Kategorier
Intervjuer

The Savage Rose – Opprør og fredsaktivister over et halvt århundre

Under deres lille Norgesturné og i forbindelse med deres siste slipp «Homeless» fikk vi innpass til en aldri så liten prat med The Savage Rose eneste gjenværende originalmedlem Annisette Koppel. Med mye historikk på hjertet trosset hun halsproblemer og skrantende helse for å gi oss et innblikk i et av Skandinavias lengstlevende band.

Under deres lille Norgesturné og i forbindelse med deres siste slipp «Homeless» fikk vi innpass til en aldri så liten prat med The Savage Rose eneste gjenværende originalmedlem Annisette Koppel. Med mye historikk på hjertet trosset hun halsproblemer og skrantende helse for å gi oss et innblikk i et av Skandinavias lengstlevende band.

Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen

– Gratulerer med årets konsert i 2017 og splitter ny skive. Hvordan føles det?
– Tusen takk for det! Det er jo som å få et lite barn – man elsker musikken og man elsker sangene og nå som det hele ligger ferdig er det helt fantastisk. Samtidig er det alltid en stor spenning når det kommer ut, om folk tar det til seg. Man har følt på det under hele den lange prosessen mens man skriver sangene og spiller det inn, men nå er det å vente på feedback fra folk om de hører og føler det samme når de hører på det som vi gjorde. Feedbacken hittil har vært veldig, veldig bra – vi har stort sett fått fantastiske anmeldelser på den så det ser bra ut enn så lenge.
– Hva ligger i tittelen «Homeless»?
– Det er åpningslåta vi titulerte skiva etter – hele albumet ble komponert i kjølvannet av flyktningkrisen hvor folk som kjent prøvde å rømme over Middelhavet og mange druknet. Det var en veldig traumatisk opplevelse å høre om og reaksjonene spesielt her i Danmark var rett og slett tarvelig, og det var uutholdelig å merke den ubarmhjertigheten som fantes. Og så å begynne å pushe folks følelser over til hat mot de stakkars menneskene som kun har lidd etter de skadene som vi selv har brakt dem med vårt bombardement i Syria, Afghanistan og Irak var forferdelig å være vitne til. Jeg kunne nesten ikke takle det, og det tok virkelig lang tid for meg å komme i gang med å skrive til skiva ettersom det var så omfattende. Det var nye tragedier neste hver time som pågikk et år. Selv i dag holder det jo på å være fryktelig, og det var først når jeg dro til Brooklyn der min datter Naja med sin kjæreste Anders (som begge også spiller i Savage Rose journ.anm) hvor det så smått begynte å skje ting. Anders laget det meste av skjelettet underveis som jeg tok med meg videre til Spania, satt meg ved et piano helt alene og begynte å skrive til det skjelettet. Jeg laget melodi og tekster til det han hadde skapt, selv om Naja riktignok har laget «Sorrow’s Hand» og «We Go On», og når det var gjort møttes vi alle hjemme i Danmark og gjorde resten sammen. Først i studio og så tok vi alt med hjem til meg, jeg bor i et vakkert trehus i en hagekoloni omtrent som dere har i Norge med en virkelig god akustikk, hvor vi spilte inn resten. Der var det ro så tankene kunne få utspilt seg. Men tittelen «Homeless» kommer av alle flyktningene som nevnt, og hvilket helvete de står i når de må ta valget. De vet godt hvilke farer som venter og har sikkert fått med seg nyhetene, at de ikke er velkomne noen steder. Og likevel blir de nødt til å flykte med barn og familier. Det må være så fryktelig, og å samtidig lese om alt hatet i Danmark gjorde at jeg nesten ikke kunne være der og ble nesten hjemløs på en annen måte. Jeg følte meg ikke hjemme her, jeg kunne ikke delta her – jeg måtte bort fort jeg kunne ikke holde ut.
– Vi så mye av de samme reaksjonene her til lands og. Det var vondt å lese om.
– Ja, ikke sant? Så jeg måtte bare vekk så jeg dro til Spania – mitt andre hjem. Men den vonde følelsen satt igjen lenge og det var vanskelig å skrive som sagt. Hatet som oppsto er noe av det mest avskyelige jeg har opplevd og jeg kan ikke forestille meg at de som står bak alt hatet selv har stått i en sånn situasjon som den flyktningene sto oppe i. Men etter hvert som jeg kom i gang gikk det slag i slag med platen. «We Go On» er basert på en historie fra da jeg besøkte en paletinsk flyktningleir i Libanon tidlig på 80-tallet sammen med Thomas (Koppel, avdød ektemann journ.anm), hvor vi bodde i månedsvis og ble kun møtt med kjærlighet fra alle kanter. Vi bodde i deres hus og deres hjem og ble invitert til et bryllup samtidig. Og selv om de ikke hadde noe å by på – ikke noe fruktfat, drikke eller dyre gaver, så hadde de laget et fint teppe med flotte fugler på som brudeparet satt foran og pyntet de med det man hadde. Det var også noen som hadde lagd karameller som ble delt ut, men utenom det var det utelukkende musikk og sang. Også danset man. Vi fikk også muligheten til å spille, og fikk være med på dansen når vi ikke spilte. Jeg tror samtlige på flyktningleiren deltok med klapp og sang og jeg syntes det var så fint å bevitne. Sammenlikn det med bryllup i våre land hvor man helst skal ha nye dyre stoler oppe på et slott med de dyreste ting attåt, det er så utrolig langt fra den virkeligheten disse menneskene befant seg i og fortsatt befinner seg i. Det essensielle i mennesket kommer fram når de ikke eier noe og er nødt til å bruke det lille de har selv. Utrolig fint å oppleve. Vi spilte en konsert i et barnehjem som var fylt med 800 foreldreløse barn som hadde opplevd massakren i Shatila-leiren hvor deres foreldre var blitt torturert og drept. De barna var fullstendig ødelagte hvor noen manglet armer, noen manglet øyne og alle hadde grå skjortler på. De gikk bare rundt uten å ha noen verdens ting. Jeg husker at det hang et merkelig teppe på den ene siden av rommet, det var barnas favorittsted, mens på den andre siden var et kjempestort missilhull. Alle barna kom inn når vi begynte å spille, og selv om vi da kun sang på dansk tok de det til seg som et måltid, som mat. De ble jublende glade, og på et tidspunkt etter vi var ferdig kom det en liten jente som hadde funnet en blomst hun ville gi til meg. Hun hadde absolutt ingenting men ville allikevel gi noe til meg. Jeg husker jeg kikket ned i øynene hennes, og det var som de var fylt av stjerner. Det var da det slo meg at for disse barna, selv under de aller verste tenkelige forhold man kan leve i så er livet akkurat her og nå. De tenkte ikke på i morgen, men hadde håp. De hadde så mye liv i øynene og det gjorde så stort inntrykk. Siden har jeg fortalt historien på alle våre konserter fordi jeg tror det gir folk et litt annet inntrykk enn hva man får høre på nyhetene. Det føles godt å endelig få historien inn i en sang. Når det kommer til «Romano Song» som avslutter platen så handler den om et sted jeg er på ofte som heter Tippen, en slags liten villmark midt i København. Der pleier jeg å gå tur med hunden min, og der visste vi godt at romfolket kom for å sove eller hvile under busken. Spesielt under flyktningkrisen var det spesielt mange der, og under vintertiden lurte man på hvordan de i det hele tatt klarte å overleve i deres små plasttelt. Man kunne se det lå barneklær utenfor. Og så en dag jeg kom gående kom det et helikopter over og jeg så politiet komme med to romfolk slepende i kraven etter seg. Jeg ble helt i sjokk og lurte på hva de drev med, og de svarte at de skulle sendes hjem. Men de har jo ikke noe hjem, i hundrevis av år har de flyktet og vært uvelkomne hvor enn de har dratt og blitt jagd bort, så hvor i all verden skal dere sende de? Man forstår jo godt at de ikke finnes tillit til oss – de kan ikke innordne seg etter danske eller norske forhold, for hvorfor skulle de gjøre det? Skulle de tro på våre systemer som har bidratt til mishandling og regelrett jakt på folket deres? Jeg kan godt forstå at de møter oss med skepsis. Men selv om de har levd helt forferdelig og er så slitne som de er så er det sånne type mennesker som gir meg inspirasjon i tilværelsen i forhold til sang og musikk. For selv om de aldri har fått slått seg til ro og stadig blir jaget på landeveiene hører du musikken deres overalt i folkemusikk, om det er spansk eller fransk for eksempel – så de har allikevel satt sitt preg på europeisk kultur, noe jeg synes er fantastisk og det er mye av det «Romano Song» handler om. «Sorrow’s Hand» skrev min datter etter min mann døde, og passet veldig godt inn i tematikken sammen med resten av tekstene på «Homeless» og kan ses i lys med flyktningkrisen den og. Hele albumet er små historier som er selvopplevd og komponert musikk rundt.

– Dere har 50-års jubileum i år, noe ikke veldig mange andre får til. Hvordan føles det?
– Fantastisk. Jeg har stått på scenen med dette bandet siden jeg var 20 og aldri gjort noe annet, og alle disse 50 årene med The Savage Rose har rett og slett vært fantastiske. Fordi vi slo oss fri i tide fra det kommersielle miljøet der bransjen gjerne vil styre og fortelle oss hvordan vi skulle gjøre ting, hvilke sanger de likte og ikke minst hvordan de syntes vi skulle se ut. Vi gjorde alt helt motsatt og hadde overhodet ikke noe behov for de, noe vi meldte ganske tydelig utad. Vi fikk sjansen til å komme til Amerika rimelig tidlig, noe som var stort for oss da vi vokste opp med opprørsmusikken derifra, spesielt fra vestkysten. Absolutt alt vi hørte på var fra den kulturen og hadde enorm innvirkning på oss, så å få muligheten til å reise dit var enormt. Vi var gale etter alt, om det var Jimi Hendrix eller Bob Dylan og vi så på det som en stor fredsbevegelse som hang sammen med musikken og ungdomsopprøret. Fredsbevegelsen som kjempet mot Vietnamkrigen og ungdomsopprøret som tok avstand fra alt av autoriteter og det etablerte. Til og med i Danmark gjorde universitetene oppgjør mot det gamle skoleverket, den gamle læremåten og holdningene. Min mann gikk på konservatoriet på den tiden, og selve grunnen til at han dannet The Savage Rose var da han studerte komposisjon og skulle utdanne seg til konsertpianist – han var fra en familie av konsertpianister, og under en stor pianokonsert han skulle holde la han merke til alle demonstrantene og tenkte «Vent litt, jeg er jo enig med de, så dette her gidder jeg saktens ikke» og tok avstand fra det hele. Ikke på grunn av den klassiske musikken, for den elsket han – men på grunn av måten det foregikk på ovenfor de unge. Han fikk med sin bror, Anders Koppel og en jazzmusiker ved navn Alex Riel og dannet bandet. Etter kort tid ville de ha med en bassist og gitarist, og tilfeldighetene ville ha det til at de fikk med de jeg sang med på den lokale klubben på den tiden. Jeg ble helt himmelfallen når de fortalte meg at de hadde blitt med i et band som skrev sine egne låter ettersom vi bare spilte coverlåter. Jeg kunne ikke skjønne hvordan det var å lære seg en melodi som aldri hadde blitt sunget før, men kjente på hele meg at det var noe jeg gjerne ville gjøre. Så spurte de brått om jeg kunne tenkt meg å bli med ettersom de ville ha med en vokalist, og det var jeg helt klart med på. Men jeg måtte si at det hørtes ut som opera de komponerte, og det kan jeg ikke. De fortalte da at jeg bare skulle synge som jeg gjør for det var det de var ute etter. Jeg husker godt første øving der vi var samlet alle mann i en trang kjeller og jeg fikk utdelt tekster de hadde skrevet, hvor Thomas bare fortalte hvilken sang de skulle spille og at jeg kunne starte når jeg syntes det passet. Det var aller første gang jeg sang en melodi jeg ikke hadde hørt før, men jeg tok en sjans og ga alt jeg hadde hvor de sa bare «Yes, akkurat sånn». Og det var enorm lettelse. Siden har det gått halvt tres år til nå, haha. Når det kommer til turen til Amerika endte det ikke så godt for vi nekta å spille for de amerikanske basene i Vietnam, og derfor ble vi tvunget til regelrett slaveriarbeide i Los Angeles hvor vi måtte spille tre ganger daglig over en lang periode før eieren ga oss penger nok til å fly hjem. Vi hadde fått meget godt betalt for Vietnam-jobben, men det var fullstendig uaktuelt for oss, og da ble det som det ble. Siden har vi ikke brydd oss om bransjefolk. Musikken kan ingen ta fra oss. Deretter ga vi ut sju plater der Anders skrev tekstene og Thomas musikken, men etter det så begynte folk å ville gå i alle mulige retninger. Anders ville lage klassisk musikk, Alex ville lage andre slags plater til danseforestillinger og den slags mens Thomas og jeg ville fortsette med The Savage Rose. Så jeg begynte å skrive tekstene til musikken hans i stedet og vi tok det derifra.
– Han gikk bort på midten av 2000-tallet, hvordan var det å fortsette under The Savage Rose og ikke minst begynne å komponere musikk uten ham?
– Vet du, jeg fikk en gitar av han som jeg aldri hadde rørt ettersom jeg ikke kunne spille, men etter han gikk bort tvang jeg meg til å sitte meg ned og lære å spille. Og Naja, vår datter, satte seg en gang ned ved pianoet han pleide å bruke og begynte å spille til. Det låt ikke fint i starten av noen av oss, men sakte men sikkert begynte vi å få heng på det. Jeg husker jeg sa til henne «Nå hører jeg at det snart sitter», og plutselig hadde vi komponert det som ble tittelsporet på «Universal Daughter», den første plata etter hans død. Det virkelig spesielle er de akkordene som låter akkurat som om Thomas selv spiller, og da tenkte vi at han er fortsatt med og hjelper til. Vi arbeidet på høytrykk på den måten til skiva var ferdig. Det føltes som om det var et eller annet som var med meg og hjalp meg, nesten som om noe sa «det går greit, dette klarer du». Jeg kunne føle det på hele meg, og det er jo som om han fortsatt er med ettersom jeg har levd såpass tett på han og musikken hans over så mange år. Han lever i veggene, i pianoet og i lyden og det er noe med klangen som er akkurat som han ville ha det så han lever i aller høyeste grad igjennom musikken.
– Fra starten av var dere høyst aktive og ga ut skiver nesten årlig frem til «Wild Child» i 1973 der det kom en pause og dere gikk over til dansk. Hva kom dette av?
– Det var det jeg var innom istad når bandmedlemmene ville gå litt forskjellige veier. Vi spilte en periode som en trio med Anders på hammondorgel, Thomas på piano og meg på vokal nesten som et slags gospelband hvor vi blant annet spilte på Ragnarock i Norge. Og fordi jeg har en ganske kraftig stemme elsker jeg å synge gospel. Dette var en bandkonstellasjon vi også dro over til statene for å turnere med, der vi ble kjent med Black Panthers som var aktivister mot apartheid. Det var meningen vi skulle være med på et arrangement, men det ble kjent at det kunne bli infiltrert av fascister så det ble aldri noe av. Dette førte igjen til at vi ble bannlyst hjemme i Danmark, alle mente vi hadde blitt tullete i hodet så det var ingen som ville ha noe med oss å gjøre. Vi måtte derfor booke alt selv, og de eneste stedene vi fikk spille på var universiteter og bittesmå jazzklubber. Dette endte i «Wild Child», som mer eller mindre er en ren rockeskive hvor vi hadde fått inn nesten et helt nytt band og fikk suksess umiddelbart på tross av bannlysningen. Både hjemme i Danmark og i Norge gjorde den det riktig godt, men det igjen førte til at enkelte av bandmedlemmene begynte å drikke og røyke litt i overkant mye. Det kan gå i det små, men når det begynner å følge etter på scenen vil musikken smuldre og det var det som skjedde. Det var under en turné i Danmark hvor det begynte å gå riktig ille og folk var rett og slett fulle på scenen, tryna over trommestolen og kvaliteten sank for hver konsert. Til slutt måtte vi bare si «Stopp», da var det nok og avlyste resten av turnéen. Vi måtte derfor sette bandet litt til side en periode for å samle krefter, og det var ikke før vi hørte en balkaninspirert trommeslager fra Christiania vi fikk inspirasjon til å starte opp igjen. Han ville ha tekstene før han fant ut hva han ville spille, og spilte etter tematikken. Veldig spesielt og jeg har aldri opplevd en annen trommis som spiller på den måten. Da var det bare meg og Thomas igjen, og vi satte sammen et nytt band med han og gikk over til dansk en periode. Hvorfor husker jeg ikke helt i farta, men det var nå sånn det ble en periode.
– Har du forresten hørt Jesper Binzer (D-A-D) sin tolkning av «Wild Child», og hva synes du i så fall?
– Herregud, han er så søt! Jeg vet han er veldig fan av oss og elsker «Wild Child», og var det noen som noensinne skulle gjøre den måtte det være han. Han har hele tiden sagt at han skulle ønske han hadde lagd den, og når man føler det sånn må man bare gjøre det. Og han gjør det veldig bra, det er en fantastisk versjon og det gjelder jobben bandet han har med seg gjør også.
– Dere gikk som kjent tilbake til engelsk på midten av nittitallet?
– Ja, da dro vi over til Statene igjen for å finne ny inspirasjon igjen med nok et nytt band ved siden av meg og Thomas. Det resulterte i «Black Angel», en plate vi var meget fornøyd med og gledet oss til å vise frem til plateselskapet. Dessverre syntes de at den ikke holdt mål, og ville ikke ta i den med ildtang. Den hørte ikke til i tiden mente de. Det var utelukkende på grunn av en som tilfeldigvis fikk høre den som ikke skjønte hvorfor de ikke likte den og fikk utgitt den på egen hånd at den i det hele tatt så dagens lys, og endte med å selge til dobbel platina og ble en av våre aller største suksesser.
– Du har også overlevd brystkreft?
– Det stemmer, vi flyttet til Los Angeles for å komme vekk en periode – jeg hadde akkurat vært med i et TV-konsept som gikk fullstendig skeis omtrent samtidig som jeg fikk påvist kreften og ville ikke håndtere dette hjemme i Danmark. Jeg var helt oppsatt på å prøve å overvinne den med alternativ behandling for jeg hadde sett min farmor tape kampen mot kreften selv om hun prøvde å bli frisk med legemidler. Ikke følte jeg meg syk så jeg skulle klare dette ved hjelp av vitaminer og en spesial-te jeg hadde hørt om, så jeg gjorde om min diett og ble frisk i løpet av et halvt år faktisk. Vi skulle egentlig bare være der i tre måneder, men endte opp med å være der i flere år og spilte inn de to siste skivene med Thomas, nemlig «Tameless» og «For Your Love». Vi hadde det så bra der med masse herlig musikk overalt så vi ville rett og slett ikke hjem og fikk Naja som da enda var bare barnet over til oss etter jeg ble frisk. Jeg hadde fått en helt ny mental oppvåkning etter sykdommen og la merke til ting på en helt annen måte, for eksempel så husker jeg en gang da jeg satt under et ferskentre og skrev tekster hvor jeg ble omringet av både fugler og store sommerfugler hvor det føltes som mirakler som skjedde rett foran øynene på meg. Det var en erkjennelse av at livet er mye, mye større enn hva jeg noensinne hadde trodd. Jeg skulle satse 100% på det som var bra, og da ville det negative ordne seg. Det er der, og man må selvfølgelig jobbe med det og men for å ha overskudd til det må man huske på de tingene som er positivt. Da får man styrke til å gå videre.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2018