Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Foto: Arash Taheri
– Jeg hørte om konsertene og manglende tilskuere, og det er bare trist synes jeg. Det har vært en hel del løgner frem og tilbake i kjølvannet av det som har skjedd, og det er forståelig ettersom de er flaue. Det er flaut å miste vokalisten hele tida og da må man finne opp løgner for å beskytte seg selv. Jeg er overhodet ikke perfekt, men skulle jeg ha fortsatt med å opptre med det bandnavnet ville jeg heller ha flyttet konserten til etasjen under og solgt ut John Dee i stedet for å spille for et lunkent Rockefeller. Dette gjentar seg opp igjennom historien, jeg mener; Når Iron Maiden og Judas Priest mistet henholdsvis Bruce Dickinson og Rob Halford gikk de fra stadioner til langt mindre klubber, og det er bare sånn det er. Det er en form for arroganse, i mangel på et bedre ord, å tro at du fortsatt kan fylle de lokalene du gjorde med den originale lineup’en. Dette har ingenting med meg å gjøre, men folk vil rett og slett ha de originale medlemmene. Og når jeg kommer til å turnere Norge, for det kommer jeg til å gjøre, er jeg smart nok til å finne lokaler som passer meg størrelsesmessig. Jeg vil mye heller selge ut et mindre sted enn å spille på et halvfullt stort sted og slite med å bli booka for resten av året. Og det er det som skjer akkurat nå. Vi jobbet virkelig hardt i fjor for å bygge opp bandet der vi hører hjemme, og hver eneste konsert vi gjorde som ikke var en festival men vår kveld var helt utsolgt. De fleste festivalene var stappfulle, til og med de med de med forskjellige stilarter – vi gjorde et par som inneholdt popartister og vi gjorde det fortsatt bra. Det var rett og slett et fantastisk år for oss som vi jobbet med siden 2016. Og nå er det tilbake til 2006 igjen hvor alt gikk i dass. Jeg fikk en melding i kjølvannet av disse to siste konsertene med Baol av en i bandet, jeg vil ikke si hvem men du kan kanskje gjette deg til det, og spurte om jeg ville være gjesteartist på visse konserter de har planlagt i år. Dette er ikke tull, og det forteller meg at de har vansker med å bli booket til steder de får godt nok betalt. Selvfølgelig sa jeg «Overhodet ikke», fordi det er en horribel idé – både for bandet, for meg og ikke minst for fansen. Det ville sett helt latterlig ut og gjort hele TNT til en vits. Jeg har overhodet ikke noe imot denne gutten, jeg kjenner han ikke og har ikke noe med han å gjøre. Dette handler ikke om han og det handler ikke om Tony Mills, det handler om et band fra et lite land hvis fans vil at jeg og Ronni skal turnere sammen over hele verden. Vi hadde tilbud fra Amerika, virkelige gode bare så det er sagt, og Brasil, Russland og flere land i Europa. En lang, lang liste med tilbud hadde vi, men de er ikke interesserte i bandet uten jeg og Ronni på scenen sammen. Jeg hater å si dette, men folk er ikke interessert i hvem som spiller bass og trommer i TNT, de bryr seg bare om Ronni og jeg. Men nå babler jeg for mye her, har du noen spørsmål til meg?
– Om jeg har! For nøyaktig et år siden var alt fryd og gammen. (Les DET intervjuet her.) Hva skjedde egentlig?
– Jeg vet ikke helt hvor mye detaljer jeg vil komme inn på, for jeg vet ikke hva de har sagt om meg. Problemet her er hvis det blir en greie som går frem og tilbake om hva jeg har sagt og hva de har sagt, for jeg har overhodet ikke behov for å begi meg innpå drittkasting frem og tilbake. Sannheten om hva som skjedde er dette; Alle band har interne greier de må jobbe med, alle band har problemer innad. Det er normalt, men for min del handlet det om selve virksomheten. I min alder er det ikke så viktig om jeg er bestevenn med Ronni eller ikke. For noen høres det kanskje hardt ut, for andre gir det mening. Men det spiller egentlig ingen rolle. Jeg kjenner mange band der ute hvor medlemmene ikke går overens i det hele tatt, men de får det til å virke for å gjøre fansen fornøyd og tjene penger. Enkelte liker ikke at man fokuserer på pengebiten, men hva tror man at vi driver med? Dette er ikke en kontorjobb som vi er på fra 9 til 4, og det vil alltid være noen som da mener at vi bare gjør det her for pengene. Selvfølgelig gjør vi det for pengene! Dette er jobben vår, jeg har husleie, regninger å betale og må skaffe mat til bordet. Det er dette vi lever av, vi er profesjonelle musikere. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor folk reagerer på det, for hvorfor gidder du å stå opp og gå på jobb hver dag? Min jobb er ikke så veldig forskjellig, bortsett fra at jeg får gleden av å gå opp på scenen og spille låter jeg har vært med på å lage foran publikum – det er selvfølgelig gøy. Men å bruke resten av de 22 timene et døgn inneholder med dette bandet var kostbart bortsett fra noen få unntak. Når det er sagt hadde vi det gøy til tider også, og jeg elsker mesteparten av crewet rundt oss og, så der var det ikke de aller største problemene. Men jeg ville at bandet skulle være som et firma, et bra styrt firma. Dessverre, og her vil jeg ikke tråkke på noen, så ble det aldri et bra styrt firma – og det er alt jeg har forsøkt å få til siden 2006 og videre til 2014 og sist da i 2016 til 2017. Det spilte ingen rolle for meg hvordan det skjedde, bare det skjedde – og uheldigvis så skjedde det aldri. Jeg var frontfiguren i bandet og var med på å skrive alle hitsangene helt siden 1986, eller 1984 faktisk for jeg var med på å skrive om sangene fra «Knights Of The New Thunder» selv om jeg ikke fikk betalt, og sammen med Ronni og hans norske bakgrunn ga min amerikanske bakgrunn grunnlaget for det som ble sounden til TNT. Det er derfor TNT ikke høres ut som noen andre band. Jeg liker ikke alle sangene like godt, men når vi spiller de live og publikum tar av idet Ronni starter en låt så er det virkelig moro. Men når virksomheten ikke fungerer og folk ikke vil vise fram regnskapet til frontfiguren i samme band så er det noe alvorlig galt. Jeg vil ikke gi noe mer detaljer, men vi jobbet frem en avtale som skulle være midlertidig. Denne skulle dessverre vise seg å bli permanent, og det funket ikke for meg ettersom jeg da aldri kom til å bli en fullverdig del av organisasjonen.
– Hvor langt kom dere med prosessen rundt ny skive?
– Det er en historie for seg. Det var en periode jeg fløy fram og tilbake mellom Amerika og Norge en hel masse og hadde praktisk talt jetlag hele tiden. Dette gjorde meg veldig sliten og mot slutten ble jeg også syk og måtte avlyse en konsert. Det var vel rundt mai i fjor jeg ble syk, og jeg hadde aldri sjans til å bli frisk for jeg var på veien hele tiden. Dette var en hard form for influensa som kanskje tar et par uker til sengs for å bli frisk, men under en uke etter jeg fikk den hjemme måtte jeg fly tilbake til Norge igjen for å jobbe. Og når man konstant er på reisefot, og det gjelder fra konsert til konsert i Norge og, så har man aldri mulighet til å bli bedre. Jeg var syk i over en måned, sånn fra og til. Jeg tror Ronni fikk det litt og, men min var virkelig ille. Jeg mistet faktisk luktesansen, og den har fortsatt ikke kommet tilbake. Jeg kan så vidt kjenne smak, og dette var på grunn av et virus jeg fikk i Norge som jeg dro med meg hjem. Jeg prøvde å bli kvitt det, men etter det kunne jeg ikke lukte noe. Det kan tenkes jeg får tilbake sansene om et par år, ellers så kommer det aldri tilbake – det vet man aldri. Det påvirker ikke syngingen min, men det påvirker min livskvalitet. Men uansett så kjørte jeg på for vi hadde et album å lage, og jeg hadde noen uenigheter rundt selve musikken – om låtene var ferdig eller ikke og sånne type ting. Uten å komme inn på detaljer kan jeg si at jeg og Ronni var uenig om hvordan vi skulle gå frem med låtene, og så begynte ting å skje bak ryggen min – noe som ikke er uvanlig når det gjelder TNT. Ting skjedde bak ryggen min, for eksempel emails som ble sendt frem og tilbake på norsk uten at jeg var satt på kopi. I de fleste band har man en transparent situasjon, altså at manageren og folkene rundt bandet snakker åpent med hverandre og at emails blir sendt til alle viktige i bandet – i vår situasjon meg og Ronni. Dette skjedde aldri, kun sporadisk med møysommelig utvalgt info ble sendt til meg, men jeg vet at det ble både snakket og mailet uten min innvirkning. Så flere folk rundt bandet hadde langt mer informasjon om hva som skulle skje enn det jeg hadde. Det startet som en stor fornøyd familie, men endte som det alltid gjør med oss med to veldig separerte fraksjoner. For å si det på denne måten; Jeg og vår manager kunne ha en bra samtale og bli enige om noe, før samme manager ble enig med Ronni om noe helt annet. Dette er bare et eksempel, men et eksempel på hvordan å ikke drive et firma. Et firma bør være åpent med fullt innsyn, men sånn ble det ikke og det er bare en av grunnene til at det ikke fungerte for meg denne gangen heller.
– Så det er ikke første gangen?
– Nei, jeg har vært med på dette før og er faktisk ikke denne gærne idioten som har behov for å slutte i bandet hvert eneste år. Det eneste jeg ville få til var å ha et bra styrt firma med gjennomsiktighet, det er alt. Som at alle får tilsendt samtlige mails på engelsk slik at alle vet hvor vi er på vei og hva vi skal. Det var alt jeg ville ha, pluss muligheten til å være her en måned av gangen hvor vi gjør ti eller femten konserter i stedet for fem eller seks og jeg må fly frem og tilbake. Det ga ikke mening for meg, men de forklarte det med at vi kom til å tjene mer penger his vi holdt færre konserter. Vel og bra sa jeg, men det er veldig hardt for meg å fly frem og tilbake hele tiden istedenfor å være her én måned med hektisk spilleplan for så å dra hjem for noen måneder igjen. Jeg vil gjøre det helt klart at jeg elsker våre fans og hadde den beste tiden på scenen med TNT i 2017 på veldig lenge. Det er virkelig trist måten det endte på, for jeg synes vi gjorde noen av de beste konsertene noensinne da. Det gjør meg trist at vi aldri fant ut hvordan vi skulle styre firmaet på best mulig måte. Jeg prøvde å hyre inn folk fra Norge som var villig til å hjelpe bandet og få oss ut i verden, men folkene som styrer TNT, og ikke gjør en særlig god jobb i mine øyne, lot seg ikke forandre. Det er uheldig, og jeg tror ikke det ville ha fungert særlig lenger. Men når det er sagt ville jeg ikke slutte denne gangen, men jeg hadde ikke noe særlig valg. Jeg prøvde i tillegg å få inn hjelp fra Statene etter de nektet å ta imot den norske hjelpen, men det var et dårlig valg fra min side. Ikke å få hjelp, men fyren var ikke særlig bra for å si det sånn. Men jeg prøvde, for jeg ville ha noen som kunne få oss ut i verden og ikke bare spille i Norge om og om igjen. For la oss være ærlige; Det er et lite land og jeg ville ikke at fansen skal gå lei av oss, og jeg ville heller ikke gå tom for steder å spille på – noe vi var på vei til å gjøre. Jeg ville ikke slutte, men jeg ble presset ut denne gangen. Det er rart, for på den ene siden føler jeg stor lettelse men på den andre siden var det forferdelig måten jeg ble presset ut på. Det ble ikke gjort på en skikkelig måte spør du meg.
– Så ryktene om at du er han som stadig kommer tilbake for å slutte igjen er feilaktig?
– Når jeg hører folk si at jeg har slutta seks ganger så vil jeg påpeke at det ikke stemmer i det hele tatt. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; I 1992 ble vi oppløst, Ronni hadde allerede startet Vagabond uten at jeg i det hele tatt visste om det, deretter kom vi tilbake i 1995 eller 1996 for å lage «Firefly», og det var trøbbel med managementet mellom den og «Transistor», tilbake til virksomheten som jeg heller ikke var fornøyd med på den tiden. Men vi fikk det til å funke på en måte, og jeg gjorde aldri noen offentlig greie rundt det. Jeg slutta aldri, og vi fikk det personlige til å fungere på en måte mellom 1998 og 1999 tror jeg. Deretter tok vi bare en pause fra 2000 til 2002, så det var ingen oppløsning eller folk som slutta. Vi gjorde rett og slett ingenting før vi gjorde «My Religion» og holdt det gående til 2006, hvor vi derimellom gjorde en EP og to fullverdige album i tillegg til en hel del konserter. Men igjen, businessen ble ikke håndtert på den måten jeg syntes den burde ha gjort. Og det knuser hjertet mitt, for vi kommer alltid til å ha et elsk/hat-forhold til hverandre. Det er dog normalt, og har du sterke og dyktige managere rundt deg så får de sånne forhold til å fungere. Managere som samler band og løser opp i problemer. Men det skjedde aldri bortsett fra et par ganger som jeg tok initiativ til, og selv da dro jeg hjem og tenkte at vi hadde løst hvilke problemer vi enn hadde – men det ble aldri helt løst. Så jeg tror at vi på en måte ble enige om en ting, men så fort jeg dro hjem ble de enige om noe annet allikevel. Så for å få det helt på det rene så sluttet jeg ikke denne gangen, jeg ble presset ut fordi jeg krevde å få innsyn i diverse ting. De vil nok si at jeg ikke ville lage skiva, noe som delvis er sant. Og det er delvis fordi jeg følte ikke vi hadde en skive klar. Og jeg var heller ikke klar for å holde på i et studio langt oppe i fjellene, jeg ville jobbe et sted der jeg følte meg komfortabel. Dog ville jeg veldig gjerne skrive mer låter med min medskriver og få de helt ferdige. Men det fikk vi aldri til. Men så lenge virksomheten var bare rot ville jeg ikke gjøre noe som helst, og det er vel kanskje der hvor jeg kunne gjort ting annerledes. Jeg kunne ha vist mer interesse i å lage en ny skive, men hadde ikke mer å gi bortsett fra å fly fram og tilbake om og om igjen. Jeg kunne fort ha nekta å gå på flyet, men det måtte jeg pent. Hvorfor? Jo, for folk hadde kjøpt billetter til konserten så da måtte jeg bare. Jeg kunne ha protestert mot bandet ved å ikke gå på flyet, men hva bra gjør det mot fansen eller promotørene? Jeg er nemlig ikke fyren som plutselig ikke dukker opp på konserter, hvis folk har betalt for billetter og forventer seg meg på scenen så har jeg med å være der. Så den eneste innflytelsen jeg hadde på bandet var når det kom til den neste skiva og selve virksomheten, og jeg kom ingen vei. Jeg fikk ikke ordnet noen ting, så vi nådde et punkt der vi ikke kunne ordne opp i problemene våre eller vise meg regnskapene så de måtte bli kvitt meg. Det virker ikke som en bra løsning for meg. Den bra måten å gjøre dette på ville vært å tenke: «Hvordan gjør vi det med den nye skiva og fikser problemene våre?» også gjort noe med det. I stedet fikk egoene ta overhånd, og det er trist. Men som sagt er det en lettelse for meg og; Å slippe å fly fram og tilbake og irritere meg over problemer som burde ha vært løst, men det er ikke bra for fansen som ventet på ny skive. Helt ærlig trodde jeg dette nå skulle være en av jobbene mine for resten av livet, jeg var helt oppsatt på å være i TNT til jeg ikke ville synge lenger.
– Ja, du nevnte det i fjor på denne tiden; 10-15 år regnet du med.
– Ja, det var det jeg trodde og virkelig ville. Men når virksomheten er komplett kaos så vil det en gang si stopp. Det funker når du er i tidlig tjueårene og ikke bryr deg, men når du har kommer i min alder og må tenke fremtid er dette en del som må fungere. Og det er det som er bunnlinja i alt jeg sier her; Hele opplegget rundt bandet TNT ble ikke styrt profesjonelt – det er det hele, som i et nøtteskall. Folk gikk bak ryggen på hverandre og det er ikke sånn et bra lag fungerer. Det er det som funka veldig bra i Skid Row; Det er to folk som styrer hele bandet, og hvis du sa noe til den ene kom han umiddelbart til å informere den andre om hva som ble sagt – uavhengig om hvem du sa det til. Sånn styrer man et band, og sånn ville jeg at det skulle være mellom meg og Ronni. Som i at vi to styrte bandet som et lag, som en kraft man ikke kan trenge igjennom. Hvis noen sa noe til han ville jeg høre om det, og vice versa. Vi styrte skuta og virksomheten. I stedet så satte folk oss opp mot hverandre og dannet en slags vegg mellom oss, noe som har pågått siden 80-tallet. Jeg forsto aldri dette, hvorfor folk ville splitte de to viktigste folkene i bandet – de to som folk vil se sammen på scenen. Og dette gjelder i aller høyeste grad de «smarte» folka rundt bandet og. Finnes det problemer vil du gjerne samle disse to, ikke splitte de. Men siden dag én har det eksistert folk som har villet splitte oss, og vet du hva? De fikk det til. For det finnes så mange folk rundt han som forteller han at han ikke trenger meg, også finnes det så mange folk rundt meg som forteller meg at jeg ikke trenger å finne meg i dette. For de som ser meg slite hjemme i Statene vet ikke grunnene til hvorfor jeg sliter, de ser bare en som er sliten, syk og ulykkelig. Det som skjedde her var at de ville gjøre hva enn de ville gjøre også bruke meg til å selge billetter. Jeg håper de er fornøyde, for bare se hvordan ting har blitt. Er det dette de vil? De største fansene er villige til å gi han en sjanse vet jeg, og han kan være den beste vokalisten i verden for alt jeg vet – men det de skulle ha gjort i mine øyne er å få inn en berømt. Men samtlige berømte har en bra manager som ikke ville latt seg bli involvert i det rotet, så de eneste mulighetene de har er enten å få inn en med minimal erfaring som nå eller en som Tony Mills som ser etter en ny jobb og et nytt liv. Det er de eneste valgene de har, helt til dumme meg kommer tilbake atter en gang.
– Hvorfor kommer du så tilbake gang etter gang?
– Hvorfor? Fordi jeg elsker sangene, jeg forguder fansen og jeg vil spille mine låter foran mine fans med gitaristen som skrev de med meg ved min side på scenen. Det er grunnen. Men ting bare virker ikke som de skal, det er som en ødelagt maskin som jeg har prøvd å reparere, men den lar seg ikke reparere. Den kunne latt seg reparere, men det ville tatt en hel del rette folk sammen i et rom, og at jeg og Ronni dropper egoene våre og fokuserer på det som faktisk er viktig. I stedet ligger fokuset på helt idiotiske ting, som hvor mye jeg sitter på telefonen, hvor mye narko denne personen tar eller hvor mye denne andre personen drikker. Og selvfølgelig, hvis noe av dette spiller inn på konsertene våre må det tas tak i. Ellers er det ingen som har noe med hva jeg eller Ronni driver med på det private plan. Derfor burde vi ha fokusert på de viktige tingene – hvordan vi gjør fansen fornøyde eller hvordan vi får t-skjortene til å se bra ut. Det er det som er viktig for meg som jeg prøvde å jobbe mot. Jeg trenger ikke å være noens bestevenn og heller ikke henge med noen utenfor scenen, men når vi først er på scenen så er det det som gjelder. Når jeg oppsummerer det siste halve året så hadde jeg 22 timer med elendighet og 2 timer med ren glede mens vi var på scenen. Jeg fikk stadig hyppigere depresjoner mens jeg satt alene på hotellet i flere dager i strekk uten at noen tok kontakt med meg. Ingen fra bandet eller rundt kom innom, jeg var rett og slett ensom. I starten kom det riktignok folk til meg, men mot slutten skjedde det stadig sjeldnere og til slutt kom det ingen. Og det er ikke noen måte å leve på. Jeg har jo mange venner her i Norge, men på sommertid drar alle på ferie der borte så mens alle jeg kjente hadde en bra tid satt jeg alene på hotellrommet. Du kan se for deg hvordan det var for meg, etter en stund blir det ganske kjedelig.
– Det kan jeg se for meg. Stadig finnes det folk her som mener at du kommer tilbake til TNT i løpet av året, hva vil du si til det?
– Nei, nei og atter nei. Denne gangen er det…vel, den eneste måten jeg i det hele tatt skulle vurdert det – og det kommer ikke til å skje i år, eller neste år eller året etter der, og det er en komplett omstrukturering av bandet og tingene rundt. Alt nytt, og snu virksomheten oppned. Alle rundt bandet bortsett fra road crewet fra byråer til managere måtte ha blitt byttet ut med helt nye folk. Deretter måtte vi faktisk ha skrevet ferdig skiva og gjenoppbygd oss helt og holdent. Men personlig føler jeg at det er for seint. Når man spiller de samme to lokalene som var utsolgte i fjor og bare en tredjedel møter opp denne gangen, hvordan reparerer man det? Står man utenfor og ser inn begynner det å se verre ut en Spinal Tap, til og med de fremstår langt mer profesjonelle enn TNT akkurat nå. Hvordan kan jeg returnere til dette, smile og late som ingenting? Hadde det vært en mulighet måtte vi ha satt oss ned i et intervju på en nasjonal kanal og forklare absolutt alt, og selv da ville folk ha ledd av oss fordi det blir for dumt. Det beste de kunne ha gjort nå ville vært å kansellere samtlige konserter og vente. Nå ble disse tre konsertene mer som den siste spikeren i kista, for hvordan kommer man tilbake etter noe sånt? Det vil ta fem-seks år og en komplett snuoperasjon for at jeg i det hele tatt skal gi det en eneste tanke. Men nå fremstår hele bandet som en vits, både ovenfor meg og store deler av fansen. Det kommer nok til å fortsatt dukke opp noen hundre av de aller største hardcore-fansen pluss de som er fan av Ronni. Når det kommer tilbake til spørsmålet ditt så blir det vanskelig for meg å returnere for jeg sluttet ikke – jeg ble skjøvet ut fordi folk ville ikke jobbe med meg for å gjøre ting bedre. De vil ha ting som de er, og det fungerer åpenbart ikke. Jeg kan absolutt forsikre deg om at jeg ikke er å se i bandet på lang, lang tid – kanskje ikke noensinne. Hvis det noen gang blir snakk om en spesialkonsert, som den vi gjorde i Trondheim i 2012 en gang frem i tid og fansen virkelig vil det så kanskje. Kanskje.
– Hvordan ser du så tilbake på fjoråret nå som ting har blitt som de har blitt?
– Jeg er kanskje den som er mest opptatt av å beskytte navnet TNT av alle i hele organisasjonen, mens det finnes folk som vil dra navnet ned i søla. Jeg er opptatt av at bandet skal skinne, og de to konsertene vi gjorde på Rockefeller og Drammen i fjor pluss en hel del andre konserter igjennom fjoråret er akkurat sånn jeg vil at TNT skal være. TNT bør skinne som en diamant, ikke som en vilkårlig stein du plukker opp på gata og tørker støv av. Det er sånn jeg føler det har blitt med bandet nå, det var en skinnende diamant i fjor men har nå i løpet av Scorpions-konserten og de neste to blitt en møkkete stein de pusser for å prøve å få den til å se grei ut. Men nå ser den ikke grei ut lenger, og det er grunnen til at jeg antageligvis aldri kommer tilbake denne gangen. Jeg kommer ikke til å lure meg selv til å tro at ting vil bli bedre igjen. Men bare for å ha sagt det så var 2017 et av mine beste år i TNT, konsertene var fantastiske og fansen fenomenale. Jeg ville ikke ha byttet det mot noen ting, selv om det da medførte en hel del fly frem og tilbake som tok på kroppen. Det tar cirka 18 timer fra jeg går ut døra hjemme til jeg er på hotellet i Norge, og det er klart det tar på. Men det var verdt det. Og jeg kommer tilbake med mine egne greier, for den norske fansen har en helt spesiell plass hos meg – det var der det hele startet og jeg vil tilbake til Norge en gang for å synge for de og si hei. Det kommer helt klart til å skje.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018
