være en kombinasjon av feil i saksbehandlingen, min unge alder, og det faktum at jeg ikke hadde andre dommer fra før, slapp jeg ut etter bare elleve måneder. Og i løpet av det neste året hadde jeg signert min første platekontrakt, sammen med Mark Kendall og bandet vi hadde da, Dante Fox.
– Du og Mark hadde møttes og dannet band før du havnet i fengsel?
– Ja, men det ble oppløst da jeg fikk dommen, og han startet på nytt, uten meg, med nye folk. Han fikk meg med i dette bandet da jeg slapp ut. Så det virker som om en høyere makt alltid har vært på min side og beskyttet meg for å få meg dit jeg skulle være! For jeg skulle vært død for lengst. Teksten på «He Saw It Coming» går bl a.:
’You say my time is over,
you look at me and shake your head,
you say I’ve had my day and
you can’t believe that I’m not dead’.
- Hvordan klarte du å bli rusfri, etter så mange år?
– I september 2015 havnet jeg i koma i fem døgn på grunn av alkoholmisbruk, og legen ga meg klar beskjed da jeg våknet på sykehuset, omgitt av min kone, Robby og Tony og andre gode venner. Jeg måtte kutte ut, ellers ville leveren min kollapse og jeg kom til å gå samme vei som Jani. Og det var et lett valg. Jeg kunne enten leve videre med min kone og musikken, eller jeg kunne drikke videre og dø. Nå har jeg vært nykter i halvannet år, og kommer aldri til å drikke igjen.
– Hva med resten av bandet, drikker ingen av de?
– Nei, ingen av oss drikker når vi spiller konserter, det var grunnen til at jeg sparket min forrige gitarist – jeg så tilfeldigvis at han bøttet innpå marguaritas i baren, like før vi skulle på scenen. Han var påvirket, og skulle likevel stå der og fremføre vår musikk, og sette oss andre i et dårlig lys. Etter konserten fikk han fyken, og det var vondt – han var en god venn av meg.
- Men etter konserter tar vel de fleste seg en pils eller tre?
– Det protesterer jeg ikke på, med mindre vi er på turne og har konsert neste dag, for det påvirker kroppen din og dermed prestasjonen din, og det godtar jeg ikke lenger. Publikum skal ikke få en dårligere konsert fordi noen av oss er bakfulle eller energiløse.
– Du har en låt på «He Saw It Coming» som heter «My Addiction», som handler om dette.
– Den låta ble faktisk skrevet før jeg ble nykter, men rusavhengighet har vært en del av mitt liv så lenge jeg kan huske, jeg tror jeg var elleve år første gang jeg var full. Jeg har ingen oversikt over hvor mange hundretusener av dollar jeg har brukt på å feste. Det er bare flaks at jeg ikke har drept noen andre eller meg selv. Jeg har hatt pauser på ett år og tre år før, men denne gangen har jeg rett og slett ikke noe valg, jeg har alt å tape nå.
– Er det noen sjanse for at dere kommer til Europa i 2017?
– Åh, jeg håper virkelig det, det er så alt for lenge siden! Jeg savner Europa, jeg elsker Europa, og spesielt Skandinavia! Naturen er helt fantastisk, folk er så vennlige, det er så rent, folk er stolte over landet sitt – det er den rake motsetningen av USA, hvor alt er i ferd med å gå til helvete. Vi amerikanere er en gjeng med idioter…
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017