Kari Rueslåtten ligger ikke på latsiden for tiden. Siden 2014 har hun gitt ut hele tre studioalbum, hvorav siste tilskudd på lista kom tidligere i høst. Vi tok en prat med gullstrupen om både ny og gammel musikk.
Tekst: Marianne Lauritzen
Foto: Arild Juul
Kari Rueslåtten er for tiden ute og promoterer sitt nye album “Silence Is The Only Sound” (som anmeldes her!). I den forbindelse besøkte hun hovedstaden for å spille i Kulturkirken Jacob. Undertegnede snek til seg en middagsdate med dette vakre vesenet, og innledet med å spørre om hvordan man følger opp et kritikerrost album som “To The North”.
– Veldig hyggelig at du sier det på den måten. Når jeg skriver låter så skriver jeg som regel litt flere enn jeg trenger, for du vet aldri helt hva du trenger. Når du lager et album, har du lyst til at det skal være en helhet. Men hvis du har for mange av en type låter så blir det ikke en helhet, da må noen bort. Derfor skriver jeg heller alltid litt for mange, og så tenker jeg at de blir med på neste plate i stedet. Men når du skal begynne på en ny plate så har du ikke lyst til å ha med dem, du har lyst til å begynne på nytt.
– Så du tenkte ikke at du skulle fortsette i samme trenden som forrige plate?
– Nei, men det er et veldig godt spørsmål. For jeg var veldig fornøyd med hvordan det gikk, og de musikerne som var med var både hjertelige og dyktige. Det er mange som er dyktige, men disse ville gjerne forstå hva jeg tenkte, og hadde lyst til å løfte det opp et hakk. Så jeg hadde lyst til å jobbe med dem igjen, og tok med akkurat det samme bandet på denne plata. Da ble det også lettere å si hvilken retning vi skulle gå. Jeg synes både “Time To Tell”, “To The North” og “Silence Is The Only Sound” er en del av en slags utvikling. Som type er jeg egentlig veldig bekymra, og samtidig uredd. Uredd når det gjelder å kaste seg ut i det, og tenker “ny plate, nye muligheter”. Men egentlig er jeg kjemperedd for de utroligste ting. Mest av alt går det på de små tingene, at noe skal gå galt. Jeg bruker mye tid på å bekymre meg for ting. Og det er som regel unødvendig. Men å lage en ny plate er å kaste seg ut i noe ukjent. Og kjent, så det er samtidig en deilig følelse.
– Du skriver alt selv, eller samarbeider du med noen?
– Jeg skriver alt selv. Det er en ensom prosess å skrive tekst og musikk, men etter det er du ikke alene lenger. Før jeg går i studio er det mye samarbeid. Jostein Ansnes (gitar) er også produsent, og når man har den rollen så har man også helhetsansvar. Jeg sender demoer til ham og forteller underveis hva jeg tenker, og får tilbakemeldinger fra ham. Og det samme andre veien. Det er ikke høy krigføring, men begge har sterke tanker, og det synes jeg er veldig deilig. Etter vi hadde laget “To The North” visste jeg at han kunne jeg stole på, for han skjønner greia mi.
– Hvilken låt er du mest fornøyd med på det nye albumet?
– Det er vanskelig å finne tid til å skrive når man har mann og barn. I innspurten av skriveprosessen trengte jeg mer enn noen stjålne øyeblikk til å skrive, så jeg sendte familien ut på tur en søndag. Det var en perfekt dag med sol og snø, og egentlig trist å sitte inne. Derfor tenkte jeg at den låta jeg skrev da måtte med på skiva. Men da vi kom i studio fikk vi den ikke til. Jostein ville droppe låta, men bassisten (Martyn Campbell) likte låta og hadde mange ideer, men de ble forkastet underveis. Men helt på slutten av innspillinga kom han med en idé som han hadde jobbet med etter at alle andre hadde dratt hjem. Og der satt den, det ble kjempefint. Det var “As Evening Falls”. Så den er jeg veldig fornøyd med.
– Når du skriver, er det musikken eller historiene som melder seg først?
– Det er litt forskjellig. Av og til har jeg en sterk tanke, mens andre ganger er det melodien som kommer først. Ofte kommer ideen og musikken på likt, og så jobber jeg ut tekstene når melodien er på plass.
– Du begynner altså sjelden å skrive bare en tekst først?
– Ja, egentlig. Men jeg leser mye dikt og noveller for å få ideer, og hvis jeg ser en frase, eller får en assosiasjon til noe som kunne blitt en frase, så skriver jeg det ned. Jeg har mange fraser liggende, så når jeg får en idé kan jeg se gjennom frasearkivet for å se om det er noe som passer.
– Hva handler tittellåta om, og hvorfor ble den albumtittel?
– Den handler om den konkrete støyen med at vi er så busy, det er så mye som skjer og vi har ikke noen måte å trekke oss tilbake på. Det er ikke tillatt, man forventes å være tilgjengelig. Ting har utviklet seg så fort, det er ingen som forventer noen pauser, alt skal skje med en gang. Hvor er det stillheten egentlig er? Mine beste skriveperioder er når jeg drar til fjells, på en hytte helt alene uten andre folk. Men når det er så stille, så hører du så godt tankene dine. Av og til er tankene også en ende, du får ikke fred. Så da begynte jeg å fundere på hvor det eneste stedet med stillhet er. Gi meg et hull i jorda, må vi dit før det blir stille? Låta handler om at vi både er omgitt av støy, og også at vi er vår egen støy ende. Så gi meg den plassen der stillhet er den eneste lyden. Da jeg sendte den låta til Jostein var det han
som sa at det måtte bli albumtittelen. Jeg var litt usikker på om det var det hele plata handlet om, men etter hvert landet jeg på at den tittelen fint kunne summere opp albumet.
– Hvorfor har du valgt å lage en ny engelsk versjon av en gammel låt?
– Det er min måte å markere 20-årsjubileet på. “Spindelsinn” var starten på det som skulle bli solokarrieren. Den var skillet mellom metall og et annet uttrykk. Jeg var spent på hvordan en helt annen sjanger ville bli. Jeg har alltid beveget meg innenfor det mørke og dystre, men samtidig har jeg vært stor fan av Tori Amos, og likt mye forskjellig musikk, klassisk musikk også. Og så kom “Spindelsinn”. Det er artig å kunne gjøre den på nytt, for den har betydd mye. Og jeg har spilt den utrolig mye på konserter, og opplevd at folk i mange forskjellige land kan den og synger teksten med meg. Så jeg hadde lyst til å gjøre den på nytt, men det var naturlig at den måtte fornyes litt, og da ble det engelsk tekst og litt nytt arrangement. Det var veldig artig, og jeg var spent på om den kom til å bli med på plata. Det gjorde den.
– Du har vært veldig produktiv de siste årene, er du allerede igang med neste plate?
– Nei. Du vet, Facebook sender deg sånne minner om hva som skjedde for noen år siden, og herregud så mye som har skjedd de siste åra. Så jeg skal sette ned tempoet litt har jeg tenkt. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg ikke skal gjøre musikk, men det å komponere og lage et helt album er tidkrevende. Men det er veldig artig også da, så jeg har ikke lyst til å miste gløden. Jeg er redd for at jeg pusher for hardt og er for ivrig, men låtene kommer lett for tiden så jeg pusher dem ikke frem sånn sett. Men det å gi ut et album er mye mer enn å lage musikken, det er sånt du glemmer når du setter igang.
– Er det formidling av låtene eller det å skape ny musikk som motiverer deg mest?
– Begge deler, tror jeg. Men det å lage låtene er nesten terapi, det er noe som man får mye igjen for på mange vis. Jeg liker veldig godt å synge og spille piano, og skape fine melodilinjer og kjenne at de vokser. Så det er lettere for meg å kutte ut konserter, for det handler mer om albumdistribusjon. Men når jeg står der og får den nære kontakten med folk, og kjenner at det jeg har laget faktisk betyr noe for noen, da ville jeg aldri vært foruten. Det er helt uvurderlig. Musikk er et verdensspråk, det er noe som appellerer til oss på tvers av alt.
– Har du mange fans utenfor Norge også?
– Ja, spesielt i Tyskland. Eller Europa generelt og Sør-Amerika. Det er stort sett de to kontinentene. Jeg har vært en del rundt omkring og spilt siden 2014, og det er utrolig givende. Det er veldig artig å få være med på, ikke minst det å møte fansen etter konserten. Folk er utrolig hyggelige, det har blitt mange givende og fine møter. Jeg føler meg veldig priviligert.
– Skal du ut på turné nå?
– Ja, jeg drar en runde til Tyskland i midten av november, og så blir det en tur til Italia og Hellas i begynnelsen av desember.
– Blir det med fullt band, eller blir det akustisk?
– Det blir for det meste som duo. Jeg liker det akustiske uttrykket veldig godt, men det er også et økonomisk spørsmål. Man må få det til å gå rundt. Intimkonserter blir veldig nært, og det synes jeg er spennende. Det blir veldig konsentrert. Vi gjorde The Sirens (trioen Anneke van Giersbergen, Liv Kristine og Kari Rueslåtten) for noen år siden, og da spilte vi med fullt band. Det var en svær og proff produksjon med masse folk. Det var super- artig. Og det ble en stor overgang til duoformatet og mine egne låter. Begge deler er kult, men det er deilig med den nærheten, og muligheten til
å improvisere og prate mellom låtene.
– Blir det noe mer The Sirens?
– Nei, det ser ikke sånn ut akkurat nå. Vi hadde det veldig koselig, men det skulle utrolig mye til for å få det til, jeg trodde nesten ikke det skulle bli noe av. Vi holder alle på med egne ting. Så vi kan vel si at vi har lagt det på is inntil videre. Men det er virkelig noe av det artigste jeg har gjort. Lydteknikeren som vi hadde med oss, har jeg tatt med videre. Han er kjempe ink, og det er så godt med den forståelsen for hva man holder på med. Selv om det vi gjør nå er akustisk, så har han forståelsen for hvor det egentlig kommer fra.
Etter fem soloutgivelser tok Kari en pause fra musikken, og da hun omsider kom tilbake med “Time To Tell” i 2014 hadde hun ikke gitt ut ny musikk siden “Other People’s Stories” i 2005. Jeg var nysgjerrig på hvorfor hun var så lenge borte fra rampelyset.
– Det var en lang periode hvor jeg ikke gjorde noen ting. Det er rart å tenke på nå, det var jo bare teit.
– Føler du at du har kastet bort noen år?
– Ja, jeg gjør det. Jeg stiftet familie, hadde små barn og trodde at jeg ikke hadde tid. Samtidig som jeg følte at jeg måtte gjøre noe helt annet. Jeg begynte å studere psykologi, og fikk meg en jobb etter hvert. Jeg ble glad i det også.
– Har du jobbet som psykolog?
– Ikke som klinisk psykolog, men som organisasjonspsykolog. Jeg jobber med lederutvikling og friske folk. Det er veldig artig, og når du begynner med et fag så blir du hekta, jeg ble veldig oppslukt av det. Men så møtte jeg Tuomas Holopainen (Nightwish, tangenter), og da skjønte jeg at nå var det nok, jeg måtte tilbake til musikken.
– Hvorfor gikk du fra metall til å bli singer/songwriter?
– Det er egentlig et godt poeng. Men da jeg spilte i The 3rd And The Mortal, og mange av de andre banda jeg har spilt i, så var låtskrivingen så demokratisk. Flere kom med riff og jeg kom med en melodilinje, og så ble det til noe sammen. Men da jeg plutselig sto der alene begynte jeg
å lære meg å spille piano, for jeg måtte ha et instrument. Gitar hadde jeg fått nok av, så det gadd jeg ikke å lære meg, he he. Jeg spiller litt gitar, men mest piano. Og da ble det et annet uttrykk. Jeg programmerte en del musikk, og da fikk jeg inn andre komponenter som jeg syntes var veldig spennende. Jeg syntes det var deilig at du kunne lage de sørgmodige klangene uten at du nødvendigvis trengte tre fuzzgitarer. Så det skjedde vel litt gradvis. Metallsjangeren er veldig bandorientert. Når du skal lage et metallalbum så er det naturlig å tenke band. Litt tilfeldig var det vel også, samt at jeg hadde et behov for å legge noe bak meg.
– Hvorfor begynte du med metall i utgangspunktet?
– Det var ikke noe alternativ. Det var det som gjaldt, helt fra tidlig ungdom. Det var det jeg hørte på.
– Du har kanskje fått et bredere publikum på grunn av metallbakgrunnen? Det er vel mange i rockemiljøet som egentlig ikke hører på sånn musikk, men gjør det fordi du allerede har kred i miljøet.
– Ja, de tenker vel at dette kan de like selv om det ikke er metall. Det synes jeg er fantasisk kult. Jeg hører jo på mye forskjellig selv, uavhengig av sjanger. Også har det kanskje vært en utvikling hos noen som har begynt med metallen, men kanskje har utvidet horisonten sin litt. Det er mange folk som har vært med meg lenge, men nye folk som har kommet til er ikke nødvendigvis fra metallverdenen. Så jeg har forskjellige typer publikum. Jeg synes det er utrolig hyggelig og rørende at folk som har fulgt meg hele veien fortsatt er med på det jeg gjør.
– Og det selv etter en lang pause.
– Ja! Jeg var helt sikker på at det skulle være over. Jeg er kjempeglad for det. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Det må være fordi det er melankolsk tror jeg. Kanskje vi ikke trenger å være så låst i sjangre, hvis vi får en slags bro over til noe annet så er det på en måte greit.
– Hva slags inspirasjonskilder har du hatt opp gjennom årene? Hva var det som gjorde at du fant ut at du ville drive med musikk?
– Jeg har alltid vært veldig glad i å fortelle historier. Og at andre forteller historier. Spesielt skumle og dystre historier, som ikke nødvendigvis
har en lykkelig slutt. Jeg er veldig mørkeredd og har en sterk fantasi. Så jeg hørte veldig mye på radioteatret da jeg var liten. Det gikk seint på kvelden, og jeg hørte på det under dyna. Jeg var sikkert altfor liten egentlig, men da var jeg så redd etterpå at jeg begynte å synge. Jeg hadde gitar, og begynte å lage musikk og rytmer. Så det begynte med at det åpenbart var noe som måtte ut. Også har jeg alltid hatt en folketoneaktig stemme, så jeg har hørt mye på folkemusikk. Pappa har vært veldig ivrig på det, han kommer fra Hallingdal. Ellers hørte jeg på artister som Dollie de Luxe og Randi Hansen, jeg likte godt den klare kvinnestemmen. Så ble jeg litt eldre og Doro Pesch kom inn i mitt liv. Da var jeg solgt. Jeg likte at imaget hennes ikke var så bimboaktig. Det var hun som bestemte hvordan soundet skulle være, hun kom ikke bare inn og sang. Det var hennes band og uttrykk. Hennes musikalske uttrykk var metall, og det syntes jeg var veldig inspirerende.
– Ikke Lita Ford altså?
– Nettopp. Ikke Lita Ford nei. Hun er utrolig dyktig, men det var det imaget hennes som jeg overhodet ikke relaterte til. Det var sikkert plateselskapet som syntes at hun skulle ha et sånt image, men det tenkte du ikke på på den tida der. Jeg spilte mye i rockeband, og hørte på Kiss og Guns N’ Roses. Og Metallica ikke minst. Så ble det egentlig bare hardere og hardere. Også studerte jeg klassisk sang ganske tidlig, og sang arier. Det var også musikk jeg likte veldig godt, så jeg har alltid vært litt schizofren musikalsk.
– Du nevnte Tori Amos i stad også.
– Ja, henne også. Men da hadde jeg blitt litt eldre. Og Loreena McKennitt. Det hørte jeg mye på mens jeg spilte i The 3rd And The Mortal. Noe country også. Men Tori Amos spesielt, hennes måte å være så personlig på i tekstene var helt nytt for meg. Og veldig treffende, du utfordrer deg sjøl ved å sette ord på de litt krevende temaene. Det er noe av det du ikke kan gjøre i et band føler jeg. Det ligger mye nærmere en singer/songwriter. Man er så personlig, det blir liksom litt rart i et band, det føltes i hvert fall sånn for meg. Jeg elsker alt Tori Amos gjør, hun gjør sjelden noe som ikke er bra.
– Hva hører du på hvis du skal sette på noe musikk hjemme en dag?
– Jeg hører mye på kvinnelige artister, det må jeg bare innrømme. Jeg liker godt å høre på hva de norske damene gjør, som Susanne Sundfør, Highasakite, Anneli Drecker og Mari Boine. Det er veldig mye spennende som kommer fra Norge. Bon Iver og Florence + The Machine liker jeg også.
– Kjenner du til Heather Nova? Hun er en kvinnelig artist som har fulgt med meg helt siden 90-tallet.
– Ja! Henne har jeg hørt mye på. Sånne som henne liker jeg godt.
– Det er 20 år siden “Spindelsinn”, hvordan har du utviklet deg som artist på disse årene?
– Jeg håper at jeg har utviklet meg, he he. Da jeg begynte å spille musikk følte jeg meg veldig trygg på at jeg hadde noe å komme med, og jeg hadde sterke tanker om at det både skulle være folketoner og litt elektronisk musikk. Det skulle være noe nytt, som forente de to tingene. Jeg holdt på veldig lenge med den første skiva, og det høres veldig tydelig. Men da jeg skulle synge de låtene på konsert var jeg veldig nervøs og redd, jeg var usikker og kvalm, og det kosta meg mye. Jeg har alltid tenkt at jeg skal lage nye uttrykk. På “Other People’s Stories” skulle noe være programmert og litt hardt, og så skulle noe være akustisk og mer nært. Jeg hadde høye ambisjoner, og utfordra både meg sjøl og lytterne på hva som er greit av sprang innenfor ti låter. Da jeg skulle starte opp igjen med musikken konkluderte jeg med at jeg liker at det er variert. På den nye plata representerer “Gone” for meg mange ting fra fortiden min, mens “Silence Is The Only Sound” har en lang hale som jeg kanskje aldri ville turt å bruke tidligere. Jeg er kanskje litt modigere nå. Høye ambisjoner har jeg alltid hatt, men nå er jeg tryggere på at jeg får til den kombinasjonen med noe som er sart og noe som er litt hardere. Dermed har jeg også blitt litt mindre nervøs når jeg skal opptre, og tenker heller “Nå har jeg holdt på med dette så lenge at det må da være noe i det”. Nå synes jeg det er mye artigere å ha konsert enn hva jeg syntes for 20 år siden. Også har jeg en annen jobb i tillegg nå, og det gjør at jeg er ganske avslappet til at musikken er noe jeg gjør fordi det gir meg overskudd og energi – jeg klarer neste ikke å la være. Men det er ikke et levebrød, og da er det mer lystbetont.
– Levde du av musikken tidligere?
– Ja.
– Da slipper du vel den bekymringen om at det skal gå rundt nå?
– Ja, ikke sant. Jeg har aldri produsert så mye på så kort tid som jeg har gjort nå, som jeg egentlig ikke må. Nå går ting mer av seg sjøl, når det ikke er noe press.
– Har du noen låter som aldri kan utebli fra settlista?
– Ja, “Spindelsinn” for eksempel.
– Kommer du til å spille begge varianter fremover?
– Nei, jeg spiller en hybrid, halvparten på norsk og andre halvparten på engelsk. Jeg klarer ikke å slippe den norske versjonen. “Exile” er også en låt jeg alltid har gjort, den er jeg veldig glad i. Og fra nyere materiale er “Paint The Rainbow Grey” og “Battle Forevermore” ofte med.
– Du har startet eget plateselskap også siden forrige plate?
– Ja, jeg syntes jeg hadde så god tid, ha ha. Eget plateselskap var en ting jeg ikke hadde prøvd på disse 20 årene, og tenkte “Kan det være så vanskelig da?”. Men da jeg begynte skjønte jeg fort at det var mye å sette seg inn i, og mye å lære, spesielt når det gjelder distribusjon. Jeg angret skikkelig en periode, jeg ville jo egentlig bare lage musikk. Men plutselig løsnet det. Vi kk på plass en avtale med et distribusjonsselskap som jeg er kjempefornøyd med. Så det er litt artig å gjøre det sjøl, og jeg har mye mer kontroll. Men jeg merker at vi ikke rekker så mye på kort tid. Men neste plate går sikkert lettere, nå som alt er etablert. Jeg ser verdien av å gi ut mange plater, at når du først har laget den verdikjeden er det mye lettere for alle ledd at det kommer ere utgivelser fra én oppdragsgiver.
– Du har ikke tenkt til å gi ut noe for andre artister?
– Nei, foreløpig er det bare for eget bruk. Det er ganske tidkrevende. Men kanskje på sikt, jeg synes det er veldig artig å jobbe med andre artister også.
– Du har gjort noen duetter med Åge Aleksandersen de siste årene, hvordan kom det i stand?
– Da vi skulle spille inn “Time To Tell” var vi i et studio i Trondheim som heter Øra Studio. Det er et gammelt havnelager med et tårn på toppen. Det tårnet har Åge leid i mange år, og kalles nå bare “Tårnet til Åge”. Der sitter han og ser utover hele byen, he he. Det var jo ikke jeg klar over, og plutselig kom han innom mens vi jobbet i studioet en dag. Det var kjempekoselig, han er så raus. Det første han sa var “Jeg liker så godt musikken din, Kari, jeg har hørt platene dine”. Det var veldig overraskende. Og ikke så lenge etter dette kom det en forespørsel om jeg ville være med på “Sukker og Salt”-albumet hans. Så laget han en ny plate etter den, og spurte om jeg ville være med på den også. Det var veldig artig å spille med ham, ink fyr rett og slett. Jeg har vært med på noen konserter også, det var stor stas. Det er litt sprøtt å bare være med på én låt, da skjønner jeg hvordan Grand Prix-artistene har det – alt skal skje på tre minutter, he he. Men de er så proffe at det er frydefullt å være med dem. Med rocke- artister tenker man gjerne “mañana” og at det er litt tilfeldig om de dukker opp, men med Åge så kommer man alltid for seint selv om man møter opp helt presis. Han kommer alltid ti minutter før tida. Det er proft – da har man vært på turné en årrekke, og skjønner hva det handler om.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017